En dag dro Karl på saga

Og saga var på Kiærebruket.
Bruket som slo igjen for noen år siden, var det siste av de gamle sagene ved Glommas utløp.
Ennå lever noen som husker det gamle miljøet: da dampkraften dro det hele, da tolvåringer stabla bakhon, da arbeidskamerater ble kalt Mazurka og Tolotten.
Karl Johansen med nærmere 60 år bak seg på bruket er en av dem.

– Jeg er født på Lahellemoen 23. oktober 1903. Vi var sju barn hjemme, jeg er den siste som lever. Vi flytta senere ned til Lahelle, til et hus som lå ved sida av fagforeningslokalet og som hadde rådstue i bakgården. Var noen i strøket fulle og gærne, så ble de putta inn i rådstua til tørk. Rommet hadde vindu som de lett kunne klatre ut gjennom, men merkelig nok ble gjestene på plass til politiet slapp dem ut om morran.

I gamle dager, før han begynte på anlegg, kjørte far øl for Fredrikstad Bryggeri. Med to svarte hester spent for og ølkasser både inni og oppå vogna. Ofte leverte han i Sarpsborg, det var ikke øl å få der oppe. Langs veien, oppe i Kiæråsen, drev stenhoggerna på. De stoppa far og sendte med far lapp og penger for det var ikke brennevinssamlag her på den tida. Når far kom tilbake med tomme ølkasser og fulle flasker, hendte det ikke sjelden at jeg ble sendt av gårde for å levere flaskeforet til rett adresse.

Ille greit å begynne på Saga

– Det var fritt og fint for ungene på den tida. Trafikken var til liten sjenanse, bare av og til skrangla ei søvnig kjerre langs Lislebyveien. Vi kasta på stikka, kniksa, slo snurrebass eller spilte hypp. Innsatsen var knapper som vi hadde rappa hjemme. Eller vi spilte med fliseball: møle fra bruket rulla inn i en bit tøy med hyssing surra rundt passa bra som fotball for bare gutteben.

Da jeg var 11 år, så søkte jeg meg inn på bruket. Det var ille greit å gå dit – du tjente noen skillinger på det. Du måtte egentlig være 12 år for å begynne, så jeg sa at jeg var født den 23. august istedenfor 23. oktober, og slapp inn. Den gærne datoen står fremdeles i fagforeningsboka mi.

Første jobben var å stable bakhon. Veden kom ut fra saga på vogn, så tippa de vognene og så løa vi veden i favner. Hvor mye vi fikk for den jobben husker jeg ikke, men det kan ikke ha vært rare betalinga. Men det var muligheter for ekstrafortjeneste. Alle på bruket hadde lov til å ta med en sekk eller to med bakhonved til fyring. Så tok vi guttunger med et ekstra lass, solgte det
Det ble en ekstraskilling, så du kunne gå på kafeen i Bryggeriveien og kjøpe deg en skåning, det var fjerdedelen av en rund vetekake. Eller vi gikk på Verdensteateret og heia på Tom Mix eller satt på galleriet på Arbeiderforeninga og gapa i endeløs forundring over trollkunstene nede på scenen.

Skolegutt og arbeidskar

– Skoleplikta avtjente jeg på Lahellemoen skole. Læreren het Stang, han spilte fiolin og ba gjenstridige elever legge hendene på pultelokket for å få et slag av pekestokken. De lureste dro fort til seg fingrene.

Jeg begynte på bruket klokka 6 og arbeida til klokka 3 og så gikk jeg på skolen om ettermiddagen. Noen ganger hadde jeg skole på formiddagen og gikk på bruket etter skoletid.

Tida gikk, jeg ble eldre, jeg fylte 15 og ble flytta inn på saga. Første tida var jeg skjæregutt ved den ene av de tre sagene. Ved sjølve saga sto fullpanta folk, skjæremesteren Andreas Olsen og en kar til. Når stokken var skjært, sto jeg og la vekk plankene. Grei jobb, men du kjente det i armene når veden var rå og klokkeviserne nærma seg tretallet.

Deretter ble jeg flytta over i høvleriet. Det var mer lettvint arbeid. Vi tok unna ved høvelen, sto og lessa på ei vogn som så ble kjørt ut i bordhuset der borda ble lagt ut i hauger.

På bordtomta har jeg også arbeida. Med puta på skuldra bar jeg planker langs løperne og fikk dem opp på stablen. Var det tunge, rå planker kunne det være et forferdelig slit. Det var endel som ødela seg i ryggen i det arbeidet.

Det meste regna jeg i hodet…

– Til sist havna jeg i lageret. Jeg hadde bestemt at der ville jeg bare være ei kort stund, jeg ble der i 40 år. Først drev jeg og stabla, så overtok jeg som teller.

Ofte gikk høvlene hele natta – det ble en 5.000-6.000 bord, i alt en 70-80.000 fot med trevarer som ble kjørt ut på prammer. Om morran gikk jeg og en til og målte og telte foran og bak i hver ranke. Så var det å slå sammen for å se om det passa, og regne og dividere – standard og kvadratmeter – det ble et veldig regnestøkke og mesteparten gjorde du i hue.

Grytidlig, før kontoret åpna, begynte de å sveive og ringe fra Fjeldberg Brug, fra Monsen, fra Saxegaard, fra Søland og Vidnes: – Kan dere skaffe så og så mange kvadratmeter av det og det slaget? Så var det å regne igjen – legge sammen og trekke fra så alt var klart når bilen fra firmaet svingte opp foran lageret…

Dampen drev det hele

– Den første tida jeg arbeide på Kiærs Brug gikk det hele med damp – den høye pipa var som et landemerke nedmed elva. Dampmaskinene dunka og gikk døgnet rundt, fyrt med møle og avfall av egen produksjon. Det var et fint utpønska system som gjorde at møla fra saga datt rett i fyren der fyrbøteren bare kunne skuffe den inn under de tre kjelene.

I fyren jobba fyrbøter og maskinist. Karl Nilsen het den ene, den andre Thøgersen, han var faren til han som ble ordfører her i byen. Den tredje var Alfred Thøgersen, og den fjerde var Sigvart Johansen.

Noen ganger på vinteren hendte det at bruket stansa i kortere perioder. Lensa kunne fryse, så de måtte dra tømmeret over isen. Eller damptrykket sank for det skorta på fyringsmaterialer. Men det varte aldri lenge før det dunka i vei på nytt og akselen sveiva rundt med removerføring til høvler og sager og kjørrat. Tømmeret kom i store sopper nedover elva fra Sollikanten og ble leda inn i lensene og opp til kjørraten av en to, tre mann som hadde den faste jobben. Det hendte også at vi kunne få tømmer langveis fra, trekt av drabåt tvers over fjorden.

Veldig liv på elva

– De ferdige borda ble også skibba vannveien. En del ble lasta om bord i jakter som la til endmed brygga. En av jaktene het Hygga, det er kanskje derfor jeg husker den godt. Større båter kunne også legge til. Den aller første tida var det seilskuter. Jeg minnes barken Punctum, senere kom dampbåter: D/S Brio fra Fred. Olsen som førte kassebord til Gaston.

Mye av det vi produserte ble lasta på lektere som ble dradd av Oter og Torp, brukets egne drabåter. Hakken gikk opp til Torp Brug, til cellulosefabrikasjon. Mesteparten av høvellasta ble dradd over elva til Prestelandet, der båtene lå som perler på en snor og tok inn trelast til Afrika og ennå lenger. Det var et veldig liv på elva i den tida.

Lastinga var det sjauegjengen under sjauerbas Engebretsen som tok seg av. Det var et slitsomt arbeid og karene ble fort tørste og forlangte raskt forskudd så de kunne sende en mann opp til Glemmen handel for å kjøpe øl.

Og etter fullført arbeid vanka lossedrammen.

Det hendte vel også på bruket at en eller annen stakk seg bort mellom bordstabler med en skvett på flaska. Men den skikken forsvant etter hvert.

Fagorganiserte var vi alle sammen

– Alt i alt kunne det arbeide en 200 mann på bruket delt på to skift på 100 mann. En del guttunger, flesteparten voksne mannfolk og så var det noen gamlinger som gikk og rusla så lenge de orka, for det var ingen ordentlig pensjonsordning den første tida mi på bruket.

De fleste bodde rett i nærheten, på Lahelle, Lahellemoen og Lisleby. Noen hadde lenger vei og kom fra Kråkerøy og Gressvik. Så hadde vi folk fra Rakkestad og Skjeberg som sparka eller gikk på ski om vinteren. De som kom fra østsida, rodde over i eker de hadde liggende i elva.

Fagorganiserte var alle sammen. Noen ganske få var med i en slik gul forening, men måtte betale kontingent hos oss. Hans Martinsen, formann i foreninga sa det slik: – Stå i foreninga eller gå hjem. En enkelt klaga til direktør Kiær. Direktøren var gjerrig og gniete, men sånn var han grei: – De får bare melde Dem inn, min gode mann!

Mazurka, Drømmeren og Karl Tolotten

– Ellers var vel tonen ganske gemyttelig på verket. Du strøk ikke av deg lua for formannen enten det var Arnt Johansen eller Olaf Olsen. Du kalte dem ved fornavn, men de sørga for at du arbeida, du måtte gjøre noe. Ellers var de nøye med at ingen røkte på bruket – det var på grunn av brannfaren. Men det var flere enn en som stakk seg bort på en huspram og tok seg en blås. Mange brukte skråtobakk eller snus – det sto spyttebakker med sagmøle i rundt om.

Mange gikk hjem i matpausen, de bodde jo like ved. Noen fikk middagsmatspannene levert av guttunger nede i porten.

Det eldste spiselokalet lå i et hjørne av smia, i første etasje. de som arbeida på saga, stakk inn på filerverkstedet med matpakka. De på høvleriet spiste gjerne i sliperiet. vi i bordhuset hadde ei lita spisebu å ty inn i.

Svært mange av folka på bruket hadde oppnavn. Det var lettere å få tak i Karl Tolotten enn Karl Johansen, jeg hadde oppnavnet etter Charlotte – fornavnet til mor mi.

Lett å forstå var at noen ble hetende Lange-Karl og Sakte-Karl, vel å merke når du var klar over at Sakte-Karl var en av de raskeste av gutta på saga. Verre å forklare var Drømmeren, Mazurka, Stikkern og Hveteloffen.

Etter hvert gikk etternavnet nesten i glemmeboka. Jeg kan ikke tro at de som hadde oppnavn tok seg nær av det. Dessuten hørte jo skøy og leven til hverdagen på saga. Guttungene var kan hende de verste til å finne på apestreker. Det hendte vi la digre jernbeter i sekken med bakhonved som folk skulle ha med hjem. Eller det kunne hende at vi bandt et snøre i eka til Per eller Nils fra Nabbetorp, og når karen rodde hjemover på kvelden så dro vi i snøret så eka seilte tilbake til Kiærebruket.

Ølklubb på Stiven, svingom i fagforeningslokalet

– Og etter ukas slit, kom helga. Da jeg begynte på bruket eksisterte ennå ølklubbene, og en del av sagbruksfolka var medlemmer. En holdt til nede i Stiven, en annen oppe på St. Hansfjellet. Folk kjøpte øl fra bryggeriet i kassevis, møtte opp på fredag eller lørdag eller søndag, drakk ei flaske øl eller tre og tok et slag kort.

På sommerstid møttes folk også helt uformelt ute i det grønne: nede på teglverkene, oppe i Kiæråsen eller nede på Lahellebrygga med ølkorg, drammeflaske og kortlek.

Når folk fikk lyst på en svingom så ordna det seg også, en fast danseplass var i Kiæråsen, rett ovafor Bingedammen.

Festene på fagforeningslokalet foregikk i mer organiserte former. Der betalte du inngangsbillett og svang deg til tonene fra fiolin og trekkspellet til han Karl Johansen fra Karivold. Det forekom at enkelte var overlasta når festen var slutt. Jeg var vakt der i lange tider, fikk noen kroner for det og beordra dem hjem når festen var slutt. De aller fleste var snille gutter.

På sommerstid hendte det av bruket spanderte utflukt på folka. Prammer ble pynta med bjørkeløv, benker ble satt ned i bånn, Kiærmusikken spilte og det blinka i hornene når vi en pen sommerdag, med drabåten Oter foran, satte kurs for Kjøkøysundet. Så gikk vi i land, drakk kaffe som vi hadde med i digre spann, spiste matpakka, dansa og hygga oss og glemte halvvegs at snart venta en ny stri uke på Kiærs bruk.

Trykt i Demokraten 1989