Blant tegnere og teaterfolk i Sarpsborg

I 1920-, 30- og 40-åra var interessen både for bildende og dramatisk kunst stor i Sarpsborg. Unge kunstnerspirer svingte pensel og kullstift under Stenstadvolds kyndige ledelse, på scenen i Folkets Hus lå amatørenes prestasjoner ofte på et profesjonelt nivå. SAs noe eldre lesere vil nikke gjenkjennende til navn som Helliksen og Børresen, Navestad og Hartmann.
Reidar Jensen hadde sin gang i begge disse miljøene. Her gir han noen glimt fra kulturlivet i byen i disse nå så fjerne åra.

I mellomkrigstiden og de første åra etter siste krig var det et levende teatermiljø i Sarpsborg. Mye av virksomheten var knyttet til Folkets Hus. Talentene blomstret både på og bak scenen. Men det fantes ingen stipendieordninger, ikke noe å utvikle seg videre på. Og så gikk man trøtt og vendte tilbake til skrivebordet, disken eller dreiebenken. TV og andre massemedia gjorde nok også sitt. Utover i 50-åra var det slutt. Dekorasjoner, drakter, kulisser og annet rekvisita forsvant. Scenen på Folkets Hus ble byd om «etter tidens krav». Nå spilles det knapt amatørteater her i byen lenger. Men det var moro så lenge det varte.

Det er Reidar Jensen, 63, maler i dobbel betydning av ordet som sier dette. Reidar Jensen har svingt både malerkost og kunstnerpensel i tidens løp. I 30-åra malte han både husvegger i Sarpsborg og portretter og akvareller som i dag henger på veggene i mange hjem her i byen. Og på scenen i Folkets Hus tryllet han fram kulisser til en rekke av de forestillingene som litt eldre Sarpsborg-folk minnes med glede. Vi har bedt ham fortelle litt om både veien til malerkunsten, og om det miljøet han opplevde da Sarpsborg var en teater-by.

Tegnelærer Nerhus var en dyktig pedagog

– Det startet vel kanskje i timene til tegnelærer Nerhus på Sannesundveien skole. Men jeg var kanskje belastet hjemmefra også, far drev egen malerforretning så jeg bestemte meg tidlig for at noe med form og farge måtte det være. Eller rettere sagt: tiden var også med å bestemme for meg. Det var stor arbeidsløshet og fristende å slå inn på en bane som kunne ende i fars forretning.

Undervisningen på skolen var den tradisjonelle: vi tegnet etter modell, klosser, flasker, kanskje et par gamle støvler. Å tegne etter fantasien var det aldri snakk om, fargeskrin eller fargeblyanter var bannlyst. Men Nerhus må ha vært en meget dyktig pedagog, for senere ble det håndverkslinja på Aftenskolen og her kunne vi virkelig slippe oss løs i tegnetimene, her spirte kunstnerdrømmene for alvor.
Utdannelsen tok sikte på malerfaget. Men det dannet seg et helt lite kunstnermiljø i de trange rommene i Kirkegata skole. Noen av navnene kjenner du kanskje: Helliksen, Børresen, Håkon Eriksen. Og læreren vår, Hilmar Haugen, nyuteksaminert fra Kunst- og Håndverksskolen, bragte ånd og liv inn i undervisningen.

– Han underviste «voksent», lot oss slippe oss løs med kull i stort format, mens han selv stakk innom fra tid til annen og korrigerte.

Skolestyrer Kobberstads «akademi»

Da vi var ferdige med Aftenskolen, var det noen av oss som fortsatte å hospitere et par års tid i frihåndstegning.
Skolestyrer Kobberstad ga oss det tradisjonsrike navnet «Akademiet». Jeg husker at han av og til stakk innom om kvelden og sa: «Nå, hvordan går det på Akademiet, da gutter?»
Og så kom Stenstadvold hjem fra Paris. 7-8 av oss pleide å møtes i hans første lille atelier i Fritznerbakken. Til kretsen hørte Alf Dahl og Konrad Nilsen, Ulf Helliksen og Børresen. Han underviste oss i perspektivforskyvning, komposisjon og horisontalsnitt for 1 kr timen.
Stenstadvold var dyktig kunstpedagog, han var det. Og så ble et så mye mer enn bare maleteknikk. Ofte hadde han med reproduksjoner av kjente kunstverk, la dem utover i atelieret, pekte og forklarte. Han tok for seg de lange linjene i kunsthistorien, fikk oss til å forstå hva de store kunstnerne hadde betydd i den store sammenhengen.

Og så kunne diskusjonen gå friskt, om kunst og kunstretninger Og det dreide seg ikke bare om malerkunst, vi kunne lese opp dikt eller noveller, diskutere litteratur og filosofi, og ofte varte sammenkomstene helt til vi vandret hjem gjennom Sarpsborgs morgenstille gater.

Croquisklubben skapte kunstinteresse i vide kretser

– Det var denne kretsen omkring Stenstadvold som i slutten av 30-åra dannet den såkalte croquisklubben. Sentralt sto igjen personer som Helliksen og Børresen. De var etter hvert blitt verdensvante, hadde vært helt i Danmark, vandret på sine ben, solgt bilder for å tjene til livets opphold, truffet svenske og danske kunstnerkolleger.

Croquisklubben favnet videre, riktig mange ble med. Noen ganger holdt vi til i kjelleren på Håndverkeren, noen ganger på lageret til Asbjørnsen Bygg og Rør. Vi sto i og tegnet og malte, fikk kjente kunstnere som Jean Michelet nedover fra Oslo for å korrigere.

Jeg er kanskje ikke den rette til å vurdere dette, men jeg mener at dette miljøet, denne kretsen, fikk betydning for kunstinteressen her i Sarpsborg.

Bak blendingsgardiner på Kunst- og Håndverksskolen

– Men min egentlige utdannelse fikk jeg under krigen på Kunst- og Håndverksskolen i Oslo. Det hører vel kanskje ikke direkte hit, men noe skal du ta med likevel. Det var nemlig lærerike og spennende år bak blendingsgardinene i den svære steinbygningen i Ullevålsveien. Inspirerende lærere som Lie Jørgensen, von Hanno, Per Krogh. Illegale aviser festet av en patriotisk vaktmester under tegnebordene. Turen til et illegale kunstakademiet i Holmenkollåsen. Vi holdt til hjemme hos Sejerstedt-Bødtker, og professorene fra akademiet, Rolfsen og Heiberg underviste. Av og til dukket tyskerne og nazister opp i Ullevålsveien, vi var blitt tipset og hadde fjernet alt som kunne minne om «entartete kunst» fra staffeliet. Og samholdet, kameratskapet! Det gikk ca 7-800 elever på Kunst- og Håndverksskolen, det var et godt sted å gjemme seg bort på, å treffe folk. Maten var det dårlig med, jeg husker ennå kålrotbiffen på Kurbadsrestauranten og kafé Nordahl Brun.

Men av og til fikk noen av gårdbrukerjentene eller guttene kjøttsending fra landet. Da ble det fest, vi stekte og braste på hybelen min hvor vi hadde adgang til kjøkken – det var ikke alle som hadde det – lagde bløtkake med krisekrem, farget med akvarellfarge og mikset likør av Borgerakvavit og apotekeressens!
Krigen var langt borte da, men av og til kom den jo plagsomt nær.
Som den dagen innunder jul i 1943 da jeg kom tilbake til hybelen min i Bygdø allé og fant hele gipsgesimsen i taket i senga. En tysk ammunisjonsbåt på Filipstad hadde gått i lufta, og dit var det ikke lange biten.
Folk som jeg gikk sammen med? Flere av de store, anerkjente i norsk malerkunst var mine medelever. En dag ble jeg stående ved siden av en kar, med kullsvart hår og stenkulløyne Kanskje en jøde som forsøker å stikke seg vekk blant oss, tenkte jeg.
Det var Jens Bjørneboe. Siste året dukket Gunnar S. Gundersen opp. Han var blitt kalt den siste malerbohem i Norge. Uten formell skolering som han var dengang, var han kanskje den mest skolerte av oss alle. Han satte spor etter seg på mange måter. Han satte fart i diskusjonene, selv om argumentene undertiden kunne bli vel håndgripelige.

Men nå har vi forgrepet begivenhetenes gang, for det var allerede før krigen jeg ble trukket inn i miljøet rundt Folkets Hus.

Vi malte plakater i kjelleren og kulisser i den store salen

– Det begynte i kjelleren nettene til 1. mai. Transparenter og plakater til førstemai-toget skulle males. Det var ett tog i Sarpsborg i 30-åra, og langs den ene veggen sto AP-plakatene og langs den andre NKPs. Når det gjaldt tekstene, fikk vi manus, når det gjaldt bildene, sto vi fritt. AP betalte en slant for innsatsen. NKP satset mer på vår idealistiske innstilling. Vi malte med klokka i handa, og siste plakaten var klar i samme øyeblikk toget svingte ut fra plassen.

Senere, først og fremst i åra etter krigen, ble det å flytte opp i salen i Folkets Hus der Studiescenen drev sin virksomhet. Amatørteaterbevegelsen satte spor i Sarpsborg i 20, 30- og 40-åra flotte forestillinger, dyktige skuespillere som ikke minst var avhengig av den gjengen som arbeidet før forestillingen og bak scenen, og som ikke fikk sitt navn med på programmet, iallfall ikke med store bokstaver.
Når kulissene skulle være ferdige til premieren, ble det også i den gesjeften å ta natta til hjelp.

Vi la kulissene ut over i salen, ofte måtte vi ta A-salen til hjelp, målte, snekret, malte. Så skulle alt opp på scenen, vi ned i salen og prøvde det hele med kritisk blikk. Det var strevsomt, og det ble mye flying opp og ned. Det fatale var at herr og fru vaktmester hadde soverommet sitt rett under scenegulvet. Ble bankingen for intens, varte det ikke lenge før vaktmesteren sto i døra i nattskjorta og krevde respekt for nattesøvnen. Ellers var herr Kjøstolf en meget tolerant og hjelpsom herre.

Fredrik Fredriksen og William Mikalsen

– Sentralt blant scenefolka sto Fredrik Fredriksen. Om dagen sto han bak disken i egen forretning, om kveldene svingte han hammer og pensel i Folkets Hus. Han ville lage mest mulig selv, holdt koken til ett og to og tre om natta ved hjelp av en seltersflaske fylt med kruttsterk kaffe. Fredriksen var perfeksjonist, det ble liksom aldri bra nok. Sekundet før teppet skulle gå kunne det hende han fôr inn på scenen, stor og tung, med penselen i handa for å klaske på akkurat den ene malingflekken som manglet.

Så kunne teppet gå opp, og det skulle skje langsomt, med andakt, slik lys- og lydmester William Mikalsen ville ha det. William var en streng herre som «kjørte» forestillingen fra apparattavla med brytere og reostater. Jeg ser ham for meg, i lagerfrakk og hevet pekefinger, nå skal regnet tromme, nå skal lynet slå ned. Regn: ja da trillet vi erter mot ei blikkplate, og lynet, det var 110 volts lyspærer, koblet til nettet som holdt 220 volt. Når William slo inn bryteren, blaffet de voldsomt opp og sluknet. William var kjent blant de store artistene over hele riket. Traff du for eksempel Book Jensen på turne i Tromsø, kunne han spørre «Hvordan står det til i Sarpsborg, og med han William?»

Rett foran premieren var det hektisk på scenen. Nervøse skuespillere gikk i bena på scenefolkene som skulle prøve lys og kulisser. Da kunne det komme til utblåsninger både fra scenearbeidere og fra Thalias sønner og døtre!

Sarpsborg hadde fremragende amatørskuespillere

– Skuespillerne, ja! De var alle sammen amatører, men med prestasjoner som ofte ikke lå noe etter det du kunne se på hovedstadsscenene. Noen navn? Trygve Hartmann, senere spilte han på Studioteateret i Oslo, Gunhild Navestad, hele byens Miss Doolittle, nå bosatt i Sverige. Henne skal du ta en tur og snakke med, hun kan fortelle! Ola Haug, Henning Tronsen, Knut Roen og mange, mange flere.

Profesjonelle instruktører fra Oslo bidro til det høye nivået. Og så må vi ikke glemme orkesteret, stablet på bena når det skulle være teaterforestilling eller revy. Kapellmester Reidar Hox svingte taktstokken like rutinert som saks og kniv i barbersalongen om formiddagen.

Tusenkunstneren Ole W.

– Og så kommer vi ikke utenom Ole W. Eliassen, selveste Ole W. Mannen var en tusenkunstner. Ansatt på E-verket på dagtid, der dro han rundt og passet på at folk ikke snøt kommunen på strømmen. Han hadde utstyrsrevyer som sin spesialitet, og han laget dem spik alene. Han lagde sceneutstyret, organiserte balletten, skrev sketsjer og viser og framførte dem med fynd og bravour.
Ole W. knyttet båndene bakover i tiden, han hadde kjent Arne Svendsen og de andre store gutta i miljøet rundt Arbeiderforeningen i Fredrikstad. En hadde han imidlertid som sin høyre hånd, Hansteen, som laget melodiene, for originalmelodier skulle det være når Ole W. entret de skrå bredder.
En Ole W.-historie tar vi med:
Han hadde en finger med alle steder, og midt i omkledningen etter et nummer føk han ut på scenen i underbukser, strømpestrikker og flagrende skjorteflak for å hjelpe til med å heise en kulisse opp i snørloftet. Ved en misforståelse (?) gikk forteppet til side: Tablå! Publikum hylte av begeistring.

Første Pippi-forestilling i verden!

– Og til sist må vi nevne barneteateret, barneforestillingen. Vet du at den første Pippi-forestillingen i Skandinavia, ja i verden, gikk over scenen i Folkets Hus i Sarpsborg.
Til å begynne med var det vanskeligheter. Forfatterinnen, Astrid Lindgren, satte seg på bakbena, men godkjente til sist sceneversjonen skrevet av vår egen Gunhild Navestad. Eva Sveen var Pippi Langstrømpe, hun alternerte forresten med Grethe Jamissen. Forestillingen ble en braksuksess. Det var en stor ungeflokk med i forestillingen og rundt om Sarpsborg satt stolte mødre bak symaskinene og tryllet fram de flotteste kostymer til sine håpefulle.

Senere dro vi rundt på turne med Pippi, til Halden, til Askim, til Fredrikstad og Moss. Jeg lastet kulissene på taket av bilen, plasserte William Mikalsen eller Henning Olsen ved siden av meg i forsetet, og så dro scenefolka i vei. Og suksessen fra Folkets Hus fortsatte.

Når jeg av og til i dag tar en tur innom storsalen i Folkets Hus hvor så mye er forandret, går tankene tilbake til disse åra. I dag har stereo og video overtatt. Det spilles knapt nok amatørteater i Sarpsborg by lenger, selv om scenen og sceneutstyret i Folkets Hus knapt noen gang har vært bedre.
Montro ikke noe viktig har gått tapt der? Blant annet den helt spesielle gleden du hadde når du laget no’ sjøl, og var fornøyd med det, enten det var en tegning, et maleri eller en teaterforestilling.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984