Vaskebrett, kulerammer og jojoer

Det her går ente lenger, sa’n Aksel fra Hvaler, og så stanset produksjonen i C.Gullichsens Sønner A/S Trævarefabrikk av vaskebrett, smørtønner, gardintrapper, trillebårer, kulerammer og jojoer.
Hardt tempo, støv og skitt og nedslag i luselønna førte til konflikt. Walter Nilsen arbeida på fabrikken.

– Frydenberggutt får du skrive, barndomskompis med kjendiser som Lorang Syversen og Madsenguttene, de siste bodde forresten litt lenger opp på fjellet – de har alltid vært litt høyere.

Lek og alvor i guttedager: vi bada i Evja, lekte ved den gamle mølla, sparka fotball med avispapirrull med hyssing rundt på Dølasletta, sloss med Traragjengen. At noen ble direkte slått ihjel, kan jeg ikke minnes.

Vi var fem søsken hjemme, far var egentlig murer men mye arbeidsledig. Så fikk han jobb som smed for stenhuggerne, jeg traska og bar sekker med krushammer og bor fra Krikåsen til Kiæråsen et par ganger i uka. Skolen het Trara, først med frøken Stokke, så med lærer Syversen. Yndlingsfaget var tegning, motsatt var det med regninga. Jeg husker den røde luggen til Håkon Madsen, i strikkestrømper og trebånner, bak orgelet, flink musikant allerede da. 15 år gammel sto jeg konfirmant i Glemmen kirke i sko jeg sjøl hadde laga, de klemte fælt da vi dro til byen etter seremonien.

Skikkelig arbeidskar med møle i håret

– Så var det å få seg arbeid. Jeg søkte og spurte. Hadde sånn lyst til å bli pølsemaker, de hadde sånne fjonge hvite frakker og sykkel. Men så hørte jeg at de arbeida til både 9 og 10 på fredagene så istedet ble det Gullichsen og Sønners Trævarefabrikk fra 1931 og til 1945.

Jeg husker første dagen, jeg var jo litt beklemt, jeg hadde jo aldri gjort noe annet enn å bære bor og aviser. Men det var flere kjente fjes fra Kniple innover i lokalet. Og så var jeg heldig og havna som hjelpegutt hos Jarl Johansen, en rolig og beskjeden kar. Ellers var det slik at yngstemann ofte ble hoggestabben. Johansen lagde props, eller plugger som ble satt i enden på papirrullene i papirfabrikken. Han hadde vel en liten akkord for arbeidet, jeg forsynte han med råemner og rydda unna den ferdige produksjonen. – Gikk det bra? sa mor. Jeg hadde ikke vaska vekk sagmøla, det skulle synes at jeg var en orntli’ arbeidskar. Neste jobben var å bore for vaskebrettgjengen, det var det mer ansvar med, jeg syntes det var moro, i all fattigdommen.

En rundtur i fabrikken

– Kanskje det er på tide at vi tar en tur gjennom bedriften i Bekkegata, så kan du få en bedre oppfatning av det hele.

Inn kommer råmaterialer, planker og bord fra bondesager i distriktet, fra Rakkestad og Aremark, fra Onsøy og Råde. Bjerk og furu om hverandre. Ute på garden ligger lageret og tretørka. Så går vi inn døra til første etasje. Der durer og går motoren som driver det hele, med removerføring gjennom tre etasjer. Det er sagmesteren, Peder Pedersen, med bare 6 unger og derfor forholdsvis god råd, som starter motoren om morran. Der står klyvsaga, der ei mindre sag og midt på gulvet den store høvelen, hjertet i det hele, fagmessig styrt av Karl Paulsen. Så har vi maskinen som bøyer blikket til vaskebretta, og borte i hjørnet står gamle Hans og dreier bjerkekuler til kulerammer til skoleungene. Et apparat med fotoelektriske celler teller kulene – elektronikkens inntog i trevarebransjen!

Så går vi opp trappa til annen etasje. Materialene går utvendig, med heis eller talje og blir vippa inn døren i annen eller tredje etasje.

Annen etasje: Fra vaskebrett til radiokasser

– I annen driver 3 lag, hver på 2 mann og lager vaskebrett på harde livet. De klarer 5 dusin i timen, det blir et vaskebrett i minuttet! En gang må de gå nattskift, den grønne engelske båten ligger i Sannesund og venter på forsyning med Northern Queen, kvalitetsvaskebrettet fra Gullichsens Trævarefabrikk, Norway. Ellers produseres Solid og Rekord, den siste med Gullichsens eget patent: små huller i brettet så vannet renner lettere av. Eller husets frue kan ønske seg Elgen, det store brettet til å vaske tepper og dyner på.

Foruten vaskebrett omfatter produksjonen anleggstrillebårer i furu og med håndtak av bjerk, såvel som gardintrapper. Og under høykonjunkturen i 1938 tar Gullichsen inn arbeidsledige møbelsnekkere fra Sarpsborg og Halden til å produsere radiokasser til Folkemottakeren og Sølvsuper. Eller til å lage jojoer: luksusmodellen Gullik, ferdiglakka med firmamerke i gull.

Hilsen til meierijenter på innsiden av tønna

– Så videre opp trappa til bødkeriet, arbeidsplassen min i 5 år. Her lager 12 mann smørtønner og de svære tønnene av uhøvla bord til Titan. Av og til sender vi hilsener og tegninger til jentene på meieriene på innsiden av smørtønna, av og til kommer svar tilbake. Produksjonen er maskinell og komplisert – vi får bare ta med hovedtrekkene. Først setter vi opp tønna, som vi sier, så går den til kryssmaskinen som skjærer ut spor til lokket og så til bordet der lokk og band blir satt på. Så er tønna klar og går i et hiv ned i gården der fabrikkens Ford står med motoren i gang, klar for turen over elva til Titan. Fikk du med deg alt sammen?

Møle, møle og atter møle

– Arbeidsforholda var vel stort sett slik de var i de fleste trevarefabrikker i distriktet, og dem var det mange av: Seiersborg, Guldbergsiden, Søland – med smått og stort i alt en 20 stykker. Et bråket og skittent arbeidssted var det jo – men renslig sammenligna med værste’, en så jo bare øya på værstekællane når de rusla hjem fra jobben. Men møla var fæl. Det støva så du av og til ikke så handa for deg, vindua grodde igjen, av og til skrapte du dem rene med ei fjøl. Noe avsug fantes ikke i min tid, en skarve spring var alt vi hadde å vaske oss i og arbeidstilsynet så du aldri snurten av. Spiselokalet var trist, med brunt tak, langbord og langbenker, og en vask på tjue mann der folk spytta og helte ut alt mulig.

Uti gården var et pissoar, ei kasse som ble skylla av og til, og på sommerstid, når du åpna vinduet til spiselokalet, sto lukta inn i rommet.

Noen garderobe hadde vi ikke, det var ei hylle til matpakka, og ei knaggrekke med gamle frakker til vinterbruk.

En dag fant du en seddel i påsan

– I perioder gikk fabrikken dårlig, de satt hardt i det, jeg husker i allfall 2 akkorder og en konkurs. Men jeg husker også at jeg som yngstemann engang sykla med lønningspåsan til verksmesteren som lå sjuk og lurte meg til å titte: Lønn 1 uke, kr 70, sto det. Det var 7 ukers arbeid for meg, det.

Nå var Gullichsen kjent for å betale dårlig – på folkemunne het fabrikken Gruba – det var ironisk for gullgrube, det. En dag i -32 var det vel, fant vi en seddel i lønningspåsan! «På grunn av manglende ordres blir deres timelønn å redusere med 10 %.» Det betød at jeg gikk ned til 18 øre timen. – Det her går ente lenger, guttær, sa Axel, sjåføren, han var fra Hvaler. Nå fikk vi organisere oss og gå til aksjon. Så tropper Hans Hansen, fagforeningsmann opp, det blir møte i spiselokalet etter arbeidstid. Vi skriver oss på lister alle mann, til og med Peder Pedersen som var religiøs. Sjefen raser og tar tak i sjåføren: – Du tror du skal få deg et ben, nå? Så legger vi ned arbeidet, Ødegaard fra forbundet kommer nedover med veska i handa: – Dette skal vi nok få skikk på, karer.

De kunne ha myrda deg med øya

– Så står jeg der som streikevakt i Bekkegata mens sjefene pluss kone pluss forlovede prøver å holde i gang produksjonen og gamlemor kommer nedover med mat til dem. De kjører ut varer til brygga, de kan drepe oss med øya der vi går streikevakt. En gang kommer en svær bonde med tospann og svært plankelass. Jeg letter på lua: – Her kommer ingen, her er streik! -Ja, ja, sier bonden, – jeg kan dra til Fjellberg, jeg.

Da var jeg stolt, bare en guttunge, og hadde stoppa en diger bondemann. Ellers må jeg si at streiken var en trivelig tid, vi henta 15 kroner uka i streikebidrag på Samorgkontoret på Huset, ukelønna mi dengang lå på 9,80. 6 uker varte moroa og førte til lønnsforhøyelse over hele fjøla og mer interesse for politikk på fabrikken. Før hadde det gått mest på fotball. Rullaguttene, Arthur, Henry og Reidar som spilte på A-laget til FFK jobba hos oss. Ofte danna vi lag og spilte oss svette og varme på grusbanen i middagspausen så sjefen mente det gikk ut over produksjonen. Eller vi rigga til benker på et bord i annen etasje på lørda’n, så vi satt som i amfi når kampen starta på sønda’n.

Nå ble det å ta seg en tur på Folkets hus iblant med fagforeningsboka på innerlomma istedenfor loppa som av og til hørte med når du gikk på dansen på Huset på lørdagskvelden.

Med fanedusk i ene handa og hatten i den andre

– Politisk var Nygaardsvold idealet, med hele folket i arbeid. Jeg husker godt de arbeidsløse på lørdagskvelden kom og spurte om du ville være med å spleise på en pakke «Hobby» til 40 øre.

Og når det gjaldt fagforeningsarbeid, så var Jern og Metall forbildet, det var en sterk forening, det samme var Bygning. Og så hadde de så flotte faner i 1. maitoget! I 1935 skaffa også vi oss fane, svinedyr var den, 700 kroner, men nydelig, i grå silke og Fredrikstad Tapetser- og Trearbeiderforening i gullbokstaver. Jeg ble tatt ut til å bære dusken første mai. Jeg passa på å komme på høyre side, så jeg kunne svinge flott med hatten til de som sto på fortauet.

Og jeg svinger med hatten den dag i dag, når jeg møter gamle arbeidskamerater fra Gruba, fra de harde tredveåras tid!

Trykt i Demokraten 1988