– Da formannen gikk med fadermorder og skjortebryst

– Du kan henge jakka di på knaggen der, du kommer nok inn i det etter hvert. Det var beskjeden Karsten Langsholdt som 15-åring fikk da han ei maidag i 1929 for første gang gikk inn døra på på Cellulose 1 og 2, eller «det gamle», som avdelingen ble kalt dengang. Så ble det mange år i fabrikkens tjeneste inntil Karsten for seks år siden gikk over i en velfortjent pensjonisttilværelse. Karsten Langsholdts arbeidsdag spenner over en epoke i bedriftens historie.

Guttungene begynte i pakkeriet

– Jeg begynte i pakkeriet. Det var helst der de tok inn guttunger som meg. Arbeidet, ja, det besto kort og godt i å pakke cellulose i baller. Betalinga for oss guttunger var 33 øre tonnet, de voksne fikk det dobbelte – 66 øre. Det første året tjente jeg 300 kroner, neste år 700 kroner, men så kom 1931 og storkonflikten. Det året arbeidet jeg i alt 14 dager og kunne stikke 85 kroner i lomma. Men så var jeg i mellomtiden blitt fagorganisert og kunne heve streikebidrag – hele 6 kroner uka.

Arbeidstida for oss gutter var fra 14.30 til 23.00. Skiftet var delt i 3 «beter» med spisepause imellom. Ellers gikk selve cellulosefabrikasjonen døgnkontinuerlig, altså med 3 skift, med stopp i helgene for vedlikehold og reparasjon av maskinene. I pakkeriet var det imidlertid toskiftsordning, et fullt pakkelag på formiddagen og et halvt et på kveldsskift. Først i 1933 fikk jeg full tid – da røk lønna opp i 1200 kroner.

Slik pakket vi cellulose i 1929

– Et pakkelag var på 9 mann. Vi byttet på i de forskjellige jobbene. Opplæringen foregikk på arbeidsplassen – de eldre viste og instruerte oss guttevalper, og var forsåvidt greie nok.

Massen kom fra pappmaskinen ut i saksa hvor den ble klipt opp i 3 eller 6 formater. En pakker hadde til oppgave å dra fram rankene til griper’n. Han hadde alltid hjelp, ofte av jenter, til å skyve på rankene. To mann sto ved griper’n og brukte klørne til å senke massen ned på vekta. Var de øvede, kunne de dirigere klørne så de grep nesten på arket.
Det var moro å se på. På vekta skulle det gå 6 baller på tonnet. Så la vi ferdig strie og kraftpapir som skulle slås rundt ballene. De gikk så til pressa – eller pressene – det var tre av dem. Rattene til pressa ble betjent av en kar som også måtte ha øynene med seg. Mens ballene var i pressa, måtte vi så raskt som mulig stikke inn over- og undertråd.
Så kom pakker’n, gjerne en voksen arbeider og vred trådene. Ballene ble stemplet og via en leider gikk de til utlastningsrampen der de ble stablet på jernbanevogner. så gikk ferden til Melløs og fra Melløs ut i den vide verden.

I dag går jo pakkinga stort sett automatisk – i 30-åra gikk det jo en del på muskelkraft – du kunne bli dyktig svett på skiftet. Senere, som helbetalt, fikk jeg jobben å bære lass med remser som var skåret av «banen», ned i papirfabrikken. Du la i vei med ei bør på nærmere 90 kilo. Jeg husker en kamerat, liten og spelemmet. Han måtte gå mange ganger, orket ikke å bære mer enn 25 kilo i slengen. Men da var det naturlig at vi ga ham en håndsrekning.

Du bør kanskje få med at når du skulle ha tråden rundt ballen, kunne du skjære deg dyktig på pigger som sto ut på tråden. Kraftpapiret kunne også være skarpt som en kniv i kanten, så mange ganger gikk du rundt med håndflater som åpne sår. Hansker? Nei, det kunne vi ikke bruke, det hadde blitt for tungvint, sinka akkorden.

Arbeidsmiljøet

– Arbeidsmiljøet ellers? Du, så fint ord som arbeidsmiljø var ikke oppfunnet den gangen. Når vi ser på forholda ved Borregaard i dag, med trivelige spiserom, romslige garderober og vaskerom, verneombud og bedriftslege, ja da er forandringen utrolig.

Som jeg sa, en knaggrekke på veggen, det var hele garderoben. Med en plankebit slått opp på skrå over. For når det ble maskinstopp, fylte dampen rommet og da dryppet det av vegger og tak. En vask med tre kraner med kaldt vann langs den ene veggen, det var sanitæranlegget. Ei jente gikk en gang om dagen rundt med ei håndklebør til avdelingene, de var rene når vi gikk på skiftet – om eftan var de grosvarte av rust og skitt. Det var et framskritt da vi fikk håndklepapir. Matpakka spiste vi inne i hallen, slengte oss ned der det passet på en tram eller på en del av ei masseranke. Brødstykket knaste i munnen som kavring, varmen hadde tørka inn maten. En arbeidskamerat lærte meg forresten et lurt knep: – Legg en våt massebit rundt matpakka di, du! Det gjorde jeg og det hjalp, rene kjøleskapet. Vannet på Borregaard var nesten bestandig lunkent, men vi gjorde det litt mer drikkelig ved å blande det på ei flaske med litt Nyco-pulver.

Varmt om sommeren, kaldt om vinteren

– Ellers var det altså varmt om sommeren og kaldt om vinteren i Cellulose 1 og 2. Om vinteren besto hele oppvarmingen av heten som sto ut fra maskinene. Hvis du jobbet ved virepartiet, kunne det sprute våt masse fra maskina som la seg som et fint, fuktig belegg på tøyet. Når vi gikk hjemover – vi gikk til og fra fabrikken i det samme tøyet som vi brukte på jobben – frøs alt til det rene ispanser. Men vi tenkte ikke så mye over det, det var liksom sånn det skulle være.

Om sommeren var varmen en plage, fra maskinene og fra sola som stekte inn gjennom vinduene i taket. Da var det godt å strekke seg i veggen utenfor, titte på duene eller lage ei fillebulle av matpapir og trikse sammen med de andre arbeidskameratene.

Innimellom ble vi sendt ned som reservelag til Cellulose 3, «det nye», som det ble kalt. Jeg kan ikke si hva det kom av, men tonen der nede var en annen enn i 1 og 2. Det var liksom en mer amper stemning der, folk blåste seg opp for en bagatell, du kunne få slengt i nesa: «Jaså, du kommer fra ener’n, du hører til de sæddæne der!»

Fadermorder og skjortebryst

– Hvordan ungguttene ble behandla? Du, det var så ymse. Arbeidskameratene på ener’n var greie, formennene, ja, det var liksom en eldre og en nyere skole. Den gamle typen med fadermorder, skjortebryst, lue med blank skygge og fingrene i armhullene på vesten, ville ha respekt – og fikk den. Vi våget ikke å mukke, vi var jo vant til å lyde hjemmefra, slik var det dengang. Og så kunne det hete: «Du vet vel at det er mange som venter på jobb utafor porten her». Og det visste vi. Vi hadde sett flokken som sto i kø utafor for å få en snømåkejobb, og mange av oss hadde en bror eller kamerat som gikk uten arbeid. Jeg husker en gamme!, giktbrøten borregaardsarbeider. De tre spreke sønnene dro han opp av senga om morran – så gikk han rundt på golvet i stua, for å «gå seg tel». Så kreket han seg avgårde til jobben, mens de tre spreke guttene ble gående dagen lang med hendene i lomma. Meningsløse tider.

Apropos formenn: Vi hadde noe vi kalte 10 øres baser – arbeidere som gikk inn som formenn når de faste var borte fra jobben på grunn av sykdom. Det er kanskje stygt å si det, men hadde inntrykk av at de kunne være de mest autoritære. Ellers radikale arbeidere kunne bli de rene småtyranner når de fikk en slik liten forfremmelse. Men bevares, vi må ikke glemme at det var mange sindige, rolige formenn som tok oss på den rette måten.

Dem hadde vi kanskje den største respekten for.

Men formennene var selv under press, ja ingeniørene også. Det gjaldt å holde produksjonen på topp. Det var en fjær i hatten til formannen hvis han kunne skrive i rapporten fra skiftet at det hadde vært fullt kjør hele tida.

Materiellet ble fort nedslitt. Så røk ett eller annet og da var det lettvint å finne en syndebukk blant arbeiderne. Men gjentok feilen seg, kunne det hende de forsto at det var tempoet, ikke vørdsløshet som var den egentlige årsaken.

Skarpe skillelinjer

– Ingeniørene, ja, de bare gikk der uten å se til høyre eller venstre. Om de hilste på oss – jo, en og annen gjorde vel det. Mellom ingeniørene innbyrdes fantes det også skarpe rangsskiller. Et selvopplevd eksempel: Det står en høyere funksjonær sammen med en «midt på treet» og en lavere og diskuterer en arbeidsprosess. Før de går fra hverandre sier «sjefen» til den midlere: «Gi beskjed til han (den lavere) at han skal gjøre slik og slik… »

Det rare var at utafor Borregaardsporten kunne de være helt andre mennesker, stoppe og prate hyggelig med deg – innafor porten var det en annen lov som hersket.

Nå er det annerledes. På en pensjonistfest ble jeg sittende sammen med en ingeniør på Borregaard over kaffekoppen. Jeg sa: – Hva tror du ville ha skjedd for 50 år siden hvis jeg hadde sagt «dø Tore», til deg? «Skjedd?» svarer han, «hva skulle ha skjedd?» Jo, da hadde formannen sagt at jeg kunne ta jakka mi og hente sluttoppgjøret i porten. Ingeniøren: «Var det virkelig sånn?»

Holder du ikke kjeften, så flyter det blod!

– Engang i 30-åra kom en ingeniør fra en annen avdeling stikkende inn og så at noen hadde gjort en bommert. Han bort til den første og beste – som var helt uten skyld – og til å overhøvle vedkommende. Arbeideren, en ellers stille og rolig kar, men farlig når han virkelig tente, hev den høye herren opp i filten mens han brølte: «Holder du ikke kjeften din nå – så skal det flyte blod!»

En annen utblåsing: En arbeidskamerat sto og spylte masse. En ingeniør dukket opp, åpnet for fullt vanntrykk i det han sier: «Jasså, dere struper på vannet! Tror dere Borregaard investerer i kostbart produksjonsutstyr for at det ikke skal bli ordentlig utnyttet?» Da tar arbeideren ingeniøren i jakkekraven, henger han opp på spaken som ble brukt til å styre spylinga og sier: «Nå kan du spyle!» Der hang ingeniøren og ropte om hjelp! Men senere skjønte han at han hadde nok tatt feil når det gjaldt vanntrykket.

En utsatt arbeidsplass

– Sit down-aksjoner var det jo en del av på Borregaard i 30-åra. Særlig var renseriet utsatt. En arbeidsplass der det var mye jag og mas, tempoet måtte være høyt, renseriet skulle jo fore de andre avdelingene med råstoff. Det høye tempoet førte ofte til arbeidsulykker, av og til dødsulykker.

Men på renseriet hadde de en faglig tillitsmann Trygve Hansen «Mossingen». Han var rene høvdingen, ingeniører og formenn formelig skalv når han var på skiftet. Hendte det noe, sang han ut: «Slå igjen, guttær! Og så sto avdelingen og snart så vi delegasjonen med tillitsmenn og andre opp trappa til kontoret. Og ikke sjelden måtte ledelsen gi etter.

Første bud het solidaritet

– Solidariteten, kameratskapet? Det stakk liksom dypere dengang. Var det en som var kommet i vanskeligheter, mista jobben eller ble rammet av en ulykke, så hjalp arbeidskameratene. Innsamligslistene gikk rundt.

En arbeider ble engang satt inn for oppviglersk tale fra en lastebil på torget. Da kom venner og naboer – noen med noen poteter, andre med et halvt brød eller en melkeskvett. Ofte var folk som selv satt trangt i det, de mest hjelpsomme.

På viktige fagforeningsmøter var møtelokalet ofte for lite – folk sto i gangen og trappa på Folkets Hus. Men også på fagforeningsmøter kunne ungdommen bli satt på plass: «Nei, hør på ungsauen, skal komme her og lære oss noe!» Høspenhet vil jeg kalle det – men det gikk over etter hvert, kanskje nettopp de unge hadde noe å bidra med.

Politiske motsetninger fantes også. Du skulle liksom høre til Arbeiderpartiet. Det fikk blant andre Fritz Dehlin merke. Han hørte en tid til kommunistpartiet og på en generalforsamling ble det den rene demonstrasjonen mot ham.

Men disiplinen var god – var vedtaket først fatta – så rettet du deg etter det, det var foreningas vilje og den var lov.

Vi sløyfer middagen!

– Motsetninger mellom ledelsen og fagforeningen var skarp. En gang skal direktør Meidell ha sagt til Karlsen Klevfoss: «Så synd at vi bare skal møtes når det er konflikt på gang. Tenk om vi kunne prate sammen som privatpersoner over en bedre middag». Klevfoss: «Jo, prate sammen kan vi, men middagen må vi sløyfe – da vil det hete at vi var kjøpt og betalt».

Faglige tillitsmenn? Først og fremst bør vi nevne Olav Bratlie. En rolig, sindig kar med en fantastisk hukommelse. Han begynte på Borregaard som saksegutt på Cellulose 3. Bratlie hadde bladd i gamle overenskomster og funnet ut at lørdag ettermiddag skulle skiftet slutte kl. 6. Selv Dehlin mente at Bratlie ikke ville komme noen vei. Men Bratlie gjennomførte forhandlingene – og så ble det etterbetaling. Mange kunne stikke 600 kr i lommeboka – sjøl fikk jeg 500 kr mer å rutte med.

Spjelket ben og opplivet skinndøde

– Hvorfor jeg gikk med i arbeidersaniteten? Som sagt var det ofte arbeidsulykker på Borregaard. Av og til dødsulykker. Det var nesten som folk regnet med at det skulle gå et menneskeliv i året. Så en dag i 1934 ser jeg en annonse i bladet om et førstehjelpskurs på Sannesundveien skole. Det kan jeg få bruk for på jobben, tenkte jeg. Dr. Paulsen ledet kurset. Han gjorde det så interessant, brukte erfaringer og eksempler fra praksisen sin. Det ble flere og flere deltakere, vi måtte sette flere benker inn i klasserommet. Så ble det en gruppe av oss som startet arbeidersaniteten: Den som i 1939 ble til Norsk Folkehjelp. Hjalmar Stensland var leder den første tida.

Etter teori ble det praksis, vi spjelket ben, slet og bar bårer og opplivet skinndøde, ja jeg vet ikke hva. Når det gjaldt sanitetsutstyr i avdelinga, kunne det innskrenke seg til en rull skittent gasbind i skuffen til formannen. Her hadde arbeidersaniteten en oppgave. Borregaard var også interessert i å hjelpe til og vi fikk også god hjelp fra LO-kontoret, Nå fikk vi sette opp førstehjelpsskap på veggen i panelrommene, og ofte kunne vi tre støttende til når noen hadde knust en finger eller svimt av på fabrikkgulvet. Virkelig alvorlige ulykker opplevde jeg heldigvis aldri. Om sommeren gjorde vi tjeneste på feriehjemmet – vi hadde to telt – det ene var syketelt, det andre bodde vi i.

Vi var nok gode å ty til når noen hadde trådt på et glasskår, stupt på en manet eller var bitt av en illsint veps.

Det var mange fine somre på Bukta, mens Pulpebåtene seg inn til brygga, arbeidskameratene svingte seg i dansen eller trakk hvitting i Skjebergkilen.

Da opplevde du samholdet, samhørigheten – verdier som arbeidsfolk i dag burde finne tilbake til. For nå trengs de kanskje mer enn noengang før.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984