– Du kunne ikke gå rundt og være nervøs i fem år

Krigsseilerne forteller ikke gjerne om sine opplevelser. Det gjelder også Hans P. Hansen. Til sist gikk han med å fortelle litt: ikke for å fremheve seg sjøl – men fordi krigsseilernes innsats under siste krig er en viktig del av vår historie.
Det er en beretning som handler mer om skipsmannskaper enn enkeltpersoner, mer om endeløse vakter på dekk og på dørk enn de store, dramatiske begivenheter – selv om disse også hører med til helhetsbildet.

– Nei, vi tenkte nok ikke at det skulle gå nærmere 6 år før vi så hjemlandet igjen, flokken som mønstret på hvalkokeriet Svend Foyn i 1939. Hvorfor vi dro ut? Å dra på hvalfangst var bedre enn å gå arbeidsløs, og så regnet vi jo med å få se litt av verden også!
Det er Hans P. Hansen, Brevik, som forteller. Nå er Hansen pensjonert Borregaardsarbeider.
Under hele krigen seilte Hansen i koffardifart, nå er han formann i Krigsseilerforeningen i Sarpsborg.

Når Hansen beretter er det vi mer enn jeg, hverdagen til sjøs mer enn de dramatiske begivenheter, som står i sentrum.

– På nedturen til feltet ankret vi opp på Curacao. Ennå husker jeg muldyrene i de trange gatene, det klare, blå vannet, natten som kom brått – uten skumring – slik vi var vant til det hjemme.

Da koka dro, kom hjemlengselen

– Så ble det en sesong på feltet – og en overvintring på Sør-Georgia og nok en sesong. Hardt slit – 12 timer i døgnet, det ble bare tid til å arbeide, spise og sove. Men holdt du ut, klarte tempoet og lukta, var det penger å tjene, vet du. Hva jeg husker best fra Sør-Georgia? Det må vel være da «koka» dra hjemover og vi, en liten flokk, sto igjen på stranda.
Men det fantes lyspunkter: smeden som jeg arbeidet sammen med og som sa: «Vi tar en sang til jobben, vi Hans, så går alt så mye bedre!»

Kirkegården ved stasjonen gjorde inntrykk: der lå de begravet som aldri mer kom hjem.
En dag kom det et oppslag på brakkeveggen: Tyskerne hadde gått inn i Norge. Og nyheter fra kjente trakter: General Erichsen hadde gått over grensen til Sverige med første divisjon. Jeg tenkte mye over dette – hadde jo gjort militærtjeneste ved Trøgstad fort et par år før.

Så ble det nok en sesong – med engelsk selskap: Unilever og engelsk hvalkokeri, «Southern Empress». Krigen rykket nærmere: tyske raidere overfalt og erobret norske hvalkokerier i isen. En hvalbåt kom seg unna – det var slik vi fikk greie på hendelsen.

Over Liverpool hang sperreballongene

– Så var sesongen slutt. En dag dampet Southern Empress inn på havna i Liverpool. England var i krig. Sperreballonger hang lavt over havna, ruiner og utbrente bygninger overalt. Engelskmennene tok det kaldt – når air-warningen kom, tok de ulltepper under armen og ungene på slep og så bar det i vei til shelteret. De hadde vent seg til det – en kan jo venne seg til alt, vet du.

I Liverpool fikk vi valget – det kom fra brua, tror jeg – om vi ville gå inn i den norske brigade i Skottland, eller seile i koffardi. Mange valgte Skottland, hvalfangere var jo arbeidere, ikke sjøfolk. Men for noen av oss ble det altså handelsflåten. Jeg seilte som motormann under hele krigen, først med M/S «Petter», så ombord i M/S «Siranger» til hun gikk ned i Atlanteren i oktober 1943 og så til krigens slutt med M/S «Narvik».

Hvordan det var å gå i krigssonen? Du kunne snakke med andre som har mye mer å fortelle enn meg. Men la meg likevel si en ting: Det ble et arbeid som alt annet, noen måtte jo stå på maskindørken. Få endelig med at vi var et team, et mannskap, der alle er avhengig av hverandre, som på et fotballag, så og si.

Nervøsitet ? Du – en kan ikke gå rundt og være nervøs hver dag i 5 år. Men redd, bevares, det var en i mange situasjoner.

Folk reagerte så forskjellig

Men det var så forskjellig – husker en ung gutt, en vestfolding som dro ut på hvalfangst sammen med meg. Han gruet seg fælt for alt som kunne hende på sjøen… og vi gjorde det kanskje ikke lettere for ham, spøkte og fleipet. Så kom krigen, jeg mistet kontakten, men tenkte ofte: Hvordan klarer du deg nå! Så, i en eller annen engelsk havn, møtte jeg ham, blid og smilende: «Hei, men er det deg, da, særpingen! Seiler kokk, jeg!» Andre klarte det ikke. En gang ble det slått stopp i maskinen, langt til havs. Maskinisten dro i manøverspaken som stanset motoren, men fikk ikke rikket på den. Så kom beskjeden fra brua: Kvarten har hoppa! Han hadde vært rar og innesluttet lenge, og hadde dagen før sagt til skippern at han ville mønstre av. Mønstre av langt ute på ville havet! De kastet ut et livbelte, men han bare vinket og forsvant. Da vi undersøkte manøverspaken, så vi at han hadde tatt ut en splint. Han ville ikke at vi skulle stoppe skuta.

Maskinen var en verden for seg sjøl

– Motormannjobben? Mens vi var i sjøen var det mye passarbeid. Du skulle se til at alt var som det skulle – kontrollere temperaturen på olja, lytte etter, ja, nesten føle deg fram, var det en mislyd noe sted, var det noen lekkasje? Når vi lå ved land, ble lysvaktene lange – vi skulle sørge for at donkeykjelen fungerte som den skulle. Vi kunne lett duppe av, ikke minst når avløsningen lot vente på seg. Da fant vi på et knep – satt med en tung skiftenøkkel i hånden. Sovnet du, falt nøkkelen i dørken og gjorde et svare leven, du opp og kontrollerte vannstandsglasset igjen…

Maskinen var liksom en verden for seg sjøl. Når vi var i sjøen, merket vi lite til det som skjedde på dekket og ellers i konvoien. Du kunne høre smellet og støtet fra dypvannsbomben i skottet – da visste vi at et angrep var i gang. Hvis vi skulle bli truffet? Da skulle du opp en 3-4 leidere – suge til deg livbeltet som hang på maskintoppen og finne livbåten. Tvilsomt om det hadde blitt tid nok.

Noen sikkerhetstiltak var gjort. Over propellakslingen hang en slags lem som kunne senkes fra brua. Hvis torpedoen traff akter, kunne lemmen hindre vannet – for en tid – å komme inn i maskinrommet. Og M/S «Narvik», den siste båten jeg hadde, var delt opp i vanntette skott. Hun var bygget for å tåle en støyt.

Det smalt på styrbord og det smalt på babord

– Konvoien? På frivakta tok vi jo en tur på dekk, kunne se båter på styrbord, babord, forut og akter. Og eskortefartøyene, gjerne korvetter, som kretset rundt hele tiden. Ofte gikk vi i sikk-sakk, det gjorde vi alltid når vi gikk alene. Det var vanskeligere for ubåter å få oss på kornet da.

Noen ganger gikk alarmen i maskinen: angrep. Da var det opp på dekk i en fart og bemanne skytset. Til å begynne med var det dårlige greier, ombord i «Petter» hadde vi et skarve maskingevær, den rene ertespretterten.

Senere ble det bedre. 6 punds kanoner betjent av gunnere fra marinen og Oerlikon maskinkanoner betjent av blant annet maskinfolk. Messegutten skulle sørge for å lade opp, 50 skudd i magasinet, og vi sto bak siktet og avtrekkeren. Så var det bare å peise på da, når tyske fly nærmet seg. I den første tiden kunne de komme så nær at flisene skvatt

når de pepret dekket – men det opplevde aldri jeg. Senere holdt de seg på mer respektfull avstand. Og så var det selvfølgelig ubåtene. En gang jeg sto i dusjen, smalt det på babord. Jeg bort til ventilen: der går nabobåten ned, jeg så de gikk i livbåtene, så det alt sammen. Jeg for opp på dekk, da smalt det på styrbord, der gikk det en til…

Ubåten hadde kommet seg inn i konvoien – det var et trikk de hadde – bråket fra alle skipspropellene gjorde at lytte- og peileapparatene ikke var så effektive.

Det var ikke lensepumpa, men en tysk ubåt!

Torpedert sjøl? Bare en eneste gang – mange kamerater måtte gå både to og tre ganger i livbåtene. M/S «Siranger» var på vei fra New York til Vest-Afrika. Vi gikk alene – «Siranger» var utstyrt med det nyeste på området når det gjaldt ubåtpeiling. På brua lyste en rød lampe hvis det var ugler i mosen på styrbord side, en grønn lampe hvis noe ukjent nærmet seg på babord. Under vakta i maskinen spurte brua om vi hadde lensepumpa i gang – det kunne påvirke peileapparatet – og det hadde utslag. Men lensepumpa var slått av, den. Jeg gikk av vakt kl. 12, det var lørdag den 23. oktober 1943 og jeg gikk og la meg på dekket under kanonstillingen. Det var for varmt til å sove i lugaren. Jeg våknet av at det, smalt. Herregud, skyter de med kanonen, tenkte jeg, men så begynte dekket å helle. Nesa på skuta pekte nedover – torpedoen hadde gått inn forut. Jeg ned i lugaren – får med meg et par sigarettpakker fra en kartong, trekker ut skuffen der jeg hadde et nesten nytt foldingskamera, men av en eller annen grunn lar jeg det ligge. Hvordan skal det gå med kattungene, tenkte jeg – vi hadde noen pene kattunger ombord. Så gikk det greit, opp på dekket og ned i en livbåt. Alt gikk rolig for seg, det var ingen panikk, men en passasjer vi hadde med, en engelskmann, tok det temmelig hardt.
Det hele tok 10-12 minutter fra torpedoen slo inn til «Siranger» gikk ned.

De ville ha tak i kapteinen

– Så dukket ubåten opp – først periskopet, så hele tårnet. Luka går opp – en pen ung gutt, ubåtsjefen, roper: Hva slags last? Stykkgods, ble det svart. Så: Is anyone wounded? 3. maskinisten var såret i ansiktet, de tok ham ombord i ubåten. Så ville de ha tak i kapteinen, men vi sa at han hadde gått ned med skipet. Skipperen var i en annen livbåt, men vi visste at tyskerne gjerne ville ha kloa i sjefen. Så spurte de oss om vi hadde kursen, Ja, sa vi, og så forsvant ubåten, Tredjemakinisten var ombord i ubåten i flere uker – så havnet han i fangeleir i Tyskland – og overlevde.

Vi var seks døgn i livbåten og alle klarte seg. De tre livbåtene fra «Siranger» holdt stort sett sammen hele tiden. Tredje styrmann tok kommandoen i livbåten jeg var i – vi rigget opp seil, rasjonerte vann, mat og sigaretter og så fisket vi i Atlanteren. Motoren i livbåten var ikke stort tess – husker jeg ikke feil hev vi den overbord. Været var pent, det var rene lystseilasen. Vi fikk landkjenning – Brasil. Nå begynte vanskelighetene – det var stor forskjell på flo og fjære, svære dønninger, jeg husker messegutten lå og jamret seg av sjøsyke.

De hadde sendt vekk ungjentene

– Men i land kom vi og ble godt mottatt av lokalbefolkningen. «Norwegian sailors» sa vi og så disket de opp med kyllingmiddag. Skar hodet av kyllingene og rett opp i gryta med dem. Det var eldre kvinner som vartet opp – jeg tror de hadde sendt ungjentene vekk. De var kanskje redde for hva et skibbruddent skipsmannskap kunne finne på. Ellers kom vi godt overens – jeg husker vi spilte fotball mot et lokallag – og tapte. Var vel ute av trening.

Så gikk turen tilbake til New York – med båt og fly – noen ukers landlov og så var det å ta ut med en ny båt. Hvordan vi spente tida i land? Som sjøfolk ellers: noen ganger gikk vi til første og beste sjappe – noen ganger på utflukter til severdigheter og museer – noen ganger dra vi til Sjømannskjerka eller Frelsesarmeen. Du vet det gikk en del norske sjøfolk i New York og ventet på å dra ut.
Stamsjappene våre lå vel helst i Brooklyn – på Fifth Avenue og deromkring: Regent Bar, Andersen, Marekatta og hva de nå het alle sammen. Mange hadde norsk eier, med flagget og Eidsvoldsbygningen over bardisken.

Som oftest var det ikke noe brev…

– Kjerka – den var fin – der traff vi kamerater, folk som hadde kommet med en liten mistanke: det skulle vel ikke være et brev hjemmefra? Som oftest var det ikke det. Frelsesarmeen var mer enn gudelig sang og musikk. De kjente gutta – visste at ungdommen gjerne ville ha litt mer swing-it.

Jeg husker forresten en gang i Cape Town. Vi lå på raia – nådde ikke tilbake til skuta om kvelden og på hotellene het det: «Sorry, everything occupied!» Frelsesarmeen ble redningen. Du verden for sirkus – en svær sal – du måtte ligge på gulvet, fikk vel utlevert en blankis – det var alt. Rundt deg svarte, brune, gule, noen var edru – andre ikke, men var du trøtt, så sovnet du. En annen ting i Cape Town: raseskillet. Det gjorde inntrykk når du kom ned på toalettet og så to dører: en for hvite, den andre for coloured people.

Det offisielle Norge? Vi sa ikke så mye til det – jo, forresten en gang hørte vi Hambro tale i Sjømannskjerka i Brooklyn. Den mannen hadde talegaver, hadde ordet i sin makt.

Etter at «Siranger» var torpedert, lå en del av oss i treningscampen på Travers Island og ventet på ny båt. Dit kom kronprins Olav og kronprinsesse Märtha på besøk. Gutta var blitt instruert om at de måtte huske på å snakke norsk, si «ja» og «nei», men det var nok mange som glemte seg så det ble «yes» og «no» i stedet.
En gang kom folk fra unionen ombord, de hadde med seg skjemaer og greier. Fyll ut her og skriv under, så kan dere få krigsmedalje. Jeg tror ikke en eneste av gutta ville være med på det opplegget. 40 år senere kom det forresten et par medaljer i en papirpose med posten. De ligger langt nede i skuffen der borte. De kunne kanskje ha gjort det på en annen måte.

Japanske soldater i amerikansk matkø

– De siste 18 månedene av krigen sto jeg ombord i M/S «Narvik», en nybygning av C1-klassen som vi tok ut fra skipsverftet i Beaumont i Texas. En fin båt, fine kamerater. Et par av dem husker jeg godt: Gunnar Anshus og tredjestyrmannen Bjørnson. Han hadde hekla et kart over hele Stillehavet – og spilte på fiolin så du kunne få tårer i øynene.

Vi gikk hovedsakelig på Stillehavet. Vi kom til Hawaii, Guam, Guadalcanal. Kampene var stort sett over da, men vi så jo ruinene. Av og til, når vi var i land kom japanske soldater ut av skogen og stilte seg opp i matkøen til amerikanerne. Tilbaketrekkingen hadde nok forgått i raskeste laget.

Når du snakker om japanerne husker jeg en amerikansk soldat, som viste meg noe han hadde i et skrin. Det så ut som små gullklumper. Gulltenner, sa han, fra japsen. Han hadde med seg nebbtang, åpnet kjeften på de døde soldatene og trakk ut. Souvenirs!

Da krigen med Tyskland var slutt, var vi i sjøen «et sted i Stillehavet». Da fikk vi en kasse øl på deling og ekstra forpleining ellers også.

Seieren over Japan opplevde jeg i New York. Times Square var stappende fullt – det må ha vært en million mennesker i gatene. Folk var helt ville, tok seg en drink midt på gata, soldater og marinegaster tok hvilken som helst jente om livet og klemte og kysset… Ingen tok anstøt – det var slik det skulle være – nå var krigen slutt!

Homeward bound!

– Så dro vi hjemover, med «Margrete Bakke». Da båten klappet til kaia i Grønlia, sto kjentfolk nede på brygga.

Ellers syntes jeg alt så grått og trist ut i Oslo – umalt og ustelt, spor etter 5 års krig. Hjemme ventet far – han var 80 år og bodde alene. «Er det deg da, Hans», sier gubben da jeg kom inn døra, «ja, det var det jeg visste at du ville komme hjem en dag». Han hadde ikke hørt noe fra meg på seks år.

Omstillingen til livet i land gikk stort sett greit. Sparebonusen som vi hadde tjent mens vi seilte under krigen fikk vi 35 år senere. Den kunne det ha vært greit å ha i -45. Mange skulle jo stifte hjem og familie etter åra ute.

Noen fikk aldri hus og hjem. Klarte ikke overgangen – og det var slett ikke de dårligste av oss.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984