Arbeidernes sjakklubb

«Navnet Arbeidernes sjakk-klubb ble enstemmig vedtatt» heter det i protokollen fra stiftelsesmøtet i 1934 på Café National. Fredrikstad Arbeidersjakklubb som sprang ut av miljøet i AIL Kvikk og AIL Uredd, samlet innpå et hundretalls medlemmer siste halvdel av 1930-tallet.
På National, Kaffistova eller Folkets Hus møttes arbeidsledig ungdom og andre til fredelig dyst over brettet. Fredrikstad-sjakkens grand old man, Leif Sørensen, minnes:

– En dag i midten av 20-tallet møter jeg Wilhelm Wilhelmsen, skredderen, på gata. – Skal du ikke ta deg en tur bort på grusbanen i kveld, sier skredderen. Slik ble jeg verva for AIL Kvikk – og var frelst for arbeideridretten i mange år framover.

Ekte Fredrikstadgutt kan du skrive, født i St. Olavsgate for 80 år siden, oppvokst i Myragata, gikk på skole på St. Croix og Seiersten, deretter visergutt hos Haube og hos Kristiansen i Fredrikstad Glasmagasin. Jeg og tre guttunger trilla skjørt glass til kundene med ei slik lita vogn med gummihjul. Så ble det Sleipner motorfabrikk – en god del år, 50 i alt, til jeg gikk av med pensjon for 13 år siden.

Vi snudde sixpencen og satte i gang

– Forskjellen mellom arbeideridretten slik den ble drevet på 20-30-tallet og dagens stjernedyrkelse er enorm – ja, nettopp enorm. Vi snudde sixpencen og satte i gang, lappa fotballen omatt og omatt og hoppa i Veumbekken etter overstått kamp.

Riktignok hadde vi ei lita bu til å kle oss om i nede på banen -men en vannspring, det tror jeg ført kom utpå 30-tallet.

Så ble jeg bitt av sjakkbasillen

– Hvordan jeg kom i kontakt med sjakken? Jo, det var Henrik Behn, far til Henry som omkom under Spaniakrigen, som en dag sier: – Kom skal jeg lære deg sjakk, du bare sitter der likavæl!

Som sagt så gjort, og en dag slo eleven læreren, det vil si, vi var like skralle sjakkspillere begge to.

Det må ha vært flere i Kvikk som flytta brikker, for så en dag sier Gunnar M. Hansen: – Vi møtes på National i kveld og lager en arbeidersjakklubb! Og slik ble det – sammen med Kristian Andersen prata vi med fru Larsen om bruk av lokalet og ble enige om å annonsere stiftelsesmøtet samme sted den 3. desember 1935.

Til stiftelsesmøtet kom det tre til, Kristian Andersen, Håkon Thoresen og Jørgen Nilsen. Jeg hang med nebbet: – Nå er’e gjort! Men Gunnar M. lot seg ikke vippe av pinnen: – Jeg skriver referat i bladet om stor oppslutning, så skal du se at gutta kommer.

Og det gjorde de, sånn litt etter litt da – så i 39-40 hadde vi et nittitalls medlemmer.

Sjakkbrettet bedre enn gatehjørnet

– Starten var tung, for vi hadde ikke fem øre å rutte med, men fikk låne 4 sjakkbrett av Skotøyarbeiderforeningen og 25 kroner av kassa til AIL Kvikk.

Da vi ble flere, flytta vi fra National til Kaffistova, og da det ble trangt der, leide vi salen i Folkets Hus over kafé Metropol. Møtene hadde vi vanligvis på tirsdager. Styret hadde i forveien satt fram brikker og brett. Noen møter hadde vi på Fjellhøy, på Tomtern, som vi sa, da måtte formann av sted rett etter arbe’ vinterstid for å fyre opp i den svære ommen.

Vi starta sånn ved halv 8-tida og gutta spilte gjerne en stund. Ja, nettopp gutta, for vi hadde ingen kvinnelige medlemmer på 30-tallet. Så slår formann klubba i bordet: – Lagsaker! Første punkt på dagsorden var ofte økonomien som alltid var et stort problem.

Med motorsnekke og på lasteplan

– Vi satsa mye på utlodninger. Et par halvlodd i Pengelotteriet, et snes egg eller ei pakke tobakk – det var gevinstene i de harde trettiåra. Neste punkt på dagsordenen kunne være uttaking av spillere til klubb- eller kretsturneringer. Første bortekamp husker jeg godt, vi var blitt utfordra av Sundløkka Sjakklubb, med gode spillere som Henrik Henriksen, Karl Petersen, Odd og Harald Haraldsen. Dårlig råd hadde vi, derfor dro tjue mann av gårde med snekka mi opp til Løkka. Vi tapte kampen og på tilbaketuren hadde elva frøsi og Odd Engdal lå på magen på bakken og lyste med fyrstikk så vi ikke skulle kjøre på de verste isflaka.

Men etter hvert lærte vi å ta igjen, og kommer du fram til -38, så seira vi i den ene B- og C-kampen etter den andre. Til Moss, til Halden, til Sarpsborg og Mysen, du kunne se Fredrikstad-spillere på trebenker på lasteplanflaket med kurs for nye dyster…

Etter eventueltpunktet på dagsorden smalt klubba igjen i bordet, og gutta satte seg til rette ved bretta og flytta tårn, springer og bonde resten av kvelden.

Du skal notere deg at svært mange av medlemmene var arbeidsledige, derfor hadde vi to kontingenter: de som var i arbe’ betalte 50 øre, de andre slapp med en 25-øring.

Det er ingen tvil om at vi gjorde en god gjerning. Det var bedre å sitte over sjakkspillet på Folkets Hus enn å henge på hjørnene i Nygaardsgata.

Eivind Myhre kom, spilte og vant

– Vanligvis spilte vi turneringssjakk, med 40 eller 50 trekk på et par timer. Men vi drev også med lyn- eller blitzsjakk, der lederen slo på klokka etter fem sekunder, da skulle du ha gjort trekket ditt.

Og til sist simultansjakk, hvor én spilte mot 20-25 andre.

Vi hadde begynnerkurs i sjakk for de yngste medlemmene og prøvde ofte å få nedover storspillere, så vi kunne se og lære. En gang skulle jeg møte Norgesmesteren i AIL-sjakk, Eivind Myhre, på stasjonen. Jeg så en liten raring som tusla omkring. – Det kan da vel aldri være han der? Jo, det var det. Og noen raring ved sjakkbrettet var han sannelig ikke!

Først foreleste han om konge- og dronninggambit, skandinavisk, marokkansk og spansk åpning, for å spille simultan og vinne 22 kamper av 30, tapte fire og spilte remis i fire. Da jeg fulgte’n på stasjonen, ville han på død og liv på Haldentoget: – Det var da den veien jeg kom, sa han.

En naturbegavelse – og noen til

– Men vi hadde da sannelig dyktige spillere i Fredrikstad Arbeidersjakkforening også. Farlig å nevne navn, men jeg lar det stå til: Petter Humlekjær. Han leste aldri en sjakkbok eller et -blad, aldri en beta. – Hva skal jeg med det? sa Petter. Han hadde det alt sammen i hue, likevel. Han var på nippet til å bli Norgesmester, men så kom noe i veien som jeg ikke har lyst til å fortelle om her.

Det var dyktige folk blant motstanderne våre, og Gressvik sjakklubb, som forresten snart gikk med oss, hadde Asbjørn Andreassen, Lahellemoen arbeidersjakklubb Erling Pettersen. Det var bredde i arbeidersjakken.

Og så var det de borgerlige blå

– Det fantes også andre som spilte sjakk i Fredrikstad, i Fredrikstad Schackselskap – det var borgerlig, som vi sa, der fant du mange av døm fine.

Forholdet mellom de to foreningene? Det var ikke fritt for at de så ned på oss, vi var liksom ikke noe. Men noe uvennskap var det ikke snakk om, og jeg var gode busser med Madsen-brødrene som spilte i den andre foreninga. Men de hadde mye mer å rutte med, vet du, de behøvde ikke lodde ut en pakke Petterøes Mix!

Kristian Gjone helgarderte festen

– At det hele gikk ihop, henger vel sammen med alle de prektige gutta som var med å dra lasset. Skal jeg trekke fram en, må det bli han Kristian Gjone, stadig leder for festkomiteen.

Vi holdt åpne fester for å få penger, i Turnforeningen, på Folkets Hus, på Fagen og i Arbeiderforeningen.

Engang hadde Kristian leid både Turnforeningen og Folkets Hus en lørdagskveld. – Erru spenna gærn? sa jeg. – Vi holder Turnforeningen stengt, og så går alle til Folkets Hus, sa Gjone. Og det gjorde de, for det sto kø langt utpå gata av gutter og jenter som ville danse til Ramona framført av Odeon eller The Snappy Boys.

Av og til kunne det bli bråk på festene, og vakthavende ropte på politi, nemlig på konstabel Fuglevik, som kom og roa gemyttene.

Så kom tyskerne og gutta mista lysta

– I 1941 var det slutt, det var ikke mulig eller riktig å fortsette å spille. Vi fordelte eiendelene blant medlemmene. Nazis sjakkleder i Østfold gjorde spetakkel: – Hvorfor spiller dere ikke lenger? Jeg gjorde meg dum og sa at gutta liksom hadde mista lysta. Men lysta kom igjen den, i 1945, da vi starta opp på nytt.

Men den historien får vi ta en annen gang.

Trykt i Demokraten 1987