– Kan jeg få pakka til Adolf!

 

I pakkene på drakjerra var fem tusen Friheten. Torbjørn Hystad, bakgrunn i Østensjølaget av AUF, kom med i distribusjonen av den kommunistiske presse. Til oppgavene hørte også å skaffe penger og å sikre Lenins utvalgte verker. Så slo Gestapo til.

En dag, sånn midtveis på 30-tallet, lå det en løpeseddel i postkassa der vi bodde i Damfaret på Godlia: Møte i Østensjø-Oppsahl Arbeiderungdomslag. Bror Harry og jeg gikk på møtet i Godlia Vel-hus og meldte oss inn.

Alt i alt var det nærmere 100 medlemmer i laget fra Etterstad i sør til Hellerud i nord, i et bredt belte på begge sider av trikkelinja.

Miljøet i laget var radikalt. Østkantlaget av NKU hadde vedtatt å oppløse seg. Enkeltmedlemmer meldte seg inn i arbeiderungdomslagene. Til oss kom blant andre Hans Luihn og Kristian Wold.

Kristian Wold var en godt skolert marxist. Han ledet det politiske studiearbeidet i laget. Studiesirkelen i økonomi ledet Leif Johansen, et annet lagsmedlem. Han ble senere kjent NKPer og professor i sosialøkonomi.

Jacob Friis, fra venstrefløyen i Arbeiderpartiet, holdt foredrag for oss. Det samme gjorde Ørnulf Egge fra NKP. På hyggemøtene med dans på lørdagskveldene spilte Åge Wallin. Vi dro på tur til Uddevalla og besøkte svenske ungsosialister. På lagsmøtene og gjennom aksjoner samlet vi inn penger til Spania.

Vi fikk gjemt arkivet

Høsten 1939 innledet Kristian Wold til diskusjon om ikkeangreps­pakten Sovjet-Tyskland. Vi måtte se på den som et rent taktisk trekk fra Sovjets side. Såvidt jeg kan huske, var medlemmene i laget enige i dette.

Det forelå et forslag om sammenslåing av NKU og AUF. Østensjø-Oppsahl-laget gikk inn for sammenslåingen. Trygve Bratteli, nestformann i fylkingen, kom på et møte og tok oss noe kraftig.

Rett før 9. april hadde vi styremøte. Det gikk rykter om at tyske krigsskip var på vei mot Norge. Jeg var sekretær. I styret satt ellers Kåre og Odd Myhre og Hans Luihn. Kristian Wold var formann. Hans Luihn mente at tyskerne kom til å angripe Norge. Et tysk angrep ville komme til å skjerpe klassekampen. Kristian Wold tvilte, men vi ble enige om å få gjemt arkivet og fordele biblioteket blant medlemmene.

Av lagsmedlemmer var iallfall Kristian Wold, muligens flere, med i kampen i aprildagene. Etter at tyskerne hadde besatt Norge, gikk laget i oppløsning. Jeg kan ikke huske at det ble holdt flere møter.

En ettermiddag i begynnelsen av 1942 passet Wold meg opp i veien da jeg kom hjem fra jobben i Statens Kornforretning. Han spurte om jeg ville hjelpe til med å spre illegale aviser. Det sa jeg ja til.

Jeg fikk en liste med navn jeg skulle lære utenat. Hver uke fikk jeg en bunke stensilerte aviser av Wold og spredte i Fyrstikkbakken og strøket deromkring. Etter krigen fikk jeg vite at det var Hans Luihn og Per Kviberg som laget avisa.

Etter en tid spurte Wold meg om jeg kunne tenke meg å ta meg av distribusjonen en gros. Det hadde skjedd en ulykke, nettet var revet opp, en mann var skutt. Wold tok meg med i Akersgata, til en gård mellom Grensen og Karl Johan, vis-a-vis der Lorentzens kolonial ligger i dag.

Wold låste seg inn bakdøra til en hanske­butikk. Den hadde tilhørt en jøde som nå var arrestert og sendt til Tyskland. Fremdeles lå det dame- og herrehansker i utstillings­vinduet. På døra sto en plakat: Stengt inntil videre. Det var distribusjonssentralen for Friheten for Østlandsområdet. Senere også for Sabotøren og Kvinnefronten.

Jeg skal ha pakka til Adolf!

Jeg ble illegal. Jeg skaffet meg sykepermisjon fra Kornforret­ningen og dekkleilighet i Toftes gate. Den eneste jeg visste navnet på i distribusjonsarbeid, var Kristian Wold. NKPs avisutgivelser og distribusjon var profesjonelt konspiratorisk. I den borgerlige pressen kjente altfor mange hverandre. Derfor var den lett å rive opp og ødelegge.

Friheten skulle ut i nærmere 10 000 eksemplarer i uka. Jeg lånte ei drakjerre i et viserguttbyrå. På Vestbanen sa jeg at jeg skulle ha pakka til Adolf. Jeg lessa på kjerra og dro lasset til Akersgata. På gata møtte jeg en dag en lærer jeg hadde hatt på handels­skolen. Han så visergutten, skjønte nok tegninga, snudde seg vekk og lot som han ikke så meg.

En jernbanefunksjonær tok med avisene som skulle til Buskerud. En koffert med aviser leverte jeg i en barberforretning ved Adamstuen. Det var blad som skulle til Hedemark. – Bare sett den der, sa barbereren og klippet videre.

Jeg fikk beskjed av Kristian Wold å møte to karer på Nordre Grav­lund. Hvem de var, visste jeg og vet jeg ikke. De hadde en vare­bil. Sammen dro vi opp til et småbruk i Nittedal. Vi banket på og ga oss ut for nazister: – Vi skal hente noe slik jævla kommunist­litteratur. Mannen på gården var kommunist og satt på Grini. Rett før krigen hadde han vært i Sovjet og fått med seg et parti Lenins utvalgte verker. Lageret var i uthuset. Vi lesste på nærmere 1 000 sett så bilen gikk nesten på felgen nedover.

Ny beskjed fra Wold: Møte på samme sted. Det var de samme karene. Jeg fikk en ladd pistol som jeg stakk i frakkelomma. Den borger­lige hjemmefronten fikk penger fra England via Sverige. NKP måtte skaffe penger sjøl.

Utenfor en bank stod en bil, to karer og en jente kom akkurat ut med veska med penger. Jeg hadde løsna sikringen på pistolen. Bankfolkene var ubevæpna. Tyskerne ville ikke at andre enn dem sjøl og nazistene skulle ha våpen. Det gikk greitt. Vi sa vi var hjemmefronten og skulle ha penger til motstandsarbeid. Vi tok med oss karene og jenta i bilen. Vi oppdaga at vi hadde den mørkegrønne svartemarja bak oss, men den var ute i et annet ærend. Vi kjørte opp til Nittedal der vi slapp av bankfolkene. I veska lå det 50 000 kroner.

Hvor har du fått bladene fra?

Jeg fortsatte i Friheten-distribusjonen. En dag i slutten av 1944, gikk det gærnt. Jeg hadde en bunke med Kvinnefronten i veska som jeg skulle levere til ei jente som jeg skulle treffe på et gatehjørne på Grünerløkka.

Rett etter at trikken hadde svingt forbi Birkelunden, kommer det på en masse tyskere. Jeg setter fra meg veska og vil gå mot utgangen. En sivilkledd kar ved siden av meg drar revolveren: – Ta veska. Jeg mener at jeg måtte ha blitt angitt. Det var ingen av de andre på trikken som ble tatt.

De tok meg med til den tyske forlegningen i Sannergata. Jeg forklarte: – Det er et kvinnfolkblad, med mat- og strikkeoppskrifter og slikt. De viste det til ei tyskertøs. Hun ristet på hodet.

På Victoria terrasse var det først audiens hos Fehmer. Deretter overtok en tysker med tyrenakke og brakknese. – Hvor jeg hadde fått bladene fra? – En kar jeg ikke kjente. Dermed klæsjer han til meg, først på det ene kinnet, så på det andre, så det knaser i ben og brusk.

Det var bare ouverturen. Så overtok trioen Håland, Borgen, Gumbrecht. – Nå skal vi dra deg tvert av, sier Håland. Jeg hadde håndjern på ben og armer, de tar et tau og fester til jerna og derfra til kroker i veggen og haler og drar til jeg ligger 10 cm over gulvet. De til å slå, med totenschläger og en tynn stålpisk. De treffer ryggen, bena, nakken, baken. Innimellom drakk de øl og brennevin. Til sist sa jeg navnet på en jeg visste bodde illegalt.

De tok meg med i bilen ned på centralpasskontoret, der de skulle finne bilde av karen. Som mange andre kommunister hadde han latt være å registrere seg. De fløy ut og inn, mens jeg sto ved siden av sjåføren med håndjern på. Han sa: – Jeg er medlem i NS, men kjører bare disse gærningene. Husk på meg etter krigen.

Nå eller aldri, tenkte jeg og la i vei opp tranga ved Deichmann. Jeg var i god form og hadde klart det, hvis det plutselig ikke hadde dukket opp en tysk soldat foran meg. Dermed bar det tilbake til bilen igjen og de gyver løs på meg på åpen gate. De slår løs så et kvinnfolk som kommer forbi, begynner å skrike.

Ni är fri!

Vi kjører opp til Hellerud der han jeg hadde sagt navnet på, bodde. Faren sitter på Grini, mora er hjemme og sier at karen har dratt til Sverige. På nedoverturen tar de meg ut og legger meg på en fjellrabbe. Gumbrecht skjærer en tjukk tregren og gir seg til å slå løs. Håland holdt seg til rygg og sete, Gumbrecht sikter etter magen og skrittet. Jeg trodde de skulle slå meg ihjel.

Jeg kom på Møllergata 19. I åtte dager svevde jeg mellom liv og død. Fengselslegen sa etterpå at han ikke trodde jeg skulle klart det. Jeg var i cella til dagen kom da døra blir låst opp og nede i hallen står en kar i militærfrakk: – Ni är fri, ingen kommer att göra er nå’t illa mer. Det var Harry Söderman.

Jeg hører en kvinnelig fange skrike: – Pelle! Pelle! Det hadde stått i avisene at Ragnar Sollie var skutt, og her var han lys levende. Etter å ha blitt registrert på Grini, fikk vi en matpakke og kunne gå hver til vårt. Jeg ville forsøke å gå hjem. Da jeg gikk over Etterstadsletta, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte.

Borgen satte seg til motverge og ble skutt av hjemmefronten. Gumbrecht ble sendt til Polen for å svare for ugjerningene sine der. Håland ble stilt for retten. Jeg gikk opp til lagmann Bonnevie: – Hvorfor har jeg ikke blitt innkalt som vitne? – Vi har lest rapporten din. Hvilken straff synes du han bør få? – Lovens strengeste, sa jeg.

Etter at jeg var fri, var jeg redd for å gå på gata. Da jeg hørte Håland var skutt, var det som noe datt av meg.

Trykt i Friheten 1996.