Sangen om Rubin

Rubin Såheim – fisk, avholdssak, politikk.
Med minner fra fjerne år i Fredrikstad.
Fra Børneasylet og St. Croix skole.
På viserguttsykkel opp bakken til Lahellemoen.

Det første jeg husker fra Fredrikstad, er at jeg satte i å illskrike da toget fra Kristiania i røk og damp kjørte inn i tunnelen i Dammyrfjellet og det ble mørkt som i en sekk i vogna der vi satt: mor, de to brødrene mine og jeg. Så letta det vel litt, for toget damper inn på stasjonen og der står fraktvogna som skal kjøre det vesle vi har av møbler til leiligheten i Fossumsgt. 5. I dag heter det Elias Kræmmers gate, men dette var i 1916, før Anthon B. Nilsen ble beæret med eget gatenavn.

Hvorfor vi havna i Fredrikstad? Mor var fra distriktet, familien hennes kom fra Skjeberg. Far var polsk jøde fra Konow i Hvite-Russland, men såvel han som søstrene og brødrene hadde stukket av gårde fra tsarveldets Polen. Ferden endte i Norge, først på Rjukan, der han traff mor, deretter i Kristiania der far var forretningsdrivende med butikk både i Stolmakergata og Toftes gate. Men far var litt for glad i å spille kort – det endte med konkurs og knall og fall, og så søkte familien nødhavn i byen ved Glommen. Etter et par måneders tid stikker far av gårde igjen – med kurs for Amerika. Vi greide å spore han opp gjennom Frelsesarméen sånn utpå tyvetallet en gang. Så lenge mor levde kom det fra tid til annen noen dollarsedler i brev med amerikanske frimerker, deretter ble det taust og far er ute av denne historien.

Harde tider

– Mor måtte prøve å slå seg gjennom i krigstiden og etterkrigstidens Fredrikstad med «tre uforsørgede børn». I perioder var det å ty til fattigkassa. Opp trappa i Ove Rammsgate og inn til Hotvedt og fattigforstanderen bak luka i veggen og be om et bidrag. Når mor min hadde en jobb ble jeg sendt av gårde. Det hendte nok at jeg skjerma ansiktet med skyggelua hvis det var kjentfolk i lokalet.

Mor slo seg igjennom med mer eller mindre tilfeldige skurejobber til hun rundt 1920 kom i arbeid på Fredrikstad Bryggeri. Hun var med og stifta Bryggeriarbeidernes forening og ble ikke noe særlig populær hos bryggerieieren av den grunn.

Rommene vi leide hos Hans og Sørine Paulsen i Fossumsgate ser jeg klart for meg den dag i dag. Først den blåmalte stua, et rom på en 8-10 kvadratmeter. I hjørnet sto kakkelovnen som vi fyrte med bakhonved kjøpt hos Kjølberg i Damstredet for 75 øre sekken.

Møblementet ellers var et rundt bord, noen pinnestoler og et par hamra messingskjold som vi ungene var mektig stolte av. Senga i hjørnet, jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 i glass og ramme på veggen og et reveteppe på golvet utgjorde resten av inventaret. I senga lå vi tre brødrene den ene veien og mor den andre.

Ved siden av lå det vesle kjøkkenet med veakomfyren og på den andre siden gangen et knøttlite rom, nærmest et kott der mor oppbevarte det lille vi hadde av kopper og kar.

I den vanskeligste tida kan jeg tenke meg vi spiste middag en gang i uka. På fredagen kunne det vanke blodpølse, røkte kjøttpølser eller digre syltelabber, innhandlet hos Lauritz Jensen i Brochs gate.

Ellers gikk det mest på kaffe og brødstomp. Det smakte ikke så verst når du dyppa stompen i kaffen og strødde sukker på.

Av og til dukka fattigpleien opp i Fossumsgate for å kontrollere om vi var «verdige trengende». Jeg har et klart bilde av at jeg leker nede i gata, så kommer to svartkledde menighetssøstre nedover berget, jeg får øye på dem når de er utafor rørlegger Henriksen, jeg storløper inn og vasker henda og ansiktet, for snart kommer kontrollen!

Be og arbeid!

– Hver morgen leide mor de to brødrene mine og meg av gårde til Børneasylet – den store toetasjes bygningen på hjørnet av Nygaardsgata og Asylgate.

I døra sto bestyrerinna frøken Holm og assistenten frøken Nilsen og tok imot flokken på en 30-40 unger som daglig hadde tilhold og fristed i bygningen. Frøken Holm og frøken Nilsen var prektige mennesker, glade i barn, men kunne holde kustus på flokken fra Hassingen, Apenesfjellet og Trosvikstranda.

Først skulle guttene bukke pent; jentene foldet ut kjolen og neiet. Så fulgte vask av hender og ansikt i emaljerte vaskevannsfat, deretter benket vi oss ved langbordene, og etter Fader vår og I Jesu navn går vi til bords kunne vi forsyne oss av smørbrødene med geitostskiver på.

Også småbarn skal gjøre nytte for seg, het det. Og et par timers tid var små barnefingre travelt beskjeftiget med å rive opp bomullsfiller og lapper – til råmaterialer i teppefabrikasjonen. Deretter var det leketid – ute i hagen, med flaggstangen i midten og leskur og utedo med små huller i rekke og rad. Vi hoppa paradis, slo niks, lekte sisten og slo ball. Ofte lekte gutter og jenter sammen, hvis da ikke gutta skulle være ekstra kærslige og forsøke å hive hverandre ned fra dotrappa!

Klokka 11 ringte frøken Nilsen med bjella: Middagstid! Vi fikk grøt eller en sjelden gang ertesuppe kokt på asylets kjøkken. Grøten var god den, men jeg strevde fælt med å få ned klumpene.

Asylet skulle vel også være en slags førskole. Vi tegna mennesker og dyr med griffel på tavle og skar i papp og laga leamenner. De mest fremmelige av oss gikk på dørene og fallbød produktet – eller vi plukka prestekrager på Hannestadjordet som vi tilbød med et bukk: – Det skal vel ikke være en pen blomsterbukett, frue? Prisen var ti øre og de fleste kjøpte – noen kanskje for å døyve en skranten sosial samvittighet.

Ørene kom vel med, for det var fattigfolks unger som havna på Asylet. Noen hadde mista mor eller far, noen hadde en far som drakk, andre hadde foreldre som gikk uten arbeid…

Kanskje det var derfor det var et veldig samhold blant oss asylunger. Jeg kan ikke huske at det var noen som hoverte, som plaga andre eller mobba som det heter nå for tida. Vi hadde vel en følelse av å være i samme båt.

Fra Asylet til St. Croix

– Så kom dagen da jeg ble forfremma fra Børneasylet til St. Croix skole. John Johansen som pleide å gå omkring og selge skillingskaker for 12 øre stykket og Napoleonskaker for sju, fulgte meg første dagen. I handa holdt jeg skoleveska som mor hadde sydd av seilduksrester fra seilmaker Andresen på Damskipsbrygga. Slett ikke alle hadde veske, noen fikk nøye seg med å ha bøkene i Smaalenenes Social-Demokrat med en rem omkring. På bena hadde jeg gummisko, ellers løp vi gutter barbent sommerstid. Skoleantrekket ellers var kortbukse og blåtøysskjorte.

På vinteren stilte du i trebånner og lange, grå ullstrømper strikka av ei snill bestemor. Ellers var vinterantrekket knebukser og genser – og vi som kom fra Hassingen og Lahelle og Apenesfjellet kunne ha stopp både på albuer og knær. Det hendte du vred litt på det stoppa genserermet når bedremannsbarna fra Cicignon kom anstigende i klassen, med vannkjemma hår og bluser med ornamenter og sløyfe i halsen.

En gruppe for seg var gjengen fra Guttehjemmet: han Uno, han Jon og han Tore. Der var lappene på klærne ekstra mange og store. Og justisen var streng: de ble henta av frøken Gangfløt fra hjemmet når skoledagen var slutt og losa hjemover så de ikke skulle havne på gale veier.

Sjøl har jeg mest gode minner fra skolen. Lærerinna i småskolen var frøken Taraldsen, det hendte nok at hun rysta på hodet over rotet og slurvet mitt, men jeg klarte meg så bra at jeg havna på trepulten i annen rekke sammen med Reidar Andersen. Det gikk mye på lekselesing og leksehøring. Derfra til dit i geografibok eller bibelhistorie, og så var det å reise seg pent ved pulten og ramse opp byer på Sørlandet eller stotre seg gjennom israelittenes ferd over Rødehavet.

Regning var favorittfaget, gjerne framme på tavla der du fikk boltre deg med pluss og minus, med gangetegn og divisjon.

At noen ble slått i klassen med hand eller pekestokk, kan jeg ikke huske. Men fra tid til annen kunne vi høre skrikene fra overlærer Torps kontor når en ekstra forvorpen elev fikk seg noen mer eller mindre velfortjente slag fra spanskrøret eller rottingen.

Fra vokskabinettet til Fiskebrygga

– Allerede før du var ferdig med skolen, var det vanlig at du hadde småjobber. Første lønnsarbeidet mitt var som hjelpegutt – vi kan vel kalle det slik – i et omreisende vokskabinett som i lange tider holdt til på Grønli. Jeg var åtte år gammel, gikk til hånde på skytterbanen, og lurte meg til å ta en titt på nakne, svulmende damer i voks som hørte til samlinga.

Neste jobb var mitt første møte med fiskebransjen – som visergutt og altmuligmann hos fiskehandler Humlekjær nede på brygga. Der var det liv og røre: jeg gikk ærender, gjorde rent, ekspederte fiskekasser med Trippen til Selbak, Nabbetorp og Sannesund, ekspederte fruer med argusøyne som skulle sikre seg torsk eller makrell til fredagsmiddagen: – Jo, torsken er ekstra fersk og fin i dag, frue! Da var jeg blitt tolv år og lønna var 15 kroner uka.

Det kunne bli noen ekstra kroner i fortjeneste når du stilte opp for å male is til sildebåtene. Du spylte isblokkene, kløvde dem med øksa og putta bitene i hakkemaskinen som dura og gikk til fire-fem tida om morran.

Bud bedes gå kjøkkenveien

– Neste arbeidssted var i en annen bransje. Jeg tråkka viserguttsykkelen eller dro drakjerra for Fritz R. Karlsen opp de bratte bakkene til Lahellemoen eller Hassingen med poteter, grønnsaker eller fårekjøtt til Thorvaldsen, Anker, Skallefamilien og en god del til.

Hos vanlige arbeidsfolk ble du godt mottatt: – Nei, er du der igjen, da gutten min. Nede på Cicignon kunne det være både og.

Hos frua til Elias Kjær kunne det vanke både boller og vafler, hos andre var det absolutt «Bud bedes gå kjøkkenveien». Visergutten ble godt kjent med byen og dens store og små celebriteter. På morran møtte jeg opp for å hente varer som kom med halv åtte-toget. Og på sykkel gjennom byen treffer jeg dem som perler på en snor: postmester Urland med skalk stanser på Nygaardsgata for å veksle noen ord med doktor Haugland og redaktør Urdahl i Fredriksstad Blad. Utafor Stinglgården står Sigurd Hansen i ivrig samtale med Felix Mathiesen. Og borte i gata seiler fru dr. Forsberg av gårde, du kan høre henne på lang lei. Deretter fru Haugen fra Olsens hotell, stram dame med kjempestor hatt, i følge med datteren som er den reneste skjønnhet.

Det var litt av hvert å se for en morrapigg visergutt som såvidt hadde begynt å legge planer for framtida.

Trykt i Demokraten 1989