Aurora, jenta fra husmannsplassen

Thorsø var mer enn herregårdsbygningene. Rundt lå husmannsplassene med de som gjorde arbeidet: Munken, Tamburen, Askedalen, Brevik…
Aurora Svendsen vokste opp på Munken, med fisk i sjøen og sauer på holmene. Faren ruslet ut i dagsverk på herregården. På vinteren fulgte Aurora på skolevei i fotsporene. – Jeg skal gå med små skritt, trøstet Abraham Kristiansen datteren sin.

Bror min og jeg var alene hjemme med den nyfødte søstera mi i vogga. Far og mor hadde gått på møte i pinsemenigheten. Det regna og det blåste slik det kunne gjøre en høstkveld på Munken. Bror min Leif var litt av en uvøring, men jeg var lettskremt.

Med ett tar vinden et ordentlig tak, opp går ytterdøra med et brak, så døra til stua. Utafor var svarte natta. Jeg trur heller ikke bror min var særlig høy i hatten. Han titta på meg og jeg på han: Ingen av oss hadde lyst til å ta skritta over gulvet og lukke den.

Først sent på søndagskvelden kom far og mor fra møte. Det var vel en times gange over fjellet fra Thorsø til Munken.

Veien over fjellet ble skoleveien min. Jeg gikk på Thorsøskolen for lærer Malnes. Skolen begynte klokka ni, så jeg måtte gå hjemmefra før klokka åtte. Jeg kjente hver sten og hver stubbe, men utover høsten var jeg livredd når jeg skulle av sted i mørket. Det knaka og braka bak hver busk og bak hvert tre. Det hendte at jeg snudde og gikk hjem igjen. Det nytta lite. Av sted skulle jeg.

På vinteren var det ikke sjelden at jeg vassa i snø opp til skrittet. Når far hadde dratt før meg, gikk jeg i fotefara hans. – Jeg skal gå med små skritt, Aurora, trøsta far meg.

På skolen hadde læreren stående ei kasse med tørre sokker. Jeg brød meg ikke alltid om å skifte på bena. En var alltid litt unnselig i den alderen.

Jeg var syv år gammel da vi flytta til Munken. Jeg er født på Grotta på Helle på andre siden av kilen. Far var stenhogger og hogg kantsten for Beer. På kvelden satt vi og såla vantene hans med dongeri. Etter en dag i brøttet var de slitt ned så neste dag måtte et nytt par være klar.

Det var mye arbeidsledighet blant stenhoggera. De kom om morran og leste oppslaget på smieveggen: Huggingen er innstilt inntil videre.

Jeg trur det var grunnen til at far ville bli husmann under Thorsø da Munken ble ledig. Bestefar bodde på Brakkebaugen og ville gjerne at familien min skulle flytte over kilen.

Far og mor lesste det vi eide i snekkebåten og roeka som vi tok på slep. På Munken hadde bestefar vært borte med hest og pløyd. Jeg skritta over det nypløyde jordet og gikk inn døra. På kjøkkenet drev bestemor og kokte mølske av surmelk med sukker i.

Jeg syntes det var spennende å komme til et nytt sted. Egentlig het det Hasledalen, men hadde fått navn etter en Munch som hadde bodd der før. Folk sier at han hørte til samme slekta som maleren Edvard Munch.

På Munken var det våningshus, lagård og fjøs og et skjul da vi flytta inn. Bryggerhuset bygde far senere. I våningshuset var det kammers, kjøkken og stue. Ei trapp gikk opp til loftet i annen. Der var det allslags rusk og rask og zitheret til mor. Av og til henta mor instrumentet og spilte og sang for oss: – Våg at stå som Daniel…

På kjøkkenet var det en diger bakerovn. På mandager bakte mor 12 brød så vi hadde for hele uka. Kusina mi, Lilly, har sagt at hun gleda seg til å besøke oss på Munken og spise de lange brødskivene med sur fløte på.

Når kusina mi kom på besøk, lå vi sammen på langbenken i kjøkkenet og lå og tiska og hviska hele natta. Ellers sov søstera mi og jeg andføttes i kammerset. Foreldra mine sov i stua.

Alt i alt var vi elleve unger, gutt og jente om hverandre, bortsett fra på slutten. Da kom det to jenter og en gutt til sist. Noen hadde jo flytta ut, så jeg mener vi var fire, fem stykker hjemme. Jeg syntes det alltid lå en nyfødt en i vogga. Når tida nærma seg for mor, henta far jordmor Helga fra Selbak på Holmbrygga.

Stua sto ellers mye på stas. Der var kommoden til mor, en chiffoniere, sofaen, det runde bordet midt på gulvet med stoler rundt og parafinlampa over. På veggen hadde vi bilder med Jesus og engler på og et stort bilde av ei skute. Det hadde vi fått av et søskenbarn som losjerte hos oss en tid. På veggen hang også et diplom tildelt min far, Abraham Kristiansen, for pen behandling av ungskogen.

Det ble sagt at jordvegen på Munken var den største blant husmannsplassene under herregården. Vi hadde to, tre melkekyr, griser, sauer, høns, ender, gjess og bier. Det hendte at vi ungene stjal en bit av vokskakene som far hadde under trappa. Det var bedre enn sukkertøy.

Hest hadde vi ikke. Den lånte vi 17. mai på herregården. Far henta den tidlig på morran, pløyde og harva og leverte den tilbake på kvelden. En 17. mai snødde det, og far satte den svære, svarte hesten som het noe jeg ikke vil si, inn i skjulet mens vi spiste. Da vi titta ut av vinduet, hadde hesten løfta opp skjultaket.

Kuene vandra fritt oppe i fjellet. Det hendte de tok seg en tur helt til Holm, men pleide oftest å komme hjem til melkinga. På sommeren rodde vi sauene ut til holmen utafor. Under krigen hendte det ikke sjelden at folk stjal sauer fra oss.

En gang kom mor over en sau som hadde stått tjora oppe i fjellet og falt og brøti av nakken. Mor fløy hjem, henta en kniv og skar sauen i halsen. Da sa far: – Nå stjeler folk sauene på holmene og kvinnfolka er blitt slaktere.

Ellers pleide Edvard Mjølnarn komme og slakte et par uker før jul. Mor tok vare på alt. Hun salta og la ned flesk og kjøtt i tønne. Hun laga lungemos og leverpostei. Blodmat laga hun ikke for vi var pinsevenner, men hun tok grisehodet, kokte det, laga sylte og blanda laken med gryn og kokte klubb på den måten.

Som den eldste av jentene sto jeg i bryggerhuset med vaskebrett. Jeg bar vann til kuene og til oss sjøl. Vi hadde en liten, firkanta brønn der det var vann støtt. Hulda Tamburen pleide å komme bort og hjelpe mor med å klippe sauene, og vi ungene skulle være med og karde.

Mor sydde striesekker som vi bar inn høyet i. Kornet som gikk til dyra, satte vi på stør. Inne i lagården løste vi opp neka og mannfolka dro treskemaskinen som gikk på omgang. De kom fra de andre plassene for å hjelpe til å dra, og vi ungene hadde jobben å få unna halmen. Mor pleide å slakte et par høner og kokte suppe til hele flokken.

For plassen skulle far gjøre dagsverk på herregården. Hvor mange dager det dreide seg om, husker jeg ikke. Sjøl var jeg på herregården og luka. Jeg syntes turnipsradene var uten ende. Senere gjorde jeg storrent hos Tove Mohr, men det var etter at jeg gifta meg.

Det var nok av fisk i sjøen utafor Munken. Vi fiska hvitting, torsk og flyndre. På høsten fiska far med vad. Han la det ut i bukta og så holdt jeg i ene enden og far i den andre og så gikk vi mot hverandre og dro til kjerna kom opp med fisken.

Fisken leverte far til Dina Jensen i Gamlebyen, tvers over gata der fiskematkjøkkenet ligger i dag. Mor hadde med seg smør hun hadde kjerna, og egg som Dina Jensen solgte i butikken. På høsten gikk vi i skogen og plukka bær og bæra solgte mor på torvet i Gamlebyen. Det vi trengte, mel og sukker, parafin og sirup på trelitersspann, kjøpte vi i butikken til Dina. Mor hadde laga liste på forhånd, men det hendte hun måtte stryke i lista, for vi hadde ikke råd.

Der den elektriske forretningen er nå, var det en butikk som solgte klær og stoffer. Mor kjøpte metervare og sydde klær til oss ungene på Singer-symaskina som hun hadde kjøpt da hun tjente på Thalberg før hun traff far. Kusina mi forteller at vi pleide å gå på en kafé på torvet, der de hadde en fornikla kaffemaskin der kaffen kom ut av ei lita kran, men det husker ikke jeg.

Det var aldri ensomt på Munken. Venninner hadde jeg på husmannsplassene rundt. På Tamburen var det Ågot og Dagny og Signe som ble gift med Fingal Larsen, og fra Askedalen kom Octavia og Irene.

Femten år gammel, etter at jeg var konfirmert, skulle jeg ut og tjene. Helene Andreassen på Søndre Sandøy hadde to guttunger og mannen på sjøen. Far satte meg over i snekka. Jeg hadde klea mine i ei fin flisekørj som far hadde kjøpt. Da han la fra brygga i Gravningssund og dro tilbake til Munken, lengta jeg noe forferdelig hjem.

Trykt i Fredriksstad Blad 1997
Faksimile: Nasjonalbibliotekets avissamling