– Det startet ved stuebordet hjemme

Reidar T. Larsen har et langt politisk liv bak seg. Blant annet har han vært formann i NKP og parlamentarisk leder for SV på Stortinget. Her forteller han hvordan det hele begynte.

– Sultet har jeg aldri under oppveksten, selv om det ofte kunne være smått stell hjemme. Mor greide alltid å skrape sammen noe til far og seks unger. – Skal du ikke ha noe sjøl? kunne vi spørre. – Jeg har spist på forhånd, sa mor. Ofte hadde hun nok ikke det.

Trangest var det under krigen. Det gikk rykter på byen at nå ville det komme fisk til Lillehammer. Mor dro grytidlig av gårde og kunne komme hjem uten en eneste sildepinne. Tyskerne hadde lagt beslag på rubb og rake. Mor var i sving tidlig og sent, stoppet og lappet bukser og skjørter, sydde om til oss ungene av avlagte klær. Hun var slett ikke noe enestående tilfelle, jeg har kjent mange arbeiderkvinner som mor.

Jeg vokste opp i et politisk svært bevisst miljø. Far var opprinnelig slusk, anleggsarbeider, og var hele sitt liv faglig og politisk aktiv. Ved splittelsen i 1923 fulgte han NKP. Da partiet i begynnelsen av 30-åra smuldret hen på Lillehammer, meldte han seg inn i Arbeiderpartiet, men vendte tilbake til NKP etter krigen.

Det startet ved stuebordet hjemme

– Far likte å fortelle og var god til å fortelle. Om kvelden hjemme når familien var samlet, gjaldt det å få far på glid – og det var slett ikke vanskelig. Han berettet villig vekk om ting han sjøl hadde opplevd eller begivenheter han hadde hørt eller lest om eller om folk som han hadde truffet og som hadde gjort inntrykk. Han kunne fortelle saftig og konkret om tiden på Raumabanen eller andre anlegg, om slit og savn og arbeidskonflikter, om Julussakonflikten og Menstadslaget. Han fortalte så levende at du kunne se for deg statspolitiet angripe demonstrasjonstoget eller skogsarbeidere som gikk streikevakt med bøssa på skulderen.

Eller han kunne snakke om folk han hadde truffet. Martin Tranmæl var en agitator som far beundret selv om han var uenig med han politisk. Far spilte agitatoren Martin Tranmæl, med dynamitt i borehullene, med fakter og stemmebruk og alt.

Det var ikke lite av arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens historie du fikk inn ved stuebordet hjemme når Georg Larsen var i slag.

En oppvigler skulle ikke ha arbeid

– Far gikk ledig i lange perioder på 30-tallet. For det første var arbeidsledigheten stor i distriktet, og for det annet var han nærmest utstøtt, rammet av det som langt senere fikk betegnelsen yrkesforbud.

Far var allment kjent som radikaler – raukommunist kalt – og ble sett på som en farlig oppvigler av svært mange arbeidsgivere i distriktet.

En gang var situasjonen blitt ganske desperat. Da tok mor meg med seg – jeg kan vel ha vært en sånn fire år gammel – og troppet opp på kontoret til ordføreren som var ytterliggående høyremann og styreformann i Mesna Kartongfabrikk.

Mor marsjerte rett inn i det aller helligste, skyver meg foran seg og sier: – Nå vil jeg ha klar beskjed om hvorfor han Georg ikke får jobb på fabrikken, flink arbeidskar som han er. – Jo, det kan du da få svar på, sier høyreordføreren. – Du skjønner, han setter opp folk på arbeidsplassen, han er en oppvigler, slike folk kan vi ikke ha på fabrikken. Da får du ta ansvaret for ungen, au, sier mor, skyver meg frem og marsjerer ut.

Sjøl var jeg for liten til å huske detaljer i episoden, men jeg har et klart minne av tårene i øynene til mor da vi gikk hjem etterpå.

Mor og far sto sammen

– Mor og far hadde truffet hverandre i arbeiderungdomslaget og hun fulgte ham over i NKP etter splittelsen. Mor var ikke noe organisasjonsmenneske slik som far, men hun var politisk bevisst, klassebevisst, på en veldig enkel, konkret måte.

Og hun sto last og brast med far da det røynet på som verst i de lange periodene da han gikk uten arbeid. I den tiden bodde vi i Hammergården – også fattighamar kalt. Gården var kommunalt eid, husleien var liten og beboerne folk som av en eller annen grunn hadde havnet langt nede.

Ellers var klasseskillet enkelt og greit på Lillehammer – det var Storgata som delte. På sørsida, på solsida om du vil, der bodde for det meste de bedrestilte. På nordsida, der vi bodde, fant du arbeidsfolk av alle kategorier.

Over elva gikk og går Mesnabrua. På brua møttes folk til preik, og til diskusjoner. Argumentene svirret i lufta – det kunne gå temmelig hett for seg. Enda hetere gikk det for seg på brua, Lilletorget og gatene omkring da Torgslaget ble utkjempet i 1936.

Sjøl var jeg 12 år og befant meg i utkanten av begivenhetene, da typografene i Gudbrandsdølen streiket og høyreavisa tok inn streikebrytere og arbeidsfolk demonstrerte og statspolitiet var på plass.

Det jeg kan erindre er en masse opphissede mennesker som fektet med armene og ropte og skrek. Men Sven, bror min, var på plass, og kunne fortelle om far som gikk først i demonstrasjonstoget, om redaktøren i Gudbrandsdølen som kom ut og ble presset opp mot veggen med et tak i skrittet, om en statspolitibetjent som var på god vei til å havne i Mesna, men ble sluppet løs da han ba pent om nåde.

Etter tumultene fulgte rettssak med oppviglerne, deriblant far, på tiltalebenken, men det endte med full frifinnelse etter et glimrende forsvar av Viggo Hansteen.

Jeg var tidlig et organisasjonsmenneske

– Det organiserte samværet med jevnaldrende preget også oppveksten. Helt siden guttedagene har jeg trives i foreninger og lag. En gang ved middagsbordet hjemme, jeg kan vel ha vært en sånn 10-11 år, sier Sven, bror min: – Nå er’n Reidar med i guttemusikken, koret, KFUM, Framfylkingen, Arbeideridrettslaget og losjen, nå er det vel bare styret i gamlehjemmet som mangler. Jeg likte meg i organisasjonsmiljøene, jeg satte pris på å treffe jevnaldrende og for å si det litt høytidelig: utveksle tanker, meninger og erfaringer.

Først var det guttemusikken – et miljø med et sterkt innslag av arbeidergutter.

Jeg startet med B-kornett, deretter gikk jeg over til C-bass for å ende opp med å blåse tenor da jeg var blitt større og hadde gått over Musikkforeningen som alltid var med i første maitoget.

Det gynger ennå i meg når jeg hører de gamle marsjene fra den tida.

Guttekoret var nok klassemessig noe mer blandet – der møttes barn fra både sørsida og nordsida under Brøggers taktstokk.

Sang var også en del av hverdagen hjemme. Far sang ofte. Repertoaret var variert: såvel Landkjenning og Stjernesangen av Sibelius, som skillingsviser og arbeiderbevegelsens klassikere: Opp brødre, det dages i øst. Som jeg hadde far en lys tenor og det hendte han utfordret meg: – Nå synger vi sammen, Reidar! Med vilje la han tonen så høyt at etter noen takter så sprakk stemmen min, og det var ikke fritt for at han moret seg.

Sangen har jo alltid spilt en viktig rolle innen arbeiderbevegelsen. Den er med på å skape atmosfære på møtene – den skaper samhold og solidaritetsfølelse. Mange sier at ordene i de gamle arbeidersangene passer dårlig i vår tid: Opp alle jordens bundne trelle, opp I som sulten knuget har! Nå er det jo slik at det fremdeles er en god del mennesker som sulter i denne verden og dessuten: sangen er en del av arbeiderhistorien og den bør vi ta vare på.

Det var også tonene som brakte meg til KFUM. Jeg var blant annet signalblåser og blåste tappenstrek og rosignal på leirene en 2-3 års tid. Miljøet i KFUM var også greit, jeg kan i allfall ikke erindre at vi ble utsatt for noen plagsom form for religiøs påvirkning.

Konflikt kunne imidlertid oppstå hvis KFUM og Framfylkingen la møtene sine på samme dag. For jeg var med i fylkingen, sto i Tramgjengen i blå bluse med rødt halstørkle, sa fram soloreplikkene og så trådde hele raden frem og falt inn i refregnget: Norge for folket! Stem Det norske arbeiderparti!

Til minnene hører også landsleiren i Stavern i 1936. Ola Brandstorp var lederen, hundrevis av barn fra hele landet bodde i hvite pyramidetelt, lekte, badet, ble solbrente, lærte vel litt politikk og knyttet internasjonale kontakter.

Jeg husker spesielt tsjekkerne, jeg mener at det var de som hadde med seg sangen som nærmest ble landsleirens kjenningsmelodi:

Giv akt nu går reveljen,
fremad marsj de unge er vi!

En dag fikk jeg stjernesmellen!

– Så var det arbeideridrettslaget på Lillehammer. Der var det først og fremst moro: kroppskultur og konkurranser under svært så enkle forhold. Først forsøkte jeg meg i atletikkgruppa, deretter i bokseringen i losjelokalet eller i gymnastikksalen på skolen. Vi banket løs på hverandre med noen digre ladder av noen boksehansker på hendene. Noe instruksjon å snakke om kan jeg ikke huske – og ved en anledning gikk jeg rett inn i en finte fra en medkjemper, fikk den store stjernesmellen og la hanskene på hylla for godt.

I stedet ble det litt hopp og løp på idrettsplassen men jeg kom aldri så langt at jeg stilte opp i konkurranser med AIF-stjerna på brystet.

Sist – men ikke minst: jeg var med i ungdomslaget Nybrott av losje Fremgang i IOGT. Losjen kom til å bety svært mye for meg. For det første ble jeg grepet av selve edruskapsidéen – mange arbeiderbarn hadde alkoholproblemene tett innpå livet.

For det andre var det et tett og godt ungdomsmiljø i losjen. Vi var vel en 120-130 stykker som møttes regelmessig i losjelokalet i lek og alvor. Vi hadde blant annet en egen teatergruppe som fremførte mindre skuespill, sketsjer og revyer. Selv husker jeg at jeg hadde en av tittelrollene i amatørteaterstykket Jan Anders og Lars Anders. Jeg likte å kle meg ut og stå frem foran et mer eller mindre kritisk publikum.

Et vanntett antifascistisk miljø

– Aller viktigst var det kan hende at etter at Norge var blitt okkupert var losjen et pottetett politisk miljø hvor du kunne tale åpent og fritt – vi var jo overbeviste antifascister hele bunten. Jeg tror det var i losjen jeg for første gang holdt i handa det vesle heftet, trykt på tynt papir: Frihet og liv er ett av Nordahl Grieg. Det var i losjen vi gikk når vi skulle utveksle nytt fra vest- eller østfront, og i losjen gikk diskusjonen ivrig om fremtidens Norge når de grønne okkupantene var jaget ut.

Og losjen var også et lyspunkt i tilværelsen når du hadde famlet deg frem gjennom blendingssvarte gater til en illegalt arrangert dansefest.

Eller vi la i vei til losjehytta Krokbua, oppe ved Mesna, den lå fint til i et område kjemisk fri for tyskere så illegale idrettskonkurranser kunne arrangeres mellom gran og furutrær.

– Du skal være formann, Reidar!

– Senere under krigen fant jeg veien til de små studiesirklene som ble ledet av folk med tilknytning til kommunistpartiet. Hefter med sosialismens klassikere ble hentet frem fra gjemmesteder bak i bokhylla – vi studerte Marx og Lenin, beundret Sovjets krigsinnsats i øst og NKPs kamp mot fascismen her hjemme.

I 1945, rett før krigen var slutt dannet vi halvlegalt et kommunistisk ungdomslag på Lillehammer. Harald Larsen fra sentralkomitéen i partiet setter et par intense øyne i meg og sier: – Du skal være formann, Reidar!

Dermed begynte et nytt avsnitt av livet mitt.

Trykt i Demokraten 1989