Da læreren var elev

I nærmere et halvt århundre har skolemester Hals stått på kateteret og formidlet kunnskap til hygge og nytte for tusener av elever.
Men det startet med griffel og tavle i en liten Vestlandsskolestue i fjerne år før første verdenskrig.

– For åtti år siden satte jeg for første gang bena mine i en skolestue. Det var i Vågsøy i Måløy kommune i 1909. Far var småbruker og fisker og mistrivdes med sjøen, men måtte flytte ut til havet som vi sa da Hans, eldste broren min, overtok farsgarden i Breim.

Mor mi kom også fra Breim. Hun hadde hendene fulle på småbruket når far var på sjøen, og med å styre en barneflokk som etter hvert vokste til ti stykker. Selv var jeg yngstemann i flokken.

Skolen jeg begynte på var av den gamle, todelte sorten. De tre første årene gikk ungene i småskolen, de tre siste i storskolen. Storskolen og småskolen gikk annenhver dag og alle tre klassene ble undervist samtidig av lærer Rasmus Fagerlid. I år er det 100 år siden han ble født. Han var en ærverdig kar med langt skjegg. Det sto respekt av både karen og skjegget – dessuten var han klokker i bygda med rett til å utføre hjemmedåp og vie folk hvis soknepresten hadde messefall. Vi ungene tok av oss lua og bukka dypt skulle vi råke til å møte læreren på vegen.

I busserull og blåtøyskjorte

– Skolehuset vårt var en liten hvitmalt tømmerstue med klasserommet i den ene enden og lærerbolig i den andre: kjøkken, stue og et par soverom på kvisten. I det ene hjørnet av klasserommet sto ovnen som ble fyrt med torv, under taket hang den 14 linjers parafinlampa.

Skoledagen vår begynte klokka ni og varte til klokka tre for småskolen, storskolen holdt på helt til fire. Noen skoleklokke klang ikke for oss, det klarte seg med at læreren kom ut på trappa og ropte: – Kom inn! Så var det å marsjere inn på rekke og rad: guttene i tresko, hjemmestrikka strømper, knebukser og busserull, jentene i blåtøyskjole med fletter dinglende nedover ryggen. Inne i skolestua satte vi oss pent sammen to og to på trepultene. For sikkerhets skyld stod det en spyttebakke ved hver pult.

Dagen starta alltid med Fadervår og salmesang. Oppe ved tavla sto husorgelet, læreren slo an tonen med en finger, og så lød «Skriv dig Jesus på mit hjerte» mer eller mindre rent gjennom den vesle skolestua. Salmene var fra den gamle Landstadsalmeboka, vi pugga ordene og sang dem omigjen og imigjen, de sitter spikra den dag i dag.

Pint under Pontoppidan

– Så bar det løs med religionsundervisning: bibelhistorie, kirkehistorie og katekisme.

Anders Hovden har engang sagt at han ble pint under Pontoppidan. Det har nok ikke vært få som har følt det som han.

I Pontoppidans forklaring sto både spørsmål og svar: Hva er helligdagen? Hva er treenigheten? og så fulgte en lang ramse fylt av vanskelige ord og uttrykk. Det ble gjerne til at du pugga utenat både spørsmål og svar, både det du forsto og det du ikke forsto – det var tryggest på det viset. Så gikk det slag i slag med Abraham i Mamre lund og de små og store profeter frem til klokka tolv og middagspausen. Vi hadde en hel time fri, noen gikk hjem til mor og fikk mat, andre tok fram matpakka med heimbakt brød med sirup på og potetkaker.

I pent vært var skolegården vår gressbakken rundt skolestua. Der vippa vi kjepp, der slo vi ball, der løp vi omkapp med treskoene i hånda. Måtte noen utrette et nødvendig ærend, lå utedoen like ved. Et stykke borte lå brønnen hvor læreren henta vann til eget og skolens behov. I dårlig vær fikk vi sitte inne. Men vi måtte være musestille, for hysj, læreren skulle sove middag!

Vi starta med tavle og griffel

– Etter middagen var det gjerne regnetime. Vi la sammen, trakk fra, ganga og dividerte. Litt prosentregning, renteregning og reguladetri hørte også med. Vi svetta over læreboka til Ole Johannesen, den var i bruk i generasjoner, jeg har sjøl undervist etter Ole Johannesen da jeg havna på den andre siden av kateteret.

Norsk var morsommere enn regning. Av ABC-boka husker jeg bare hanen på omslaget. Mange av oss kunne lese når vi kom på skolen, det hadde eldre søsken sørga for.

Senere ble det lesebok, først Jensens, så Paus og Korneliussens. I den siste var det fine stykker av Jørgen Moe: Viggo frelser Alarm, Den gamle mester, Blomsterole … Det hendte du strøk vekk en tåre i smug.

I første klasse skrev vi med griffel på hver vår tavle. Var tavla full, strøk du bare ut med busserullermet og starta på ny frisk med de vanskelige bokstavene og ordene. Senere dyppa vi stålpennesplitten i blekkhuset på pulten og malte skjønnskriftsbokstaver med sløyfer og kruseduller i den linjerte skriveboka.

Mest gikk det i diktat og gjenfortelling, stil kan jeg ikke huske vi skrev en eneste gang.

Problemer kunne dukke opp. Siste året var det avstemning i bygda og nynorsken seira. Og da læreren var ivrig Aasen-tilhenger og brukte former som soli og gati, jentor og visor, ble vi heller usikre i modersmålet.

Naturfag hørte også med: helselære, plantelære og litt zoologi. Jeg syntes læreboka til Holmsen og Strøm var så gild, med de fine, fargelagte plansjene. Det var også en gjenganger som fulgte meg mange år i lærergjerningen.

Læreren gjorde historien levende

– Historie var yndlingsfaget både for lærer og elev. Lærer Fagerlid var både glad i å fortelle og flink til å fortelle. Vi satt stille som mus med trillrunde øyne og hørte han legge ut om sine favoritter: eventyrlystne vikinger, ordfuse skalder, Karl den 12. ved Fredrikshald og Peter Wessel Tordenskiold som dengte svenskene i Dynekilen. Dessuten hadde han vært lærer i Finnmarken i atskillige år, og var han i godlaget og fikk vi han på gli, la han tilside Horns lærebok i geografi og fortalte i vei så vi glemte skolestua for lapp og pulk og rein på gnistrende føre under en flammende nordlyshimmel.

Du sto ved pulten og ramsa opp

– Ellers gikk undervisningen mest på det jevne – dette var mange år før arbeidsskoleprinsippet holdt sitt inntog i den norske skole.

Det var mye leksehøring. Ropte læreren deg opp, måtte du reise deg og stå rett og pent ved pulten når du mer eller mindre flytende ramsa opp hva du hadde pugget hjemme.

Skjønt da som nå skotta vel noen og enhver både til høyre og til venstre etter en aldri så liten hjelpende røst.

Det var vel lov å bruke egne ord, men det ble vel helst til at du brukte ordene som sto i læreboka; det var liksom litt tryggere på det viset.

Når så Ole eller Kari hadde stotra seg velberga gjennom kuas tarmsystem eller byene langs Sørlandskysten, gikk læreren over til å gjennomgå den nye leksa. Han leste og han forklarte og når det var gjort, spurte han rundt i klassen for å forsikre seg om at elevene hadde fått med seg det grøvste.

Da jeg som nybakt lærer ble satt til å undervise alle årstrinn i samla klasse, så måtte jeg for å overleve glemme lærerskolepedagogikken og ty til samme metode som Rasmus Fagerlid hadde brukt.

Utstyret i skolestua var enkelt. Jeg har nevnt husorgelet fremme ved kateteret. Ved tavla hang noen få kart – et over Norden, et Europakart og et over det hellige land. Noen plansjer som viste det menneskelige legemet og utvalgte scener fra bibelhistorien utgjorde resten av læremiddelsamlingen.

Tonen var, ja, skal vi si ganske autoritær. Vi sa alltid De til læreren, det gjorde vi forresten også til han far hjemme. Ørefiker vanka det i rikt monn. I mer alvorlige tilfeller ble du dømt til gjensitting eller du havna i ovnskroken.

En dag kom en båt fra Arkhangelsk

– Selv var jeg blant de ulykkelige som måtte stå der til skam og skjensel og til morskap for resten av klassen ved i allfall en anledning.

Skipsleia nordover rundt Stadt gikk akkurat utenfor skolehuset – vi kunne sitte på pultene og se båtene dampe nordover og sørover.

En morgen på skoleveien, som for meg var på 3-4 km, hendte det noe enestående. En damper fra Arkhangelsk med trelast om bord hadde gått på grunn nesten rett utfor fjæresteinene. For å komme av grunna, hev sjøfolkene dekkslasten over bord så planker og bord duppa og drev i pålandsbrisen. Trelast var gull verdt på våre kanter, snart krydde det av småbåter som ville sikre seg det dyrebare virket.

Ungeflokken ble stående og glane og glemte både skole og lærer. Da vi endelig sansa oss og kom oss på skolen, vanka det både noen drabelige lussinger og et opphold i ovnskroken – der vi sto til ap for resten av klassen.

Men disiplinærproblem fantes det lite av. Kontakten mellom ungene og foreldrene var så tett og nær. Vi var viktig arbeidskraft, vi var med på all slags arbeid hjemme. Vi var med i onnene, vi tørka fisk og bøtte garn eller var med far på sjøen og andøvet.

Dessuten var mye av dette arbeidet både slitsomt og ensformig. Det føltes nesten som en befrielse de dagene du kunne dra av gårde på skolevei. Slikt bidrar til å holde fraværsprosenten nede.

Så skulle du ut i livet

– En dag trakk du i finklærne – det skulle være avslutningseksamen. Kretstilsynet var alltid på plass i skolestua, for å høre etter hvordan elever og lærer klarte seg.

Læreren eksaminerte ved å stille spørsmålene til samla klasse. Ville du ha gode karakterer, gjaldt det å være rask til å rekke hånda i været. For læreren spurte helst de som gjerne ville bli hørt, da var han sikra fornuftige svar. Og de ville han gjerne ha, det gjaldt å stå seg godt med tilsynet.

Så til slutt holdt læreren en liten tale om dagen og om fremtiden, og så sto du der med vitnemålet i handa. De fleste av oss fulgte i fedrenes fotspor, som småbrukere og fiskere. Noen begynte på underoffisersskolen, noen ganske få på lærerskole. Fra bygda mi var det ikke en eneste som fortsatte på middelskolen eller i gymnaset. Sjøl var jeg noen år fullottkar på fiske, så gikk ferden til Nesna lærerskole og deretter ble det å stå på den andre siden av kateteret i 47 år. De årene får vi ta en prat om neste gang vi møtes!

Trykt i Demokraten 1989