Nabbetorpengelsk for beginners

Arne Oliver Hansen, Fredrikstad. Fra Torp og Nabbetorp, fra Gamlebyen og Selbak og Byens Marker kom de i kveldinga, mannfolk og kvinnfolk, med English for beginners og kladdebok i veska for å lære språket på ungdomsfylkingens engelskkurs. På kateteret stod stud. philol. Arne Oliver Hansen og hevet blyanten: – What is this? – This is a pencil.

– Jeg er født på Lundheim og vokste opp på Nordre Nabbetorp rett ovenfor losje St. Hans. Losjen var samlingssted og midtpunkt -der sang Nabbetorp Blandede Kor og mannskoret Nor, der holdt barne- og voksenlosjen møter. En gang skulle Nor synge i lokalprogrammet over Fredrikstad Kringkaster, gutteflokken lekte og gjorde leven i parken utenfor losjelokalet og kringkastingsbestyrer Helland ble nervøs. – Ville ungeglammet forstyrre sendingen? En løsning ble funnet, vi ble invitert inn og fikk sitte på første benk. – Men da må dere være stille som mus, innprentet dirigent Severin Svendsen. Det var kan hende mitt første møte med kunsten.

Far var glad i å lese. Han kjøpte uinnbundne bøker som han bandt inn sjøl. Mor klaget iblant over bokutgiftene, men ble ofte sittende over en bok til langt på natt. Første boka jeg leste, var Robinson Crusoe. Sammen med noen kamerater dro jeg til en øde øy i krattskogen på Sorgenfri. Sent på kvelden ble vi hentet hjem av engstelige foreldre. På Nabbetorp skole hadde jeg frøken Sønstegård. Hun var flink, hun bygde sluser av papp og forklarte oss hvordan de virket. I storskolen fikk jeg lærer Rønning. Jeg satte han høyt. Da jeg og to til i klassen min skulle begynne i Middelskolen, preparerte lærer Rønning oss dyktig i tysk. Vi måtte ikke gjøre skam på østsiden.

Veien til Middelskolen gikk gjennom teglverkene. Vi kunne gå tørrskodd hele veien til du i siste liten hoppet om bord i ferja. Tandberg i Middelskolen drev oss hardt i tysk. Jeg hadde frøken Barthel i historie. Årstallene for perserkrigene: 500-449 sitter spikret den dag i dag. I gymnaset fikk vi Nerdrum i morsmålet. Nerdrum var glad i å fortelle om de store dikterne og fikk med seg elevene i timene. Han ga iblant selvvalgte stiloppgaver. Jeg skrev om følgende tema: Hva skal vi gjøre for å få bort rotteplagen i Gropa på Nabbetorp?

Nerdrum regnet min besvarelse til den naturalistiske retning innen litteraturen. En time hadde vi den forhenværende og hvitskjeggede rektor Western som vikar. Vi leste Vinjes Ferda-minne og han innprentet oss at vi ikke måtte forandre i-endelsene i hunkjønnsord til a-.

Da artium var passert, hadde far spurt Nerdrum om Arne Oliver Hansen var skikket for filologien. Svaret var bekreftende; selv hadde jeg både lyst og interesse for språk og litteratur, og sist, men ikke minst: Jeg var så klosset med hendene at en praktisk livsbeskjeftigelse ikke kunne komme på tale. økonomien var problemet. Mye av pensum kunne leses hjemme på Nabbetorp, men det var obligatoriske kurs og forelesninger som måtte følges i Oslo, og lånekasse eller liknende innretninger fantes ikke på 30-tallet. Løsningen fikk bli arbeid ved siden av studiene.

– Se, han hermer lærer’n vår

– Jeg fikk snart vikartimer på Den gule, det sørget Nerdrum for, men læreren var ikke stort eldre enn de han skulle undervise. En time rinner meg i hu: Jeg skulle tre inn for en tegnelærer, reserveoffiser og kjent for sin strenge disiplin og egenartede stil foran klassen.

Jeg øvde meg hjemme, marsjerte frem og tilbake på gulvet foran speilet med hendene på ryggen som min forgjenger, og prøvde å etterligne alle hans uttrykk og fakter.

Metoden virket, men på en helt annen måte enn påregnet: – Se på lærer’n, se på’n, se så fint han hermer den faste læreren vår. Det var ikke måte på så kamerat klassen ble med meg på kjøpet.

Videre ga jeg privattimer til slike som hadde fått skjebnetungt skrevet i karakterboka: Hvis Per ikke tar seg sammen i tysk, så …

Jeg leste og studerte på formiddagen og på kvelden la jeg ut på privatlærerferd gjennom byen, fra Ferjestedet til jeg endte langt oppe på Trara.

Mange privatelever strevde og slet for å klare seg gjennom nåløyet. En elev var volontør på dagtid og hadde plassert grammatikken i kassa foran sykkelstyret og pugget i vei i takt med pedaltråkket: – Durch, für, gegen, ohne, um, wieder, durch, für, gegen … Unntagelsene fantes: En gutt som bare hadde forberedt et eneste stykke og som hver eneste time ville at vi skulle ta akkurat det. – Kan vi ikke gjennomgå dette litt grundigere da, Hansen? Grammatikkdrill var tyskens alfa og omega, og vi drev oversettelsesøvelser med de mest infame setninger: Vår gamle jeger hadde flere dresserte fugler – Unser alter Jäger hatte mehrere abgerichtete Vögel. Du fikk bruk for nesten hele grammatikken.

Stud. philol. i folkeopplysningens tjeneste

– Jeg hadde avlagt universitetseksamen i norsk og tysk, og hadde høsten 1939 startet på engelsken hjemme, da noen karer, jeg husker i allfall Arthur Arntzen, dukket opp på Nabbetorp og spurte om jeg kunne tenke meg å undervise i engelsk på noen kurs arbeiderungdomslaget hadde tenkt å få istand på østsiden. Det var snakk om Nabbetorp og Torp og jeg slo til og sa ja – her var det muligheter for å drive folkeopplysningsvirksomhet og samtidig tjene noen hardt tiltrengte kroner. Alt det praktiske ble ordnet av arbeiderungdomslaget: klasserom på Nabbetorp og Torp skole, vask og fyring, innkjøp av lærebøker, innkreving av kursavgift. Stud. phil. A. O. Hansen kunne så å si gå til dekket bord.

Jeg må innrømme at jeg likevel var ganske skjelven i knærne første gang jeg steg opp på kateteret, for tilstrømmingen var stor, det var ganske mange par øyne som gransket den unge engelskspirrevippen den aller første timen.

Klasseværelset var stappfullt på Nabbetorp, enda fullere på Torp der det satt en 40-50 mennesker i skolens største klasserom for åta fatt på I am, you are, Peter smokes og I am smoking og andre av språkets finesser. Unge og gamle om hverandre – fra Torp minnes jeg to tvillingpar – helt unge piker som snart skulle begynne på Middelskolen. Så gikk det slag i slag opp til 60-70-åringer som veteranene Bør og Victor: bedre sent enn aldri! Fifty-fifty kvinner og menn, fra Nabbetorp, fra Gamlebyen, fra Byens Marker, fra Torp og Selbak og Begby kom de, til fots eller per sykkel, til English for Beginners.

Like stor som tilstrømningen var pågangsmotet: Nå skulle dette språket mestres, koste hva det koste ville. Bakgrunnen kunne være spinkel nok, for mange en gammeldags folkeskole. Men flere møtte jeg senere på artiumskurset, som de fullførte med bravur for så åta fatt på en høyere utdannelse. Det gikk sport i engelsken: – Du Marentius, nå kan jeg 36 gloser på K, hvor mange har du?

Samholdet og samvittighetsfullheten kunne gi seg rørende utslag: – Du Hansen, jeg skulle si at ho Grete ikke kunne komme i dag for ho er så ille forkjøla. Men ho kommer helt sikkert neste gang.

Jeg underviste en dobbelttime i uka på hvert sted. Vanligvis syklet jeg i vei, en tid var jeg så heldig å ha privatsjåfør for Angell Simensen hadde tatt kurset på Nabbetorp, men syntes det var så moro at han ville ha med seg Torpekurset og, så lærer og elev durte i vei i Angells Ford V 8 langs Sorgenfriveien.

-Å heter vaffeljern på engelsk?

– Kurset begynte på slaget 6, og elevene tok plass ved trepultene der de hadde plassert den tynne læreboka, det enkle kladdeheftet og blyanten, for andre hjelpemidler hadde de ikke. Elevene hadde forberedt et stykke fra boka og jeg startet, gjerne med noen enkle spørsmål fra kateteret: – What had John in his bag, Per? What was his father doing, Ragnhild? Så var det å ta fatt på grammatikken – læreren forklarte mens elevene noterte i kladdeboka. Vi terpet kanskje for mye grammatikk – men det var nå slik det skulle være den gang. Så var det frikvarter – elevene trakk luft i høstkvelden og noen tente en Teddy eller et pipestapp Karva Blad, og noen spurte læreren: – Du lærer, å er’e pannekakejern heter på engelsk? Neste time begynte vi med å gjennomgå ny lekse. Til slutt trente vi på enklere oversettelsesøvelser – av og til fremme på tavla med de som ikke var for mye plaget av det.

Gikk det for tregt, hendte det at jeg fikk Nabbetorpfolk eller Torpinger til å stemme opp: – It’s a long way to Tipperary, eller – My Bonnie is over the ocean. En fikk bare være over med at noen skøyere sang: – Min ponni er oppe hos Ausjen – Ausjen var forøvrig bestefar til Otto Hauglin.

Språklaboratorium var ikke påtenkt den gang, i stedet klarte jeg meg med hjelpelærere. I flokken fantes gjerne to eller tre sjøfolk, dypvannsseilere, som hadde lært seg en del engelsk til havnebruk. Konrad og Ragnvald var blant mine trofaste støttespillere på Nabbetorp. Jeg satte dem i gang med å demonstrere engelsk konversasjon for klassen. Mange gjorde store øyne og ører! – Slik låter det altså på orntli’, tenk om jeg kunne bli så flink, ja, kanskje til og med treffe og snakke med en ekte engelskmann. En av pikene kom seg virkelig en tur til England – det var langt av gårde den gangen. Jeg var spent på å høre hvordan det hadde gått: – Det gikk bra me’ mæ, det var verre for engelskmenna, kom det kontant.

Kvadratrøtter og da og når på Denofa

– Jungeltelegrafen fikk vel om mine pedagogiske bragder og feiltrinn, for snart ramlet det inn nok et tilbud: – Kunne du tenke deg å overta en studiesirkel i matematikk og norsk etter adjunkt Otto Borgen på Denofa?

Matematikken var jo ikke mitt fag, men nød lærer osv. Vi trakk da ut kvadratrøtter og drillet den pytagoreiske læresetningen: -Kvadratet på hypotenusen er lik summen av kvadratene på katetrene. Så satte vi opp et digert regnestykke for å regne ut hastigheten i knop. Det var så innviklet at jeg senere fikk høre at et par av elevene som eide snekker hadde snakket med såvel havnefogd som navigasjonsskole om det ikke fantes enklere måter – og det gjorde det.

I norsk drev vi med enklere ting: å og og, enda – ennå, da og når, men jeg prøvde å kvikke det hele opp med å la elevene fremføre korte muntlige innlegg, og diskusjonen gikk sterkt om fotball og boksing til han Mattis bød på sosialt samvær med kaffe og nybakte boller.

Kursene skulle gå ut våren 1940, men 9. april satte en stopper for folkeopplysningsvirksomheten – det ble mørketid i all mulig forstand.

Og etter krigen ble jo det hele organisert og utbygd og strømlinjeformet på en helt annen måte, av AOF og Aftenskolen og Friundervisningen og jeg vet ikke hva. Undervisningen er sikkert effektiv og flott på alle måter, jeg får bare håpe at de har det like hyggelig som vi hadde det i klasserommene på Nabbetorp og Torp. Det hender jeg treffer gamle elever fra kursene mine. Han Storhaug pleier å si at han har lært seg engelsk for 10 kroner og med det han han klart seg bra!

Trykt i Demokraten 1990