«Gi meg de rene og ranke…»

I 1930-årene sto ofte Jenny Valls navn på plakaten når Sarpsborg AUL hadde møter.
Når 1. mai skulle feires, når Spaniakomiteen sendte ut sine solidaritetsappeller: Jenny Vall leste dikt – og leste dem slik at det ble husket. En fra ungdomslagsmiljøet den
gangen har sagt det slik: «Når hun leste Rudolf Nilsens dikt «Revolusjonens røst» – «Gi meg de gudløse stolte som ikke har hang til mystikk…» med sin varme, myke, men sterke stemme følte vi det som nålestikk i våre unge kropper».
Vi har truffet Jenny Vall, og her forteller hun om hvordan hun opplevde arbeiderungdomslagsmiljøet i 1930-årene.

– Arbeiderungdomslaget – det er noe for deg. Der skal du bli med – ikke gå hjemme og slenge. Noe arbeid ser det ikke ut til at du får noengang, sa far engang til meg i begynnelsen av 30-åra.
– Og så ble jeg jo med da, og der fant jeg et miljø, samhold og kameratskap, noe å leve og brenne for som er vanskelig å skjønne for de som er unge i dag.

Det er Jenny Vall Andersen, tidligere bare Jenny Vall, som sier dette. Og Jenny Vall er ikke noe ukjent navn i arbeiderungdomssammenheng. Var det et møte, en tilstelning eller en fest i arbeiderbevegelsen i 30-åra, kunne en ofte lese på plakaten utenfor Folkets Hus eller på lyktestolpene på Lande og Alvim:
Diktlesning av Jenny Vall.

Og Jenny Vall kan huske ennå: med glød i blikket og manende håndbevegelser klinger «Du må ikke sove» eller «Revolusjonens røst» gjennom stua i blokka på Alvimhaugen. «Gi oss de rene og ranke..»
Her har hun bodd de siste 23 åra sammen med sin mann, Kaare, også en gammel arbeiderungdomsgutt. Det var ikke bare politiske diskusjoner i AUF i trettiåra.

Født og oppvokst på Enenda. Den første tiden i ekteskapet bodde hun og Kaare hver for seg – som så mange ektepar i 30-åra. Senere ble det råd til 1 rom og kjøkken vegg i vegg med Folkets Hus. Så veien til A-sal og scene var så kort som den kunne være, sier Jenny Vall.

Vi måtte til Folkets Hus

– I 1932 gikk jeg til Folkets Hus og fikk medlemskort i ungdomsbevegelsen. Det var greit å finne sin plass på den riktige siden av klassegrensa. For et klasseskille var det. På skolen fikk «dom fine» en helt annen behandling av læreren enn vi fra arbeiderhjem. Og når vi senere gikk i 1. maitoget, sto middelskoleungdommen på fortauet og slengte hånlige bemerkninger etter oss. Men vi rettet bare nakken og gikk på, med trass i blikket. For det var jo vi som var framtiden, det som skulle komme, ikke de på fortauet.
Møtene i ungdomsbevegelsen? Om jeg husker dem? Om det tordnet, lynte eller snødde, så måtte vi hver mandag av gårde til A-salen i Folkets Hus. Det var liksom blitt en del av selve tilværelsen, det.

Vi åpnet alltid med en sang. Alt i alt var det omkring 300 medlemmer i arbeiderungdomslaget i Sarpsborg, så selv om ikke alle møtte fram på møtene, ble det
kraft i sangene: «Gryr i Norden» , «Frem kamerater»… Så var det foredrag – det kunne være Hønsvald eller Nygaard fra avisa – ja, Nygaard han kåserte vel heller, han. Eller Gerhardsen – Rolf da vet du.

Så skulle det diskuteres. Først ute var ofte Oskar Grønmark, så grep Hans Hansen, drivkraften, ildsjelen i laget ordet. Hans var en ekte arbeidergutt i sinn og skinn.
Jentene var heller ikke tapt bak en vogn i diskusjonen. Astrid Sveen var kanskje den første
av jentene som våget seg på et basketak med guttene i debatten. Mange av oss andre jentene beundret henne for dette. Astrid ble senere valgt til formann i laget. Noen stusset, det var ikke så vanlig med kvinnelige formenn eller forkvinner som det heter nå for tida.

Og så var det dans etterpå. Slik jeg husker det var det sjelden eller aldri noen som ble sittende som veggpryd i A-salen på Folkets Hus. Vi engasjerte sjøl under dansen med et klapp på skulderen til dem som vi ville ta plassen til.
Tonen mellom gutter og jenter var grei og åpen. Ikke noe borgerlig hysj-hysj-mentalitet der i gården.

«Et sted å være i Pellygata»

– Trakteringen på møtene? Vanligvis kaffe og wienerbrød. Kaffe til 15 øre koppen, wienerbrødet kostet 10 øre. Hadde du ikke penger, var det alltid noen som stakk til deg slantene. Noen ganger skulle det være Noen ganger skulle det være fint. På «jentenes kveld» sto vi for serveringen. «Sildeaften» var populært. På «guttas kveld» gikk det helst i lapskaus. På disse kveldene var salen spesielt fint pyntet med girlandere i taket og røde flagg langs veggene.
Vi satt rundt småbord med duk på, og det sto friske blomster på bordene.
Vi hadde så mye bedre tid enn ungdommen i dag, det var ikke så mye som fristet. Og så får vi ikke romantisere for mye heller: svært mange av medlemmene våre gikk arbeidsløse år etter år. Da var det godt å ha laget å ty til.

Vi traff hverandre sent og tidlig. På en eller annen måte fikk vi leid et lokale i Pellygata. Det ble liksom «et sted å være» for oss. Det var billigere å leie der enn i Folkets Hus, og du vet, lagets økonomi var ikke bestandig så god. I Pellygata var det åpent alle kvelder i uka. Med curonne og kortspill, studiesirkler og diskusjoner.

Og studiesirklene: i politikk, organisasjonslære, arbeiderbevegelsens historie. Ofte var studiesirkellederne våre egne lagsmedlemmer. Kåre Langsholdt holdt øvelser med de teaterinteresserte.
Nils Nilsen innførte oss i den engelske uttales mysterier – med god støtte i et Linguaphonekurs.
Penger? Du har jo pratet med Einar Strand i AIL-Sarpsborg. Han sa at arbeiderungdommen i 30-åra var utrolig oppfinnsom. Det hadde han sannelig rett i: basarer, utlodninger, lykkespill. Og jazzaftnene i Folkets Hus, eller «sjessaftnene» som vi sa, var en god inntektskilde. Da var dansen det viktigste. Tango og foxtrot til tonene fra Holgers kapell fra Arvika eller lagets egne orkestre «Pedersens trio» og «Wahlstrøms trio».
Vi hadde eget showorkester i laget, «Lasaron-orkesteret», i de utroligste antrekk med bredbremmede hatter og gjøglerglede i mengder. De gjorde alltid stor lykke når vi besøkte lag i andre byer.

Ingen kulturkirse

– Kulturkrise var et ukjent begrep i AUF-Sarpsborg. Vet du at vi hadde eget lagsbibliotek? Der lånte jeg bøker av Falkberget og Aasen og Øverland. Det var noe annet enn leseboka på skolen, der var det bare «Terje Vigen» som gjorde noe inntrykk!

Vi hadde egen teatergruppe som trakk fulle hus da den framførte syngespillet Bondeslusken i det gamle Fram-lokalet i Jernbanegata.
En egen komite laget veggaviser til møtene, klippet og klistret opp tegninger, fotografier og avisutklipp om arbeidsløsheten, Spania, krigsfaren.
Og så hadde vi naturligvis vår håndskrevne lagsavis «Kampluren». Skrivejobben gikk på omgang og avisa ble alltid lest opp på møtene.
Og så var det Tramgjengen. Ja, du har vel knapt sett en tramgjeng i aksjon noen gang, du. Det ble sagt at nest etter Torshov AUL hadde vi den beste tramgjeng i landet. Du skulle sett oss, i blå bukser sydd av satin, når vi sto oppmarsjert, 20 i alt, på scenen i Folkets Hus. Taktfast sa vi fram teksten, som kunne handle om kampen mot krigen, mot fascismen, mens vi beveget oss i takt med musikken.

Lyseffektene ordnet William

– Ofte var det lagt inn lyd- og lyseffekter – det fikset altmuligmannen og tusenkunstneren
William. William Mikalsen var jo lysmester på scenen i Folkets Hus i 23 år.
Når krigen raste, dundret og smalt det rundt på scenen – og når sosialismen hadde seiret og solen steg opp, så var det Williams prosjektor mot bakteppet. Og så sa vi fram seiersverset – mens vi strakte hendene mot lyset, mot sola.

Leder for det hele var Mauritz Bjerkholdt, og øvelsene holdt vi i kjelleren på Folkets Hus. Det var Mauritz Bjerkholdt som første gang fikk meg til å stå fram og lese dikt. Senere ble det liksom min oppgave på møtene. Og på første mai leste jeg alltid fra baldakinen over Folkets Hus. Jeg gikk inn for det med liv og sjel. Og etterpå var det mange som kom og sa «at du tør å stå fram slik».

«Du skal tenke på dem du leser for»

– Hvorfor jeg var så glad i å lese opp? Kanskje fordi jeg selv var så glad i diktene. Jeg levde meg inn i dem og så handlingen i diktet for meg. Når jeg leste, så jeg hvordan arbeiderne ble hundset, men reiste hodet og gikk på med nye tak.

Jeg prøvde alltid å lære diktene utenat, slik at jeg kunne se på dem jeg leste for, henvende meg til hver enkelt med det jeg hadde å si. Du fikk mye bedre kontakt enn når du står og leser med en bok i hånda.

Yndlingsdikt? Det var så mange. Men jeg leste ofte «Verden, vårt hjem» av Arne Paasche Aasen. «Ungdom» av Elling M Solheim og «Guernica» av Arnulf Øverland. Det diktet leste jeg sikkert hundre ganger på de mange Spania-møtene i slutten av 30-tallet.
Om jeg var nervøs? Jeg husker en gang, da sto det på plakaten at det var opplesning av Jenny Vall og Arne Paasche Aasen i Folkets Hus. Så ble det ikke likere enn at jeg skulle lese først. Men det må ha gått bra, for etterpå sa Paasche Aasen at jeg ikke kan gå på scenen og lese etter at vi har hørt Jenny Vall. Men det gjorde han nok likevel.

Jeg er glad jeg fikk være med

– Men rutinen kom etter hvert. Vi i arbeiderungdomslaget reiste ofte og besøkte lag i andre byer og steder. Var det i nærheten – f eks i Skjeberg – gikk vi på beina og sang kampsanger mens vi gikk. Skulle vi lenger avgårde, ble det lastebilskyss. Jeg husker en landsleir ved Mandal. Der var det lag fra hele Østlandet, og kveldsunderholdningen sto amatører fra de forskjellige lagene for. Da jeg hadde lest, kom noen bort til meg og sa: «Hva har du her å gjøre, du er jo profesjonell». Jeg ble både sint og stolt, men fikk til slutt forklart dem at jeg var bare en vanlig arbeiderungdomslagsjente fra Sarp.

Bli profesjonell? Av og til kunne jo tanken streife en, men på den annen side, å lese «Bergljot» av Ibsen var fint, men han var jo ikke min dikter, det var jo ikke et kampdikt som jeg kunne lese for den klassen jeg selv tilhørte.

Det var rike år. Jeg er glad jeg fikk oppleve arbeiderungdomslagsmiljøet i 30-åra. Selv om arbeidsløsheten var stor og krigsskyene samlet seg i horisonten. Men som jeg sa, vi hadde noe å kjempe for, noe vi brant for.
Det er noe jeg savner i politikken i dag, ideer, idealisme, om du vil. Når valget står for døra og høyttalerbilen spiller kassettmusikk for 3 unger og en katt utenfor Samvirkelaget på Alvim, tenker jeg tilbake på 30-åra.
Da dro vi i laget med lastebil til Greåker eller Lande, slo ned sidelemmene, Tramgjengen tok fatt. Hans Hansen holdt appellen og folk klappet og stemte sosialistisk!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1983