-Du må aldri gi opp, Marie

Grå regnværsdag på Torp en gang på 30-tallet. En 20-30 mannfolk -med oppslåtte jakkekrager og hendene i lomma som skutter seg i regnet og vinden mens taleren i bredbremmet hatt, Adam Egede Nissen, formann i Norges Kommunistiske Parti forklarer grunnen til nøden og arbeidsledigheten på Torp og i resten av verden og taler om en lysere fremtid som skal komme når arbeiderklassen får makta i Norge.

– Jeg tror dette er mitt første politiske minne, forteller Marie Jacobsen, kvinnekampsveteran, fredsforkjemper, kommunist. Medlem i NKP fra 1948. Samme år var hun med på å stifte lokalavdelingen av Norges Demokratiske Kvinneforbund. Ifølge Håkon Lie en av kommunistpartiets allehånde dekkorganisasjoner. «Marie er utsett til å ta hånd om kvinneorganiseringen», skriver Lie i en av sine bøker. Jeg vet ikke om han har hatt meg i tankene, ler Marie. Jeg har aldri hatt noe å skjule, jeg har stått fram som den jeg er, og så får folk avgjøre. Og jeg har heldigvis lært å bite fra meg.

Vi var kommunister hele gjengen

– Det starta på Torp for 79 år siden. Vi var 10 barn hjemme, fem gutter og fem jenter. Far hadde arbeid på Zinken til den stoppa på slutten av 20-tallet. Så starta han og broren et lite snekkerverksted i bryggerhuset hos bestemor på Torpeberget. Til å begynne med fikk de bra avsetning på håndlaga dører og vinduer. Så slo de større på det med utvidelse og nybygging mens folk fikk færre og færre penger å kjøpe for og dermed gikk det hele overende. Det hele ble kjøpt av sønnene til Johansen som flytta produksjonen til Sorgenfri under navnet Elverhøi Trevarefabrikk.

Å være født kommunist er vel ingen. Men den politiske interessen var vel der hele tida. Jeg vokste opp i det du kan kalle et radikalt miljø – noen ville vel kalt det et kommunistreir. Far stemte alle år på NKP og broren min Harry Mass gikk tidlig med i kommunistpartiet.

En som ble inngifta i familien, sa det slik: – Jeg skjønner ikke hvorfor dere driver og diskuterer støtt, dere er jo kommunister hele gjengen.

Mer borgerlig lærdom fikk jeg av lærer Vartdal på Torpeskolen. Geografi var det verste jeg visste. Når jeg hadde losa søskenflokken på skolen og lærer Vartdal spør om jeg kan geografileksa og jeg rister på hodet, lød det: – Du får gå i melkebutikken for fru Vartdal, du Marie.

Jeg gikk da for presten sammen med de andre, men da konfirmantene skulle gå fram til alterringen i Pella kapell ble jeg bare sittende. Bestemor som fulgte mens mor var hjemme og kokte fersk suppe for å feire høytideligheten, var både flau og sinna. Men strengt tatt så er jeg ikke konfirmert.

Hushjelp og oppvigler

– Så var det ut og søke tjeneste. Første hushjelpspost var hos Bjarne Aas i Fredrikstad. Der fikk jeg ord på meg for å være oppvigler. Et par andre jenter og jeg ble enige om at vi tok oss søndagsfri og ga blaffen i å reise ned til herskapene våre som lå ved sjøen i Vikane. Hele bukta var i opprør for familiene hadde planlagt søndagstur til Garnholmen, og nå sto de uten hushjelp. En venninne av Aasfamilien sladra: – Jeg er helt sikker på at det var Marie som fant på det! Men kjeft tok jeg ikke imot, det hadde jeg lært av far: – Det er alltid en brødsmule hjemme hvis du skulle trenge det.

Første mai het det: – Du skal vel ikke til byen, Marie, det er bare ramp ute i dag. Jeg svarte: – De skjønner, jeg er en ramp, frue.

Etter en mellomlanding i Sarpsborg fikk jeg post i Oslo, i Bygdø allé. Frua var fisefin i telefonen: – Kan De være så elskverdig å sende gutten opp med en halv kilo kjøddeig til fru grosserer Borchgrevink. Meg prøvde hun å snyte 5 kr. på lønna.

Ikke noe underbruk av NKP

– Så traff jeg han jeg gifta meg med og flytta tilbake til Fredrikstad. Krigen og Sovjets innsats i krigen mot Tyskland ga meg kanskje det avgjørende puffet for fra 1948 var jeg medlem i Norges Kommunistiske Parti. Det var få kvinner med i lokalavdelinge og jeg fikk som oppgave å starte en avdeling av Norges Demokratiske Kvinneforbund. Stiftelsesmøtet mener jeg vi holdt hos Erna Abrahamsen ute på Øraveien. Vi var langt fra noe underbruk av NKP, – vi hadde vår selvstendige politikk og folk langt utover partiets rekker kom på møtene våre. Men kjernen var nok partimedlemmer – eller nære sympatisører: Gunvor Amundsen, Gudrun Førde, Kristiane Wiggen, Edle Mass, Tonni Wennerberg, Rakel Tangen …

I alt kunne vi vel være en 20-25 stykker den første tida. Vi ønsket å stå frem som en politisk organisasjon, ikke en klikk kjerringer på kaffeslaberas eller symøte. Vi hadde fast dagsorden og laget skikkelige referat. Undrer meg på hvor den første protokollen vår har tatt veien? Vi hadde ofte diskusjoner om artikler i Kvinner hjemme og ute, som bladet vårt het. Og avsluttet gjerne med en liten utlodning av ting som medlemmene hadde tatt med, slik at vi fikk penger til å leie lokaler.

Dere er så flinke i Fredrikstad

– For vi arrangerte gjerne møter: I Maskinistforeningen, på Valhalla eller på Biblioteket – senere på City eller i Motorførernes Avholdsforbunds lokale på Lisleby. Vi forsøkte alltid å ha underholdning på møtene. Kri Tangen stakk innom og leste dikt og Rune Fredh lot sin klokkeklare tenor klinge utover forsamlinga. Flinke folk kom nedover: Pauline Vogt kom, Mimi Sverdrup Lunden og Birgit Schiøtz fant flere ganger veien til Fredrikstad.

Pauline likte jeg godt – hun er det mest reale menneske jeg noengang har møtt.

Birgit Schiøtz sa en gang: – Dere er så flinke her i Fredrikstad, jeg gleder meg alltid til å besøke dere.

Du vet – dette var jo mer eller mindre lærde folk, vi i laget var vanlige husmødre – konene til arbeidsfolk alle sammen. Men som en av oss sa på en landskonferanse i Oslo: – Vi er husmødre, men med sunn fornuft og den forsøker vi å bruke.

Nå er jo feminismen i skuddet. Når det gjaldt forholdet til mannen, til mannfolka, så beskjeftiga vi oss ikke med det. Vi hadde vel slett ikke greie på det, da. I partiet var forholdet til mannfolka greit nok, du var kamerat enten du gikk i skjørt eller bukse. Men jeg kan huske at noen av karene i partiet murra når vi la møtene på dager da det var partimøter – de ville helst ha med seg konene sine dit. Og kaffe og noe å bite i var det vi som sørga for. Vi synes det var helt naturlig – i dag ser en jo annerledes på det.

Kampen mot atomopprustning var hovedsaken

– Innsamling av underskrifter på Stockholmsappellen mot opprustning var den store saka den første tida. Vi delte distriktet i roder og traska gatelangs og trapper opp og trapper ned og ringte på: – Er De interessert i å skrive på lista mot atomvåpen? Ikke så sjelden fikk du døra slengt igjen midt foran nesa på deg: – Slik kommunistpropaganda vil vi da ikke vite no’ av her i huset. For Gerhardsen hadde holdt sin Kråkerøytale. Da tenkte jeg på noe Mimi Sverdrup Lunden sa, hun ble av og til kalt Kommunist-Mimi: – Hvis det bare er kommunistene som arbeider for freden, så er jeg stolt over å bli kalt kommunist.

En gang skulle jeg være lur og gikk til en kjent prost her i byen – sto navnet hans først på lista, så ville nok flere følge etter. Men der tok jeg feil: – Det De går rundt med der frue, er det russerne som står bak. Jeg prøvde å innvende at det var ikke russerne som hadde benytte atombomba. Men den gode Herrens tjener feier meg av: – Hadde jeg hatt råd, så skulle jeg spandert en tur til Sovjet på Dem, så skulle De oppleve barbariet. Jeg: – Jeg kan betale reisa mi sjøl, men vi kan kanskje reise sammen. Forresten, kom De dit, så slakta nok russerne Dem og kokte suppe på beina! Forferdelig dumt sagt, men av og til kunne du bli eitrande sinna! Men det var da hyggelige overraskelser også. Rett borti gata her bodde ei dame som bare fnøs av det vi drev på med. Men skitt au, det kosta ikke noe å forsøke. – Er det mot atomvåpen, ja, det svineriet må jo alle fornuftige mennesker være mot, sa dama, kom med blyanten!

Folk forsvant og skrev om det i avisa

– Jeg nevnte jo mobbinga til Håkon Lie. Og Kråkerøytalen til Einar Gerhardsen. Etter den talen merka vi forskjell – å, så vi merka det!

Vi hadde nærmest hatt hevd på å leie maskinistforeninga til åpne møter. – Nei, De kan ikke få det mere nå, sa dama og la på røret.

Men vi hadde og har et lite anneks til huset her. Det skal ha bodd en katolsk prest der en gang. Så det passa jo bra, vi rydda opp og satte inn langbord og holdt møter i stua. Det ble et fint samlingssted, og så sparte vi penger til husleia.

Folk tok til å melde seg ut, både av Kvinneforbundet og av partiet. Noen skrev i bladet om at de sa takk og farvel. Andre triumferte: – Nå, fru Jacobsen, jeg ser at NN har meldt seg ut, han var jo kommunist. – Nei, sa jeg, – han var ikke kommunist. Hadde han vært det, så hadde han ikke meldt seg ut!

– Du får ikke gi opp, Marie, selv om du skulle bli igjen alldeles alene, sa Birgit Schiøtz.

Sjøl kunne jeg ta igjen, og gjorde det. Men du tenkte på ungene, på skolen, at de skulle bli stengt ute eller hundsa fordi foreldrene fikk Friheten i postkassa.

Det var ikke alle som kunne svare som Finn, sønnen min. Annen mai fikk han høre på skolen: – Jeg så mora di med flagg og faner i førstemaitoget! Finn svarte: – Det skulle mora di ha gjort også, så hadde ho vært til noe nytte!

Kineserne gikk sin egen vei

– Delegasjonsreisene til utlandet ga inspirasjon i arbeidet. jeg dro flere ganger til DDR og i 1963 var jeg i Sovjet som utsending fra Østfold ved Kvinneforbundets verdenskongress.

Vi var i alt 38 deltakere fra Østfold som benket oss i den store kongressalen på Kreml. Arbeidet for freden var hovedtemaet på kongressen. Den ene taleren etter den andre, hvite, svarte, gule, avløste hverandre på talerstolen. Selv om det var enighet om hovedsaker, så var det gnisninger når det gjaldt veien til målet. Jeg mener å huske at de kinesiske delegatene ble møtt med mishagsytringer. Ikke slik at de ble pepet ut, men det oppsto det som vel i referater heter «uro i salen».

Dessuten var Stalins rolle på tapetet. Jeg husker en gang under kongressen at jeg ble sittende sammen med en av de sovjetrussiske delegatene. Jeg hadde ennå Sovjets innsats i annen verdenskrig i erindringa og ymta frampå om at Stalin på mange måter hadde gjort en god jobb. Men den russiske dama som var vitenskapskvinne satte igang å argumentere – og hva hadde en vanlig husmor fra Fredrikstad å stille opp med da?

I all beskjedenhet – det var vi som begynte

– Jeg har vært borte fra politikken noen år nå. Når du nærmer deg 80, må du ha lov til å hvile litt på årene. Men jeg liker å følge med. Jeg var på et slikt kvinnemøte for noen år siden. Det var mest ungdom, mest unge jenter – ja, gutter også forresten – gjennomsnittsalderen i forbundet vårt var nok atskillig høyere. Og så var det så mange lærde blant dem – både leger og lærere og sosialarbeidere. Ikke noe gærnt i å være ung og lærd, men en får passe seg for ikke sette nesa for høyt i været. Og når det gjelder fredsarbeidet og kvinnearbeidet så var det vi som i all beskjedenhet starta. Det er ikke så dumt å holde greie på trådene bakover …

Trykt i Demokraten 1989