Elektriker i 60 år
Fra 1928 har Erling Bjørck vært i den elektriske bransjen. Først som montør i Østlandske Elektriske, fra 1945 med eget installasjonsfirma.
– Jeg startet i bransjen med en julejobb i Østlandske Elektriske i 1928. Firmaet, ledet av direktør Whist, var fylkets eldste og største, med nærmere hundre ansatte. Året etter hadde jeg flaks som arbeidsledig unggutt og fikk plass bak montørdisken på lageret samme sted, blant porselenstikkontakter, armaturer og jernrør. Så fulgte læretiden i elektrikerfaget, veiledet av folk av den gamle elektrikergarde: Harry Johansen, Alf Coll Hansen, Jakob Kalnes, Johannes Hansen, Alf Gudmundstad. Det var folk som visste å handtere skrutrekker og avbitertang.
– Første monteringsjobben husker jeg godt: vi sto en gjeng i sprengkulda på en løper vi hadde rigget opp under taket på Chickasaw Tøndefabrik på Øra og boret hull og drev inn plugger. Arbeidet pågikk i ukesvis. Nede i maskinhallen arbeidet tyske montører som kan hende frøs mer enn oss. De hentet koks fra Hyrab, og fyrte opp i noen improviserte gryter så den gule røken steg opp og la seg som en sky under taket der vi drev på. Tårene rant, vi hostet og harket og forsøkte å protestere. Om det var språkvanskeligheter som gjorde at vi ikke nådde frem, skal jeg la være usagt. I de neste 60 åra har det blitt en god del installasjons- og monteringsjobber her i distriktet. Jeg har opplevd en voldsom utvikling i faget, fra 20- og 30-åras enkurs vippeanlegg til dagens helautomatiserte, datastyrte systemer.
Med ledningstråden på sykkelstyret
– I dag kommer elektrikeren til kundene i bil breddfull av altslags teknisk utstyr: verktøy, materiell og instrumenter, alt hendig ordnet i spesialbygde kofferter.
I min første tid i faget gikk vi på jobb, eller vi syklet med den brune Unica-kofferten, blant elektrikerne gjerne kalt geitosten, på bagasjeholderen. I kofferten hadde vi det nødtørftige utstyret: pluggbor, hammer, avbitere, skrutrekker og litt loddeutstyr. Ledningene vi trengte til installasjonene, hengte vi i store kveiler på sykkelstyret. Så tråkket vi i vei, til installasjon i båter på FMV eller i privatboliger i Bydalen.
Vi hadde ett eneste måleinstrument: isolasjonsmålekassa, ei trekasse med sveiv eller tunge batterier som måtte skiftes. Østlandske Elektriske disponerte i alt tre slike kasser som gikk på omgang blant montørene.
I dag har gutta i firmaet vårt en hel rad med fine, nøyaktige måleinstrumenter. Likevel er jeg fristet til å si at det var mer stas med elektrikeren dengang han svingte inn på gårdsplassen på turistsykkel. Du ble behandlet med en viss ærbødighet, en viss respekt, samtidig som folk var nyfikne og stilte en masse spørsmål om elektrisiteten og dens gjerninger. Og visst gjorde det inntrykk når du iblant kunne stå midt i stua, se deg om og derpå skru opp en bryter: – Se, her er feilen! I dag har elektrisiteten og elektrikeren blitt en triviell detalj i hverdagslivet.
Lønna vår gjorde vel også sitt til å heve yrkesstatusen. Som ferdig utdannet montør hadde jeg en timelønn på 1,35 kr. i en tid da fagarbeiderne på FMV lå på 98 øre timen.
Blykabel og jernrør
– Den første epoken, med tvunne glansgarnsledninger på porselensisolatorer, var på hell da jeg begynte i -28. E-verket hadde bestemt at slike ledninger skulle skiftes ut innen 1942. Så kom krigen, og helt frem til 1950 kunne vi støte på slike antikviteter her i distriktet.
På 30-tallet hadde blykabel blitt så å si enerådende i åpne anlegg. Først den blanke, deretter den bomullsomspunne sorte grå eller hvite ledningen, alt etter plassering og behov. Etter siste krig kom den aluminiumskapslede KULO-ledningen som satte installatørens fingernemhet på prøve. Store deler av ledningsnettet i et rom måtte bøyes ferdig før det ble plassert på tak og vegg. Dyktige montører fikk det til å klaffe på millimeteren. Så på 60-tallet kom plastkabelen og med den er vi fremme i dag.
På 30-, 40- og 50-tallet la vi de skjulte anleggene i jernrør. Rørene måtte gjenges, det var et slit og ble gjerne yngstemanns jobb. Jeg har stått i dagevis med gjengeverktøyet ved skruestikka. Når du gikk hjem fra jobben, føltes armene dobbelt så lange. På nybyggene arbeidet vi om kapp med bygningsarbeiderne på dekket. Det gjaldt å unngå at koplingsboksene ble fylt med sement.
Ellers var koplingsbokser f.eks. i taket ikke så vanlige før. Der lysekrona skulle henge, kunne det stikke ut både 3 og 4 rør. Så var det å kople ledningene sammen: sløyfeanlegg kalte vi arrangementet.
Smijernslampe over godstolen, måneskinnslampe på kaminen
– Stikkontakter var det få av, i høyden en i hvert rom. Velkjent var den hvite, todelte av porselen, uten fjærbelastning, men med lameller som røk og måtte skiftes ved overbelastning. Og overbelastning forekom rett som det var, for strømabonnementet var beskjedent. I et hus med fire leiligheter var det tilsammen 600 watt på vippa. Vi ble budsendt, for sikringene gikk uavlatelig, men feilen var lett å finne. En familie hadde skaffet seg et strykejern på 200 watt, og når mor skulle glatte på skjortene til far, gikk proppene så det smalt. For anlegget, som vanligvis bare hadde en kurs, var bare beregnet på belysning.
I kjøkken og gang hang pæra ned fra taket i tvunnet silkegarnsledning, med melkehvit eller grønnfarget glasskjerm. I stua var hovedlyskilden taklampa, av presset kobberplate og med åpne glasskupler som vendte nedover. Eller av støpt kobber med tre tunge alabastskåler som kastet lyset opp mot taket.
Det fantes også rene praktstykker med fire armer, i utskåret tre, med fantasifigurer: bjørner og elger, tusser og troll, produsert som hjemmeindustri av oppfinnsomme treskjærere oppover i landet. Over godstolen til far sto leselampa, gjerne av smijern med skjerm av krakelert papir eller svinehud, som var det aller gjeveste.
Og på buffeten eller kaminen, måneskinnslampa, i elektrisk utgave, med utskåret forstykke, glassplate, og rød, grønn eller blå pære som skapte stemning i stua. Lampetter på veggene var noe som først kom i årene etter krigen.
Skru av lyset, det vipper!
– Litt eldre mennesker vil huske den runde, svarte vippeboksen, montert sammen med hovedbryter og et par sikringer på marmortavla på porselenssneller ute i gang eller entré. Brukte du for mye strøm, så vippet det: lyset ble borte noen sekunder av gangen og så var det å løpe rundt og slukke alt lys som ikke var strengt nødvendig.
Utover på 30-tallet kom det stadig flere elektriske hjelpemidler i huset. Foruten strykejernet til mor fikk man støvsuger, Folkemottager, elektrisk komfyr og rett før krigen elektriske kjøleskap: noen store, tunge beist importert fra USA.
Komfyren hadde navn som fenget og som ofte kunne vitne om at de var laget i nabobyen: Grepa, Lux, Grei, Tunekomfyren, Sarpsborgkomfyren. Det var solide saker, engangsanskaffelser, konstruert for å vare livet ut.
Platene var ikke store, sjelden over 1.000 watt. Men en av dem var ustyrt med et 80 kg magasin, og når du løftet opp lokket om morgenen og plasserte kaffekjelen på plata, så kokte kaffelars opp på et øyeblikk selv om komfyren hadde vært avslått hele natta.
Når du hadde skaffet komfyr, gikk det igjen bud etter elektrikeren som la opp kokekurs, og marmorplata med vippe måtte vike plassen for sikringsskap med måler. Og gikk en plate eller et strykejern i stykker, måtte du nok en gang ty til elektrikeren.
Jeg har mangfoldige ganger skiftet element i en plate eller tvunnet glødetråd for hånd til et defekt strykejern. Nå får du kort og godt beskjed: Kast skrapet og kjøp nytt, en reparasjon vil ikke lønne seg. Sløsing med ressurser, spør du meg.
Andre oppgaver er også forsvunnet. I 30-årene hørte antenneinstallasjon med til jobben. Det var i de tider folk lyttet på radio og kunne stolt fortelle: – I går kveld fikk jeg inn Milano!
Selv kunne jeg aldri bli fortrolig med å balansere på glatt skifersten høyt over gata, som da vi monterte strekkantenner på Bjørnulfgården. Andre elektrikere tålte høyden bedre. Johan Hansen i Østlandske skiftet lamper i Øramastene som det skulle være pærene i kjøkkenlampa hjemme.
En gang holdt han på med antennemontasje på Middelskolen, da telefonen ringer hos Østlandske Elektriske. En stemme bryter på dansk, det er direktør Meldahl på FMV som bodde rett ved skolen. – De må stanse dette, det befinder seg en gal mand på skoletaget, han sklir nedover fra gesims til gesims. Jeg holder ikke ud at se på det! Men Johan Hansen kom ned på bena den gangen også.
Driv på til dere er ferdige!
– Noen jobber husker du ekstra godt. En gang på 30-tallet hadde Østlandske leveranse av det elektriske utstyret til nybyggingen av «Nordstjernen». Da båten var totredjedels ferdig, brøt det ut brann om bord. FMV ville likevel prøve å holde leveransedatoen og satte alle kluter til. På selveste pinseaften lød ordren i Østlandske Elektriske: – Samtlige montører skal gå om bord i Nordstjernen og bli der til installasjonsarbeidet er ferdig. Det var bare å sette i gang, til tross for nydelig lørdagsvær og løvpyntede motorbåter som putret nedover elva til tonene fra medbragte trekkspill. Vi drev på, lørdag og søndag, nesten uten stans og hvil. Til sist greide du knapt å holde ledningsendene fra hverandre eller sette skrutrekkeren i skruesporet.
Og da Nordstjernen dro på jomfrutur med presse og regjering om bord, fulgte ennå en tre-fire hoffmontører med, med skrutrekker og avbitertang, for å legge siste hånd på anlegget mens hurtigruteskipet stolt dampet av gårde langs kysten.
Strøm i huset og noe attåt
– Aller best husker du de hyggelige hendelsene. I 50-årene fikk Hvalerøyene elektrisk strøm. Vårt firma, Bjørcks elektriske, hadde installasjonene som gikk i etapper. Vi startet på Vesterøy og arbeidet oss jevnt og trutt over mot Sandøyene. Da kunne du oppleve situasjoner som i elektrisitetens barndom: strøm i huset for første gang!
Og folk koplet til alt de hadde anskaffet av elektrisk utstyr: hårtørrer, støvsuger, radio og barbermaskin for å feire det store øyeblikk. Og etterpå ble montørene feiret: med dekket bord og kaffe og kaker og kanskje noe attåt.
Da hadde du følelsen av å ha gjort en nyttig jobb!
Trykt i Demokraten 1989