Det er arbeiderhæren som kommer

…klang tonene fra Stenhoggermusikken gjennom Torsnesbygda på første mai. Noen snakket nedsettende om bondebrigaden. Navnet passet dårlig for bøndene sjøl kunne glane illsint mot de røde fanene og de blanke hornene når førstemaitoget marsjerte fram.
Henry Andersen, Holm, blåste klarinett i korpset.
– Du følte det nesten som en plikt å være med, sier Henry.

– Det var stadig musikk hjemme. På bordet i kammerset stod tutgrammofonen som brorsan og jeg hadde kjøpt på møysommelig avbetaling hos musikkhandler Mathiesen i Fredrikstad. Vidunderet måtte sveives opp, men så klang Seterjentens søndag ut i rommet. Vi spilte platene om igjen og om igjen. Når du satt i klasserommet i Nordre skolen og skulle følge med når lærer Gunne Olsen fortalte om de små og store profeter, så surra melodiene fra grammofonen i ørene  så du knapt ensa lærerens stemme.

Bror min, Karl, og jeg hadde et trekkspill, et fem raders Standard Royal, i følge. De andre brødrene smøg seg ofte til å prøve tangentene. I førsten ble det å spille vilt, noen forstand på noter hadde vi ikke. Det ble å prøve og spille feil og prøve igjen. Etter hvert må jeg ha fått grepet på det, for snart dro jeg belgen til dans borte i bakken her på Holm. Der møttes unge og eldre på lørdagskvelden, dit kom folk fra hele Torsnesbygda. Ja, til og med langveis fra, fra Selbak og Torp, kom gutter og jenter for å svinge seg i sommerkvelden.

Melodiene: Fjellbruden, Livet på Finnskogene, Tunavalsen, Solerødvalsen, sitter i fingrene ennå. Senere hendte det at de sendte bud på meg fra Folkets Hus der jeg spilte i pausen mens Stenhoggermusikken drakk kaffe eller lufta seg litt utmed husveggen.

15 mann på forværelset på Folkets Hus

– Allerede før 1920 hadde det vært et musikkorps i bygda, men av grunner som er ukjente for meg, hadde det hele ebba ut.

Så i 1923 var det noen ildsjeler som mente at den fine Torsnesbygda der det bodde så mange stenhoggere og sosialister, ikke kunne være bekjent av å ikke ha et eget korps foran toget første mai.

Så møttes de da en kveld på Folkets Hus og stifta de nye stenhoggermusikken. Av de som tok initiativet, kan jeg i allfall nevne Kai Karlsen og Johan Hill som begge hadde vært med i det første musikkorpset.

Stenhoggermusikken overtok en del instrumenter fra det gamle korpset. Resten måtte gutta kjøpe sjøl – på avbetaling hos musikkhandler Mathiesen. Avdragene var små og avdragstida lang, og det hendte nok at småbeløpene uteble. Men Mathiesen tøyde seg så langt det var mulig; det gjaldt å holde på kundene.

Vi var vel en 15 mann da jeg begynte å blåse klarinett i stenhoggermusikken. Foruten meg var det tre klarinettspillere til, tre kornetter, kornett og Ess-kornett, tre tenorer, fløyte, bass, horn, stortromme og lilletromma. Øvelsene holdt vi hver tirsdag i forværelset på Folkets Hus. Enkelte ganger spilte vi i storsalen også, der ble det ekstra smell i messingen. Lokalet fikk vi gratis mot at vi spile første mai – men husker jeg ikke feil, så betalte vi vaktmesteren, Gerd Larsen, en krone for å vaske etter oss.

Nå måtte jeg lære noter – det ble å studere og notere og lese og pugge, men noe særlig stø i den kunsten ble jeg nok aldri.

Profesjonister leda øvelsene

– Vi engasjerte dirigenter utafra til å lede øvelsene. Første mann var Jakobsen, sarping, lærer og ungdomsdirigent fra byen ved fossen.

Så kom Grimstad, han henta vi fra Halden, der han svingte taktstokken over divisjonsmusikken.

Tredjemann var Tangen, og han var fra Fredrikstad. Utgiften til dirigentene gjorde stort innhogg i budsjettet til et fattig musikkorps.

For det første skulle dirigentene ha dekka reiseutgiftene og dessuten et honorar på 25 kroner kvelden for å svinge taktstokken i forværelset på Folkets Hus.

Men de hadde stort arbeid med arrangementene som ble skrevet ut for hånd i 16 eksemplarer og delt ut på øvelsene.

Særlig hadde Grimstad mye å rote i og ta av, han hadde stadig nye arrangementer med seg nedover og snart smalt «Gamle Halden» i veggene på Folkets Hus. Andre marsjer jeg husker fra den tida er «Den norske løve», «Oneidamarsj», «Defilermarsj» og «Arbeidernes Idretsmarsj».

Ellers begynte vel en sånn vanlig øvingskveld stille og pent med at vi trena litt hver for oss på harmonier og melodier og strevde med å få en riktig ammasjør. Så slår dirigenten opp og så kjører vi i vei til det går gæli og Jakobsen roper stopp! og så er det åta det om igjen og om igjen til det klinger som det skal. Etter et par, tre timers spilling ga vi oss og så var det å dra hjemover med klarinetten eller hornet under armen og øve videre.

Frua på Herregården likte Internasjonalen

– Hjemme var vi to brødre i Stenhoggermusikken, Arne på B-kornett og jeg sjøl altså på klarinett. Farsan hadde sjøl strøket fiolinen i unge dager, men en dag ble det for mye for gubben. Han lytta til låtene vi spilte og hugger i: – Dere skulle dra til månen og spille den musikken der, så fælt låter det!

Andre så annerledes på det. Anders tjente en tid på herregården og øvde i rommet som ble kalt glasskapet, så stentøyet svingte i takt med Internasjonalen og Marseillaisen. Så kommer frua, Katti Anker Møller, hun blir stående og lytte til: «Opp alle jordens bundne trælle», og utbryter: – Bare fortsett De Hansen, den melodien De spiller der er riktig fine saker!

Første mai sprang stenhoggermusikken ut – det var et av de sikreste vårtegnene her i bygda.

Allerede på forhånd hadde vi trent i å marsjere – rundt og rundt i parken ved Folkets Hus mens Johan Hill kommanderte og passa på at korpset holdt rekkene og takten.

På hodet hadde vi hvite skjermluer – noen slags uniform hadde vi ikke råd til.

Klokka fem om morran første mai stilte vi opp ved høyden på Holm. Så starta vi å spille og marsjerte gjennom Veel til Roppestad der vi stod på Kråkeberget og blåste Internasjonalen og et par andre sosialistmarsjer. Tonene bar langt og klang så fint ut over den vårstille bygda. Så gikk korpset videre langs støvete veier til Folkets Hus. Rundt omkring på jordene var bøndene i sving med å kjøre ut og spre møkk – det var nå deres måte å feire dagen på.

En gang vi kom forbi Skallegården og blåste Sosialistmarsjen så det sang i låveveggen, kom bonden ut: – Kan dere ikke spille Sosialistmarsjen, da? – Ja, men herregud, det er jo den vi speller! – Å, jeg trodde det var en salme dere blåste, jeg, kom det fra den retfulle bondemannen.

Utafor Folkets Hus trakterte kvinnfolka musikken med kaffe og smørbrød. Det kvikka bra opp på morrakvisten og det forekom vel i blant at en og annen tok seg en liten knert attåt.

Gjennom bygda bak stenhoggerfana

– Så var det hjem et par timers tid før vi skulle spille i førstemaitoget som gikk klokka to fra Holm. Først gikk stenhogger­musikken med Stenhoggerfana og røde flagg i teten, og så fulgte ungene og til slutt kom voksentoget. Det kan vel ha vært en 100-150 stykker som ringla seg gjennom bygda. Mange hadde møtt fram for å se på, og en god del slo seg med mens bøndene hvilte på møkkagrepet og myste mot de røde flaggene.

Toget gikk fram til Folkets Hus der det var tale for dagen og allsang, og nok en gang spilte stenhoggermusikken under Johan Hills taktstokk.

Om kvelden første mai var vi i sving igjen. Da var det fest på huset til klokka tolv, og musikken var det vi i korpset som sørga for – jeg tror at det stort sett bare var stortromma som hadde fått fri.
Vi spilte gammeldans: rheinlender og vals og polka med hopp og hei og sus i svingene. Melodiene tok vi fra de tyske Brussiheftene, der fant vi lettblåste arrangementer med veldig takt og styrke.

Innimellom var det pauser med kaffe og boller til både musikk og publikum, og da kunne det hende jeg entra scenen og tok en trall til maten på trekkspillet.

Stort sett gikk det pent for seg på festen og ordensvernet med røde armbind ordna opp – det hørte til sjeldenhetene at lensmannen måtte budsendes.

Når fotballklubben hadde pinsestevnet, var stenhoggermusikken på nytt i ilden. Til stevnet kom det en masse utabygdinger, det kom idrettsfolk fra hele Østfold, ja, helt fra Oslo, for å sparke fotball ned på lera. Idrettslagene stilte opp utafor Folkets Hus, og så marsjerte de med oss i spissen ned til fredelig kappestrid på fotballbanen.

Dansefester for å styrke økonomien

Økonomien var et problem – bortsett fra et par stykker var vi stenhoggere alle sammen og gikk arbeidsledige i kortere eller lengre perioder.

Noter kostet penger, instrument måtte repareres og fra tid til annen forsøkte vi å få inn noen kroner ved å invitere til holmetur. En gang dro vi til Flyndreholmen i Tosekilen. Vi lasta musikken og publikum ned i snekka hjemme og etter en tre, fire turer var alle fremme, vi fant fram horna og klarinetterne og Kostervalsen klang snart utover den stille Tosekilen. Vi solgte noen ølflasker, husker jeg, alt gikk stille og rolig for seg og noen kroner ble det vel i kassa av det. En liknende tur hadde vi til Kalven.

Mer livat gikk det til da vi satte kurs for Skjærhalden, der det skulle være fest på Folkets Hus.

Allerede på skøyta utover begynte spetaklet blant festdeltakerne. Det ene ordet tok det andre, snart satt en knyttneve i et fjes, snart en til, og dermed var det hele i gang.

Da vi la til, hadde lensmannen møtt fram, men det hjalp lite. Vanligvis var det slik at man lot musikken i fred, men slik var det tydeligvis ikke på Skjærhalden. Han som spilte stortromme hadde den på ryggen, og det gikk ikke bedre enn at en slagsbror spente til så det ble et digert høl i trommeskinnet. Ikke nok med det, vi fikk 30 kroner i bot for forstyrrelse av offentlig ro og orden. Men den boten ble ordna på den måten at en i korpset tilbød seg å sitte inne mot å få 30 kroner av kassa. Det dreide seg ikke om mange dagene, og det var mange rare måter arbeidsledig ungdom skaffa seg inntekter på i 20- og 30-åra.

Det var nesten en plikt å være med

– Vi marsjerte og blåste og holdt det gående til 1938 – så var det slutt. Stenhoggermusikken gikk i oppløsning, det samme skjedde med fotballklubben.

Grunnen må være at mange av de som var med søkte seg ut. De ville prøve å skaffe seg arbeid andre steder. Det ble jo litt stusselig år etter år å gå på butikken med matlappen i neven.

Men åra i stenhoggermusikken tenker jeg ofte tilbake på. Fagorganiserte var vi alle sammen, og da følte du det nesten som en plikt å være med å spille Internasjonalen første mai!

Trykt i Demokraten 1989