AIL Fremad på banen igjen!

Frihet, sundhet, kultur – arbeideridrettsbevegelsens stolte valgspråk.
Utgangspunktet kunne være fattigslig nok, med elendige baner, hjemmelagde drakter, arbeidsledige medlemmer.
AIL Fremad-veteranene Harald Henriksen, Trygve Martinsen, Arnold Pettersen, Oddvar Sundby, Harald Ulriksen, er igjen på banen og minnes.
Ett er de alle enige om: Kameratskapet var det viktigste.

Henrik: – Jeg husker at han Knut Johansen fortalte at Fremad ble stifta i en lagård nede ved Gretnesverket. Den aller første tida da jeg var med i Fremad gikk jeg fra Årum, og ned på løkka ved’n Marius Pipelon og sparka der.

Oddvar: – Jeg husker vi sparka på en slags bane nede ved prammene.

Arnold: – Også møttes vi av og til på ei løkke på Hvitsten, bortme’ Kristiansenguttene.

Vi spelte på grus og skifta bak presenning

Trygve: – Fart i sakene ble det først da vi fikk vår egen bane her oppe; ja, den gamle grusbanen altså, halvparten så stor som den som ligger her nå. Grusen fikk vi fra sulfitten og Borregaard, den kom med prammer ned elva og så kjørte Bjarne Martinsen den opp med den gamle Fargoen sin. Resten gjorde vi på dugnad. Harald og jeg forhandla med Kristian Løkke om tomta og fikk tilslaget for 8000 kroner.

Harald: – Klubbhus fikk vi først etter krigen. Gutta skifta og vaska seg på kjøkkenet hos Magnussen, rett borte i brakka her som ennå står.

Arnold: – Vi holdt mye til i den gamle skolestua på gården hos’n Marius, onkelen min. Der drev vi med boksing og bryting og sjakk, og der holdt vi møtene.

Trygve: – Hadde du skitna deg fælt til, var det ikke verre enn at du kunne stikke hjem og få av deg møkka.

Harald: – Jeg husker at vi av og til spente opp en presenning på banen, og så sto spillerane bak der og vaska seg i slike vaskevannsfat av sink. Vannet tok vi fra elva helt fram til -38, jeg husker at vi betalt 25 øre for femtilitersspannet.

Henrik: – Det var en sånn liten kiosk midt på banen. Der sto far til han Oddvar og solgte brus og sjokolade. På veggen slo han Knut Johansen opp uttagningen av lag og spillere. Det sto ofte folk foran kiosken og glante.

Du sparka i gummistøvler eller tok fotballstøvlene på avbetaling

Arnold: – Drakten – den måtte du holde deg med sjøl, den blå trøya med hvit stolpe og hvit krave. På slutten fikk vi den visst av klubben, men buksa og resten av utstyret måtte du skaffe deg sjøl.

Oddvar: – Damegruppa som samla seg hos’n Marius sydde draktene, husker jeg. Og Borghild, mor mi’ strikka strømper til laget. Jeg fikk aldri en knott, aldri en lisse av klubben.

Trygve: – Støvlene – det var det så som så med. Du sparka i sko eller lærstøvler eller gummistøvler.

Oddvar: – Jeg husker far min kjingsa et par fotballstøvler til meg på en engelsk båt. De var så stive at jeg måtte sitte med bena i varmt vann for å få myka dem opp.

Arnold: – Jeg husker jeg kjøpte orntlige fotballstøvler på avbetaling hos Winter i byen. Avdraget var 23 øre i uka.

Henrik: – De første fotballstøvlene jeg hadde gikk på omgang blant gutta. Tre kamper på en dag var med på. Jeg minnes at jeg tagg en melsekk på Årum Handel. Så sydde mor mi’ fotballbukser til bror min og meg av sekken.

Harald: – En av gutta hadde dårlig råd og dårlig tid før en kamp og møtte låne underbuksa til søstra. Han klipte av blonden og sydde i bukselemmene. Så sprakk dem opp på kampen og han spelte med buksa i handa. Jeg lo så jeg gråt!

Trygve: – Du kan’ke tru hvor fattige vi var. Det var ikke penger i det hele tatt. De aller fleste her på Sundløkka var arbeidsledige etter at valseverket slo igjen i 1925. Jeg var kasserer i klubben i flere år, og burde vite det. Du kunne ikke være så nøye på det. Fikk gutta arbeid i løssjauen, så gjorde de oftest opp for seg.

Harald: – Jeg husker det var to kontingenter, 35 øre hvis du hadde arbe’ – ellers slapp du med 15.

Til Oslo med matpakke og kaffeflaske

Trygve: – Vi dro på rundekamp til Oslo – forbundet betalte reisa. Etter kampen gikk gutta på kafe i Vikastrøket med medbrakt matpakke og bestilte kaffe til 5 øre koppen. Unntatt lederen – han hadde med kaffeflaske hjemmefra, så slapp han den utgiften.

Arnold: – Litt penger fikk vi inn på utlodninger og fester. Spesielt etter at vi hadde overtatt Kilevold i -34. Danseaftnene der var populære – særlig når Odeon spilte. Men de var dyre – og da ble inntekta mindre. Utbyttet ble større når Thorbjørn Normann sto for musikken med dragspillet sitt. Robert husker jeg ikke fra Kilevold, men jeg husker han spilte på prammene. Av og til kunne det bli litt klabb og babb når utabygdinger dukka opp i terrenget.

AIL-spillere under presenning på lasteplanet

Henrik: – Når det gjaldt treninga, så ble det til at vi trena hverandre.

Trygve: – Et år husker jeg vi hadde Alf Simensen Gærvær’n som trener, et annet år Odd Wang Sørensen. Men å holde trener kosta penger …

Henrik: – Men vi hadde fine ledere. Vågelig å nevne navn, men Knut Karlsen Linder klarte det utrolige, tok ut lag, ordna med drakter, skaffa transport når vi skulle ut og spille.

Arnold: – Da var det å dra til Borgenhaugen eller Moum og organiserte lastebil hos Ludvig Haugen, Einar Gaten eller Einar Bråte.

Oddvar: – De turene glemmer jeg aldri, på benker på lasteplanet. Husker spesielt en tur til Hønefoss da jeg første gang fikk sparke med de store gutta.

Trygve: – Det kunne bli surt og kaldt der bak. Men så fikk vi presenning over, og da ble det storveies.

Henrik: – Det ble mange fine turer, til Oslo, til Hamar, til Fjellhamar. Vi dro til Oslo og spilte mot Grønvold. Stillinga var 2-1, så fikk vi straffesparket i siste minutt. Trygve tok vanligvis straffesparket. Så sier han til Bjarne Borgen: – Nå kan du ta det! Skuddet snitta stanga på utsida. Etter kampen kom Grønvold-gutta og takka Trygve. Bjarne var veldig lei seg. Husker du det, Trygve?

Trygve: – Ja, jeg gjør da det.

Arnold: – Ja, Trygve var den beste fotballspilleren i AIL Fremad, ikke tvil om det.

Henrik: – Dommeren måtte ofte sitte på når vi var ute og reiste. Vi hadde spilt en kamp før og mente at dommeren hadde snytt oss på et straffespark, og det var vi gærne på’n for. På planet til neste kamp, fikk han klar beskjed: – Får vi det ikke nå, får du gå him!

Og kampen hadde ikke vart i mange minutter før det pep i dommerfløyta og ballen satt i nettet til motstanderen.

Bredde i arbeideridretten i Østfold

Harald: – Du får ikke glemme AIF-klubbene vi kjempa mot her i distriktet heller: Sparta og Rapid hadde flinke spillere. Det verste Sparta visste var å tape for oss.

Arnold: – Og Brand og Sprint.

Oddvar: – Og Borgen, med Hartvig Hansen og begge Hamang-guttene, Erling og Anker.

Henrik: – Og Olaf Navestad ikke å forglemme. I Moss spilte vi mot folk som Tefke og Hjalmar Sørensen. De hadde en veldig flink målmann, Hugo Karlsen.

Arnold: – Og så han som var så flink på hodet i Sprint: Gunnar Heintz. Jeg skal si det var bredde i AIF-fotballen!

Trygve: – Publikum var patrioter på sin hals. I Tistedalen kunne det bli for mye av det gode. Du kunne bli trua med juling hvis Tistedalen tapte.

Harald: – Vi var ikke borte på Sundløkka, heller. Kvinnfolka var jammen de ivrigste til å heie. De brøyta seg fram i fremste rekke og skrek på sine respektive, ektemenn, forloveder og kjærester.

Stramme jenter i hjemmesydde drakter

Oddvar: – AIL Fremad hadde egen damegruppe sånn midt på 30-tallet. Mor mi’ var med der. Juul Pettersen trena jentene. De drev mest med sånn gymnastikk, enkle greier kan du si, men ingen av dem hadde vært med på slikt før.

Arnold: – De var med å spille fotball også – mest sånne humoristiske greier – jeg husker godt de spilte mot Old Boys-laget til Spydeberg.

Henrik: – Jeg kan se dem for meg når de defilerte inn da vi åpna Stadion her borte. Foran gikk Marvel Pettersen og Harriet Breesth. Det var stramme jenter, skal jeg si.

Oddvar: – Fremad var tidlig ute med dameidrett, Iden kom vel fra Sovjet – det samme gjorde tanken om masseidrett, ikke stjerneidrett som var grunnideen i AIF. På det området har det jo forandre seg veldig.

Harald: – Han Rolf Hofmo som leda det hele, var her på løkka og holdt foredrag på Kilevold – det husker jeg godt.

Henrik: – Karsten Granli var her også, det møtet hadde vi i stua hos Marius.

Harald: – Det kunne gå løs i politiske diskusjoner. Han Widlund var fæl til å diskutere politikk. Det hendte at Marvel bet han av: – Vi skal drive med idrett, ikke diskutere politikk her i klubben!

De borgerlige frista deg med jobb!

Trygve: – Men så var det de andre da, jeg mener den borgerlige idrettsbevegelsen. De var en annen verden, vi hadde ikke befatning med dem.

Harald: – Det gikk den andre veien også. Da jeg var med i Hvidtsten sjakklubb fikk vi ikke lov å spille mot Sundløkka Sjakklubb som var AIL. Resultatet ble at jeg selvfølgelig skaffa meg medlemskap i Sundløkka-klubben.

Arnold: – De borgerlige drev og fiska og fiska – de ville ha tak i de dyktigste folka hos oss. De kunne tilby fast arbeid, og det var noe som frista det – i 30-åra. En habil spiller kunne bli sikra arbeid på den måten.

Oddvar: – For min del så jeg aldri en borgerlig kamp så lenge de to forbunda eksisterte.

Henrik: – Ikke jeg heller. Det var ingeniørsønner og sånt no’ som var med der. Det sitter liksom i ennå.

Men vi hadde samholdet, vi var kamerater, vi var en del av arbeiderbevegelsen. Det stolteste øyeblikk i mitt liv var når AIL Fremad marsjerte samla i 1. maitoget i Sarpsborg, med drakter og alt.

Trygve: – Så kom krigen og tyskerane. Jeg husker de banka på hjemme, de skulle hente medlemsbøkene og regnskapsprotokollen.

Og så ville de ha kassa, da.

Men den var det ikke noe penger i, likevel.

Trykt i Demokraten 1988