I kuvogn fra keiserstad til plankeby

For 69 år siden (i 1919) går en spelemmet guttunge med merkelapp om halsen av toget på Fredrikstad stasjon. Wilhelm Pagel møter for første gang sitt nye fedreland.
Her minnes han verden av igår, et Tyskland i krig og krise, en avskjed på Stettiner Bahnhof, en reise mot Norge.

– Jeg er født for 83 år siden i den mest prøyssiske by i det wilhelminske Tyskland, i keiserstaden og militærbyen Potsdam. Far var hovedbokholder i Königliches Grosser Militär Waissenhaus, grunnlagt av Fredrik Wilhelm I på 1700-tallet, til beste for foreldreløse underoffisersbarn.
Militærlivet satte preg på barndomstiden. I alt åtte regimenter var kasernert i Potsdam. Artilleri, kavalleri, infanteri. Det var livregimenter med kongelige personer blant offiserene. Noe av det første jeg husker er klokkespillet i garnisonskirken som hver halvtime spilte «b’ immer Treu und Redlichkeit».

Fra vinduet i leiligheten vår i waissenhuset kunne jeg se ned på gata og beundre soldater fra I Regiment zum Fuss når de støvete og skitne kom marsjerende tilbake fra manøvrene på Bernstädter Feld. Militærorkesteret spilte og høyt til hest, rett under vinduene våre, satt keiseren, Wilhelm den annen og mønstret sine trofaste soldater.

Så red han inn for å spise lunsj i offiserskasinoet. Ja, han red bokstavelig inn, for det var lagt en tram over trappa så rytter og hest kunne ta seg helt inn i bygningen. Som du kanskje har hørt, hadde keiseren en forkrøplet venstrearm og måtte hjelpes ned av hesten. Og det måtte ikke vanlige folk få se.

Så kom krigen til Potsdam

– I 1914 brøt første verdenskrig ut. I august rykket reservistene, de vernepliktige, inn i kasernen. Etter at de hadde skiftet til uniform, kastet de sivilklærne ut av kasernevinduene. Mor og andre damer smurte kurver fulle med smørbrød og delte ut til soldatene. Noen av dem snakket fransk. Jeg undret meg: – Skal franskmenn skyte på franskmenn? – Det er tyskere fra Elsass, forklarte mor.

Jeg hadde begynt i gymnasiet med 8 års latin og 6 års greskundervisning. Vi hadde en veldig flink gresklærer, professor Leisering, han gikk gjennom Odysseen, han forklarte scenen i kyklopen Polyfems hule så vi så for oss Odysseus og hans menn henge under buken på sauene.

Ute i verden raste krigen. Dag og natt hørte vi brølene når de prøvekjørte flyvemaskin- og luftskipsmotorene i de store Maybachfabrikkene. Luftskipet Schwaben svevet over byen. I nærheten av waissenhuset var en fangeleir med franskmenn, jeg gikk ut og inn og kjøpte sigaretter for poilu’ene. En av fangene var betrodd å kjøre melk rundt til folk i Potsdam. Han drakk alltid morgenkaffe på kjøkkenet vårt. At han skulle være en fiende – det hadde jeg vanskelig for å forstå.

Matmangel, fred og revolusjon

– Med blokaden ble det knapt om maten. En dag rullet en tønne kålrotmarmelade ned fra en hestevogn utenfor en kolonialbutikk. Kvinnene i køen styrter til, soper marmeladen opp i spann og glass, med støv og sand og alt.
En hest stuper foran en flyttevogn rett foran waissenhuset. Den var trolig utkjørt, en veterinær kommer og skyter dyret. Ryktet brer seg fort, og kvinner med digre forskjærkniver skjærer dampende biter ut av hestekroppen.

I 1918 er krigen slutt, Tyskland kapitulerer, og keiser Wilhelm flykter til Holland.

I Potsdam dukker det opp arbeidere med røde armbind, den sosiale uroen brer seg, i gatene kjører det rundt lastebiler med røde flagg. I kasernen er offiserene jaget vekk, jeg går på oppdagelsesferd, sikrer meg en stålhjelm, den er det vel ikke bruk for lenger.

Utlandet hjelper det sultende Tyskland, det kommer matvarer i store pappesker fra USA. Jeg blir visergutt – får jobben å dele ut esker til de ansatte ved Geodetische Institut. På en dør står det Albert Einstein. En liten mann med langt hvitt hår åpner, tar imot: – Herzlichen Dank, junger Freund. Han gir meg en klem.

Med kuvogn fra Stettiner Bahnhof

– En dag forteller kameraten min at han kan få reise med Røde Kors til Skandinavia, hans far er falt krigen. Blir du med, Wilhelm? Jeg er kvalifisert, veier 32 kilo, min far er også død, av hjerteinfarkt i 1917.

Først en unødvendig avlusing i et sykehus i Nord-Berlin, så samles vi, 300-400 barn, gutter og jenter, på perrongen på Stettiner Bahnhof 9. juni 1919.

Vi går ombord i kuvogner med halm på gulvet: 40 mann, 8 hester. Gutter for seg og piker for seg, Røde Kors-søstre har overoppsynet, leder for transporten er en friherrinne – von Wangenstein.

Lokomotivet blåser til avgang – kursen er satt for Norge. På fergen blir jeg sjøsyk, men gjør mitt første skandinaviske bekjentskap i Trelleborg. Bertil snakker noen få ord tysk, han beundrer noen plakater fra den revolusjonære Spartakistbevegelsen som jeg har tatt med meg. – Kann jag Plakate haben? Bertil får plakaten.

Toget dunker nordover, noen av barna sover, andre tøyser, forventningsfulle, kanskje engstelige for hva som venter. Om halsen henger lappen med navnet på pleieforeldrene. På min står: Karl A. Larsen, Fredrikstad.

– Velkommen til Norge, Wilhelm!

– Vi passerer grensen. Første stopp er Halden. Stor oppstandelse i toget. På perrongen er det dekket opp, langbord med hvite duker, smørbrødfat, store karafler med melk. – Værsågod og spis! Vennlige hvitkledde kvinner hjelper oss til rette, noen har slike rare, røde luer. Senere får jeg vite at de kalles russ. det er årets studenter. Jeg setter rekord, spiser 21 smørbrød, og advarer de andre: – Spis så mye dere orker, slik mat får vi ikke med det første!

Videre mot Fredrikstad, forbi en stor rød murstensbygning på venstre side av jernbanelinjen. Jeg biter meg merke i ordene i svarte bokstaver mot hvit bunn på fasaden: The Anglo Swiss Milk Company. Kraftige karer i svære skinnforklær triller digre melkespann bortover rampen. Det gjør inntrykk på guttungen på 32 kg.

Så blåser togføreren i fløyten – toget glir inn på Fredrikstad stasjon. En masse mennesker har møtt fram, vi speider utover, kan det være de der, eller kanskje de der borte?

En mann tar seg frem mot meg, tar lappen og leser på den, smiler: – Sei herzlich willkommen bei uns – Wilhelm!

– Nå må du spise ordentlig!

– Jeg fant meg fort til rette hos Karl A. Larsen i Bakgata 4. Jeg fikk venner, lærte norsk – det første ordet var «å spise». – Nå må du spise ordentlig, Wilhelm, sa de ved frokost. I Potsdam måtte mor spare på hver matbit. En mann på gaten fortalte meg at keiser Wilhelm var «ein Schweinhund», ellers er alle snille og hyggelige. Jeg lærer meg en sang, Ernst Rolfs: – Jag har fått en knapp i västen, för att inte säga två … Ellers kom storslageren denne sommeren fra Amerika: – Yes, we have no bananas.

I august reiste jeg tilbake til Potsdam, men neste sommer var jeg igjen på besøk hos mine pleieforeldre. Jeg begynte å føle meg hjemme i Norge, jeg bestemte meg til å bli her for godt. Jeg startet som visergutt i A. G. Westbyes trikotasjeforretning, så ble det tekstilutdannelse i Tyskland og så startet pleiefar og jeg en strømpefabrikk i Bakgata 9, den som senere fikk navnet Bayard. På 30-tallet startet jeg egen bedrift, Tune Tekstil og den drev jeg frem til 1968.

Det er 69 år siden jeg for første gang gikk av toget på Fredrikstad stasjon. Når jeg tenker tilbake blir jeg ennå rørt over den hjelpsomheten og vennligheten jeg opplevde. Vi kom fra et land som på en måte hadde vært i krig med Norge. Mange norske sjøfolk hadde falt som offer for tyske torpedoer i Nordsjøen og andre farvann. Men vi, barna fra et krigsherjet land ble sett på, ja, rett og slett, som medmennesker.

Trykt i Demokraten 1988