Gunnar Martinsen – et halvt hundreår på Verket

Så har han også Kongens gull i skuffen hjemme.
Veteranen fra Kråkerøy Verk – senere Jøtul – har opplevd såvel medgang og motgang for bedriften.
Som tillitsmann i 25 år kjenner han organisasjonen og samholdets betydning.
Her minnes han fra sine første tiår på Verket.

– Far hadde også arbeidsplassen sin på Kråkerøy Verk eller Kraakerøy Støperi og Verksted, som det opprinnelig het. Han ble oppsagt i 1923 og gikk uten arbeid i seks år.

Verkstedet var startet i 1916 og leverte alskens artikler til bygningsindustrien: takluker, feieluker og soilrør. Produksjonen var svært konjunkturbetont, de tok inn folk og sa opp folk etter behov. Far var opprinnelig fisker og hadde båt nedmed elva så vi klarte oss tålelig bra de årene han gikk ledig. Dessuten var mor hjemmesyerske og sydde skjorter og bluser og skjørt for Engeset og Larsen og Lund og Tallaksen. Jeg syntes symaskinen surra og gikk støtt. Mat og klær hadde vi alltid, selv om vi ungene ikke akkurat gikk med lakksko på bena.

Det var å stille seg i køen…

– Etter skolegang på Rød skole og konfirmasjon i Kråkerøy kirke for prost Skjøren, var det å forsøke å skaffe seg noe å gjøre. Hele vinteren gikk jeg ledig. – Hogger du ved og gjør småærender, skal du få 1 krone uka, sa far.

På forsommeren 1930 averterte hermetikkfabrikken Tor i bladet, «Ekstrahjelp inntas». Jeg stilte meg i den lange køen foran fabrikklokalet nede på Huth. Noen hadde jobba der før, de hadde fortrinnsrett. Så gikk formannen nedover rekka og plukka ut: – Du og du og du og du. Jeg var en av de heldige som han pekte på. Så sto jeg og en annen gutt hele sommeren og la lokkene på hermetikkboksene før de gikk inn i den automatiske falsemaskinen. Vi fikk 35 øre timen. Det var mest jenter som jobba på Tor – uorganisert arbeidskraft som måtte gå på timen når råstoffet tok slutt. Den sommeren begynte de å legge ned reker på boks. Det var så varmt i været at vi måtte jobbe om natta – fra sent på kveld til den lyse morgen.

En dag utpå høsten sier far: – Jeg har snakka med dem nedpå Verket. Du kan få begynne i morra. Dagen etter, lørdag den 29. august 1930 gikk jeg for første gang inn porten på Kråkerøy Verk. Bedriften ble arbeidsplassen min i 52 år.

Det meste gikk med handkraft

– Det var ingen som tok mot deg, verken tillitsmenn eller folk fra bedriftsledelsen slik det er vanlig i dag.

Far fulgte meg til plassen der jeg skulle arbeide, og der overtok formannen, Karl Kristiansen. Jeg fikk en grovfil i handa og skulle ta bort graden på slike støpte loftsluker. Den første dagen arbeida jeg 5 1/2 time, og begynnerlønna lå på 46 øre timen. Det var betalinga for det som i tariffen het «andre gutter». Læreguttene tjente litt mindre.
Det var i alt 50-60 mann i sving på Kråkerøy Verk da jeg starta der. Verkstedet der jeg holdt til, lå i annen etasje og var beskjedne greier. Der jobba en formann, en voksen kar til og en 4-5 unggutter. Det aller meste gikk med handkraft. Vi drev med puss og filerarbeid og monterte stakeluker på soilrørene.

Noen nakne pærer i tvinna silketråd ned fra taket lyste opp, og i en krok sto den svære rundbrennerovnen. Om vinteren fyrte vi med sinders og benka oss rundt varmen med matpakka. Om sommeren satt vi i solveggen utafor verkstedet. Riktignok fantes det et spiselokale på Verket, men det var sjelden vi tok veien dit. Måtte du utrette et nødvendig ærend, fantes det utedoer på tomta.

Garderobe og vaskerom kom først ette krigen. Folk gikk eller sykla til jobben i arbeidsklærne. Var du heldig, kunne du slenge deg med verkstedbilen. På bena hadde du digre lærstøvler, på hodet satt sixpencen, ellers gikk det i blå dongeri. Skinnbukser var mye brukt, slitesterke plagg, hjemmesydd av Hulda Andersen i brakka på Glombo.

På kvelden kunne du gni av deg den verste skitten under krana som satt i den digre tønna ved den ene kuppelovnen.

Den dagen jeg fylte 18 år, kom jeg ut i produksjonen for alvor. Du kunne bli beordra hit eller dit, alt ettersom ledelsen bestemte.

Slit og støv og leven

– Om morran skulle formene tømmes for støpegods. Alt foregikk med håndkraft og alle voksne mannfolk på Verket måtte møte fram og være med. Det var tungt arbeid, det var sjauing og hiving når artiklene skulle opp og ut og kassene settes opp til bruk på nytt. Det er rent rart at så mange av gamlekara fra Verket er i fin form, når du tenker på hvordan de har slitt gjennom åra.

Etter en stund havna jeg i pusseriet – det ble arbeidsplassen min i mangfoldige år framover.

I pusseriet var det et farlig leven. Artikler ble kjørt inn fra støperiet på trillebår med jernhjul. De var svarte og fæle og fulle av støpesand. Sanden og møkka måtte vekk, og det skjedde i noen digre møller eller jerntromler. Artiklene var blanke og fine når de kom ut, men det bråkte ille mens det sto på. I tillegg hadde du den høye hylinga fra små og store smergelskiver med removerføring fra en aksel oppe under taket. Mye av arbeidet foregikk også for hånd – du pussa og gned godset med stålbørste og fil til svetten hagla og formannen var fornøyd.

Ørebeskyttelse var det vel ingen som hadde hørt om en gang. Arbeidstilsynet var svake greier, jeg kan knapt huske å ha sett snurten av dem nedpå Verket.
I tillegg til bråket, så støva det fælt i pusseriet, vi var alltid redd for silikose. Men der var de tidlig ute her i distriktet, jeg tror det var dr. Melbye som fikk satt i gang undersøkelser og jeg husker jeg møtte opp hos dr. Kornfeldt på Brønnerødlia til gjennomlysning. Slik kontroll hadde vi et par ganger i året.

Svetten drev og vannet frøs

– Når vi nå snakker om Verket på 30-tallet, får vi vel også ta oss en tur inn på støperiet.

Sammenlikna med pusseriet var det nærmest taust som graven, men svart og fælt var det, og som ellers på Verket foregikk det meste av arbeidet med handkraft.

Når formene skulle lages, så hev folka sanda oppi med spade og stampa ut formen for hånd.

Støpinga starta vanligvis ved totida i de sindersfyrte ovnene. Skrapjern som skulle smeltes ble lasta for hånd opp i traller. Så ble trallene halt med elektrisk kraft til toppen av ovnen og der sto ovnsfolka klar og hev metallet nedi.

Etter et kvarters tid kunne en begynne tappinga. Det flytende jernet ble tappa ut i øser som fulle veide en 50 kg. Formeren tok tak i øsa foran, en hjelpegutt tok tak i bak, og så bar de øsa bort til forma og helte metallet ut. Svetten silte, selv om det var midtvinters. Samtidig frøs vannet til is i troer og kar rundt i støperiet om natta.

Når artiklene var ferdige, var det igjen å ty til muskelkraft. De ble lasta på traller som vi skjøv for hånd på en liten bane ned til elva. Der ble de lasta om bord på ei diger snekke og transportert opp til byen for å bli tatt om bord i «Trafik», «Glomma» eller «Juliane» som brakte Kråkerøy Verks feieluker og soilrør ut til kundene.

Støperimesteren, Henry Andersen gikk rundt og passa på at alt gikk rolig for seg. Andersen var helt allright han, men veldig nøye, nesten pirkete, det var han som hadde ansvaret for hele produksjonen. Da jeg begynte på Verket var jeg veldig forventningsfull og hadde stor respekt for Andersen og andre overordnede. Sixpencen kom raskt av når noen av det slaget nærma seg.

Fotballentusiaster og spilloppmakere

– Ellers må du skrive at det var en hyggelig og kameratslig tone mellom folka på Kråkerøy Verk – vi var en gjeng som sto sammen i tykt og tynt. Skal jeg nevne noen spesielt av gamlekara, så får det bli Arthur Arnesen. Han var reparatør og jobba på Verket fra han var unggutt til han var 70 år, og hadde gjerne fortsatt lenger hvis det hadde vært anledning. Arthur var en logn, godslig kar som tok seg av folk. Han var fotballentusiast og ordna bussturer for oss – det var sjelden den gang – til Gjøvik der vi så Fredrikstad slå Gjøvik Lyn, og til Drammen der Fredrikstad slo Ørn Horten i finalen. Nå er han Arthur borte, men han var en kar du er glad over å ha arbeida sammen med.

Ellers kunne det være skøy og leven mitt oppe i alt slitet. Vi hadde en blant oss som var så ille glad i snus, men hadde sjelden råd til å kjøpte, og bomma heller arbeidskamerater. En dag fylte en kar snusdåsa si med fin sand fra støperiet. Den snustørste bomma og fikk – la inn en dyktig klype – og ut kom spytt og sand og bannord i en salig blanding.

Eller det kunne hende at noen smurte grease under håndtakene i trillebåra til en av gutta og stilte seg i skjul for å studere reaksjonen. Enkel og barnslig moro, kanhende, men det muntra da opp i en grå og lang arbeidsdag.

En verkstedklubb i kamp

– Organisasjonsprosenten var 100 på Verket. Det var alltid stort frammøte på klubbmøtene i spiselokalet der Anker Olavesen svang klubba i mangfoldige år.

Det hendte at samholdet ble satt på en alvorlig prøve. I 1934 ulte brannfløyta på Kråkerøy – i løpet av en eneste høstnatt brant Kråkerøy Verk ned til grunnen. På vinteren ble det bygd opp igjen, og på våren var en klar til å starte produksjonen.

Nå var det på mange måter blitt en ny bedrift, organisert og innreda etter tysk mønster. Nå ble det innført nye trykkluftdrevne maskiner, det ble innstallert rullebaner og en tok sikte på støping hele dagen.

En skulle tro at mekanisering og rasjonalisering skulle være bra for oss som jobba der, men det ble snarere motsatt. Urolig for framtida hadde du alltid vært, men nå ble det stadige gnisninger mellom de ansatte og ledelsen. Tempoet skulle opp, du skulle produsere mer, du fikk ofte slengt etter det at du ikke gjorde nok. Da som nå lød den kjente melodien: I utlandet produserer de både hurtigere, bedre og billigere. Polen var den gang den store stygge ulven – det het seg at polakkene kunne levere billigere soilrør til brygga i Oslo enn vi kunne lage dem.

Så kom det problemer med den nye teknikken: maskinene gikk i stykker, ovnene virka ikke som de skulle.

En dag brast det: noen av gutta ble nærmest beskyldt for å sabotere arbeidet. Dermed klaska de hanskene i bordet og gikk og alle de andre arbeiderne fulgte etter. Det var sommeren 1935 og vi var ute i såkalt ulovlig streik. Den ble lang og hard. Vi ble ekskludert av forbundet og måtte klare oss som best vi kunne. Men det ble samla inn penger til oss i støperier og verksteder over hele landet. Tukthusloven, som den ble kalt, gjorde det straffbart å støtte en ulovlig konflikt. Likevel fikk vi inn penger så vi kunne holdet det gående. Vi delte ut bidrag etter forsørgelsesbyrde. Sjøl var jeg ungkar, rodde ut og fiska og klarte meg bra. Men de som hadde en stor familie å forsørge, hadde det nok svært knapt. Vi ble stevna for arbeidsretten, tapte, og fortsatte å streike. Til slutt kom det en løsning, men rett etter gikk bedriften konkurs. De nye eierne hadde en helt annen innstilling til folka og så fulgte en god periode for Kråkerøy Verk i slutten av 30-åra og fram til krigen.

Trykt i Demokraten 1989