Da matlapper hindret de arbeidsløse i «at forkomme»

Mange minnes krisa i 20- og 30-årene, minnes nødsarbeid og matlapper, men husker også hvordan arbeiderbevegelsen tok opp kampen mot kapitalismens meningsløshet.
Sverre Andersen, Borregaardsarbeider, fagforeningsveteran og kommunepolitiker forteller her hvordan han opplevde disse årene.

En snakker ofte om de harde trettiåra. En må ikke glemme at tjueåra kunne være harde nok, selv om arbeidsløsheten nådde toppen i 31-32.

Det er Sverre Andersen, 75, i mange år elektrisk smed på Borregaard, fagforeningsveteran, arbeiderpartiordfører, nå pensjonist og aktiv nestformann i Pensjonistforbundet, som tenker tilbake på tiden da hver fjerde fagorganisert her i landet fikk uten beskjeftigelse, henvist til forsorgsbidrag, matlapper og nødsarbeid.

– Selv var jeg en av de heldige som fikk jobb på Borregaard etter konfirmasjonen og sto i arbeid hele tida. Men i nærmiljøet mitt, i «Babels tårn» som huset i Oscarsgate het, oppført av Borregaard, strøket heter «Frankrike», var det bare et par av oss i en kameratflokk på en syv-åtte gutter som var så heldige. Resten ble stående år etter år uten noe å gjøre.

Jeg kan ennå se for meg 20-30-åras arbeidsløse ungdom når jeg møter dagens generasjon, sunn, velkledd, velutdannet.

I sixpence og konfirmasjonsdress

Vinterfrakk var en sjeldenhet – en gikk i vanlig jakkedress eller bukse og genser. Den grå vindjakka med spensel i ryggen var også et vanlig plagg blant yngre og eldre. Ellers var det ofte slik at en om hverdagen gikk i det vi kunne kalle arbeidstøy, blåbukse og jakke. De samme klærne som en ville ha brukt på jobben – hvis en hadde hatt noen.

Og på hodet satt sixpencen – skyggelua. Den var nesten som et varemerke på arbeiderungdommene den gang. Skulle en av og til ut på fornøyelser, så kom findressen fram – ikke så sjelden konfirmantdressen som nok kunne være for kort både i ben og armer. Dressen som opprinnelig hadde vært blå hadde etterhvert fått et blålilla skjær.

Jentene måtte betale

Hva slags fornøyelser hadde arbeidsløs ungdom? Det kunne være dansetilstelninger i Festiviteten eller Folkets Hus. Folkets Hus var billigst, derfor gikk de fleste arbeidsløse dit. Om sommeren var det dansefester i Kulås.

Om vi misunte den fine ungdommen med pene klær og penger på lomma? Jeg kan ikke huske at vi gjorde det, men det kom kanskje av at vi sjelden eller aldri møttes – det var som to verdener med få tilknytningspunkter. Men klart det tok på aldri å ha penger, aldri kunne bruke noe på seg sjøl eller spandere noe på kamerater eller kjærester. Forsorgen ga nok et lite tilskudd, men var familieforsørgeren i arbeid, var det ikke noe å hente der heller.

Det hendte ikke så sjelden at arbeidsløse gutter hadde følge med jenter som hadde huspost i byen. Hvis en skulle på kino eller på dansemoro, så var det jenta som måtte betale. Det ble dengang sett på som et nederlag, det rammet liksom i selve mandigheten.

Med AIF-stjerna på brystet

At ikke flere ungdommer gikk fysisk og psykisk til grunne, tror jeg en kan takke arbeideridretten for. Du kjenner sikkert til at det fantes et eget arbeideridrettsforbund, AIF, den gangen. De som var med der, hadde en stjerne på brystet på trøya. Her i distriktet var det mange klubber som var med i AIF; Sparta, Brand, Borgen fotballklubb, for å nevne noen.

Fotball og bryting var vel mest populært blant arbeiderungdom.

Idrettsdrakter var ofte en mangelvare – en gikk ofte på banen slik en gikk og sto, med vanlige sko eller støvler. Guttungene sparket helst barbent, fotballer kjøpte en brukt for en billig penge fra en av de ordentlige klubbene. Det var løkkefotball i ordets egentlige betydning. Arbeiderfotballen reddet mange arbeidsløse ungdommer vekk fra gatehjørnet og det som verre var. Her var noe som en kunne fylle dagene med.

Skulle laget avgårde og spille på en fremmed bane, f.eks. I Fredrikstad, lånte eller leide man en lastebil, satte to trebenker på planet, og så dro en avgårde.

Det å gå sammen om å leie en lastebil, var også vanlig hvis en skulle på en fest eller tilstelning ute i periferien».

Bryting og selvtillit

– Ved siden av fotballen var bryting populært blant arbeiderungdommen. Her var det egen kraft og styrke, ikke fint utstyr eller familiebakgrunn som var det avgjørende. Det var noe som skapte selvtillit.

Ennå er det nok mange eldre sarpinger som husker brytekamper i Folkets Hus, i Festiviteten eller om sommeren i Kulås. Spesielt godt husker jeg en kamp i Kulås: Det var uttagningskamp til Olympiaden og Sarpsborggutten Robb kjempet mot Oslogutten Arthur Nord. Nord var arrogant og selvsikker og brukte heller ufine knep. Men folk lot seg ikke imponere og pep så det ljomet mellom trærne.

National var bryteklubben fremfor noen. Der var blant annet Sven Martinsen med, han som senere ble Europamester. Det synes vi var en flott prestasjon av en vanlig arbeidergutt.

Til Kanada på tømmerhogst

Noen ville prøve lykken på andre kanter av kloden. I 1927 bevilget Sarpsborg kommune reisepenger til arbeidsløs ungdom som ville emigrere til Kanada. Det var kommet bud om at der borte trengte man arbeidskraft.

En båt ble leid og mange dro avgårde Noen kom senere tilbake, andre ble der for godt. De som kom hjem, kunne fortelle om slitsomme dager på tømmerhogst, på anlegg og i gruvene».

I frostrøk ved isgrenda

– Jeg husker at det også dengang var uforstandige mennesker som sa at noen arbeidsløshet, det var det slett ikke, folk ville simpelthen ikke ha arbeid.

De skulle bare sett køene om morgenen utenfor arbeidskontoret eller Borregaard.

Folk tok alt de kunne få av nødsarbeid. Det kunne være veiarbeid, snømåking eller stenplukking i fjellet som lå der Trygdeheimen nå ligger.

De som ikke hadde noen å forsørge, altså ungdommen, stilte bakerst i køen når det gjaldt nødsarbeidet. Det var gjerne et par ukers tid før jul de fikk slippe til. Best husker jeg dem som ble tatt inn for å rense opp ved isgrinda på Borregaarden. Jeg ser dem for meg i frostrøyken, tynnkledde med vanlige sko på bena, hvordan de trampet og slo floke for å holde varmen. De var sannelig ikke arbeidssky. De hadde nemlig vært blant de heldige som iallfall den dagen kunne ta med seg noen kroner hjem. Men du skal vite at hadde du forsorgsunderstøtte eller måtte gå på fattigkassa, som en dengang sa, så ble det du tjente på nødsarbeidet trukket fra på understøttelsen. En kunne jo ikke sy puter under armene på folk, heller.

Her i byen, som så mange andre steder, organiserte de arbeidsløse seg, i de s.k. Arbeidslediges foreninger – og stilte krav til kommunen – blant annet om at nødsarbeidet skulle avlønnes på linje med annet arbeid.

Arbeidslediges forening reddet nok selvbevisstheten til mange som i årevis hadde gått med hendene i lomma: Her gjaldt det å stå sammen, og vise solidaritet, for her er vi alle i samme båt. Ikke minst takket være arbeidslediges forening vant aldri nazismen og fascismen det minste fotfeste blant de arbeidsløse. Det var ikke der Quisling rekrutterte sine tropper. Men under Veiarbeiderkonflikten ble det brukt en del streikebrytere – bondegutter fra landdistriktene omkring. Noen av dem traff jeg senere igjen som smånazister.

Storkonflikt og velferdskomité

Jeg opplevde aldri at noen direkte sultet i disse årene, men det skal være visst at det mange steder var forferdelig smått stell. For i bestemmelsene om arbeidsledighetstrygden het det at den skulle forhindre vedkommende i «alldeles at forkomme».
Nettopp i denne krisetiden- eller helst på grunn av den – fikk vi i begynnelsen av 30-åra en av de hardeste arbeidskonflikter i norsk historie – storlockouten fra 15. mars til 27. september 1931.

Det var ikke store bidrag fagforeningene kunne utbetale til medlemmene som var i kamp. Selv om det var sommer, og en kunne fiske litt i Skjebergkilen, så ble det smalhans rundt i hjemmene. Men stemningen blant de lockoutede var god. Man så på arbeidsgivernes fremferd som et angrep på hele arbeiderbevegelsen. En velferdskomité ble organisert, navnet smaker jo litt av den franske revolusjon, men så farlig var det nok ikke

Velferdskomitéen sto for matutdeling blant de lockoutede arbeiderne. Det var ikke få brød og margarinpakker som ble delt ut fra kontoret i Folkets Hus. Men ikke kaffe – det ble sett på som luksus. Ennå lever to som var med i denne velferdskomitéen i beste velgående, nemlig William Mikalsen og Karl O. Pettersen.
Mange kom på etterskudd med både husleie og strøm, men solidariteten var sterk og folk hjalp hverandre.

Hele folket i arbeid

Det var ikke tvil om at Nygaardsvolds kriseprogram i 30-åra kom som en åpenbaring for mange: Hele folket i arbeid – det fantes en vei ut av elendigheten. Jeg husker godt valgkampen 1933. Overalt på telefonstolpene hang plakater med «Gubbens» ansikt og slagordet. Ute på Lande så jeg forresten en som var like opptatt med å rive ned plakatene som vi var med å sette dem opp. Men vi fikk da satt ham på plass til slutt.

Og oppmarsjen til de store valgmøtene: Fra Lande, hvor jeg dengang bodde, gikk vi i eget tog inn til byen. Fra andre kanter kom andre tog og så møttes vi på torget. Der var tusener samlet, taleren husker jeg ikke så nøye, det kan ha vært Magnussen fra Moss, men selve stemningen, musikken, tramgjengen!

Og 1. mai i disse årene: da gikk vi fem og fem i bredden – nå går vi to og to. Du skulle ut og gå i tog den dagen, på arbeidsplassen ble den som ikke møtte opp, sett på som en sviker. Toget endte på Stadion. Der var det folkefest med allslags konkurranser. Best husker jeg tautrekkingen. 7-8 mann på hvert lag, ankermannen på hvert lag var ekstra svær og kraftig. Ofte var det lag fra de forskjellige bedriftene som konkurrerte. Og det var ikke sjelden Borregaardslaget gikk av med seieren.

Det var, trass krise og arbeidsløshet, rike og meningsfylte år for meg.

I dag ser vi arbeidsløshetstallene igjen er i vekst. Da er det viktig at vi bygger på erfaringene fra 20-30-årene, sier Sverre Andersen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1983