Elevene er bra mennesker
En elev skal ha rett til å ha meninger og vise følelser.
Læreren skal ikke holde disiplin, det skal elevene gjøre.
Går en elev over streken, ta en skikkelig oppvask, det renser lufta.
Vær voksen nok til å innrømme en feil.
Gjør undervisningen minst mulig avhengig av læreboka.
En huskeliste fra en erfaren pedagog etter 42 år på kateteret.
– Jeg skulle ønske jeg selv alltid hadde fulgt disse reglene, smiler lektor Olaf Lund. Sagnomsust matematikk- og fysikklærer ved Den gule anstalt og Frydenberg videregående skole.
Minnet med glede og respekt av tusenvis av elever. Nå ser lærerveteranen tilbake:
– Jeg vokste opp på St. Hansfjellet og gikk inn porten på Seiersten skole som førsteklassing under første verdenskrig. Lærerne mine der var frøken Nilsen samt Fossdal og Jakobsen. Seiersten var vel verken verre eller bedre enn folkeskoler flest på den tida. Men vi brukte ennå de gamle betegnelsene i grammatikken: navneord, gjerningsord og så videre. Stor var forvirringen blant de få av oss som hadde anledning til å begynne på Middelskolen, og der fikk vite at det het verb, substantiv, adjektiv og adverb. Heldigere var de som kom fra pikeskolen, og på forhånd var utstyrt med de latinske betegnelsene.
Fra papegøyemetoden til moderne pedagogikk
– På Den gule anstalt opplevde jeg et generasjonsskifte. Vi startet med mange av de gamle lærerne. Deres faglige bakgrunn var nok ofte nokså skrøpelig, og pedagogikk gikk helst ut på å utdele straff i rikelige mengder. De kunne vel sitt pensum – men det var vel også det eneste de kunne. Undervisningen foregikk på -skal vi si en papegøyemessig måte – det var utenatpugg derfra til dit, leksehøring og «T- sitt ned!»
Men nye, yngre lærerkrefter: lektor Aas, lektor Tandberg, lektor Bille, brakte et friskt pust inn bak de ærverdige murveggene i Ferjestedsveien.
De aktiviserte elevene, sørget for at Per eller Kari fikk oppgaver som passet for ham eller henne, de gikk rundt i klassen, rettet, veiledet og oppmuntret. For første gang opplevde jeg at læreren var venn og hjelper. Og slett ikke på en klisset og innpåsliten måte. – Svinepelser, nå må dere følge med! kunne Aas brøle. Men skjellsordene kom med et blink i øyet, og ingen følte seg støtt over betegnelsen.
Adam og Eva på loftet
– Det snakkes ofte om disiplinærproblem i dagens skole. Uskikkelige elever har det vel alltid vært, og forseelsene i min skoletid vil en vel i dag helst smile av.
En gutt mister lua si ut av vinduet og utbryter: – Dæla! En prippen og overivrig lærer rapporterer og det blir lærerrådssak. – Hva sa gutten, sier den sirlige rektor Borchsenius. – Han sa, han sa, læreren nøler med å ta det stygge ordet i sin munn, – han sa delen. Bannskapen ble uttalt med den spisseste l som tenkes
kunne og det taler til rektor Borchsenius’ ære at han lot saken falle.
En annen gang ble en gutt og en jente påtruffet i den mørkeste kroken i den heteste omfavnelse. Stor ståhei, men saken var for pikant til å tas opp i lærerråd. I stedet ble en eldre lærerinne pålagt å ordne opp. Og hun fikk unge Eva og Adam til å love «å aldri gjøre det mer». Det løftet ble vel skrevet i den fineste sand som tenkes kan …
Hvorfor jeg ble realist, kan du saktens spørre? Interessen for realfag vokste frem etter hvert, stimulert av gode lærere. Dessuten, som så mange andre elever, hatet jeg norsk stil av et godt hjerte, og bet svære fliser av penneskaftet når vi skulle skrive vettugt om «Bør man alltid si sannheten?» Historie, derimot syntes jeg var interessant, jeg var til og med oppe til muntlig eksamen og klarte meg med bravur.
På hybeljakt med konvolutt under armen
– Etter artium i 1930 og avtjent verneplikt var det å ta fatt på realstudiet ved Det kongelige Frederiks universitet. Møtet med hovedstaden var overveldende og litt skremmende. Men jeg kjøpte da Aftenposten og satte kryss ved Hybel ledig-annonsene. Så var det å traske gater opp og trapper ned, vurdere og regne etter i hodet om budsjettet ville holde. Om kvelden hadde du alltid hull på strømpehælene etter all traskingen. Jeg hadde utstyrt meg med en stor konvolutt med stempel på. Med den under armen gjorde jeg et mer solid inntrykk på mistroiske hybelvertinner. For 50 kroner måneden fikk jeg meg et brukbart rom i Theresegaten 4 med vindu mot bakgården. Andre var mindre heldige. En studiekamerat hadde fått et krypinn over en stall mot å passe hesten. Blek og uutsovet, med halmstrå i håret, dukket han opp på forelesningen:
– Den forbanna gampen, som har stanga og stampa i spilltauet hele natta, så jeg har ikke hatt blund på øynene.
En trønderstudent spiste ikke middag på 7 år
– Ellers ble det ikke å oppholde seg så mye på hybelen. Om morgenen var du tidlig oppe for å stille veska i k¢ utenfor lesesalen. Så var det hjem for å få seg en bit mat, deretter tilbake til universitetet eller Universitetsbiblioteket, der du leste eller fulgte forelesninger til åtte om kvelden. Så gikk du ofte spasertur med en kamerat eller to, i gatene eller parkene, i Bogstadveien eller professor Dahls gate, på St. Hanshaugen eller i Stensparken, og diskuterte livets og fagets problemer, til klokka gikk mot både ett og to.
Middagen spiste vi ute. Ofte på St. Halvard i Pilestredet, også Sovjet kalt, for huset var rødmalt. En porsjon lapskaus eller
kjøttkaker kostet 80 øre. Etter en tid syntes du det smakte jord av alt du spiste. I Aulakjelleren var det billigere, 40 øre, men der var maten stort sett uspiselig. Skulle du virkelig flotte deg, var Stortingsautomaten stedet, med middag servert på duk til 1,50 og et lite glass øl til 0,25.
Noen måtte plystre middagen. Statens lånekasse eller anstendige stipendieordninger fantes ikke på 30-tallet. En trønderstudent skrøt av at han ikke hadde spist middag på sju år. Skinntørr og mager var han, men så forbausende godt ut. Andre fattige studenter gjorde ikke det.
Trangt, men koselig i midtbygningen på Karl Johan
– Undervisningen i mine fag, fysikk, matematikk og geografi foregikk stort sett i midtbygningen i Universitetet på Karl Johan. Små var lokalene og utstyret kanskje kummerlig etter nåtidens standard. Men vi klarte da å utføre de viktigste eksperimentene i det fysiske laboratoriet, og studentene var ikke så mange, vi var ikke flere enn at jeg hadde oversikt over hele kullet. Det siste halvannet året da jeg drev med hovedfaget, hadde vi flyttet til Blindern. Der fikk jeg eget rom og alt, men trivdes slett ikke så godt. Det var blitt for stort, for upersonlig, sjarmen og intimiteten ved de trange lokalene på Karl Johan var vekk – og så kunne du ikke lenge stikke ut og høre divisjonsmusikken i middagspausen.
Fysikk ble altså hovedfaget, men matematikken har alltid hatt en egen plass i hjertet mitt, eller hvor du nå vil plassere den.
Jeg opplevde nemlig en av de virkelig store matematikere; dansken Poul Heegaard. Han svarte til bildet jeg hadde dannet meg av en professor fippskjegg, bredbremmet hatt og med underlige snuter foran på støvlene. Han gikk alltid når han foreleste, med hendene i baklommene så skjøtene på sjaketten sto rett ut som vinger. Han er den jeg har lært mest av. Ofte var professorene dårlige pedagoger. Heegaard var den fødte lærer: han gjorde faget morsomt, han gjorde matematikken levende – du gikk og gledet deg til Heegaards forelesninger.
De foregikk i auditorium 14 i midtbygningen. Høyt oppe under taket i auditoriet hadde Heegaard et krypinn av et kontor. Opp dit gikk det den rene hønsestigen av en trapp og når professoren skulle ned og forelese, måtte han legge seg godt bakover for å forsere stigen. Jeg tenkte: – Det er da ille at en så lærd mann må klatre opp og ned en stige, når en skarve banksjef skrider opp og ned marmortrapper …
Da universitetslærerne tenkte på jenter og tok en dram
– I geografi hadde vi Werner Werenskiold, også kalt Skautrollet, som slo fast overfor oss Fredrikstadstudenter at hjembyen vår var den eneste i landet som hadde en gate som bar slektsnavnet hans. Werenskiold hadde et voldsomt frispråk overfor studenter og andre. På femtiårsdagen hans spurte en søt, kvinnelig student om han følte seg gammel. – Å ja, sier Werenskiold, – nå tenker jeg på sånne som deg hver halve time, før tenkte jeg på pene jenter hvert eneste minutt!
Jeg vil si at vi hadde ganske god kontakt med universitetslærerne. Den elegante professor Edgar B. Schieldrop inviterte en gang i året studentene til øl og pølsefest i leiligheten i Bygdø allé.
Likeledes ble vi bedt hjem til professor Vilhelm Bjerknes, 80 år og still going strong. Bjerknes er en av de største vitenskapsmenn vi har hatt. Han grunnla den moderne meteorologi og var en banebryter i sine arbeider om bølgeteorien.
Jeg dristet meg til å spørre Bjerknes hva han syntes om Marconi. – Marconi var vel en bra mann, men hvorfor i all verden skulle han ta doktorgraden på mine differentiallikninger. Nei, la oss heller ta en skål. Realister er dårlige til å drikke, men de kan da være bra folk for det!
Tilbake til Den gule anstalt
– I 1936 ble jeg cand. real. Prøvekandidattiden avtjente jeg ved Fagerborg skole i Oslo. Hovedveileder slo fast: – Jeg har overhode ikke hatt noe ønske om å ha Dem eller noen andre som prøvekandidater! Vi seks prøvekaniner slapp heller ikke inn på lærerværelset men holdt til på et kott med fire stoler. Vestkantskolene var beryktet, du måtte glemme alt du hadde lært om Pestalozzi og Comenius, og finne din egen stil. Men lojalitet kunne oppstå: – Dø, lærer, nedi gata kommer han Gamle Erik som skal høre på deg. Vær ikke redd, vi skal ikke bråke!
Etter en mellomlanding i Narvik gikk jeg i 1938 på nytt inn porten på Den gule anstalt.
Jeg ble tatt godt imot – en del av lærerne kjente jeg fra min egen skoletid. Borchsenius var ennå rektor, litt fjern og formell, alltid med en lang, smal svart notisbok under armen:
– Har lektor Lund noe å forelegge rektoratet?
Mest respekt hadde du for vaktmester Bilet – du hadde en følelse at det egentlig var han som styrte det hele. Når Bilet dukket opp, fikk jeg alltid av en eller annen grunn dårlig samvittighet.
Så var det flokken av yngre kollegaer som jeg følte meg sterkt knyttet til: Øksendal som drev privatskole på si, Storm Nilsen, Jens Johansen, Kristian Jansen og dikter og trubadur Jacob Sande som alltid tok med lutten eller gitaren på fester i lærerforeningen: – I morgen skal eg byrja på eit nytt og bedre liv -trur eg!
Jøder ikke ønsket!
– Mørke skyer samlet seg over Europa. sommeren 1939 dro Jansen og jeg på min Harley Davidson til Tyskland. I butikker og kneiper
sto oppslagene: Juden nicht erwünscht! På togene ble det opplyst at hvis militæravdelinger trengte transport, måtte alle sivile stige av.
9. april skulle jeg på skolen til 3. time. Da jeg kom ned i byen, ser jeg en elev på en ølvogn. Da skjønte jeg at noe uvanlig var skjedd.
Fra krigens tid tar vi bare et par glimt. Den gule anstalt lå vegg i vegg med Gestapohovedkvarteret. Gestapo hadde fått snusen i en skjønnskriftsbok der elevene hadde skrevet lite smigrende ting om tyskere og nazister. Hele kollegiet måtte møte hos Gestapo. Navnene ble radbrukket: Ålaf Lont fikk enda passere, verre var at skolens avholdsmann, lektor Goplen, ble til Gulpen! Gestapisten raste og skrek, men det gle da over.
Alvorligere ble kampen mot det nazistiske lærersambandet. Alle lærerne fra distriktet ble samlet i biblioteket, og en utsendt nazikoryfé fra Oslo slo fast at nå var tiden kommet for lærerne å slutte opp om den nye tid. Men rektor Nerdrum hadde på forhånd holdt oss orientert om parolene for hjemmefronten. Min gamle lærer Jakobsen reiste seg og sa: – Jeg protesterer i Jesu navn. Bugge Olsen protesterte også høylydt – begge ble omgående arrestert. Fronten holdt – så og si hver eneste lærer nektet å skrive under. Et sviende nederlag for nazistene som kvitterte med å sende Storm Nilsen og Holmesland på Kirkenesferd.
En god ting fulgte i krigens spor: avstanden mellom lærer og elev ble mindre, de sto sammen i kampen mot nazismen. Elevene skjønte at det var større busemenn enn den krigstidsblankslitte læreren i grå lagerfrakk.
Da jeg gikk i gymnaset, ble dis-formen brukt begge veier. Nå begynte man å si du til hverandre. Og utviklingen fortsatte etter krigen. Den hadde jeg gleden av å følge, til jeg for siste gang klappet igjen protokollen, ryddet skapet og vandret ut av skoleporten på Frydenberg en forsommerdag i 1979.
Trykt i Demokraten 1989