Det starta på ei løkke på Moum

1. mai 1929 snødde det kraftig oppover langs elva. Likevel dro fem gutter fra Torp avgårde for å gå i 1. maitoget i Sarpsborg. Arrangementet der var både større og mer radikalt prega enn i Fredrikstad. De traska og gikk nordover i snødrevet og stilte opp sammen med andre arbeideridrettsfolk som danna egen avdeling i toget. Om kvelden var det 1. maifest i Festiviteten, om natta frøs det på, det knirka under skosålene til guttene på vei hjem til Moum, Torpeberget og Torp.

En av de fem var Gunne Johansen. Født på Selbak for 79 år siden, oppvokst på Torp, først gårdsgutt, så teglverksarbeider, i perioder arbeidsledig, deretter jobb på snekkerfabrikk og til sist på snekkerverkstedet på Borregaard der Gunne sto i arbeid til han gikk av med pensjon. Idrettsinteressert helt fra guttedagene var Gunne med og starta Torp AIL i slutten av 20-tallet.

– Det begynte på danseplassen borti vegen her, med papirball laga av Torpepapir og surra med hyssing som vi tagg av a’ mor. Der vi sparka ball, står det et par hus i dag. På vinteren lokka andre idretter. Vi guttunger feide isbanen nedpå Torp, og som takk for hjelpa fikk vi bruke banen fritt resten av kvelden. Noen få utvalgte hadde lengdeløp med remmer, de fleste spente på seg skruskøyter festa med en skrue langt opp i hælen.

Torpinger har aldri gått av veien for en bokse- eller brytekamp. Det hendte at vi guttungene fikk skrapt sammen en 30-40 øre til inngangsbilletten, og gikk på Fagen og beundra Rolf Pettersen og Bernt Willadsen fra Torp IF bokse etter alle kunstens regler. Premiene var hvit sløyfe til bestemann, blå til nr. to og rød til nr. tre – akkurat som hestene fikk på travbanen. Så ble det arrangert et boksekurs bortpå skolen her, vi gutta sto i kø for å melde oss på, vi lærte knepa, skaffa boksehansker og møttes til trening og kamp i bryggerhusene på Torp og Torpeberget. Særlig var bryggerhuset hos Arnt Fauli populært, der var det god plass til både svingslag og rette venstre. Boksehanskene kunne være slitte, innmaten tøt ut og slagene rispa deg godt i ansiktet, men at noen havna på golvet kan jeg ikke erindre. Bamseguttene var kanskje de beste og de ivrigste i bokseringen.

Noen sparka lærball barbent

– Men første og sist var det fotballen som rulla. Etter hvert ble det faste tilholdsstedet ei slette nedmed elva, like ved Tangen Teglverk. Det var vel nærmest løkkefotball vi drev med, for ingen ville finne på å kalle jordstykket vi spelte på for en fotballplass eller bane. Et par orestenger ned i jorda i hver ende markerte mål. Noen slags oppmerking av banen kan jeg ikke huske. Men vi hadde et slags omkledningslokale – et lite murhus der omformeren til teglverket hadde stått tidligere. Helst var det vel slik at vi sparka i det vi gikk og sto i. På bena hadde vi oftest vanlige støvler eller sko. Hvis en ikke gjorde som han Ole Ingvaldsen: han sparka helst barbent.

Jeg husker vi spleisa til den første fotballen; en lærball av den gamle sorten – solide saker med blære og lærtrekk. Hadde det regna, ble ballen bæltung. Skulle du nikke, gjaldt det å treffe akkurat i rette vinkelen, ellers sa det pang i skallen og du hadde vondt i hue i lange tider.

Det var gutteflokken fra Torp og Torpeberget, fra Moum og Hvidsten, ja, noen helt oppe fra Tofteberg som søkte til sletta ved elva. Det var mest lek og leven, vi delte oss i to lag og sparka mot hverandre og hadde ungeflokken fra de tre svære boligbrakkene ved Tangenverket som sakkyndig publikum.

Skal vi ikke danne arbeideridrettslag?

– Så en sommerdag på slutten av 20-tallet var det noen spesielt ivrige, Karl Øistad og Arthur Olsen «Dæla» fra Torp, Arnt Fauli fra Torpeberget og Knut Karlsen Linder som kom fra stenbrottet oppe på Tofteberg som ymta frampå om at vi burde organisere oss i et arbeideridrettslag, slik de hadde gjort både på Sundløkka og i Sarp. Og dermed så Torp AIL dagens lys, det må ha vært i 1928. Og så ble det holdt møter i bryggerhusene, der vi studerte organisasjonskunnskap og diskuterte idrett og politikk til langt på kveld. Noen av gutta var kommunister, andre var arbeiderpartifolk, så det var smell i diskusjonene. Men at folk resonnerte hverandre, kan jeg aldri huske. Det var vel først etter krigen, det, at arbeiderpartifolk så rødt hvis en kommunist dukka opp i terrenget.

Så rulla fotballen på teglverksgrusen

– Et arbeideridrettslag måtte ha en skikkelig bane, og så flytta vi til sletta ved Gimle, og der rulla fotballen de tre-fire åra Torp AIL eksisterte.

Grunnen leide vi av Teglverket, og sletta ble etter hvert en brukbar fotballplass, men alt måtte vi gjøre sjøl. Vi lånte trillebårer på Verket og kjørte på lass på lass med rød koksgrus som vi henta borte ved teglverksovnene. Så var det å bruke spade og rive og jevne og planere og merke opp midtlinje og 16 meter.

Vi tigde fire ganger fire toms boks hos Kristian Toningen på Torp Sagbruk og reiste forskriftsmessige målstenger med overligger.

Omkledningsmuligheter var det verre med. Det vokste noen orebusker ved banen. det ble å skjerme seg inni der som best vi kunne. Og skulle du skylle av de møkka etter kamp eller trening, så henta vi bøtter med vann nedi elva som var renere dengang enn den er i dag.

I svart trøye og hvite bukser

– Torp AIL skaffa seg egne drakter: svarte trøyer som Arnt Fauli ordna under ett med rabatt, hvite, vide knelange lerretsbukser som hjelpsomme mødre sydde sammen ved kjøkkenbordet hjemme. Draktfargen var motsatt Torp IF, der var buksa svart og trøya hvit, hvis jeg ikke husker feil.

Største investeringa var vel fotballstøvlene – du må huske at alt du trengte av utstyr måtte du betale av din egen lomme og den var ofte tom.

Men hva vi mangla av utstyr, tok vi igjen i iver, i allfall den første tida. To, tre, ja, ofte fire kvelder i uka hang vi nede på banen og trena.

Og treneren, det var en av gutta, det kunne være Knut eller Arnt som leda og organiserte og lærte bort knep og regler som best de kunne.

Men så veldig fast var ikke det hele, det ble mye skifting, noen kom og noen gikk, du var aldri helt sikker på hvem som var med på laget.

Når vi skulle utpå, var det ofte du måtte dra rundt og banke på. – Nå får du ta med deg fotballstøvlene, nå skal vi sparke på Sundløkka.

Og mangla vi noen i løperekka, var det å spørre i flokken som pleide å henge nede på Gimle: – Er’e noen som har løst til å bli med og sparke på Grusbanen mot Urædd? At vi tok eller måtte ta tinga på sparket, førte nok til at Torp AIL aldri greide å hevde seg skikkelig blant arbeideridrettslaga i distriktet.

For vi hadde da habile fotballspillere: en rødhåring som vi kalte «Lokkern», ikke å forveksle med Arnt «Lokkern» på Torp var en dyktig senterløper som kunne alle triksa med bena og med hue.

Arnt Fauli kunne også spille fotball, han spilte ofte back, han var en harding som turte litt av hvert. Og målmann Kristian Haugen mista ikke mange baller mellom de digre nevene sine.

Fra 0-0 til 11-0

– Vi ba inn klubber til Gimlebanen, både Fremad, Sparta, Brann og Urædd har spilt på rødgrusen nedmed elva.

Sjøl dro vi utpå. Med sykkel til Alvimbanen og Fremadbanen på Sundløkka. Til Moss og Jeløya satt vi bak på lastebilflaket til Kristian Syversen eller Ludvig Hansen. Det kosta oss nesten ingen ting, og så fikk du masser av frisk luft på kjøpet. Og regna det, var det bare å huke seg ned under lastebilpresenningen.

En kamp husker jeg spesielt godt: vi spilte mot Sprint, Jeløy – sammenligna med oss var de som profesjonister å regne. Men etter første omgang var stillinga 0-0. Men da kampen var slutt, var resultatet 11-0. Vi var helt ferdige, vi orka nesten ikke å sparke til ballen. Sprintspillerne hadde kondisjon, det mangla vi som stort sett var vant til å fly mellom måla på Gimlebanen.

Bedre gikk det vel mot Fremad på Sundløkka, selv om de også hadde gode spillere: Trygve Martinsen, Kristiansenguttene, Karl Pettersen og broren Juul som dro avgårde og falt i Spaniakrigen.

På Sundløkka husker jeg vi skifta i stua på bondegården til Marius Andresen og at det var svart av folk som hadde kommet fra hele distriktet for å heie på sine favoritter.

Vi trengte ingen kasserer

– Torp AIL trengte ingen kasserer, for vi hadde ingen penger. Nesten alle som var med, vi kan vel ha vært en 30-40 stykker, gikk arbeidsledige i kortere eller lengre tid. Det var blant oss folk som fylte 40 år uten at de noen gang hadde hatt fast arbeid.

Det var aldri snakk om å kreve inn noen kontingent, og vi tok aldri inngangspenger når det var kamp på Gimle. Så mange som så på, var det heller ikke, stedet lå jo litt avsides, selv om det var veldig pent nedmed elva.

Var det noe vi absolutt trengte, var det å ordne en spleis – blant de av oss som hadde noen øre eller kroner å rutte med.

Arbeidsfolk i begge foreninger

– Noe slags motsetningsforhold til Torp IF kan jeg ikke huske det var – selv om vi ikke fikk lov til å spille på banen deres.

Jeg har mer enn en gang frakta laget til Torp IF til Porselensbrygga i Fredrikstad eller til Greåker med snekka til far – uten at noen så noe rart i det. Vi så ikke på Torp IF som en borgerlig klubb eller en klubb med høyrepreg, det var jo arbeiderungdom som oss som var med der også.

Hvorfor vi da danna arbeideridrettslag her på Torp, kan du saktens spørre.

Tja, en av grunnene kan vel være at mange av oss var utestengt fra lagene til Torp, vi kom hverken med på A-, B- eller juniorlaget. Så ville vi vel starte for oss sjøl og se hvor langt vi nådde.

Og det ble kanskje heller ikke så langt – etter en 3-4 år gikk arbeideridrettslaget i oppløsning.

Mange gikk trøtte – av den stadige skiftinga og resultatene som lot vente på seg. Noen søkte til andre klubber, til Fremad eller til Sparta.

Og så var det noen av oss som fortsatt tradisjonen, og danna Tangen Teglverks bedriftslag, som ble organisert av Erling Filipsen og klarte seg bra mot laga til Narnte og Nøkleby Teglverk. Draktene var de samme som Torp AIL hadde brukt. Så kom krigen og så stansa teglverkene og fotballen likeså. Og etterpå var alt så forandra, det var ikke bare at jernhjula på teglverkstrillebåra hadde blitt skifta ut med gummihjul…

Trykt i Demokraten 1989