I dokk og dekk på FMV

– En stødig veteran som har gjort en solid innsats, skrev Demokratens Odd Moe da Hans Mostad fylte 75 år.
I dag er FMV-veteranen 88, og fortsatt med i tellinga. Tillitsvervene har vært mange: formann i Smed og Maskin, formann i stedsstyret for Jern og Metall, medlem av produksjonsutvalget ved FMV – såvel som av Bransjerådet for skipsbyggingsindustrien -for å nevne noen av de viktigste.
Men det er til åra på golvet tankene går når Hans Mostad minnes.
– Jeg er født på St. Hansfjellet ett år etter hundreårskiftet og vokste opp midt i byen, i Glemmengata. Fra huset vi bodde i kunne vi både høre og se klinkerne i sving over på Værste.

Vi var 11 søsken hjemme – seks gutter og fem jenter. Jeg var den nest yngste i flokken – og er den som har levd lengst.

Far hadde vært seilskuteskipper, nå var han kaptein på isbryteren Fredrikstad, kølafyrt farkost med 300 hestekrefter i maskinen. Da jeg var 10 år gammel var jeg maskinist om bord, men fikk sparken av en eldre bror. En gang var jeg med og brøt is utfor Halden, den var sikkert 25 centimeter tjukk. Vi stakk over til svenskesida for å kjøpe kjøtt, en hel ku, og prisen var halvannen krone kiloen. Jeg husker hvordan vi tælla og bar kjøttet opp fra brygga da vi hadde kommet tilbake til Fredrikstad.

Hver gang jeg tar bussen over til byen, kikker jeg opp på vinduene på St. Croix skole. I annen etasje var klasserommet vårt. Jeg minnes lærer Frestad og lærer Larsen og gamle klokker Nilsen. Kunne du ikke leksa eller fant på gærne streker, fikk du deg en så det sang. I klassen satt de flinkeste på de første rekkene og de dårligste på de bakerste. Jeg kan ikke tro at de ble noe flinkere av det. Sjøl klarte jeg meg bra på skolen – norsk var det faget som jeg likte best.

Rett før jeg skulle stå til konfirmasjon, fikk mor hjerteslag og døde. Jeg skulle hjelpe mor med å stelle i stand hjemme da hun seg overende. Jeg var alene, jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre, jeg visste ikke min arme råd og løp ned på Værstekaia etter han far.

På et lite værste nedme’ elva

– Etter konfirmasjonen var det ut i arbeidslivet. Jeg begynte som yngstemann på Ideal verksted nedmed elva.

Alf Halvorsen het han som eide verkstedet – sønnen hans er forresten Ragnar Halvorsen, som leder Industriforbundet.

Ideal var ikke rare greiene, det var beskjedne saker, vi var vel en sånn 12 mann som drev med reparasjoner av motorer og småbåter. Men det fantes da en liten bedding til å trekke opp båtene på. Av spesialbestillinger husker jeg trekanta kniver til en fettfabrikk på Gressvik og en maskin som skulle lage trebånner i Gullichsens trevarefabrikk. Arbeidsdagene var lange, vi arbeida 57 timer i uka. Da jeg starta, hadde jeg 10 øre i timelønn, da jeg slutta hadde lønna gått opp til 47 øre. Jeg kan knapt tenke meg at noen av arbeiderne på Ideal var fagorganiserte.

Lærdommen i faget kom av seg sjøl og med god hjelp fra eldre arbeidskamerater. Og uten å skryte kan jeg si at jeg har hatt et brukbart handlag.

På Ideal ble jeg i halvannet år. Så var det en kamerat av far som ymta frampå: – Kanskje han Hans burde søke seg inn på Ingeniørvåpenets Befalskole?

Høyre om og venstre om og noen ting til

– Jeg ble godtatt som elev på sappør- og pionerlinjen og lærte både å bygge bruer og sprenge bruer og en god del ting til.

Etter militærtida ble det noen år i Kristiania som på den tida skifta navn til Oslo. Jeg fikk jobb i telefonanlegget som på 20-tallet la om fra manuell til automatisk drift. Det er ikke få kilometer 500 pars kabel jeg har kjørt ut og lagt ned i Oslos gater.

Så ble det litt flakking hit og litt flakking dit, jeg arbeida i fargehandel i Stavanger, drev et lite bakeri i Fredrikstad, var maskinist på slepebåten Tofte som frakta tømmer fra Visterflo til Hurumlandet. Det hendte vi ble stoppa av tyskerne, for nå er vi framme på 40-tallet. Og i 1943 gikk jeg for første gang inn porten på Værste som ble arbeidsplassen min i nærmere 30 år. Det var driftsingeniør Breda som ansatte meg og timelønna var 1 krone og 8 øre. Etter ei tid oppnådde jeg 1,25 og det var topplønna på Værste i lange tider.

Trangt om saligheta på det gamle utstyrsverkstedet

– Den første tida havna jeg på det gamle reparasjons- og utstyrsverkstedet. Der var det trangt om saligheta – nærmere 150 mann drev på mellom dreie-, bore- og rørbøyemaskiner.

I 1950 fikk vi bedre armslag, for da ble rør- og kobberslagerne skilt ut og flytta inn i et nybygg, blant annet sammen med malerne, hvis jeg ikke minnes feil.

Første jobben var å bøye rør: jernrør eller galvaniserte rør som vi fylte med sand for at de ikke skulle slå krøll på seg. Rørbøyemaskinen var hydraulisk, men vi måtte pumpe for hånd.

Jeg havna i en veldig trivelig gjeng. Jakob Pettersen het han som hjalp meg til rette i førsten. Nå har også han rusla – det blir stadig færre av oss gamlekara. Andre jeg husker fra den første tida er Klaus Syversen og formennene Oliver Andersen og Reidar Hansen. Hyggelige folk var de alle sammen.

Mange slags jobber å gjøre

– Vi hadde jobber høyt og lavt på Værste: den ene dagen kunne du arbeide djupt nede i dobbeltbånn på en tanker, i neste dag sveisa du vinsjer på dekk og tredje dagen drev du og kappa og monterte rør i kjelen på en hvalbåt.

Det var en stor forskjell på Værste da jeg begynte og da jeg slutta. De største forandringene kom vel etter 1945. I 1943 var det nærmest ei myr der idrettsplassen ligger i dag. Der tørrdokken er, lå det en fjellknaus. Ennå gikk mye av transporten på området med hest og vogn eller med den vesle jernbanen. Det fantes ikke heiser på den tida, skulle du ombord i en båt, var det å trampe opp hundrevis av trinn med verktøykassa i neven.

Støperiet hadde visst dusj – vi andre måtte vaske oss i kaldtvannskraner i avdelingene. Matpakka tok du hvor det passa seg. Vi hadde riktignok bedriftslege – dr. Martens, men han holdt til i et lite skur nedpå brygga der det såvidt var plass til han og sykesøstra.

Hitler kommer til å gå pokker i vold

– Og så var det jo krigen og tyskerne. Tyskerne var om bord på båter som vi hadde til reparasjon, og parolen var at du skulle ikke forhaste deg med de jobbene – Værste skulle ikke hjelpe tyskerne med å vinne krigen. Jeg husker en båt, det var en nybygging for tyskerne, det gikk så seint at bare skjelettet var ferdig da krigen var slutt og Værste fikk båten gratis som takk for innsatsen.

Solidariteten var fin – det fantes såvidt jeg vet bare en nazist på Værste – og han drukna utme’ Hvaler. Noe særlig bråk kan jeg ikke si vi hadde med de grønnkledde. Men en gang da jeg diskuterte med en av dem og prøvde å forklare’n at Hitler kom til å gå pokker i vold, ble’n så sinna og gaula og skrek så de sikkert kunne høre han over på andre sida elva.

De var ikke alltid rare sjøfolka. Jeg spurte en hva han var i det sivile. – Kelner i Hamburg, svarte tyskeren. Da var det ikke rart at de ødela kjelene på prøveturene trass i at de fikk klar beskjed om at manometeret ikke måtte stige over 50 kg pr. kvadratcentimeter.

Etter hvert gikk all futten ut av dem, de var glad for hver dag de fikk ligge ved brygga, de skjønte det gikk den veien høna sparka. Og på slutten spiste de nesten av handa di. Vi hadde en som vi fikk til å holde vakt mens vi lytta på London på radioen på en av båtene.

Første gangen i dobbeltbånn fikk jeg panikk

– Om det er noen jobber jeg husker ekstra godt? Du vet, det har jo blitt en del jobber på Værste gjennom åra. Verst var det når du måtte ned gjennom et trangt mannhøl og ned i dobbeltbunnen på en tankbåt. En av de første gangene fikk jeg rett og slett panikk, jeg krøp på alle fire innover, det ble trangere og trangere, og jeg fikk plutselig for meg at jeg ikke ville klare å finne veien og komme meg tilbake igjen. Jeg la meg ned på magen og lukket øynene og forsøkte å puste rolig og la være å tenke helt til jeg fikk roa meg ned og krøp tilbake og fant mannhølet og kom meg opp. Men du venner deg til alt – og neste gang gikk det bedre. Andre steder der det også var forferdelig trangt å arbeide var i forpigg og akterpigg.

Jeg døper deg…

– I over 20 år hadde jeg jobben å være med og slippe båtene fra beddingen. Stabelavløpningene var ofte svære greier, med FMV-musikken på et stillas foran baugen, taler av Wilhelmsen og rederne, ja, en gang husker jeg til og med at kronprins Olav dukka opp.

Båten lå på ei slede og så var det et hydraulisk anlegg med to stålklosser som holdt den tilbake mens riggera tok vekk støttene og slapp ut sanda. Vi pumpa for hand og holdt trykket og fulgte med på manometeret. Så klaska sjampanjeflaska mot skipssida, klokka ringte og så slapp vi ut vannet og båten kom i siget. Du måtte ikke slippe for tidlig, det kunne gå på livet løs for riggerne holdt ennå på med støttene. Engang var ulykken ute -heldigvis ble ingen skada, men ei støtte slo mot båten og laga en diger bulk og nybygginga måtte rett i dokka.

Det er ikke få nybygginger jeg har sett gå prøvetur fra Værste, fra små hvalbåter til 35.000 tonnere. Best husker jeg Kristen Smith. Det var en spesialbåt beregnet på å løfte tungt gods, med svære bommer som kunne ta opptil 200 tonn i slengen. Det ble sagt at det var verdens kraftigste på den tida.

Vi skulle prøve bommene for første gang, det var nydelig vær, husker jeg, og formann gir meg beskjed om å trimme en lekter med 200 tonn vann ved elva. Jeg gjorde lekteren klar, vi huka den på bommen, skipperen ga signalet og dirigerte og sakte men sikkert heva den digre lekteren seg, svevde høyt i lufta over elva og så plasserte han den rolig og pent inne på land. Da braka applausen løs. Det er rart med det, du er bare en vanlig arbeidsmann, men du går da opp i jobben du driver på med.

Tørrdokka har jeg vært med på å bygge

– Jeg leste i avisa forleden at de kanskje skulle ta i bruk den store tørrdokka igjen. Det har jeg lite tru på. Jeg måtte tenke på alle arbeidsdager jeg har hatt i den dokka.

Det er jo svære saker, 150 meter lang og med porter på 20 meter. Jeg har vært med på å legge inn alt av luft- og vannrør i tørrdokka og i bygningen ved siden av der de lagde ferdig seksjonene til båtene. Vi la røra til slikkepumpa som tok 300 tonn i timen og de digre røra til hovedpumpa som tok 9.000 tonn i timen.

Det ble mye klatring opp og ned i den svære konstruksjonen. Det kunne oppstå farlige situasjoner. En gang gikk jeg og håndlangeren utpå noe vi trudde var ei tjukk jernplate, men oppdaga plutselig at det bare var et tynt islag – og rett ned var det atskillige meter.

Eller ingeniøren som skulle vise seg og balanserte på ei rørpipe som stakk ut på siden av dokka: – Kom deg for pokker ned, ellers slår du deg kvekk i hjel, var beskjeden han fikk.

Nå er det vel knapt ingeniører og arbeidsfolk igjen der nede. At det skulle gå den veien – ja, jeg har ikke ord for hva jeg føler. Du skal notere ned at åra på FMV var den triveligste tida i livet mitt!

Trykt i Demokraten 1989