Hele folket i arbeid!

…krevde og lovte Arbeiderpartiet ved Stortingsvalget i 1936 og kommunevalget i 1937. I 1935 hadde Nygaardsvold dannet regjering. Nå gjaldt det gjennom valg å sikre det parlamentariske grunnlaget for Arbeiderpartiets videre krisepolitikk. «Før gikk veien til fattigkassen, nu går veien til arbeidsplassen», lød et av partiets slagord. De store folkemøter, det systematiske og flittige valgarbeid sikret seieren. Otto Reff, tidligere redaksjonssekretær i Demokraten var med.

– Da jeg i begynnelsen av 30-tallet flyttet fra Hvaler til byen for å gå på gymnaset, våknet den politiske interessen for alvor. De politiske motsetningene mellom borgerlige og sosialistiske partier var til å ta og føle på. Nede på Blomstertorget, der mange Hvalerfolk møtte frem med varene sine, var det hengt opp en kjempeplakat, den dekket nesten hele fasaden på Storgata 5 mot torget: En bred, rød elv renner frem, men stoppes av en solid demning der det står skrevet: Høyre. Parolen var også klar tale: Stans den røde stormfloden. Jeg så og undredes.

Et av de første valgmøter jeg kan erindre, var i forbindelse med Stortingsvalget i 1933. Stedet var som så ofte ellers under valgkampen her i distriktet, den store salen i Arbeiderforeningen. På talerstolen sto stortingsmann Johs. Bergersen fra Selbak. Jeg hadde kanskje ikke så høye tanker om ham – en jevn, grå sliter i det parlamentariske arbeid – men Johannes Bergersen imponerte.

Han talte om krigens vanvidd, om arbeidet for nedrustning, om fredsarbeidet. Det var ennå mens Arbeiderpartiet hadde antimilitarismen på programmet, og de ivrigste i fylkingen bar det brukne gevær. Bergersen gjorde inntrykk på den unge gymnasiasten ved tankens klarhet: argumentene kom på rekke og rad og de var av høy gehalt. Samtidig snakket Bergersen et språk som vanlige mennesker forsto.

Sild og poteter var det beste Hambro visste!

– Siden opplevde jeg mange flere valgmøter – både som ungsosialistisk tilhører og som utsendt medarbeider fra Smaalenenes Social-Demokrat.

Jeg besøkte også valgmøtene til politiske motstandere – iallfall når C. J. Hambro lot sitt skarpe vidd og sin bergenske veltalenhet spille. Ved en anledning ertet han på seg den faste klikken fra ytterste venstrefløy som gjerne hadde stamplass på galleriet I Arbeiderforeningen. Hambro kom inn på sosialpolitikken og slo med bravur fast at Høyre ikke ønsket at noe menneske i dette land skulle sulte – det var det da heller ingen som gjorde. En stemme fra galleriet – jeg tør ikke sverge på at det var skredder Wilhelmsen, men holder det ikke for usannsynlig: – Nei da, vi får sild og poteter. Hvorved Hambro repliserte at sild og poteter det var herremannskost, det var det beste han visste og videre i samme duren…

Da møtet var slutt og forsamlingen reiser seg og stemmer i med Ja, vi elsker, marsjerte gjengen fra galleriet ut til tonene fra Internasjonalen.

Da er det vi som skal si Bø!

– Men sosialistene hadde da sannelig også folk som hadde ordet i sin makt, og som kunne rive en forsamling med seg. Jeg husker ved en anledning, det må ha vært ved Stortingsvalget i 1936, da sto P. Moe Johansen, legendarisk redaktør i Smaalenenes Social-Demokrat på talerstolen i Arbeiderforeningen. Vanligvis nøyde han seg med å banke løs på redaktør Gjerløv i Fredriksstad Blad og andre høyrefolk i lederartiklene som han skrev i sitt lille krypinn av et redaktørkontor på kvisten i Mellomgaten.

Nå arrangerte AUL Nybrott møte, det var smekkfullt, det kan ha vært en 1.200-1.300 mennesker til stede. Folk sto langs veggene, folk satt på gulvet, folk sprengte galleriet for å høre P. Moe Johansen.

Redaktøren tok for seg skremselspropagandaen som de borgerlige partiene drev mot Arbeiderpartiet – de sa bø og bø og bø hele tiden. – Men, sier P. Moe og bøyer den tunge kroppen frem over talerstolen, – når vi kommer til makta, er det vi som skal si Bø!, og si det så høyt at det forslår. Jubelen sto høyt i taket.

Så fulgte Tramgjengen i blå skjorter og røde slips. Husker jeg ikke feil, var det gjengen fra ungdomslaget i Sarpsborg med den begavede amatørskuespillerinnen Jenny Vall som leading lady.

Plutselig ble den taktfaste skanderingen: «Stem rett, stem rødt, stem Det norske arbeiderparti» avbrutt av en snobb, en overdrevet velkledd fyr som snøvlende arrogant spør: – Hva i all verden er det dere driver med her, da? Tilløp til piping, men snobben fortsetter å sjikanere møtet. Pipingen øker til storm: – Hva er det han driver med? Se å lempe’n ut! Se å få ut den fordømte snobben. Og noen gjorde seg klar til å la handling følge på ord. En lettere forskrekket Oliver Gulbrandsen må reise seg, han vifter med armene og roper: – Ti stille, stille i salen, han hører med i stykket! Og snobben var ingen andre enn Borg Moum fra Sarpsborg.

Store møter og små møter og alt skulle refereres

– De store utendørs folkemøtene preget også valgkampen: Trygve Lie talte på torvet i 1937. Jeg har aldri sett så mange mennesker der verken før eller senere – alle fagforeningene stilte med sine faner, unge og gamle var møtt frem for å høre Lie.

Eller ved en senere anledning selve Gubben, statsminister Nygaardsvold, som slo fast at hele folket skulle i arbeid. Og etterpå var det fakkeltog som fylte hele Nygaardsgata.

Eller alle de mindre møtene rundt om i lagene – på Lahellemoen, på Torp eller i Torsnes. Det ble stilt veldige krav til avisa, til en stab som da jeg begynte der besto av redaktøren, redaksjonssekretær Jørgen Hustad og meg selv pluss en skare mer eller mindre løse medarbeidere. Før valget var det stadig tillitsvalgte innom avisa for å sikre seg forhåndsomtale av et møte eller for å be om at vi sendte en referent. Det kunne bli lange dager for yngstemann på laget, til fots eller med buss eller med jernbane til et arbeiderungdomslagsmøte i byen, i Torsnes eller i Råde. Noen bil disponerte ikke Demokratens redaksjon, og forretningsfører Tobiassen var ikke særlig glad i drosjeregninger. Klarte vi ikke å dekke et møte, kom lagssekretæren ofte opp i avisa med et brukbart referat.

Det var grunnplanet som sikret seieren

– Jeg kom i god kontakt med fotfolket, det menige partimedlem – og det var kanskje hans eller hennes innsats som sikret seieren. Valgarbeidet var grundig organisert og systematisert. Vi kan ta en ung gutt jeg kjente som eksempel: Han hadde skrevet opp alle stemmeberettigede personer i sin rode i en bok – navnene hadde han fått fra manntallet. Så var det å gå rundt i husene til folk. Ved enkelte navn ble det å sette kryss, det var sikre Arbeiderparti-velgere – altså unødvendig med nytt besøk. Andre navn var streket over – de politisk håpløse – unødvendig å slite trappene der også. Så var det de som hadde fått spørsmålstegn: de vaklende, de tvilende, de usikre. De trengte et nytt besøk for å overbevises om at det var Arbeiderpartiets liste som skulle legges i urnen på førstkommende mandag.

Gutten kunne med stor sikkerhet slå fast at i hans rode ville i allfall 60 % stemme Arbeiderpartiet.

Kampen om stemmene fortsatte til siste minutt. I valglokalet satt representanter for partiene og krysset av navn i manntallet. Midtveis på dagen var det en pause. Da hadde man oversikt over hvem som til da hadde gjort sin plikt, og den potensielle sofavelger kunne på ettermiddagen finne en seddel i postkassa: «De har ikke stemt i dag. Husk at stemme i Håndverkeren før kl. 21».

Døra sto ikke i redaksjonen

– Valgkvelden og natta var en travel tid i Smaalenenes Social-Demokrat. Staben var ute på byen for å kjenne valgstemningen på pulsen og lage reportasjer fra de enkelte valglokaler.

Etter hvert som de første enkeltresultater begynte å dryppe inn, steg temperaturen i redaksjonen atskillige grader. Den kvelden sto ikke inngangsdøra stille, det var den rene børsen, tillitsvalgte og tillitsvalgtes venner og venners venner var innom for å få greie på hvordan det gikk.

Nabbetorp var et bomsikkert Arbeiderpartistrøk, der hadde også Demokraten langt flere abonnenter enn Fredriksstad Blad – Holmen og Trosvikberget var også solide A-strøk. Trara og Bydalen kunne ikke måle seg med Lisleby og Lahellemoen når det gjaldt oppslutning om partiet. Og beveget du deg mot Fergestedsveien og Cicignon, så ble det blåere jo nærmere elva du kom.

Når det gjaldt riksresultatene, så fikk vi dem inn på telefon fra NTB og Arbeidernes Pressekontor. Vi tok opp meldingene på voksruller på Ediphone, og så var det å sitte med høretelefoner på og skrive ned fra rullene. Den jobben har jeg hatt utallige ganger.

Arbeidet i redaksjonen valgkvelden og natta var på sett og vis todelt. For det første skulle vi lage morgendagens avis med så riktige og ferske resultater som mulig og med politiske kommentarer til valget. For det andre skulle vi våre et veritabelt opplysningsbyrå for de i byen som ønsket å få resultater fra valget så raskt som mulig.

Radioen formidlet riktignok valgresultater – mange husker vel Torstein Diesens stemme som ble mer og mer rusten jo lenger på natta det led. Men ennå på slutten av 30-tallet gikk det svært mye i enkeltresultater.

– Å mange representanter får vi inn i Borge?

– Vi som satt i redaksjonen, fikk inn resultater, regnet ut prosenttallene såvel for distriktet og landet for øvrig og laget våre egne prognoser. Utpå natta kunne vi med ganske stor sikkerhet slå fast den politiske sammensetningen av bystyret i Fredrikstad.

Valgnettene hadde sin sjarm. Det var hardt arbeid, støy og leven, telefoner som ringte i ett sett, digre røykskyer under taket og svære fat med smørbrød og kaffe brakt over fra Duval. Det hadde Tobiassen sørget for. Han kunne være pirkete i småsaker, men skulle vi først anskaffe noe, så skulle det være kvalitet, mente Tobiassen.

Ved siden av å svare på oppringninger: – Er’e Sosialen? Kan dere si å mange representanter parti får inn i Borge? – så hadde vi valgavisene i vinduene. Svære flak, skrevet med tusjpenn: AP +370 H +20 NS -7.

Og folk samlet seg i gata i svære flokker, med pipa i munnen og hendene i lomma kom kommentarene: – Nasjonal Samling har mista en stemme på Lahellemoen, da må Olsen ha gått over til å stemme Høyre. Vi hadde vakt hele natta – det stilnet sånn midtveis, men ved 6-tida kom en ny strøm, arbeidsfolk som skulle på jobb, tok en pause, lente seg til syklene og studerte oppslagene i Sosialens vinduer…
Sånn foregikk det lenge – langt inn i 70-åra, helt til datateknikken overtok i TV.

Det sto så mye på spill…

– I dag er mye av spenningen borte. Resultatet er nesten gitt ved første landsprognose.
Og valgmøter er det så og si umulig å holde lenger. Alle partiene klager: folk møter ikke opp – politikerne taler for tomme benkerader. Flere ting spiller inn: du får nyhetene inn i stua, på skjermen, og det er blitt politikerne, ikke politikk som teller. Så er det alle mulige andre ting som interesserer og avleder – fritidsbeskjeftigelse kalles det visst.

Vi hadde ikke det ordet på 30-tallet. Dessuten: dengang sto det så mye på spill for vanlige arbeidsfolk. Jeg reiste mye rundt på møter og refererte. Jeg så arbeidsløsheten. Det kunne formelig lukte fattigdom av forsamlingen: klesplaggene, ansiktsuttrykkene, alt. Da var det ikke vanskelig å få folk til å møte frem og lytte til parolen: Hele folket i arbeid!

Trykt i Demokraten 1989