Greåker: russiske krigsfanger i fangeleir og på flukt

Året er 1943. På idrettsplassen på Moa ved Greåker reises tyskerbrakker – for russiske krigsfanger og for norsk generatorknottfabrikasjon.
Etter hvert kommer lokalbefolkningen i kontakt med krigsfanger. Mat og tobakk finner veien inn i leiren, ut av leiren vandrer håndarbeider: Ringer, leketøy, skrin.
Enkelte Greåker-beboere har sin gang i leiren – vennskapsbånd knyttes mellom nordmenn og russere.
1945: Tyskland er snart «kaputt». Flere fanger flykter fra Moa-leiren. Lokalbefolkningen holder fanger skjult, hjelper dem på vei mot Sverige, mot friheten.

Under siste krig satt nærmere 80 000 russiske krigsfanger i fangeleir i Norge. 13 000 av fangene vendte aldri tilbake til sitt fedreland, de bukket under som følge av sult, sykdom, mishandling, eller de ble rett og slett henrettet av tyskerne. Hovedtyngden av fangene finner vi i Nordland og Troms. De ble satt inn i arbeidet med forlengelsen av Nordlandsbanen, et ledd i tyskernes strategiske planer østover.

Men også i resten av landet fantes russiske fangeleire: på Ulven ved Bergen, på Sola ved Stavanger, på Ørlandet ved Trondheim. Østfold hadde også sine russiske krigsfangeleire: på Rauøy utenfor Fredrikstad, ved Mysen og ved Askim. En av de russiske fangeleirene lå ved Moa på Greåker. Fangene i leiren var i alt vesentlig beskjeftiget med fabrikasjon av generatorknott. Leiren lå midt inne blant bebyggelsen på Moa og det ble derfor tålelig god kontakt mellom Moa-folk og fangene. Folk på Moa var flinke til å hjelpe de russiske fangene med mat, noe som bidro til at Moa-leiren må ha hørt til de bedre av fangeleirene. I motsetning til f eks. Drevjaleiren i Nordland hvor dødsprosenten var høy, ca 50% og mishandling hørte til dagens orden, hører en ikke om dødsfall i forbindelse med leiren på Moa.

Minnene lever

Det lever ennå en rekke personer som har minner fra leiren, og fra begivenheter som knytter seg til de russiske fangene. En av dem er Borg Frank fra Greåker. I 1944 fikk han anvist arbeid i leiren av arbeidskontoret i Sarpsborg. Tok han ikke jobben, fikk han ikke utlevert rasjoneringskort. Borg Frank kviet seg, men det var ikke noe annet å gjøre.

– En dag sto jeg altså innenfor det høye plankegjerdet som gikk rundt Moa-leiren. Jeg og flere med meg drev i selve produksjonen, kappet generatorknott med en vanlig kappsag. Vi fikk 30 cm stokk til saga, kappe den opp i småbiter som falt ned i ei tro. Knotten ble så kjørt i vagger innover til et stort lager. Der inne var russerne. De drev og stabla og bredte utover, lag på lag. Det var åpne vegger i lageret, slik at knotten kunne tørke, for veden fi kappa var heller rå. Etter tørkingen ble knotten pakka i papirsekker og kjørt bort. Mange biler og busser her i distriktet kjørte nok på knott fra Moa-leiren.

Russerne var bestandig sultne

– Russerne så vi helst på avstand. Når de så oss, førte de handa til munnen, de var sultne. Det vandret mange brødskiver fra matpakkene våre og over til russerne. Hvis det bare var en tysker i nærheten var det ikke så farlig, det var verre når det var to. Jeg husker en episode: Jeg hadde lagt en eske hjemmeavla tobakk på en stolpe, russerne skulle få den. Man da jeg snudde og skulle gå, hørte jeg tyskerstøvlene bak meg. Vakten ropte «Holdt»!
– jeg gikk på. Så hørte jeg han tok ladegrep og da var det best å stanse. Jeg fikk en forferdelig overhaling, men etterpå tror jeg russerne fikk tobakken, så han var ikke så umulig likevel.

I sydenden av leiren, ved hovedporten, var det forresten en slags utstillingskasse. Der fikk russerne stille ut ting de hadde laget. De var veldig flinke med hendene sine. Så kom folk med brød, litt hermetikk og hva de ellers hadde, og tyskerne ordnet byttehandelen. Det ble sagt at matvarene ikke alltid kom fram til russerbrakka. Jeg vet ikke, jeg.

Ei folkevond bikkje passa på

– Det var trist å se russerne. Det så ut som om de hadde vært i fangenskap lenge. Jeg husker fillene de hadde tullet rundt bena. Men noen mishandling så jeg ikke, selv om du kunne høre vaktene hoie og skrike til russerne.

På slutten ville tyskerne utvide leiren. De drev og slo ned pæler med en stor rambukk. Pælene bare forsvant ned i lera. Meningen var å bygge nye brakker, tror jeg. Etter krigen hadde idrettslaget et svare strev med å få bort stokkene. En ting husker jeg godt: ved leirporten i nordenden hadde tyskerne en slags løpegård med ei diger bikkje i. Den må ha vært folkevond, for når de lufta den på veiene rundt her, så måtte det to tyskere til for å holde bikkja, de holdt i hvert sitt bånd. Bikkja skulle vel skremme fangene så de ikke flyktet.

14-åringen slapp inn i leiren

En annen Greåker-gutt som husker Moa-leiren godt er Erik Engsmyr. Han var noe yngre enn Frank, en 14-årig guttunge da brakkene ble reist i 1943 på fotballbanen til Greåker idrettsforening.

– Barndomshjemmet mitt lå kloss inntil leiren så det var lett for en guttunge å følge med. Og så hadde jeg lovlig ærend inn i leiren. En gang om dagen dro jeg ei lite kjerre med potetskrell fra russerkjøkkenet, vi fikk avfallet til dyra hjemme. Slik ble jeg godt kjent med både de russiske fangene og de tyske vaktene. Jeg kunne nesten gå som jeg ville inne i leiren, i alle fall på dagen. Det var ca 20 tyske vakter, eldre Wehrmachtsoldater. Jeg tror de var skitt lei hele krigen. En av dem kunne prate flytende svensk. Jeg husker da han ble kommandert til å reise til Tyskland. Han gråt, han visste ikke om familien hans var i live. Vaktene var sånn stort sett greie folk som så en annen vei om vi stakk til russerne ei matpakke.

Russerne var skolerte mennesker

– De russiske fangene? Ja, jeg kan se dem for meg den dag i dag. Det kan ha vært en 73-74 stykker. Yngre folk, sånn i 30-årsalderen. Slitte, vatterte uniformsjakker eller store grå frakker. På bena hadde de bare noen støvlefiller, jeg husker hvordan de tullet sekker rundt bena for å holde varmen. På vinterkveldene når kulda sank, tenkte jeg ofte på hvordan russerne hadde det.

Mitt inntrykk er at russerne var skolerte mennesker. En jeg ble spesielt god venn med var skolelærer. Danjo het han, en høy, pen kar. Broren hans var også i leiren og de sa han var doktor. Danjo og jeg ble fine kompiser, jeg husker han ofte slo meg på skulderen. En gang ga jeg Danjo en sølvkrone, og noen dager senere hadde han laget en russerring til meg, med sigd og hammer på.

God disiplin blant fangene

– Jeg var ofte inne i russerbrakka, ja det var bare en fangebrakke i Moa-leiren. Brakka kunne vel være ca 15-20 meter lang og 10 meter bred. Den lå nede ved vannet. Inngangen var på midten. Langs veggene og midt på golvet var det spikret opp toetasjes senger med løs halm i. Russerne måtte ligge rett på halmen, akkurat som i et fjøs. Ute på golvet var det langbord og stoler, der spiste de eller puslet med sitt. Brakka hadde to vedovner, en i hver ende. I taket hang det nakne lyspærer. I den ene enden av brakka gikk det en lang vask med kaldt vann, det var toalettutstyret. Til tross for enkle forhold, var russerne renslige og ordentlige. Og det virket også som de hadde god disiplin seg imellom. De delte alltid broderlig maten som jeg og andre hadde med. Slagsmål eller krangel opplevde jeg aldri. Jeg husker at russerne var veldig flinke med hendene: De satt alltid på kvelden og skar i tre eller drev med annet håndarbeid. De lagde flymaskiner, ringer eller skrin som de dekorerte med strå fra sengehalmen. De spurte ofte om jeg kunne skaffe dem litt lim til å lime på skrina.

Håndarbeidene byttet de med mat. Det ligger nok mange russerskrin rundt i kommodeskuffene her på Greåker.

Maten de fikk i leiren var ikke rare greiene. Når jeg skulle hente potetskrell, hadde jeg ærend inn i russerkjøkkenet, et lite hus midt ute i leiren. Der drev en tysker på med å koke poteter og kålrabi i en stor feltgryte, og en russer satt og skrelte poteter. Noe fisk eller kjøtt så jeg aldri. Men de fleste her på Moa stakk til russerne det de kunne avse. Det var stor medfølelse med russerne som måtte arbeide søndag som hverdag.

Russiske krigsfanger som middagsgjester

– En gang hadde vi tre russiske fanger til middag på kjøkkenet hjemme. Vi hadde kjøttkaker med stua kål og tyttebærgrøt med nysilt melk. Jeg spurte en av de tyske vaktene, jeg tror han het Fritz, om tre russere som han hadde på veiarbeid, kunne spise hos oss. Han nikket ja. Så satte de seg til bords. Da virket de glade. Vakta satt på en skammel med geværet på knærne og røkte. Etterpå klemte russerne meg og takket. Da de skulle gå, spurte de om de kunne få potetskrellet. Som jeg sa, hendte det at russerne drev med veiarbeid. Veien gikk rett gjennom barndomshjemmet mitt. Or satte ofte et par spann med kålrabi ute ved husveggen. Etter en stund var spannet alltid tomt.

Tyskland kaputt!

– Krigen gikk mot slutten. Jeg husker at vi sa til vakta i porten: «Tyskland kaputt!», men han bare ristet på hodet. På slutten av krigen var tyskerne veldig nervøse. Når flyalarmen gikk, løp alle, bortsett fra de faste vaktene da, opp i skogen bak leiren. De var nok redde for å få bombene i hue.

Så en dag var det virkelig «kaputt». Russerne reiste veldig brått fra Greåker, de ble hentet om natta med lastebiler. Mor hadde vært oppe den natta. Hun hadde hørt latter og sang fra bilene da de durte forbi huset vårt. Mange var nok litt skuffa da, de hadde vel venta å få ta ordentlig avskjed med fangene som de hadde forsøkt å hjelpe etter beste evne. Jeg har hørt at det sto et takkeskriv fra Moa-fangene i SA, en uke eller to senere. Kanskje du kunne finne ut om det.

Russeren gjemte seg i grisebingen

Trass i vakter og folkevonde bikkjer rømte det fanger fra Moa-leiren. En dag sto det en russer i døra hjemme hos Asta og Otto Johansen.

– Jeg må si jeg kvakk i da det en dag sto en russer i kjøkkendøra her, forteller Asta Johansen. Med miner og fakter ba han om mat, han var så sulten. Jeg delte den maten jeg hadde med ham. Jeg var litt redd for ham, han virket liksom litt, hva skal jeg si, urolig i øynene. Noe av maten stakk han ned i noen store lommer han hadde på innsida av frakken. Yngste bror min kom inn, han pekte ut av vinduet. Utenfor sto det flere tyskere. Russeren ville gå opp i annen etasje, men jeg torte ikke, det var jo dødsstraff for å hjelpe fanger som hadde rømt. Han satt litt, så gikk han ut og smøg seg inn i et grisehus vi hadde. Han puttet høy i vinduet så det ble litt skymmert, så la han seg i grisebingen og bredte høy over seg. Tyskerne var inne i grisehuset, men fant ikke russeren. Men det gjorde dattera vår, hun skulle inn i grisehuset og nappe litt høy til kaninene, og fikk tak i benet til russeren!

Ellers undersøkte tyskerne rundt om, borte hos Simensen skjøt de med gevær under lagårn. Men så sa en tysker til meg: «Russeren langt borte nå.» Men det var han ikke, for han lå i grisehuset hjemme. Etter noen timer la han i vei videre. Senere hørte jeg folk si at han var blitt sett oppe ved Solli-brua. Jeg under meg på hvordan det gikk videre for stakkaren.

Det kan ha vært ved samme høve at Einar Bjørnland, selv ivrig lokalhistoriker, traff russiske krigsfanger på flukt og hjalp dem videre.

Fangene ville bo i barhytte i skogen

– Russerne fra Moa-leiren så jeg fra tid til annen i grustaket på Kalnes. Der drev de og lastet grus på lastebiler. Det hendte de spurte oss: «Sverige, Schweden?»

Den 20. februar 1945, jeg har notert datoen i en dagbok jeg førte under krigen, banket Arthur Ingebretsen på døra hjemme. Arthur Ingebretsen drev gårdsbruk i Tysilbakken. Han fortalte at han hadde to russiske krigsfanger i kjelleren. Da vi kom til ham, satt fangene fredelig og rolig i kjøkkenet og spiste grøt. Det var kraftige, myndige karer i 30-årsalderen. De spurte ved hjelp av en tegning om de kunne få bygge en barhytte i skogen. Det var jo full vinter, og vi mente det ville være bedre om de forsøkte å komme over til Sverige. Fangene hadde kanskje selv planer om å nå grensa, for de hadde med seg en utrevet side av folkeskolens geografibok med et kart over Norge og Sverige.

På vei mot Sverige og friheten

– Vi ga dem klær og skikkelig fottøy og klokka sju neste dag la vi i vei. Egentlig skulle vi ta sleden, men veien var strødd og gruset, så vi tok bena fatt. Jeg foran og de to russerne en 20 meter etter. Det var spennende. Det kilte nok litt i magen da vi passerte Tune-leiren, som var stappfull av tyskere, men russerne så jo ut som vanlige norske arbeidsfolk så alt gikk bra. Men hadde de tatt av seg lua, så hadde det vært noe annet. De var nemlig helt snauklipte på hodet, den vanlige fangefrisyren.

Gjennom byen gikk det glatt, over Sarpebrua, der det bare var såkalt «borgervakt» om natta og i retning Ise. Vi holdt matpause oppe i Iseveien, omtrent der Volvo ligger i dag, og så var det å traske i vei videre.

Senere kunne Arthur Ingebretsen fortelle at han hadde truffet en lastebileier som kjørte tømmer fra Aremark. Han skal etter sigende ha plukket opp de to fangene og hjulpet dem videre. Men dette er bare noe jeg har hørt. Det skulle vært artig å vite hvordan det gikk videre, kanskje du kan prøve å finne det ut.

I dag er Moa-leiren vekk. Idrettslaget ryddet området etter krigen. Igjen triller fotballen over gressmatta der brakkene en gang sto. Bare et par rustne stolper står igjen av gjerdet rundt området som i et par år var både hjem og arbeidsplass for et syttitalls russiske krigsfanger i Norge.

Artikkelforfatteren vil takke Tore Vister, Svein Simonsen og Øyvind og Gunnar Gundersen for verdifullt bakgrunnsmateriale om Moa-leiren.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984