– Avisguttene hadde nummer. Tatt av politiet for å ha satset 1 øre i «hypp»

Etter at Sarpsborg Arbeiderblad bragte en artikkel om Anker Aube og hans ungdomsår i arbeiderbevegelsen, har han fått flere oppfordringer til å fortelle også fra sine barndomsår.
Anker Aube er født i 1907, og fikk sin skolegang under og like etter den første verdenskrig.
Aube sier til SA at det ikke er av nostalgiske hensyn han forteller, men kanskje noen unge har lyst å høre om hvordan det var å være barn for 60-70 år siden.

Jeg hadde min skolegang i tida 1914 og utover. Altså under og etter den første verdenskrig. På denne tida var det store familier og lønna i industrien var lav. Foreldrene kunne ikke legge opp en plan for sine barns utdanning. De kunne ikke tenke på framtida, for de visste så altfor godt at pengene ikke ville strekke til. Det hele var en kamp for det daglige brød. Når gutten eller jenta nærmet seg voksen alder, var det om å gjøre å sikre gutten en viserguttjobb og jenta en huspost. Det var vanlig å gå lappet, ikke en motesak som i dag, men av den bitre kjensgjerning at klærne måtte brukes så lenge som mulig. Leveregelen var: at en skulle være hel og ren.
På beina hadde vi trebunnstøvler i den kalde og våte årstid. På sommeren løp vi omkring barbent og var det tørt på vinterstid brukte vi «laddær». De ble sydd av gamle strømper og av annen ullstrikk.

Oppdragelsen var nok strengere, det vil si vi hørte på våre foreldre, og visse ting vi lærte er blitt sittende fast for alltid. Du skal ikke være redd for å arbeide. Du skal være høflig. Når du kommer inn til folk, så ta av deg lua og bli stående ved døra til du blir bedt inn.
Du skal ha respekt for maten. Det vil jeg si: at når man har opplevd en krig burde man ha respekt for maten og også lære den oppvoksende slekt det samme, og ikke sløse og kaste mat som man mange ganger både ser og hører om.

Det lynte på filmen

Det hendte ikke så mye her i byen, derfor festet gjerne noen småting seg i erindringen. Kom det karuseller og gynger til byen, hadde de tilhold på den tomta hvor Stryker nå har sitt trelastlager. Ellers kan det nevnes at det var et og annet på tomta mellom Centralteateret og Gudheim. Skytebaner, knipsekasser, dyr o.a. Vi så mannen som skrev visittkort med tærne i Breesthgården og damen med verdens tykkeste lår der hvor Berg Nielsen handler.
Og det var kino. Den gang på Fram. Voksne kr 0.25, barn kr 0.10. Første gang jeg var på kino ble jeg bedt med av en onkel som var på besøk her i byen. Jeg husker bare en sekvens fra filmen. Det at lynet slo ned i en ballong, og det begynte å brenne.
Som avisgutt var jeg ofte inne på Centralteateret for å selge aviser og fikk da samtidig se litt av filmen. Og jeg husker musikerne. De satt foran filmlerretet nede i orkestergrava og spilte til filmen, for den gangen var det jo bare stumfilm. Det kunne også være underholdning. En gang hørte jeg en buktaler og det var morsomt. Det at det var en buktaler fikk jeg vite av andre.

Strømmen dirret i beina

I gantene på den tida var det stolper, mange slags stolper og særlig mange var det i St.Mariegate hvor det var stolper for telefon, strøm og telegraf. Under en stormnatt hadde det lagt seg bløt snø på trådene og selvfølgelig også på stolpene. Da uværet var over frøs vel dette, og på grunn av tyngden knakk stolpe etter stolpe oppover i gata. I Kirkegata hadde stolpene som bar strømførende ledninger blitt brukket ned og ledningene lå på bakken. Da vi gikk til skolen dagen etter uværet, var det en gutt som måtte gå ledningene så nær som mulig, og han sa at han kjente strømmen dirret i beina. Ferdig med skolen den dagen skulle han prøve på nytt, men merket ingenting da. Strømmen var nok stengt av i mellomtida.
Telegrafstolpene ble ikke reist igjen.
Etter snøvær kom den store snøplogen trukket av to hester og tok selve gata. På fortauet var det en mindre plog trukket av en hest. Snøen ble skjøvet ut i rennesteinen. Om sommeren kjørte man med sprøytevogna, og barna hadde glede av den.
Var det brann i byen på den tida, kom brannvogna trukket av hester i full fart gjennom byens gater, mens en mann hele tida slo på ei bjelle for å varsle folk at de skulle holde seg unna.
Politiet patruljerte i byens gater, blant annet gikk de bestemte ruter som for eksempel St. Mariegate, og da måtte de inn i porten til kjøpmann Labråtens gård i St. Mariegate 31, der de måtte trekke opp ei klokke for å varsle at de hadde gått sin runde.

Ethel King-heftene

På skoleløkka var det to kiosker. Den ene var en Narvesenkiosk og lå på hjørnet ved Folkets Hus. Den andre som ble drevet av Even i kiosken, som var en blind mann, lå på motsatt side ut mot St.Mariegate. Nedenfor hans kiosk lå det i flere år en drosjeholdeplass. Even i kiosken drev tobakksforretning, men solgte også små detektiv- og indianerhefter. Den eldre garde husker vel Ethel King-heftene.

Du vil vel spørre: dere lekte vel også og hadde det moro? Alle vil helst huske de hyggelige stundene og gledene. Men jeg vet at mange barn måtte da seg en tur på stasjonen og se om det lå noen bakhunskiver der og kanskje også noen kull og koksbiter. Til Hølen eller lensen for å se om det var noe småknubb der. I skauen for å finne noe ved eller kvister. Den gang måtte man hjelpe til hjemme med å gå med aviser og blader. Det var Hjemmet, Allers, Illustrert, Ditt og datt, Veslefrik, Vepsen, Humoristen, Karikaturen og enda flere.

Avisgutten med nummer på brystet

Vi jevnaldrende kamerater sprang rundt som avisgutter med nummer på brystet. Dette for å kunne vite hvilken gutt som gjorde hva. I 11-årsalderen var jeg avisgutt for Glommen med en lønn av kr 9.60 pr måned. Ruta begynte nedi Sarp i Seutbakken, langs med Sarpebrakkene, over Storhaug, Skytterbråten, Navestad skole, Delås, Bjørnstad og tilbake mot Borgen stoppested, derfra over til Nordberg og frem til Brinch. Ofte fikk vi avisa om kvelden og det ble mange ganger sent. Denne jobben hadde jeg i ni måneder, og gikk denne turen hver dag i all slags vær. Fortsatte med jobb i Sarpen og var her til lørdag, konfirmert på søndag, og begynte som visergutt på mandag. Det var det vanlige for en arbeidergutt den gang. La meg nevne at min lønn i Sarpen steg til 12 kr pr måned før jeg slutta.

Pengespill og politi

Vi var redd politiet og de var etter lekende barn over alt. Vi hadde ikke lekeplasser og barnehage hadde vi heller ikke. Gata var vår eneste lekeplass til forskjellige leker og ballspill.
Skoleløkka den gang var bare en sandflate med et ganske lavt gjerde rundt. Hit dro vi for å sparke fillebulle eller ball, og når politiet kom, spredte guttene seg som ravner i vinden, og slik var det også når vi lekte i gata. Kom politiet forsvant alle. To gutter sto i Vollgata og spilte på penger med hypp. Jeg kom uheldigvis borttil, og en spurte om ikke jeg også ville bli med. Men jeg hadde ikke penger på meg så jeg fikk to øre. Jeg la på 1 øre og så sto en politi der. Skrev opp navnene. Innkalt til politiet til forhør og måtte avgi forklaring.

«Frels» og «post og røver»

Jeg tror stort sett barna lekte langt mer den gang enn de gjør i dag. Den store leken i vår tid var «frels», men «post og røver» var også populær. En av lekene var å sprake til en pøs og fri de som var tatt og satt på «rotta». Vi lekte også den vanlige gjemselleken. Det var jeppe og det var nikke (nikse)pinne. Forskjellige balleker.

Vi la luene ved siden av hverandre ved en vegg. Gutten som var «ute» rullet ballen i en lue og vedkommende som eide lua hentet ballen og skulle så forsøke å treffe en av de som var med. Den som bommet var så «ute».
En annen ballek var å kaste ballen i veggen og rope navnet til en av de som var med. Han hentet ballen og skulle så forsøke å treffe en av de andre. Bommet han var det hans tur til å kaste.
Vi hadde en i gata som var suveren til å slå ball. Vi sparket selvfølgelig fillebulle og med gummiball. To-tre ganger kjøpte vi fotball. Det skjedde ved at de større guttene etter et møte på hjørnet bestemte at så og så mange av guttene som hadde anledning skulle hente bjerkekvister i skogen, og andre skulle komme til et bestemt sted for å skrelle kvistene for bark. Far til en av guttene la sammen til visper, dro og strammet et par kobbertråder rundt. De minste sprang så rundt og solgte dem, og det var aldri vanskelig å bli kvitt dem, for det ble sagt at vispene var førsteklasses. Vi var i lensebakkene og plukket karvekål som vi solgte til en fiskehandler oppe i byen.

Vinterstid brukte vi St. Mariegate til akebakke. Vi startet på toppen nedenfor Folkets Hus og det gikk fint hele gata ned, gjennom undergangen og opp mot Tarris. Andre ganger ned Borregaardsbakken, ned til porten. Antakelig i 1916-17 ble det slutt på denne leken, og neste akebakke ble Vollgata mellom Pellygata og Oskarsgata.

To østerrikske jenter

Etter krigen i 1918 kom det to østerrikske jenter til nr 33. En til familien Pettersen som drev frukt og sjokoladebutikk. Denne jenta het Mitsi. Hun var lys, lubben og mild av vesen. Den andre jenta het Laura. Hun kom til tobakkshandler Jørgensen. Hun var Mitsis absolutte motsetning, mørk, slank og sint. Det ble sagt at Laura var sigøyner. Hun var ikke snau til å si fra hva hun mente når noe gikk henne imot.
Da hørte du omgående: «Du bist einen teufel». Riktig sint, så het det: «Du bist einen grossenteufel». Vi skjønte selvfølgelig ingenting av dette, men fikk en eller annen gang vite hva det betød.

Til Torsnes og Sandvika

Hadde barna den gang anledning til å være med i en eller annen forening? Ja, og det var søndagsskole, og jeg husker at jeg en gang var med «Krabben» opp elva og turen gikk til Nipa. Vi måtte ha med oss 10 øre. Det var anledning til å bli speider, og så hadde det sosialdemokratiske partiet her i byen et barnelag. Det hadde sine møter tvers over Centralteatret, i den bygningen hvor Westlund drev tapetserverksted før EPA kom.
Min lengste tur før konfirmasjonen var til Torsnes. Vi reiste med Trippen ned elva. Den gikk innom mange steder før vi kom til Fredrikstad Ø. Herfra kjørte vi videre med trille. Det var få av mine skolekamerater som hadde vært ute og reist. Det var en eller annen som hadde vært i Kristiania. Det var få som hadde sett Skjeberg eller Varteig kirker. For å få se dem måtte du gå. Det var få som eide sykkel. Et par gutter vi kjente hadde fått være med på feriekoloni på Singleøya, og når vi hørte de fortalte om hvordan de hadde hatt det, så sto det for meg som en drøm og hadde kun ett ønske – å få komme på feriekoloni. Det var bare det at det aldri hendte.

Jeg var et par ganger med badetoget, en tre-fire vogner fullstappet med folk, til Skjeberg eller Guslund, og derfra gikk vi ut mot Sandvika. Strømbadet gå omtrent der som brygga nå er. Altså ved snuplassen. Det var atskilt i to avdelinger, en for damer og en for herrer.

Pose som skoleveske

Her om dagen var det en dame som skrev at hun ikke hadde ransel i den tida hun gikk på skolen, men at hun hadde veske. I min klass på Kirkegata skole var det mange som brukte store 10 kilos poser som skoleveske.
Foreldrene våre hadde rett og slett ikke råd til den slags utgifter. Kirkegata skole ble tatt i bruk i 1907 og var en god skole for oss. Vi hadde i de siste alderstrinn 30 timers undervisning pr uke. Vi hadde stor gymnastikksal, sangværelse, sløydsal, bord- og naturfagsal. Og uten tvil hadde vi gode lærekrefter. I norsk hadde vi Nøstdahls læreok i grammatikk. Jeg husker en gang vi hadde ham i norsk, at han ble sint, antakelig fordi at vi ikke kunne leksa til den dagen. Hele klassen måtte sitte igjen i to timer. Sa jeg sitte? Nei, langt i fra. Vi måtte stå i de to timene mellom de leie benkene på naturfagsalen.

Harde skoledager

Jeg husker også en annen ting. En skolekamerat kom en dag på skolen med damestøvler på beina. Det var lange støvler med knapper, og han måtte bruke et instrument, ei nål eller noe lignende, for å få støvlene av og på. Det er ingen som er så ubarmhjertlige som barn og denne stakkaren fikk høre det. Til slutt orket han ikke mer og rømte hjem. Læreren sendte bud etter ham og dagene gikk. Elevene ble sendt til hans hjem, men det hjalp lite eller ingenting. Skolestyret tok affære og i skolestyremøte ble det besluttet å bevilge en sum til innkjøp av et par trebunnstøvler, så at vedkommende elev kunne komme på skolen igjen.

Jeg hadde tegnet meg som elev til et engelskkurs. Første dag kom jeg for sent og det samme gjentok seg en annen dag. Skoleinspektør Kobberstad satte et par skarpe øyne på meg og ba meg gå. Den gang syntes jeg det var fælt, for jeg var avisgutt og hadde løpt gjennom min rute så fort som mulig. Senere forsto jeg at det eneste rette for meg var at det gikk som det gikk. Og så et par sanne historier.

Det var mangel på brensel og en del klasser med barn ble sendt til skogs for å sanke kongler. En av guttene kom gledestrålende bort til læreren og sa: «I denne sekken har jeg fått en bøtte kongler mer enn det går i sekken».

Aremark var Amerika

Etter en ferie, antakelig før annen klasse, spurte frøken hvor hver og en hadde vært, og vi måtte fortelle litt om vår ferie. En av guttene fortalte at han hadde vært i Amerika i ferien. «Jasså, sa frøken, hvor lang tid brukte du på reisen»? «Vi reiste om morgenen og var framme på kvelden», sa gutten. «Å det var i Aremark du har vært i ferien», sa frøken. «Ja, i Aremark var det», sa gutten.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984