92 år blant arbeidsfolk og plank

Fra vinduet der han sitter har Nils Bredesen fint utsyn over elva, lekeplass og senere arbeidsplass gjennom mange år.
Høleberget er skapt av elva. Hvidtsten lensa var arbeidsplassen til de fleste av mannfolkene på stedet. Etter at lensa ble lagt ned, søkte arbeidskrafta seg til teglverkene, sagbrukene eller den gryende celluloseindustrien – hvis man overhodet fikk seg et arbeid.
Nils kan se tilbake på 92 år ved elva.

– Jeg er født i 1897 i et hus rett nedafor her hvor vi sitter nå. Far kjøpte huset og bygde det om. I førsten var det stue og kammers med kjøkkenet i midten. Så røsta han opp og utvida så vi fikk to stuer og to kammers. Vi var åtte unger, fire gutter og fire jenter. Jentene sov i det ene kammerset og guttene i det andre og mor og far sov i senga i den ene stua.

Vi hadde det som folk flest på den tida. I taket hang parafinlampa, i stuehjørnet stod buffeten, i kjøkkenet veakomfyren. Vi unger lærte fort å hjelpe til hjemme. Vi hogg og bar inn veden og henta vaskevann fra elva og drikkevann fra ei ile rett borti her. Far var sterkt religiøs, han holdt alltid andakt på søndager, da satt vi musestille rundt stuebordet, men jeg kan ikke huske vi folda hendene.

Ellers er livet her nede knytta til elva.

Far hadde sitt utkomme på lensa her nede helt fram til 1909 da de sprengte ut den nye tømmertunnelen ved Eidet og lensa ble lagt ned. Far jobba ved soppemaskinen. Tømmeret lå i bommer oppover og de måtte sette tau rundt og når tømmeret rant nedover i renna, så tok far vekk tauene og retta på stokkene så godt han kunne.

På høsten var vannføringa dårlig og de måtte bruke maskiner til å dra stokkene nedover, og da var han med der.

Sommer og høst var det nok å gjøre på lensa, folk kom fra Yven og Hannestad fra hele distriktet og fikk arbeid. De som kom langveisfra, losjerte seg inn her på Høleberget.

Mot vinteren stansa fløtinga og folka måtte skaffe seg annet arbeid. Over på andre sida av elva lå Hannestadverven. Dengang lå seilskutene tett i tett og utapå hverandre langs elva. Når de skulle reparere ei skute, så halte de henne over på ene sida så masta lå nede på veien ved Hannestad. Så tetta de i bånn, de døtta i sprekker og smørte på, og når de var ferdig med den ene sida, så snudde de skuta, vippa over den andre veien og tetta andre sida. Det arbeidet drev far min med i mangfoldige år.

Vi bada, rodde og seilte på isflaka

– Elva var sommer som vinter viktigste lekeplassen for ungene på Høleberget. Badeplassen vår lå rett nedafor huset her, der det var langgrunt. Der var det langgrunt helt ut til mollbakken. Du lærte deg tidlig å klare deg i vannet, du tok de første svømmetaka mens du juksa med ene benet nedi bånn. Det hendte at eldre gutter hev deg uti raskt og kontant, da var det å kare seg i land som best du kunne.

Badedrakt brukte vi ikke, jentene hadde et sånt lite skjørt rundt livet, men det fløt helst oppå. Ellers tjulånte vi roeker og vrikka oss tversover og oppover og nedover elva. Om høsten løp vi på isflaka. Vi ungene fra Høleberget hadde teknikken og klarte oss bra, men fremmede unger som skulle forsøke seg, havna i vannet. Engstelige mødre forsøkte å holde øye med avkommet. Elva var vaskeplassen sommer som vinter. Der kokte kjerringene storvaska, der gnikka og gnudde de og skylte klea i elvevannet med raske blikk til høyre og venstre:
– Nå passer du deg, Nils, så du ikke kommer for langt utpå!

Skolen var mest juling

– Jeg gikk på skolen på Kilevold. Året 1905 satt frøken på kateteret og gråt: – Nå blir det snart krig, spådde hun. Da ville kirkeklokkene ringe alt i ett og vardene ville bli tent og alle voksne mannfolk på Høleberget måtte dra ut i krigen og slåss mot svenskene.

Fra storskolen husker jeg best all lugginga, ørefikene og risinga. I kristendomstimene var det best å folde hendene. Vi gutter fikk likevel ofte smake riset, jentene slapp unna. En skolekamerat høgg i mot lærer Hoel: – I kveld kommer far min og denger deg opp med storslegga! Faren til gutten var stenhogger.

Du hadde arbeid mens du gikk på skolen. Du hjalp bonden med å ta opp poteter eller var med i høyonna. Noe betaling var det ikke snakk om, men du fikk et måltid mat og takka til …

Gildere var det å få jobb på lensa – da følte du deg nesten som voksen arbeidskar. Du løste av gutter som gikk for presten og leste en to, tre ganger i uka.

Det var mange eiere, mange merker på tømmeret som skulle sorteres. Du slo de med haka og retta til stokkene når de kom fra sorteringsrenna. Det var en to, tre timer hver dag, det ble vel ikke store fortjenesten av det, det var på den tida gifte kæller tjente to kroner dagen. Men noen skillinger ble det som du kunne sløse bort på 1 eller 3 øres kaker i den lille kiosken eller butikken til Ellef Huka. Eller du kjøpte tobakk – jeg har brukt den varen siden jeg var 14.

Ellen Huka var gift med skomakeren som satt i kammerset sitt og plugga og halvsålte alt som fantes av skotøy på Høleberget. Han sydde også støvler og forakta allslags kjøpefottøy. Skomakeren var en ordentlig pode, kom det jenter inn i butikken til Ellen, ble han så grov i kjeften at kona måtte jage’n inn på skomakerverkstedet igjen.

Vi dansa på Floa på vinterkveldene

– Du vokste til og fikk andre interesser enn å løpe på isflaka eller kjøpe 3 øres kaker hos Ellen Huka. På kveldene samla ungdommen seg ofte oppe i veien, det var ingen biltrafikk som sjenerte den gang. Eller på vinteren, på lørdags- og søndagskvelden, møttes vi og dansa på Floa. Vi feide bort snøen, strødde litt grus på isen og så kunne gutter og jenter svinge seg i vinterkveldene til tonene fra Sørensens reinlender.

Det var gjerne Olaf Nilsen som spilte til dans. Bror min og jeg spleisa på en torader til 50 kroner, og jeg dro da noen toner, men noen spellemann, det ble jeg aldri. Vi sakna et sted å være innadørs. Så danna vi en slags forening som vi kalte Roklubben. Navnet var vel nærmest på skøy, men vi hadde da ei skarve roeke de fleste av oss.

Roklubben leide Justevillaen, av en bonde for 50 kr måneden.

Det var et våningshus som sto tomt med to stuer og kjøkken og kammers, det var god plass å svinge seg på for dansegærn ungdom. Jentene gikk fritt, guttene betalte inngangspenger. Vi holdt auksjon, jentene hadde laget kurver med alle slags gode saker og auksjonarius ropte ut: – Ta sjansen! Gi bud!

Og den heldige gutten som vant kurven, skulle spise sammen med jenta som hadde laga’n.

Det gikk stort sett rolig og pent for seg i Justevillaen. Under forrige krig stengte jo brennevinssamlaget og mange skifta over til hårvann og hostesaft, men det var ikke noe å holde leven på.

Noen søkte seg vel til bedehuset, det andre forsamlingshuset her på Høleberget. Bedehuset ble bygd på dugnad sånn omkring århundre­skiftet, men da var jeg bare tre år så du kan ikke vente at jeg skal kunne huske stort av det. Men jeg er blitt fortalt at bonden kjørte søkketømmer opp fra elva, så hogg de til stokkene og lafta, laga veranda med slå som krøttera ikke skulle komme inn, satte inn dører og vinduer og ovn og snart kunne salmesangen klinge gjennom huset til Herrens pris.

I lensa og på bruket

– Etter skolen skulle du ut i arbeidslivet for alvor. Jeg var en tid i Toftebergfjellet og i 1913 dro jeg opp til Nes lense og rensa et par år mellom Eidsberg og Skiptvet.

Vi merka at første verdenskrig var brutt ut. Første sommeren fikk vi kjøpt all mulig proviant av bøndene. Neste høst var det ikke et egg og ikke en melkeskvett å oppdrive. Jeg og bror min levde ei uke på wienerbrød som vi kjøpte i butikken.

Det ble lang vei til arbeidet. Du var ferdig klokka seks, så skulle du spise og stelle deg, klokka åtte fulgte du med Krabben til Opsund. Klokka 10 var du i Sarp og så hadde du en times gange før du var hjemme. Neste morgen var å starte samme ruta andre veien.
Snart hadde du fått nok og losjerte i hyttene som Tømmerdirektionen hadde der oppe. I første etasje sto fiolinkomfyren med rør opp gjennom taket og krakker rundt langbord, i annen etasje var vi innkvartert med 12 mann på rommet.

Maten stelte vi sjøl. Det ble som det ble. Vi hadde ingen kasse­roller, vi skulle koke erter, kjøtt og flesk og hadde råvarene opp i ei bøtte som stod der. Så kommer en kar inn: – Den bøtta der pleier jeg å vaske bena i. Den gode middagen havna i elva.

I dag får du fersk suppe, pappa!

– I 1915 søkte jeg og fikk arbeid på Sannesunds Sag og Høvleri – eller Erikssaga som bedriften het på folkemunne – etter eierne, far og sønn Eriksen.

Første tida var jeg på kjørraten, jeg huka på og dro inn tømmeret, og så sto en kar til og jeg med en diger handsag og kappa stokken i riktige lengder.

Jeg likte arbeidet, men dagene ble lange, vi arbeida ennå 12 timer den gangen. Vi gikk fra seks om morran til seks om kvelden – på lørdagene slutta vi en halv time før. Vi hadde en halv times frokost og en times middag og dessuten eftasverd sånn ved halv firetida.

På middagen dro jeg gjerne hjem, jeg hadde ei roeke liggende nede ved elva. Etter at jeg hadde gifta meg og bygd hus og fått familie pleide de to jentungene stå nede ved elva og rope til far: – Pappa, i dag får du fersk suppe til middag!

Tok du hardt nok i, så holdt du varmen

– På sommertid arbeida det 50 mann på bruket – ved høvelen, ved klyveren, ved kantsaga og sirkelsaga, ved plankekapper, sammenslåer og merkemaskin.

Om vinteren reduserte de til 25 mann. Mange måtte se seg om etter en annen jobb, og det var ikke lett å få på 20- og 30-tallet.

Sjøl var jeg blant de heldige som fikk arbeid på tomta, og gikk der på vinterstid og ordna og sorterte. Lasta fra saga lå hulter til bulter i en haug i alle slags dimensjoner, og så var det å sortere og legge i stabler klar til å kjøres inn på høvleriet.

Det kunne være styggkaldt på vinteren på tomta på Erikssaga, det sto et gufs nordfra, nedover fra Yven. Hadde det snødd, så var arbeidet ekstra tungt, snøen la seg tung på presenninger og planker. Men tok du ordentlig hardt i, så holdt du varmen. I alle fall må jeg ha trives på bruket for jeg ble gående der i 34 år…
På veggen henger diplomet for lang og tro tjeneste. Nils retter seg i stolen og ser ut av vinduet. Det har begynt å snø. Nedafor går elva svart i gråværet. Noen pæler stikker opp – restene av Hvidtsten lense.

Trykt i Demokraten 1989