Her lukter rent, her lukter fru Torgersen

…slo Demokratens disponent, Turid Gundersen fast.
Avisa var Margit Togersens arbeidsplass i 32 år. Hun svingte skurefille og kost i redaksjon og trykkeri, strammet opp vørdsløse avisfolk og lyttet til betroelser om hverdagens sorger og gleder.
Fru Torgersen ble en del av selve Demokratenmiljøet. Nå har hun satt bøtta i kottet for godt, men ofte går tankene tilbake til avishuset i Nygårdsgata.

– Jeg er født for 83 år siden i et lite hus tvers over gata for Østfold Radio.

Far var byggmester og hadde arbeid for kommunen. Der er ikke få hus i distriktet som han har satt opp. Hver gang jeg går forbi Rikke konfeksjon, tenker jeg: – Det huset har far min bygd…

Mor døde da hun var 36 år, og ungeflokken på seks ble satt bort til bestemor og diverse tanter. Sjøl vokste jeg opp hos ei tante på Lahelle. På sommeren lekte vi på løkka rundt fagforeningslokalet, på vinteren akte vi på kjelke i Mobakken. På skolen hadde hadde jeg frøken Amundsen og lærer Fredrik Eriksen. Begge er døde og borte for mangfoldige år siden.

Etter skolen fikk jeg plass bak disken i melkebutikken til Morten Andresen. Det var smått stell hos mange på den tida. – Kan du skrive det opp i boka, Margit, het det titt og ofte. Men det var triveligere i butikkene før, det ble tid til en prat over disken. Domus og Stabburet, det er mest mas og jag.

Jeg traff han jeg gifta meg med i losje Arbeiderens Venn på Lahelle. Han spilte piano i losjen, han hadde alltid vært glad i musikk. Jeg mista mannen min for tre år siden, jeg savner han hver eneste dag.

To måneder ble til 32 år

– Vi hadde tre barn, tre gutter. Det kunne være vanskelig å få lønna til å strekke til. En dag leste jeg i bla’: «Vaskehjelp søkes til Demokraten.» Jeg la inn en billett og så ringer disponent Johansen, og jeg får plassen med en eneste gang.

Jeg skulle være vikar i to måneder, men jeg ble gående i avisa med bøtta og kosten i 32 år. Lønna var ikke stor, 50 kroner uka de første åra, men avisa fikk jeg gratis, og det gjør jeg den dag i dag.

Du må få med at jeg trivdes så godt der nede, alle sammen var så hyggelige og greie mot meg. Jeg tenker stadig på den gamle arbeidsplassen min. Greta i ekspedisjonen er flink til å stikke innom og besøke meg og forteller siste nytt fra avisa.

Jeg må vel ha vaska meg rundt jorda atskillige ganger i de åra jeg arbeida i Demokraten.

I dag har de jo tralle til å kjøre bøttene på og all slags moderne utstyr. Jobben er tung nok for det. I mi’ tid var det å slepe sinkbøtta trapper opp og trapper ned, og ellers fikk du klare deg med kost og klut og salmiakk og grønnsåpe.

Sånn ved 3- halv 4-tida gikk jeg inn døra nede, tok på meg ermforkleet, henta redskapen ut av bøttekottet, tappa varmt vann fra beholderen i trykkeriet og satte i gang.

Jeg starta nede i ekspedisjonen, der var golvene spesielt møkkete, der gikk folk ut og inn dagen lang. Særlig ille var det på vinterstid, med snø og slapseføre. Men jeg tok meg alltid tid til en prat med de to jentene der nede, Edel Thoresen og Ragnhild Bratlie. I dag er det jo en hel liten stab som tar seg av folk som har et ærend i ekspedisjonen. Fra tid til annen hørte det til jobben å pusse de digre vinduene ut mot gata med skinn og eddikvann så folk kunne se å lese siste nytt fra Lisleby og Nabbetorp.

– Nå får De rødde på skrivebordet Deres, Moe!

– Deretter vaska jeg trappa opp til annen etasje og tok fatt på redaksjonslokalet. Her og der kunne det ennå sitte en gjenglemt journalist som klunka på skrivemaskinen og som jeg måtte fløtte på for å komme til med langkost og bøtta. Greie, hyggelige folk, bevares: – Nei, men er De der allerede da, fru Torgersen, men du verden så fæle de var til å rote.

Odd Moe, en likande kar og en racer til å skrive, men for noen digre papirhauger som lå og fløt på skrivebordet hans, det var så vidt han fikk plass til skrivemaskinen. – Nei, nå får De jammen se å rødde på bordet Deres, Moe, klemte jeg til, og Moe han rydda, men neste dag var det like ille.

Otto Reff, en nøyaktig ordensmann i arbeidet og flink med folka, men du skulle sett stabelen av gamle aviser som samla støv i hylla hans!

Jeg ga alltid klar beskjed, enten det var til redaktøren, eller en journalist eller en trøkker: – Nå får du se å tørke av bena på matta, nå må du slutte å strø sigarettaske på gulvet, nå får dere sannelig se å holde orden her!

Jeg så redaktører komme og gå

– Den gamle redaksjonen i annen etasje hadde først vært en leilighet, så hadde tannlege Bjørnstad hatt kontorer der. Ennå hang en kjøkkenvask på veggen bak Odd Moe. Borte i hjørnet sto den gamle, runde vedovnen. Det var min jobb å ta ut asken og den var det mye av når de vinterstid fyrte med gamle, sammenrulla aviser.

Inn til venstre var det aller helligste, der hadde redaktøren eget kontor – ellers satt journalistene ved småbord innover i det store rommet. Senere ble det jo helt forandra, nå har de hvert sitt flotte kontor alle mann.

Da jeg begynte, var Hustad redaktør. En kraftig plugg, som holdt avstand til folka. Men da han stakk innom flere år senere, het det: – Nei, men vasker De ennå her da, fru Torgersen.

Så fulgte Kvaale, en jevn, hyggelig mann og deretter kom Charlie Jansson over til oss fra Stavanger. Han hadde jobba i avisa før, han kjente hele byen, han var en sånn kvikkas som fulgte med i alt som rørte seg.

Jeg husker første gangen jeg så Begby i avisa: – Stakkar, han er jo bare en guttunge! Og nå sitter han som redaktør og leder det hele…

Mannen min var en god hjelp og støtte i arbeidet. Når han var ferdig for dagen i pakkeriet på Porselen, stakk han innom avisa og ga meg en håndsrekning. Ja, ikke med vaskinga, da, det er kvinnfolkarbe’, men han hjalp til å rydde i huset, tømme papirkurver og slikt. Du aner ikke hvilke papirmengder som lå igjen etter journalistene, og som vi samla sammen og bar ut i bua der papirinnsamlinga kom og henta det.

Når redaksjonen var klar var det å ta fatt på håndsetteriet og maskinsetteriet.

Jeg kjente folka på ganglaget

– Da jeg starta i Demokraten, ble avisa ennå trykt i bly. Og bly var det overalt i håndsetteriet, i kassene med sats, på de ferdige platene som de kjørte rundt på små vogner, og ikke minst på golvet. Det var en tung jobb å feie det opp og få det vekk før jeg kunne gå over med kosten og kluten.

Inne i maskinsetteriet rasla og gikk fire digre settemaskiner på rekke og rad. Der satt hele den gamle garden: Tindlund, Skauge, Hagström og Kristiansen. Når du gikk der og vaska år etter år, så lærte du å kjenne folka på ganglaget: der hørte jeg raske skritt i trappa – det må være Bratberg, så kommer en, tungt og omstendelig: faktor Torstensen som tråkker i vei opp til setteriet.

Til slutt var jeg så godt kjent i huset at jeg kunne ta meg fram i mørket etter at jeg hadde gjort meg ferdig og slokt for natta. Redd var jeg aldri, men det var det andre som var. En kveld hadde jeg slokt og var klar til å gå da en journalist kommer inn døra. Han ser skyggen min og skriker rett ut – han trodde vel at det var avisspøkelset som hadde kommet for å ta’n.

Noen ganger vaska jeg i ett strekk, andre ganger tok jeg en pust i bakken sånn midtveis i strevet. Det hendte at disponent Eriksen hadde noe arbeid å gjøre på kveldstid. Så gikk han gjerne og kjøpte noe godt til kaffen og så satte jeg over kjelen, og så benka vi oss ved det firkanta bordet i det knøttlille spiselokalet i første etasje. Andre kunne stikke innom og få seg en kopp med og betro sorger og gleder til fru Torgersen. Etter hvert ble jeg som en mor for hele gjengen.

Roald Halvorsen var svart som en feier

– Ennå sto den tyngste delen av jobben igjen når jeg tok bøtta og kosten og gikk ned jerntrappa på baksiden, til støperiet og pressa.

Det hendte ofte at pressa dundra og gikk når jeg kom med sakene mine.

Jeg måtte vente med kosten og bøtta, men det var artig å se pressa gå og ta ut den ferske avisa og være en av de første i byen som kunne lese siste nytt fra Torpeberget og Torsnes.

I trykkeriet var sverta bøygen – den seige, svarte massen som satte merker på dører og vegger. Det var å bruke parafin – jeg hadde alltid en dunk stående – og gnukke og gni vekk det verste, så fikk kluten og kosten klare resten. Og så brukte jeg stryta og ba trøkkerne være forsiktig med hvor de plasserte fingrene sine.

Nå har de jo flytta hele trykkinga til Sarpsborg, og det er så rent og pent på teknisk at folk der kan gå rundt i hvite frakker. Det var annerledes før i tida, når Roald Halvorsen i blå overall, så svart som en feier i fjeset, satte i gang den digre rotasjonspressa: – Nå trøkker vi, gutter!

Ennå var jeg ikke ferdig med vaskinga. Til sist tok jeg kost og bøtte og klatra gjennom luka i veggen og inn i pakkeriet der Melbye hersa og kommanderte, og en hær av avisgutter stod og trippa for å få fylt veskene og komme av gårde.

Dermed har vi vært gjennom det hele. Klokka nærmer seg 8, jeg kan rette ryggen, tømme bøtta, vri opp klutene, sette vekk sakene, ta på meg kåpa og rusle hjem til Kongsten.

Ofte bar jeg med meg ei svær pakke – de møkkete håndklea fra avisa. I setteriet og trykkeriet gned de av seg møkka på papir, men overalt ellers var det tøyhåndklær som ble dyktig skitne, sjøl om de som brukte dem bare håndterte skrivemaskin og blyant.

De første åra tok jeg med meg stabelen hjem og ned i kjelleren, tente under bryggekjelen og vaska hele bunten og hengte dem til tørk på snora ute på gården.

Senere ble det lettere, da sendte vi dem på vaskeri, men det var fru Torgersens jobb å bære børa med håndklær og gardiner.

Demokraten i dag – det er noe helt annet – både selve avisa og lokalene der den blir laga.

Jeg husker godt den store ominnredninga, med rot og murstøv alle vegne – det var ikke lett å være vaskekone da. Men så ble det jo fint etterpå, med bedre armslag for alle som jobber der.

Men skal jeg være ærlig så følte jeg meg litt fremmed de siste åra, jeg likte bedre det gamle, den gamle stilen, det er kanskje fordi en har kommet opp i åra sjøl.

Men avisa har blitt mye bedre, den, og så tjukk som den er, du blar og blar og får aldri lest ferdig.

Og måten de behandla meg på var alle tiders, skulle det være julebord på Underordnede, ble alltid mannen min og jeg invitert. Sånt setter du pris på, selv om du bare vasker vekk møkka etter andre. For du har da yrkesstolthet. Turid Gundersen som var disponent ei tid, pleide å si: – Her lukter rent, her lukter fru Torgersen. Sånt er hyggelig å høre.

Trykt i Demokraten 1989