Det var sånn det var på Værste’

Da værstekællane grilla brødskiva over essekoksen.
Da formann gikk i dress og resonnerte læregutten etter noter.
Da Maste-Kal fanga nagla med en bordbit.
Da læregutten ble sendt i bua etter tangfett.
Da Meldahl sa flink mann og fiska opp ei sølvkrone.
Da kjerringene venta på lørja for å sikre uka som kom.
Arne Robertsen begynte på FMV i 1924.

Holmegata 5, huset der jeg er født, er vekk. Da jeg var ganske liten flytta vi over til Kråkerøy og inn i huset til Julius Johansen. En dag brant lagårn på Åsgård. Jeg fikk ikke gå ut, men satt i soveværelsevinduet og så flammehavet mot himmelen. Etterpå var kameraten min og jeg borte og grøssa over de brente dyreskrottene. I en hytte ute i skogen bodde Karl Kroken. Ropte vi Kroken, Kroken, kom han rennende etter oss med stokken i været. En dag stoppa Eliassen, kusken til Kiær, den blanke trilla med to hester foran. – Å bor dere henner, unger? sa Eliassen. Så sa vi Bjølstad og så fikk vi sitte på hjem.

Etter noen år flytta vi tilbake over elva. Vi bodde i Huths gate 10 i huset ved sida av kaffebrenner Eriksen. Kaffebrenneren var musikkinteressert, og folk sa han spilte på kaffesekkene. Vi hadde to rom og kjøkken, og bestestue med grønn plysj, kakkelovn og slagur på veggen som sto på stas. Helt til far kjøpte orgel og vi fikk slippe til på tangentene. I femte klasse på Seiersten skole fikk vi lærer Jacobsen. Om sommeren var læreren i det militære og sendte kort til alle guttene i klassen: Skjorta mi blir mer eller mindre våt, men vi har det bra! En gang hadde vi brannøvelse og jeg hang og dingla i et tau fra tredje etasje.

Visergutt med dresser og koteletter

På kveldene satt gutter og jenter på en stentrapp i Werenskioldsgate og fortalte skrøner og eventyr. Noen av oss gutta lå til tider på magen foran kjellervinduet i Werenskioldsgate 9 for å titte på et par av jentene som bada i bryggerhuset.
Nede ved Porselensbrygga la fantejaktene til. Der var det en spongard som de drev og fylte og når mannfolka kom fulle fra byen, balanserte de på garden og datt i elva. Det hadde vi unger mye moro av.

Mens jeg gikk på skolen var jeg visergutt for skredder Risberg. Jeg satt på en krakk i verkstedet og venta på beskjed: – Stikk bort på Cicignon med dressen til konsul ditt og datt! For at jeg skulle ha det lettere, skaffa Risberg ei kjerre på sykkelhjul med noe som likna et hundehus på. Folk ga seg over, men jeg var stolt som en hane. Innimellom gikk jeg med pakker for pølsemaker Okker. Ingrid Edholm satt i annen etasje over butikken og dirigerte meg i vei med innpakka pølser og roastbiff og koteletter og regningen pent folda sammen under hyssingen. Foran en høytid starta jeg på runden etter stengetid klokka sju. Da jeg omsider leverte den siste pakka i et hus på hjørnet av Glacisgata og Ferjestedsveien, kom kunden ut i pysjamas: – De skulle skamme seg, sa’n, – jeg skal snakke med sjefen din som sender en guttunge ut i svarte natta.

Etter skolen var det ut i arbeid. Far var platearbeider på Værste, han var en sliter all sin tid. Det var bare å følge far, selv om jeg drømte om å bli konduktør med billettang og handa til lua. Men en fikk være glad til at far ordna læreguttplass på Værste, det gikk hundrevis av gutter som ønska å slippe inn.

Det var svære greier

– 5. juli 1924 husker jeg som i går. Fire mann på hver side rodde den gamle prammen over elva. Så gikk jeg opp gangstien gjennom Værste med et lite pottespann i ene handa og matdåsa i den andre og var litt av en kar. Jeg vred om jernhåndtaket til Turbin som plateverkstedet ble kalt den gangen og ble stående og gape: Åh, det var svære greier, du verden så svære greier det var! Jeg flytta merket mitt fra den ene kroken til den andre i skapet på veggen og vandra innover: Koksen gløda i essene, innimellom var planskiver med køl i, midt på gølvet en lokkemaskin, som jeg etterpå hørte de kalte pianomaskin. Så fulgte en bormaskin, borte ved veggen en høvelmaskin og ellers langs veggene benker med skrustikker og skuffer med verktøy under. Lyset falt fra støvete skylight ned på en 50-60 mann, hver på sin plass, i sving med master, skorsten eller vinkler.

Borte i en krok sto far min og laga røkopptak. Med seg hadde han Thorbjørnsen fra Labråten. Det var før de hadde begynt å sveise, så Thorbjørnsen sto dag ut og dag inn og bora vinkler i alle fasonger. Det var det han hadde lov til å gjøre, gammel som han var. Første tida var jeg med far på røkopptakene. Far sparte seg aldri, han ville også at jeg skulle ta i, jeg slet så jeg hadde vondt av det. Jeg drev på med å knekke plater i ei valse, med en jernvinkel under for å få til knekken. En dag kom en som het Simensen bort. Han glante en stund, så snur han seg til far: – Dette må du slutte med, nå har vi sett nok på deg. Steller du ikke penere med guttungen, så tar vi deg…

Den gærne karen skal vi ikke ha noe av

– Jeg var ikke den eneste som måtte ta i et tak. Det var slik det var på Værste. Mastekal var oppe fra Frydenbergfjellet. Han lå inne i masterøret med en trefjel og jeg sto utafor ved sveiveessa og gløda nagler. Jeg tok den glødende naglen i tanga og hev den inn til’n i røret. Så stoppa han den med fjøla, stakk den i hølet med ei lita tang og satte i motholderen. På fredagen kom formannen ned fra kontoret med lønningsposen. Jeg hadde førti øre timen pluss akkorden. Jeg leverte posen til mor og fikk beholde 10 kroner og var blitt så rik at jeg kjøpte lommeur med magekjede på avbetaling hos urmaker Haug.

Du ble dirigert hit og dit som det passa. Lenge drev jeg på å lage kondenser, deretter kaskadetanker. Rett innunder jul hadde direktør Meldahl fått det for seg at det skulle være en sol på toppen av krana med fem lyskastere i alle retninger. Kransen sveisa vi sammen inne i plateverkstedet. En morra, surt og kaldt blåste det, krøp formann og jeg oppi krana. Edvard Hansen krøp helt opp på kula, han var ikke redd noen ting. – Kom hit opp, Arne, sa’n. – Da må du fløtte deg, svarte jeg’n. Etterpå da vi drev på nede i verkstedet, kom driftsbestyrer Breda.
– Dere har vel ikke vært oppe i krana i dag? Jo, vi hadde da det. – Ikke tale om, sa Breda, den gærne karen skal vi ikke ha noe av – og da tenkte han på Meldahl. Men sola kom på plass og da de så lysskjæret helt i Mysen, trudde de at verdens ende var nær. Men så klaga flyvesenet og de måtte ta ned hele illuminasjonen.

Farlig formann med mørke øyenbryn

– Jeg minnes gamlekara: Bakkehaugenguttene, Martinius Olsen, samt Kal i krana. De likte å lure oss læregutter. Du kunne få beskjed om å stikke bort og hente ei bøtte kjørnerslag. Sjøl ble jeg sendt i verktøybua etter tangfett. En læregutt hevna seg ved å kline rødmønje på undersida av verktøyskuffen til en av gamlekara. – Hva i helsike! sa mannen og glante på de illrøde hendene sine.

Vi hadde en veldig respekt for formennene som gikk i dress og var svære karer. Den første tida hendte det at jeg skofta på mandagen for jeg var fotballgæern og ville være med når Fredrikstad Fotballklubb spilte i Moss eller Halden. En dag kom formann bort til meg, det var Nilsen fra St. Hansfjellet, han hadde mørke øyenbryn og mørke briller og så farlig ut. – Far din sa at jeg skulle stramme deg opp, sa’n, den skoftinga må det bli en slutt på, en læregutt må være på jobben. Så resonnerte han meg huden full. Etter det slutta jeg helt med fotballen.

Formann Rygh var av det snille slaget. Det var på den tida alle drev og laga krystallapparater. Rygh ga råd: – Stikk ned i snekkerverkstedet og få en rund kubbe, og så vikler du sånn og sånn. Og jeg laga spolen og skrudde den fast i kassa og kjøpte krystall i byen og lytta på Fredrikstad i hodetelefon, ja, jeg har apparatet på loftet ennå. Ingeniør Olsen, kalt V.O. var høyt oppe og enda høyere driftsbestyrer Breda og skipsbyggemester Mordtvedt og nærmest Vårherre Meldahl. Meldahl var hissig av gemytt og tok seg en runde sånn tredje hver uke, så da gikk budstikka: – Meldahl kommer, nå er’n i døra. Var du ikke på plassen din, plukka du opp skrot fra golvet eller rydda verktøy eller hva som var for handa. En kar som sto ved en boremaskin, hadde tatt seg fem minutter, han grep ei pussefille og gne og gne på maskin for bare livet og Meldahl smilte og nikka: – Flink mann, prektig kar og tok opp ei sølvkrone av lomma og ga til mannen.

Utedasser med Meldahls patent

– Garderobe eller spiselokale fantes ikke på Værste da jeg begynte. Du kom i arbeidsklea og gikk i arbeidsklea og på lørdag hadde mor jobben ved stampen i bryggerhuset. På vinteren tok vi matpakka i Værste. Rett før det blåste, varma vi ei bøtte vann på essa og stakk kaffeflaska oppi. Vi laga rister og la brødskiva oppå og grilla over essekoksene mens vi satt på plankebiter rundt varmen. På godværsdager om sommeren dro vi oss i graset oppe ved Åsgård, ikke langt fra malerverkstedet, med utsikt til Karl Olsen med hest og vogn underveis i det fjerne.
Der oppe lå utedoene på rekke og rad med Meldahls patent. Bakveggen var vinkla forover så ingen skulle sitte for lenge og snyte verkstedet for arbeidstid.

Utafor fabrikkområdet – i tilfelle det skulle ryke i lufta – lå karbidfabrikken. Der styrte og stelte Peder Mann min oppkalt etter konas omtale. En dag gikk det likevel til himmels og raserte utedoene. Folk skvatt ut til høyre og til venstre så selv Meldahl måtte være fornøyd med farta.

Ho har vel ikke gått alt?

– Til de store dagene på Værste hørte stabelavløp. Den første båten jeg var med på å bygge var Gudrun på en 2.500 tonn. Sjøsettinga foregikk ennå ut i Vesterelva der de gamle beddingene kunne romme opp til to og et halvt tusen tonn. Når båten var klar, plasserte de kasser spissa foran og bak fylt med lokkerbuss på begge sider og festa svære kjettinger fra kassene og om bord.
Når tiden nærma seg, gikk det som ild i tørt gras på Holmen, på Frydenberg, på Hassingen, på St. Hansfjellet og kjerringer og unger dro nedover i strie strømmer: – Ho har vel ikke gått alt?

Oppe på trabulanten sto Meldahl og Breda og folk fra rederiet i floss og gudmor i hatt og sølvrev og høghæla sko og klaska flaska: – Jeg døper deg… Så gikk båten, først sakte, så fortere, mens kassene bremser, ned i elva, først skroget djupt ned, så reiser det seg majestetisk i sitt rette element mens bølgene ruller og ungene roper hurra! for båten og far som har bygd den. Hvis det ikke går gæli, slik det skjedde en gang da akterenden dundra i kaia på bysida.

På fredagen kunne det også være folksomt på brygga der lørja la til. Der sto de og tråkka, konene med tørkle på hodet og torvveska i handa og når lørja kom over, skrek ei: – Karl, hit med lønninga! For det var fristelser å overvinne. Noen benfløy opp til Hansen og kjøpte øl, to og tre flasker i slengen, så inn i bakgården til Ro-Anette for etterpå å sette sjøben opp Sjømannsgata.

Etter hvert fikk vi problemer med læretida. Værste hadde lite å gjøre – men si oss opp kunne de ikke gjøre, for vi hadde jo kontrakta. Så innskrenka de. Først tre dagers arbeid annenhver uke, deretter tredje hver uke og jobben var bare noe pusleri som du ikke ble utlært jernarbeider av.

Kjøp julekørjer, Di!

– Vi måtte finne på noe for å klare oss. Far til kameraten min var hos Østberg, og en dag kom han hjem med en papirbunt han vel nærmest hadde fått: – Nå er det snart jul, gutter, sett i gang og lag julekørjer og selg. Så bytta vi ut jernplater med glanspapir og satt i kjelleren til kameraten min og klipte og klistra og dro rundt i snøværet og fallbød: – Finfine julekørjer, Di, bare 25 øre for 3 støkker! Vi utvida produksjonen og dro med tog til Moss og Halden. I Halden hadde vi til og med små kremmerhus å tilby, og opp ei trapp sa en mann: – Hei kjerring, vi tar 5 støkker med det samme, de kan passe som drammeglass til jul!

Konflikten med Værste varte og rakk. Vi tok advokat Mordt og anla sak. En gang var det forhandlingsmøte i Kråkerøy kommunelokale og Breda kom anstigende med skalk og mappe, men da sa Mordt: – De må nok vente på gangen så lenge, og det syntes jeg var flott sagt til en slik fyrste som Breda. Men saka vant vi på sett og vis, og den dagen dommen hadde falt møtte 100 læregutter opp på kontoret til Mordt over Vestsiden apotek og fikk anvisning på det de hadde til gode. Så gikk 100 læregutter i flokk og følge til banken og den ettermiddagen måtte de holde oppe en time lenger enn vanlig.

Trykt i Demokraten 1992