Hele Borge ut i arbeid

Arbeiderpartiet seiret i valget ved midten av 30-tallet på løftet om arbeid til alle. Men mange unge var uten fagutdannelse etter åretalls arbeidsledighet. Tilbudet kom: Statens Ungdomsarbeid skulle ta seg av yrkesopplæringen. At det slett ikke gikk så glatt, kan Leif Jakobsen fortelle om.

– De kalte det Statens Ungdomsarbeid, hvis jeg ikke husker feil. Du skulle ut i arbeid og samtidig få opplæring eller utdannelse, slik at du kunne stå bedre rustet i kampen om jobbene i de harde tredveåra. Vi i de arbeidsløses forening her i bygda fikk tilbud om å bli utdannet til anleggsbaser. Det var ikke nevnt noe om lønna, men teori og praksis skulle gå hånd i hånd. Bratt, en eldre kar nedante Kjølbergrabben, en av kommunistene som de ikke hadde fått sjalta ut av fagforeningen, utbrøt prompte: – Kast brevet for faen, det er rene spillfekteri, det er bare en annen form for nødsarbe’!

Men du vet, det fristet, folk hadde gått ledige år etter år, med en og annen tilfeldig jobb iblant. Sjøl tjente jeg som sveiser en tid, men 25 kroner måneden, det er ikke stort å verpe på.

Det skar seg helt fra starten

– Så en dag skrangla vi da av gårde i en gammel kasse av ei buss, en sånn 20-25 stykker fra Torsnes og Borge og deromkring. Det var sommeren 1938, sjøl var jeg fylt 20 år, det var både eldre og yngre folk i gjengen.

Rent ut sagt, det var en selsom opplevelse helt fra starten. Først stansa bussjævelskapet en gang, så en gang til. Men Hans Lund fra Sundløkka som liksom var kommunens representant på ferden, viste stort initiativ og plukka opp en bilreparatør som var villig til å bli med helt fram til bestemmelsesstedet. Og bestemmelsesstedet var Hemsedalsfjella, mellom Storeskar og Bjøberg.

Her hadde vi venta oss opplæring i anleggsbasfaget. Her skulle det være kantine der vi skulle kunne kjøpe mat. Her skulle det være skikkelig innkvartering. Kort og brutalt: alt mangla – det fantes ikke en brødskorpe en gang.

Oppsynsmannen som liksom skulle ønske oss velkommen, fløy rundt og svima og fortalte at til nærmeste butikk var det tre mil, så første kvelden fikk vi su på labben. Mange hadde ikke rusta seg ut med niste, enkelte ble rett og slett sjuke. Hans Lund redda situasjonen igjen, han for inn på ei seter, skaffa et 50 liters spann mjølk til utdeling. At det direkte redda liv, vil jeg ikke påstå.

Du beundra fjellnaturen gjennom brakkeveggen

– Humøret ble ikke bedre da vi skulle innkvarteres, 6 mann på hvert sitt rom i brakka. Første brakka var ikke så aller verst, men så lød ordren at vi skulle flytte til ei anna brakke som lå nærmere «opplæringsstedet». Vi loffa i vei og tok herligheten i øyesyn: ingen ovn, golvet fløt av høvelflis, det fantes ikke pappkledning på veggene, så du kunne ligge i køya di og beundre den fine fjellnaturen gjennom sprekkene i veggen.

Uheldigvis ble jeg valgt til tillitsmann og nå sto revolusjonen på dagsordenen: – Faen danse meg, slikt kan en ikke by folk, vi fløtter ikke inn før brakka er ordna! – Det er sol og sommer, sa oppsynsmannen som var blitt temmelig grisk, men var god på bånn. Men det ble som vi ville ha det.

Vi lærte å pukke sten!

– Opplæring, teori, skolering – vi så aldri et grann til det. Det vi ble satt til, var vanlig anleggsarbeid. Ærlig, renhårig arbeid, det, men det var ikke akkurat derfor vi hadde reist til Hemsedalsfjellet.

Vei skulle anlegges: vi la skjæringer, vi la kantene på veien, vi skjøt sten og jevna ut, dro opp røtter med spett, øks og stubbebryter.

Som sagt var arbeidslaget på seks mann pluss basen fra veivesenet som tok i et tak der det trengtes. I laget mitt var det foruten basen og meg sjøl, Hans Bjørnland, Ole Nilsen, Gunnulf Nilsen, Anker Nilsen og Sven Rasmussen. Av andre fra distriktet som arbeida på veianlegget, minnes jeg Kjell Andersen, Arnstein Nilsen, «Ruffen» Larsen og Asbjørn Lunde.

Noen tok en sang, andre stura

– På laget mitt knerta vi på med sang og latter, vi var unge og sterke og ikke uvant med slikt arbeid. Men på andre lag var det uøvde folk, karer som knapt hadde holdt i slegge eller feisel. Ikke rart at de vantrivdes, og snart begynte deserteringen.

Vi arbeida akkord, smokka på veldig, hadde betalt pr. meter skjæring eller meter sprengningsarbeid. Når uka var slutt, endte du opp med en 30 kroner i påsan, det ble godt under ei krone timen – rene nødsarbeidsbetalinga, altså.

Meny: seikaker og Golden Syrup

– Maten stelte vi sjøl, matlaginga gikk på omgang blant gutta i laget. Det gikk mye på brød og Golden Syrup. Til middag veksla vi mellom seikaker og fiskeboller på boks. En boks til laget, en kake pr. mann, vi knusla med maten: vi skulle jo legge opp penger!

Gunnulf Nilsen var selve mesterkokken. Han kjøpte nysilt mjølk på setra og lagde smørgrøt uten klumper – han kunne knepet med først å røre melet ut i det smelta smøret.

Fram med Oxforddress og sixpence

– Mange hadde Oxforddress og sixpence i kufferten. Sjøl kunne jeg snobbe meg med en slik halvlang støvfrakk som akkurat var blitt høyeste mote. I Hemsedal var det dans hver uke. Vi tælla og gikk de tre mila, starta etter arbeid på lørdan og var tilbake utpå formiddan på søndag.

Sant å si ble det ofte rene skuffelsen. Anleggsslusken var lite populær blant jentene i bygda. Ikke hadde vi himebrentknerten på baklomma å by på, heller.

Men det var ting å se og lære: hallingkast inne på lokalet og ryggtak utafor. Hadde noen røki uklar, var det å ta spenntak rygg mot rygg til den ene gikk i bakken. Så var det å ta en forsoningsknert, og så inn til dansen igjen, venner og vel forlikte. Vi stussa, vi som var vant til å se blodet flyte i stride strømmer på Kilevold.

En annen avveksling fra slitet var en busstur som oppsynsmannen arrangerte – han merka nok at det murra både her og der. En av deltagerne var medlem av AUL og vant til å opptre i forsamlinger. Hver gang bussen stoppa, la han sixpencen i veikanten, steppa og sang, og jaggu skrangla det noen øre i lua.

Så rakna det hele

– Men trass i dansemoro og steppdans, det minka i arbeidsstokken hver uke. Folk dro sin vei, en og en eller flere i følge.

Harald Olsen nedante her var den hardeste. Med en kuffert i hver neve stilte han seg opp ved veien der det passerte en bil hvert jubelår, greide jaggu å haike til Drammen og komme seg videre hjem. Så skrev han et støkke i Sarpebladet om sannheten om Statens Ungdomsarbeid. At vi måtte leie et ullteppe for en krone måneden, at vi måtte betale smiinga av redskapen sjøl, at det de hadde kalt opplæring, var rett og slett nødsarbeid. Folk i Sarp sendte oss artikkelen tilbake og spurte om det var sant som Harald hadde skrevi. Og det var det jo. Og da rakna det for alvor. Sjøl dro jeg av gårde med hele laget mitt, og da høsten nærma seg, lå Hemsedalsfjellet øde og tomt.

Det ble jo litt jangling da vi kom hjem: – Jaså, du skulle bli bas, du? Hva faen skulle du der oppe å gjøre? Så Bratt hadde forsåvidt orda sine i behold.

Neste år gikk det bedre

– Men jeg får legge til, til forsvar for Nygaardsvold, hvis han skulle trenge det, at tanken var god den, men det hele var jo så bedrøvelig organisert. Og neste år, 1939, ble det satt i gang på nytt, og da ble det mer dreis på saken. Da var det opplæringa som var det viktigste. Men så kom jo krigen og satte en stopper for det hele.

Men veien ligger da der, nå er den utvida og asfaltert, en strøm av biler fyker forbi. Jeg har sjøl kjørt der et par ganger, men er ikke kar om å finne igjen setra der vi pleide å kjøpe mjølk.

Og laget mitt, ja, halvparten har reist dit vi alle skal reise når tida kommer.

Trykt i Demokraten 1988