Da Anker Tørjen tok tonen

Anker Tørjen Larsen, teglverksarbeider og spillemann. Med fela i ekte negerorkester fra Selbak, med trekkspillet i Funkis, Akkordeon og på egen hånd. Musikken ga kjærkommen ekstrainntekt i trange tredveår. Noen prutta på 5 kroner. På Skytterhuset i Torsnes sloss bondeguttene om kringlebiten.

– Jeg er født på Nordby året før unionsoppløsninga. Far var sorterer på Selbak Brug. Han sto ved renna der bordene rasa ut. Kom det noe gæli, kappa’n det vekk og hev tilside.

Jeg gikk til far med det treetasjes matspannet. Spiselokalet var over smia. Der satt Lange-Ludvig fra Nabbetorp og Vesle-Pelle som bodde rett på oversida av oss og resten av besetninga. Noen kjørte flis, andre møle, noen holdt unna og noen bar ut til bordhusene. Ofte stakk jeg ned til elva og titta på skuter og båter ved brygga mens Fix, Vulcan eller Per dampa og dro husprammer med høvellast ned til Prestelandet. Første jobben min hadde jeg på bruket mens jeg ennå gikk på skolen. Jeg hjalp gamle Emil Brynhildsen med å holde unna det som ble kappa vekk. Noen øre tjente jeg vel på jobben.

Førstemann ferdig i regning

– Far hadde bygd hus med kjøkken, stue og finstue. Vi var: jente, så kom jeg, deretter jente, gutt, jente og gutt. Vi sov i stua, i bryggerhuset og i stasstua losjerte Albin og Oscar og Johan og Jon som kom på våren fra Sverige for å arbeide på verket. Jon var yngst og sprekest, han hadde bredbremma hatt og lå utpå støtt og drakk og sloss.

Jeg rusla barbent i grusen til Nabbetorp skole. På vinteren etter plauen med to hester foran og to mann bak til å styre doninga.

På skolen delte Nordgard, Pettersen og Gretland ut rapp over fingrene til de som ikke kunne leksa. I regning hadde jeg lærer Bøckman og fikk ros fordi jeg stadig var førstemann ferdig. En gang handla jeg tomater hos gartner Strøm og regna ut prisen i hodet før Strøm hadde fått satt blyanten på papiret. – Du er jo rene sjenni, sa Kjøniksen som var smed på Selbak og sto bak meg i butikken. Det var mange unger hjemme og dårlig fortjeneste, så jeg fikk både velling og tresko på skolen.

48 år i lera

– En dag etter at jeg var konfirmert, sto jeg på idrettsplassen på Selbak da Asbjørn Johansen fra Elverhøi kom bort og spurte om jeg ville ha fast arbeid på Sorgenfriverket.

Allerede mens jeg gikk på skolen hadde jeg vært innafor porten og lessa på for dem som trilla tørr sten. Nå fikk jeg trille inn sten sjøl.

Jeg ble på Sorgenfri teglverk i 48 år. Ennå laga dem håndstrøken taksten på verket. Karene sto dagen lang og kjevla ut leira slik som kona kjevler deig. Den håndstrøkne stenen er den beste som er.

I gropa sto karene og spadde lera i trillebukker som de trilla på løpene fram til mølla. Det var kraftige gutter som tok bra lass på båra.

Oppe i bakken var det et maskinhus der en svær motor dura og gikk med wirer rundt til stempler og alt som var. Nede ved brygga la koffene til med møle fra Selbak Brug, Lisleby Brug og Mattisbruket.

Sjøl sto jeg i flerfoldige år ved mølla som lå i annen etasje. Det var en svær aksel med kniver på som elta og malte og pressa lera framover. Jeg passa på at den hverken ble for hard eller for mjuk. En gang hengte lera seg fast og jeg tråkka nedi, men det var et høl i lera så kniven kom og tok en diger bit av støvelen. Dagen etter gikk jeg på kontoret og fikk nytt fottøy. Det hadde nytta lite å be om en ny fot.

Fra mølla ble lera forma til ampeln som ble kutta opp og plassert i pressa. Det var gjerne et lag på 3-4 mann – en sto ved pressa, de andre holdt unna. Når overforma var oppe, klaska strykeren lera i underforma, skjøv den inn og så gikk formene sammen og der lå den rå takstenen. Så et tak med en twistdott dytta i solar over forma, og en ny lereladning på plass, og nok en sten. De rå takstenene ble kjørt på tre-fire etasjers trillebårer ut til tørkehuset. Var det vind, tørka stenen fort, var det råvær, tok det lengre tid.

Å fyre ovnen var et fag og en kunst

– Den tørre stenen ble så romma, som vi sa, kjørt inn på ovnen for å bli brent. Det var ofte guttunger som var med på den kjøringa. Oppe på ovnen herska gamle Gøten og Karl og Olaf Olsen som var brødre. Fyringa var rene kunsten. De satte trakta i det ene fyrhølet etter det andre og helte i blandingen av koksoppsop og møle. Fra tid til annen stakk de med en jernstang for å måle sekken som viste hvor langt brenninga var kommet. Fyrte de for hardt, ble det klink, som vi sa, fyrte de for lite ble stenen mjuk og annen sortering. Nede ved brygga sto Oskar Magnussen og sorterte stenen som ble lasta om bord i jakter og lekter. Jaktene gikk ofte nedover svenskekysten, lekterne etter taubåtene inn til Oslo. Anton Hansen drev svært, han kjøpte gamle skuter, rigga dem ned og lasta innpå en 200.000 sten i rommet.

På høsten, i september, stoppa verket og Jon og Albin letta på hatten og dro sin kos. For oss andre ble det å su på labben.

Negro Boys på Selbaks avholdslokale

– I september 1927 gifta jeg meg. På vinterstid hendte det at jeg måtte gå på fattigkassa. Du måtte krype på kontoret i ove Rammsgate for å få de 14 kronene. Honstvedt hos fattigforstanderen var innpåsliten. – Vi hører De har tjent på å spille trekkspill, sa’n og trakk i beløpet.

Første instrumentet var fela. Den hadde jeg fått av far som sjøl klimpra gitar i ledige stunder. Undervisning fikk jeg i noen måneder av Øivind Strøm som bodde like ved oss. En gang spilte far og jeg sammen. Det var på basar i Selbak Idrettsforening. På scenen på avholdslokalet på Selbak satt et ekte negerorkester fra distriktet: Svarte i ansiktet, så du bare så det hvite i øya spilte vi opp. Far og Olaf Pert på gitar og Andreas Wulff og jeg sjøl på fele.

Trantern, et oppkomme av leven

– Senere kom jeg til å spille sammen med Trantern, trekkspillvirtuos som jobba på Kiærebruket. Ingen kunne holde takta som Trantern, han spilte vilt og var full av spillopper og leven. Han hoia og sang og fortalte skrøner i pausene. – Ta ei historie du, Trantern, ba folk og Trantern behøvde ikke å nødes. Tredjemann og trommeslager på laget var Arthur Andreassen på Nabbetorp. Vi holdt ihop i lange tider og spilte til lek og dans både innadørs og utadørs. Melodiene plukka vi opp litt der og litt her. Vi lytta på andre spellemenn og sveiva opp grammofonen og noen støkker laga Trantern sjøl. Det gikk gjerne i de gode gamle: Vals, rheinlender, hamburger, polka. Vi øva litt sammen hjemme hos foreldra til Trantern i Kiæråsen før vi gikk på scena med en ny melodi.

Særlig notesterk var jeg ikke, men det hjalp da jeg ble med i Borgemusikken som Arnfinn Vik dirigerte. Vi marsjerte 1. mai fra Selbak torv over Nabbetorp til ferja over til byen, mens vi blåste Internasjonalen og Marsellaisen, så rutene klirra på Sindingberget.

Ildprøven ble på korpstur til Strømstad, der første klarinettisten rant full på dunder og jeg måte overta. – Bestått, sa Arnfinn Vik.

Dansemusikk ved Funkis Band

– På en tur til Nes Ramsø der vi spilte for sangkoret Lyren fingra jeg med spellet til Trantern. Det ga mersmak, jeg skaffa meg spill og starta eget orkester. Navnet ble Funkis, senere Akkorden. Første bæljespillet var et lite dårlig ett som jeg slutta å betale på så de kom og henta det. Nr. to var bedre saker, et NM kjøpt i Mathiesens musikkhandel. Foruten meg sjøl på trekkspillet Paul Lunde på banjo og gitar og Erik Eriksen på trommer.

Det er knapt et lokale i distriktet vi ikke har spilt: Fjellhøi, Fagen på Torp, Glemmen fagforening, avholdslokalet på Selbak, Kilevold, skytterhuset i Torsnes, Torsnes Folkets Hus, Slakteriet i Onsøy og enda flere. I losje St. Hans på Nabbetorp var vi nærmest husorkester når Blandakoret, ungdomslaget eller kvinneforeninga hadde møter. Der rigga vi oss til på scenen, andre steder sto vi i en krok i salen. Til å begynne med tok vi 5 kroner pr. mann på kvelden, men Nils Pettersen i Verdandilosken på Elverhøi klarte å prute oss ned i 3. Var det dans eller møte spilte vi fra 9 til 11, på dansefester dansa de gjerne fra 8 til 12. I pausen gløtta de på døra til kjøkkenet: – Værsågod, her er kaffe og litt å bite i for musikken.

De barka sammen om kringlebiten

– Ofte spilte vi ute: På Evja, på idrettsplassen og på isen når Kongstendammen frøs til på vinteren. Da strødde de møle på isen og vi sto inne i ei lita bu for å holde varmen og blåste på fingra og spilte Drømmen om Elin mens månen sto god og rund over Kongsten. Etterpå fikk jeg isjias og måtte på sykehuset, men dro ut igjen og dro bæljen på et lokale i Rakkestad med et ullteppe rundt ben og hofter.

Det var en del slåssing rundt om – med utslåtte tenner og neseblod. På skyttehuset i Torsnes hadde en bondegutt vunnet kringla, så tok en annen en bit og så braka hele salen sammen i slagsmål. Enkelte mente at det var en dårlig fest hvis det ikke fløt blod. Musikken hadde alltid fritt leide – det var aldri noen som la hand på oss for godnattvalsen ville de ha med seg.

I gul jakke med røde silkeslag

– I 1939 var det messe i Fredrikstad. Da gjorde Akkordeon et hopp oppover og spilte til dans hos fru Eriksen i Gamlebyens gjestgiveri. Antrekket var gule jakker med røde silkeslag, sydd for anledningen av søskenbarnet til Paul Lunde.

Etter krigen spilte jeg mest alene. Jeg dro rundt med rutebil eller med spellet bak på sykkelen. En gang sto jeg på lastebilplan og spilte rundt i byen. Det var Jens Andersen Disch som ville drive reklame for Gansrød Badested.

Nå har jeg forlengst pensjonert meg sjøl fra spillinga. Trekkspillet har sønnen min i Danmark fått. Men det hender jeg nynner på en av de gode, gamle melodiene: – Nei, tar du den, min venn, jeg kommer aldri mer igjen…

Trykt i Demokraten 1992