Fra stolpe til satellitt

En televeteran ser tilbake.
Odd Lehmann startet i telebransjen for 50 år siden. Som ingeniør, senere driftsbestyrer, deretter teknisk sjef for Sarpsborg teleområde har han fulgt utviklingen her i distriktet.
Fra tiden da vinden ennå sang i telefontrådene langs veien, da sentralen kunne fortelle at fru Hansen hadde gått på besøk til søsteren sin, da man bestilte riks til Oslo og Drammen, og frem til dagens helautomatiske teleteknikk.

– Helt fra jeg som guttunge koblet en lommelyktpære til stikkontakten hjemme har jeg vært interessert i elektrisitet, og tidlig drømte jeg om å utdanne meg i faget. Samtidig var jeg fascinert av fly og flyging og i første omgang var det trangen til å beherske lufthavet som seiret. Etter artium på Den gule anstalt ble jeg i 1932 opptatt ved Hærens Flyverskole på Kjeller der jeg nærmere et år tumlet Moth’er og Fokkere under himmelen – kanskje den morsomste tiden i mitt liv.

Det gikk imidlertid opp for meg at jeg måtte skaffe meg en høyere utdannelse enten det gikk slik eller slik, og i 1934 pakket jeg kofferten og dro til Tyskland som nybakt elev ved svakstrømslinjen på Technische Hochschule i Hannover.

Student i det tredje riket

– Allerede dengang merket man hva som var i gjære i Tyskland, og at Europa sakte, men sikkert gikk mot en ny krig.

I alt var vi ca. 40 nordmenn ved høyskolen. Studentene ble delt inn i grupper på fire, blant annet under arbeidet i laboratoriene. Vi var gjerne tre tyskere og en nordmann på partiet. Ingen i min gruppe var nazist. Når vi var samlet, hendte det aldri at de tyske medstudentene uttalte seg nedsettende om Hitler og nazistene. Men enkeltvis, på tomannshånd, kunne de være svært så frispråklige og kritisere systemet sønder og sammen. Forøvrig fantes det erklærte nazister både blant studenter og lærere ved Technische Hochschule. Den første tiden fantes ennå en og annen jøde blant studentene, de forsvant etter hvert, stille og ubemerket.

Jeg var i Berlin i 1937, på Heldengedenktag. Jeg så regimentene marsjere under fanene på Under den Linden, jeg så kanonene og panservognene rulle frem og Hitler som hilste troppene fra en åpen bil og hørte mengden brøle av begeistring. Jeg sa til sidemannen min: – Se på de guttene, de kommer sikkert til å gå i krigen.

I dag hører en ikke så sjelden tyskere si: – Vi, de vanlige tyskerne var ikke med på det. Min erfaring fra 30-tallets Tyskland sier noe annet.

Jeg var heldig og kunne avslutte ingeniørstudiet allerede i 1935, for det året ble det undervist i tre istedenfor de normale to semestre ved høyskolen: Hitler trengte elektroingeniører.

Prøvetid og en krone timen

– Som nybakt ingeniør gikk ferden tilbake til det fredelige Fredrikstad og jobb i Fredrikstad Telefonkompani med prøvetid og begynnerlønn på en krone timen.

Telefonkompaniet og deretter Televerket ble arbeidsplassen min til jeg gikk av med pensjon for 10 år siden.

Arbeidsplassen var forøvrig den første tiden et skrivebord som ble satt inn i en krok i salen i fjerde etasje i telefongården, en sal som rommet sentralen, hjertet i Fredrikstad Telefonkompanis anlegg. Det kunne bli så som så med arbeidsroen for der raslet og tikket og gikk en Ericsson 500 punkts velger, mekanisk betjent av en motor som drev såvel en horisontal- som en vertikalakse, slik at kontaktene ble sluttet og flere tusen abonnenter kunne komme frem til numrene de hadde slått. Anlegget ble installert i 1933 og var i drift til 20. august 1987. Det er vel litt av en rekord og vitner om høy kvalitet på apparatene og en meget dyktig teknisk stab – la iallfall to være nevnt: Ole Jørgen Hansen og Rolf Nilsen. Teknikerne utrettet det utrolige med skruetrekker og målekrakk.

Det kunne jo lett oppstå feil i vekslene, det var tusenvis av kontakter som skulle fungere. Etter hvert fikk teknikerne en fabelaktig evne til å finne feilen: på et øyeblikk lette de seg frem til det avgjørende punkt så kjøpmann Arnesen på Lisleby igjen kunne bestille varer hos grossisten i Fredrikstad eller i hovedstaden.

I tillegg hadde vi det forebyggende arbeid, vi hadde en hel stab av damer som til enhver tid pusset og renset og smurte og holdt den innviklede apparaturen i den skjønneste orden.

Jeg hadde mange interessante oppgaver i læretiden, jeg ledet blant annet installasjonen av en ny tusengruppe, altså en utvidelse på tusen abonnenter. Telefonen var ennå firesifret, årsavgiften var 70 kroner, en lokal samtale uansett lengde kostet to og et halvt øre ifølge tariffen til Fredrikstad Telefonkompani, grunnlagt av Olaf Holwegh i 1883, og et av de mange privateide telefonselskaper her i landet.

– Kan jeg få Oslo, frøken?

– Gikk du ned trappen fra fjerde etasje og ned i annen, kom du inn på Statens område. Der var rikstelefonsentralen, statlig og fremdeles manuell, selv etter at den var flyttet fra Posthusgården der den tidligere holdt til. Ca. 10 flittige telefonister under ledelse av en kvinnelig bestyrer var travelt opptatt med å plassere jackene i de riktige hullene når utålmodige abonnenter forlangte Oslo, Gøteborg, Hamburg eller en sjelden gang New York. I dag slår du inn 13 numre på din heltransistorerte trykknapptelefon og kommer frem til fjerne land på et øyeblikk. Før slo du rikstelefonens nummer på Elektrisk Bureaus bakelittapparat med blank tallskive, modell 1932, og teknisk langt forut for sin tid. Det kunne vare og rekke før samtalen ble satt opp, noe som skyldtes mangel på linjer. Særlig var tiden fra kl. 10 og noen timer utover en hard arbeidsøkt for de flittige telefondamene.

Ennå i slutten av 30-årene og lang tid fremover var de gamle manuelle sentraler i bruk utover i distriktene. Og sentralene gjorde en god innsats trass i nedslitt og foreldet utstyr. Og de var mer enn tekniske knutepunkter – de kunne fungere som rene opplysningssentraler, ja, sogar som sosiale institusjoner.

Hvis du ønsket å snakke med fru Olsen eller hr. Hansen, kunne damen på sentralen opplyse at nei, hun var nok en tur i butikken, eller han var en tur over hos naboen – men var nok å treffe om en halvtimes tid. Og hadde ulykken vært ute, eller noen var blitt syke, var det ofte telefonsentralen som skaffet hjelp. Og under krigen i 1940 var det mange telefonister på små landsens sentraler som midt oppe i frontlinjene, på egen hånd og på eget initiativ telefonerte bakover til stabene og rapporterte om hvor langt tyskerne var kommet.

To korte og en lang til skipsreder Bastiansen

– Jeg nevnte det mangelfullt utbygde linjenettet. Særlig oppover mot Veum var det plagsomt, med flere abonnenter på samme linje. Så var det å signalisere: to lange til Hansen, en kort og en lang til Nilsen og så videre.

For at det ikke skulle bli for familiært var det tekniske opplegg slik at linjen ble sperret for de som lå etter på tråden til de som ble ringt opp. Og hvis en abonnent før på tråden skulle være fristet til å løfte av røret, sperret den nysgjerrige hele linjen videre.

Et annet problem var skipsrederne på Hankø som tok med seg jobben på ferie. Ut til Hankø hadde vi i alt 20 linjer. Når skipsrederne om formiddagen sveivet og ringte sine ordre til banker, børs og egne kontorer ble det en travel tid for de kvinnelige medlemmer av familien Andersen på slippen som i årevis hadde betjeningen av den lille manuelle sentralen. Og det var nesten umulig for lokalbefolkningen å komme gjennom.

Jeg husker godt vi installerte automattelefon der ute i 1935 – en Elektrisk Bureaus 10 punkts velger som langtfra var like pålitelig som Ericssonsentralen. Telefonkompaniet bygde en feriehytte for funksjonærene der ute på Hankø, i et hjørne murte man opp et rom av mursten og der inne sto sentralen plassert.

– Vi kommer ikke frem, kan dere sende en mann?

– Eldre Fredrikstadfolk vil sikkert huske det store telefontårnet på taket av Bjørnulfgården der sentralen lå tidligere. Den aller første tiden lå forøvrig sentralen i en loftetasje i Agentgaten, og hadde en kapasitet på 110 linjer.

Tårnet var for lengst ute av bruk lenge før min tid i Telefonkompaniet – men luftlinjer ble fremdeles benyttet – også mellom distriktssentralen og hovedsentralen. Et vanlig syn var telefonstolper langs gater og veier, med fra ett til åtte tverrjern og åtte isolatorer på jernene og linjer av kobbertråd. Den galvaniserte jerntråden var forsvunnet, bortsett fra på Hvaler, der var telefonanlegget drevet av staten.

Luftledningene skapte stadig problemer, det var stadig henvendelser til sentralen: – Det må være noe gæernt, vi kommer ikke frem i telefonen.

Vi hadde rørforbindelse fra fjerde og ned i kjelleren der linjeavdelingen holdt til. Så ga linjeformann Nilsen sine ordre og folkene dro ut – enten enkeltvis pr. sykkel med trådbunten over styret, eller to stykker i den ene personbilen som sto til disposisjon, for å finne og rette på feilen.

Ofte hadde vinden filtret trådene sammen, ofte var avstanden bare noen få centimeter. Særlig utsatte steder var for eksempel Skjærviken hvor ledningene gikk på tvers av vindretningen. Resultatet kunne bli overledning eller at to abonnenter plutselig kunne befinne seg på samme linje, til liten glede for begge parter.

Linjefolkene hadde en høyt oppdrevet teknikk: de kastet opp en trådbunt, så et lite rykk og ledningene gikk fra hverandre og forbindelsen var i orden.

Kaldt og fuktig vær skapte andre problemer. Det dannet seg isbelegg på isolatorer og linjer, opptil flere sentimeter tykt, og dermed fulgte brudd eller overledning.

Eller det ble fine sprekker i isolatorene, så strømmen fant veien via jernpiggen til jord. Det var ofte til stort bry for oss, de tynne sprekkene var nesten umulige å finne, selv om linjefolkene var dyktige nok. Noen formell utdannelse i faget hadde hverken de eller montørene dengang, skikken var at de eldre hadde med seg og lærte opp ungguttene. Jeg husker spesielt gamlekara fra 30-årene, mange var forhenværende sjøfolk som var vant til å ferdes i master og rør – uten stolpesko, og som uanfektet entret de høyeste stolper, slike som vi for eksempel hadde i Nabbetorpdistriktet.

– Stolpen var jo pill råtten!

– Stolper ble også kjørt ned, selv om biltrafikken de første årene mine i etaten var heller beskjeden. Til å begynne med fikk furutrestolpene et strøk med kreosot og tjære. Senere gikk man over til å trykkimpregnere med kreosot, og da kunne stolpene bli stående i mange år, mange holder stand ennå.

Men til gjengjeld ble trevirket sprøtt, spesielt i kulde, og da var det jo også glatt på veiene, og så fikk vi gjerne høre: – Jeg har kommet i skade for å kjøre ned en stolpe på Torsnesveien, den var jo pill råtten! Det var den imidlertid ikke. Ellers gikk man etter hvert over fra luftkabel til jordkabel. Når det gjelder kabler i jord, var Fredrikstad Telefonkompani tidlig ute. Allerede i 1904 ble den første jordkabelen lagt fra sentralen langs Nygaardsgaten frem til Ferjestedet med en sidelinje til jernbanestasjonen. Senere fulgte flere, gjerne lagt av svenske kabelarbeidere fra L. M. Ericsson. Mange av kablene ble lagt under fortauet, i dag ligger de langt ute i gaten – og all forbindelse innen byen går via kabel.

Radiolink og dataalder

– I 1953 ble Fredrikstad Telefonkompani overtatt av Televerket; innløsningsprisen var i overkant av 7 millioner kroner. Den tekniske sentralen er flyttet til det nye bygget i Bryggeriveien. De tidligere kontrollkretser har blitt omorganisert til 6 teledistrikter og 28 teleområder.

Nytt utstyr som vi ikke engang drømte om i tredve- og førtiårene er tatt i bruk. Reisningen av radiolinkmasten på Sprinklet var innledningen til en ny epoke. I dag går ofte budskaper via satellitt frem til dataskjermen.

 Trykt i Demokraten 1989