Å være gatemusikant er ikke noe latmannsliv!

«To unge Sarpsborg-gutter, Eriksen og Forsberg, dro for et års tid siden ut på turné med sine trekkspill, de var bare 17 år gamle, men det er energiske karer, og av plakater og avisannonser, som er oss forevist, fremgår det at de nå er avansert helt op til Vardø, hvor de gir konserter og spiller til dans på baller og foreningsfester. På veien oppover optrådte de også i Tromsø radio. De er blitt meget populære der nord».
Sarpsborg arbeiderblad, 1934

– En dag i 1933 kom Willy, kameraten min, bort til meg på gata og sier: «Vil du være med meg til Horten og spille på gata? Det kan bli penger av det». Jeg ble med. Vi hadde tenkt å være borte et par dagers tid. De to dagene ble til fire måneder. Senere ble det flere turer, i 1934 og 1935. Det er bare ett større sted i Norge jeg ikke har spilt, det er Sauda. Først i 1944 kom jeg tilbake til Sarpsborg for alvor.

Det er Thure Forsberg som vi samtaler med. Thure Forsberg, trekkspillvirtuos, trekkspillærer, mannen som har spilt med mange av de store navn i norsk musikkliv. Organisert i Norsk Musikerforbund fra 1937, dobbeltorganisert i LO fra 1950. Æresmedlem i Sarpsborg Musikerforening. Mannen med meninger og meningers mot. Disse sidene lar vi denne gang ligge. For karrieren begynte i begynnelsen av 30-åra, da ikke så få arbeidsløse slo seg gjennom på gater og gårdsplasser, med fiolin, trekkspill eller banjo. Folk har vært på vandring før i dette landet: Håndverksvennene vandret på sitt yrke, for å se og lære nye ting, anleggsarbeiderne dro fra anlegg til anlegg, med sluskehatten på snei. Men i 30-åra var det ofte den rene nød som tvang unge og gamle ut i en hard og usikker tilværelse som gårdsmusikanter, og det må vel tilføyes at eventyrtrangen fantes. Gårdsmusikantenes historie har aldri blitt skrevet. Det burde den.

En krone eller to å rutte med…

– Bakgrunnen er klassisk, sier Thure. Far jobba på en fabrikk på Hafslund. I begynnelsen av 30-tallet kom innskrenkningene og arbeidsfolk delte jobbene. Tre dager i uka gikk far ledig og vi var 10 barn i familien. Så satte to av brødrene mine i gang med å spille sammen, og jeg fikk lov til å være med. Det startet opp med at vi spilte til svingom på avholdslokalet og fagforeningslokalet på Torp. Fra åtte om kvelden til to om natta. Så var det å bære de tunge instrumentkoffertene tilbake langs veien til Hafslund. Jeg klimpret på tenorbanjoen, hadde lært meg det meste sjøl, noe lærte vi også av hverandre. Og folk hjemme var greie, jeg satt i vinduet og øvde, men hørte aldri et vondt ord selv om folk som gikk nattskift bodde over og ved siden av.

Og det var banjo jeg spilte da jeg for første gang dro ut sammen med han Willy. Han var fullbefaren, hadde vært ute en 2 – 3 måneder alt, jeg amatør og grønnskolling. Du skal få med at det var ikke den rene nød hjemme som gjorde at vi dro ut. Vi hadde det vel som arbeidsfolk flest på den tida. Men som så mange andre unge gikk jeg uten arbeid og kunne godt tenke meg å ha en krone eller to i lomma.
Hvordan 16-åringen kunne våge å dra slik ut på lykke og fromme? Du vet, vi hadde ikke nerver, vi tenkte ikke så mye – når jeg tenker på det etterpå, er det helt ufattelig.
Og så var vi ikke de eneste, overalt kunne du støte på hele flokker av gatemusikanter i begynnelsen av 30-åra. Men jeg tror vi var noen av de yngste.

Ukesvis uten middag

– Noen tror kanskje det er et latmannsliv å være gatemusikant. Da får de bare følge med: det var dager på rad vi startet spillinga uten å ha smakt maten, uten en kaffetår en gang. Det var å gå ut i byen og spille, time etter time, og håpe på å få inn såpass med penger at vi fikk til et måltid mat. Hadde vi så utpå dagen noen kroner til middag og gikk på kafé, bestilte vi bare én porsjon. Den delte vi. Men du skal vite at når det var som verst, kunne vi gå i uker uten middag.
Så var det å gå i gang med spillinga igjen og var det fredag og lønningsdag, så stilte vi oss opp ved fabrikkporten når arbeidsfolk kom ut. Da kunne det vanke både toøringer og femøringer i lua foran oss.
Men fikk vi ikke inn nok til nattelosji, så var det å gå i stampen med trekkspillkofferten. Da fikk vi akkurat nok til å ta inn på det aller billigste hotellet eller pensjonatet.

Musikerne holdt sammen

– Men det gjaldt å spare. Vi kjøpte et telt, det var i Drammen, på den andre turen. Noe underlag hadde vi ikke, vi lå på bare marken, og det var tidlig på våren. Midt på natta måtte vi stå opp og løpe rundt teltet for å holde varmen. I Gjøvik hendte det noe leit. Da vi kom tilbake til teltet om kvelden, var kofferten min borte. Der hadde jeg konfirmantutstyret mitt, notene og noen andre småting. Jeg hadde ikke noe annet igjen enn det jeg gikk og sto i: sko, strømper brukte vi ikke, skjorte, bukse og jakke. Undertøy var det smått stell med. Men det gikk. Det måtte gå. Og folk var snille og hjelpsomme. Ofte var det de som hadde minst å rutte med, som var mest hjelpsomme. Det var en annen innstilling den gang. Og kanskje de forsto hvorfor vi dro omkring med trekkspillet og banjoen. At det var samfunnet som var skyld i at vi hadde havnet ute på veien? Jeg husker en gammel dame i Drammen. Vi hadde spilt en 10-15 minutter og ikke fått inn en øre. Da kom hun ut, stakk til oss en femøring og ønsket oss alt godt på kjøpet. Slikt varmet.

Og så var det samholdet blant oss gatemusikantene. Vi konkurrerte nok, om de beste plassene å stå og spille på. Men samfølelsen var sterk, vi ga hverandre tips, på den og den kafeen får du billigst mat, hold deg unna det og det hotellet. Og var det flere på ett sted, kunne det bli et helt lite orkester – for noen dager. Så løste orkesteret seg opp og vi dro videre, en og en eller to og to. To og to var best, en var liksom litt tryggere da.

Kinomusikerne var læremestere

– Mange ansikter, mange skjebner passerer revy. For eksempel de flinkeste av oss – kinomusikerne – som hadde litt uten arbeid da bildene på lerretet begynte å snakke. Jeg spilte sammen med et par av dem, høyt utdannede musikere.
En episode har brent seg fast: vi var på Voss, det var flere kuldegrader og der står den tidligere kinomusiker, fiolinvirtuosen og spiller Ave Maria av Schubert Wilhelmi, med oktav og dobbelt grep. Det falt snø og han la en voksduk over fela, et fint instrument, over 105 år gammelt.
Slike folk hadde mye å lære bort. Jeg har bodd sammen med dem, sett dem øve time etter time på hotellet på morgenen. Da kunne du plukke opp både det ene og det andre.
Men jeg har også sett folk bukke under, kulde, slit, av og til alkoholmisbruk, krevde sitt. En jeg spilte sammen med begynte å spytte blod. Det var tæringen.

De likte musikken – men…

Men andre hadde det heller ikke så greit. Det var jo harde trettiår for andre enn oss musikere. Arbeidsløsheten satte sitt preg på landet. En gang spilte vi for fiskerne i Svolvær. Det var under Lofotfisket, det må ha vært tusener av fiskere i byen.
De formelig sto i kø for å komme til og høre musikken. Så begynte Willy å gå rundt med lua. Da sloknet blikkene og de lusket i vei. Ikke fordi de ikke ville ofre en slant, men de eide ikke penger, ikke en toøre en gang. Vi spilte fra tidlig om morran til sent om kvelden og fikk inn en to-tre kroner.

I Bergen var vi flere ganger. På brygga lå båtene i opplag og i byen gikk sjøguttene uten arbeid. En tilbød seg å hjelpe oss med å bære trekkspillkofferten mot å få et varmt måltid mat. Det fikk han, men da måtte vi bestille to porsjoner mat på kafeen!

Og igjen i Bodø: vi leide oss inn privat hos en familie med mange barn. Igjen en måned uten middag. Vi sov i én seng, om morgenen kom verten inn og la i ovnen. En skuffe koks om dagen, det var alt han hadde råd til. Det var et tommetykt islag på vinduet. Vi prøvde å ligge stille som mus i senga, men så rørte vi på oss og så kom det fra mannen: «Har dere noen penger til meg i dag da, guttern?» Han var ingen hushai, han trengte pengene til kone og unger. Etter hvert ble vi flinkere til å klare oss. Tok vi toget, så tok vi alltid fram instrumentene og snart tonte «Donauwellen» eller «Tico Tico» ut i vogna. Konduktørene var oftest greie, nikket i takt med musikken og klippet barnebillettene våre.

Likeledes på hurtigruta. Når vi kom ombord, ble vi straks et slags selvbestaltet husorkester. Mannskapet satte gjerne pris på litt underholdning i den grå hverdagen. Når vi så nærmet oss stedet vi skulle gå i land, så gikk vi til kapteinen og tilsto vår brøde, uten billetter som vi var, og som oftest lot han nåde gå for rett. Kanskje syntes han synd på oss fordi vi var så unge.

Politiet rydder opp

Ordensmakten, ja du vet vi måtte opp til politiet for å få tillatelse til å spille på gatene, gårdsmusikken var det ikke så farlig med.
– Første gang vi kom til Bergen, måtte vi til og med prøvespille for selveste mesteren. Han kan ikke ha vært helt fornøyd, men skjønte vel det var talent, men lite rutine, for han sa at neste gang vi kom til byen, så skulle vi få stempel og signatur i boka til Willy. Willy brukte nemlig en bok hvor tillatelsene ble ført inn, han har den boka den dag i dag.
Men ved en senere anledning da vi kom til Bergen var mottakelsen en annen. Willy og jeg hadde skilt lag da. Det gikk ikke bedre enn at fiolinisten jeg spilte sammen med og jeg ble arrestert. Politiet hadde bestemt seg til å rydde opp i gatebildet og slo ned på gatemusikanter, sverdslukere, lisseselgere og annet farende folk. Vi ble dratt avgårde til stasjonen, og der ble vi stilt opp og fotografert som noen annen farlige forbrytere. Så bar det inn i ei celle. Men ett lyspunkt i all elendigheta: Middagen! Varm fårikål, og jeg sikke hadde spist skikkelig på flere dager.

Så om kvelden ble vi tatt i «forhør», og jeg hørte den ene politimannen si til den andre: «Jeg tror vi sender hjem han der yngstemann». De mente kanskje at fiolinisten, eldstemann, kunne ha en uheldig innflytelse på unggutten. Men da protesterte jeg og sa at jeg ikke ville bli sendt hjem som et annet umælende dyr, jeg hadde nemlig noen kroner i lomma. Vi fikk gå, men fikk beskjed om å være ute av byen innen to døgn, akkurat som i cowboyfilmene!

«Gjennombrudd» i Tromsø

– Men som jeg har sagt før, i lærte og utviklet oss musikalsk mens vi dro fra by til by, fra landsdel til landsdel. På den første turen hadde vi kommet til Ålesund. Med polititillatelsen i orden sto vi og spilte på gata. Plutselig kommer en eldre mann med mørke briller og spaserstokk bort til oss. Så kjente jeg ham igjen, det var selveste Per Bolstad. Vi hadde hans komposisjon «Fagre Stryn» på repertoaret den dagen, og det satte han pris på! Han hilste vennlig på kameraten min og det ble sikkert et smil og et nikk til meg også.
Så gikk ferden videre til Tromsø. Der hadde vi nesten et lite kunstnerisk gjennombrudd. Vi var freidige og gikk rett til kringkastingsbestyreren og sa at vi gjerne spilte i radioen. Vi måtte prøvespille på gårdsplassen utenfor studio og at det gikk bra, kan denne attesten som jeg ennå har tatt vare på fortelle: «Willy Eriksen og Thure Forsberg spilte trekkspillduetter i Trøndelag kringkasting onsdag 24. ds. Programmet besto av både konsertnumre og dansenumre og det ble pent og sikkert fremført. Vi var meget tilfreds med prestasjonen».

Gatemusikanter i St Marie gate

– I slutten av 1936 ble det mer fasthet over tilværelsen. Jeg fikk jobb på restaurant i Trondheim, og senere «vanlig arbeid» på en margarinfabrikk i byen. Det kunne bli lange dager: først arbeidet, så øvingen og deretter å spille til dans til klokka to om natta. Så opp neste morgen i 7-tiden igjen. Først i 1944 kom jeg for alvor tilbake til Sarpsborg og et nytt avsnitt av livet mitt begynner.
Når jeg går på St. Marie gate, ser jeg igjen ungdommer stille seg opp og spille med lua foran seg. Klærne er annerledes enn i 30-åra, musikken er forskjellig. Når jeg hører tonene, hender det jeg sier til Karl Otto Nordmann, en gammel kjenning fra vandreårene den gang: «Kanskje vi også skal stikke hjem og hente instrumentene og sette i gang»?
Men grunnen til at ungdommen igjen drar ut som gatemusikere kan være alvorlig nok, og kanskje den samme som i 30-åra: et samfunn som kan skape de verste ødeleggelsesvåpen, men ikke arbeidsplasser til folk som kan og vil noe?

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1983