– Jeg fikk sosialismen inn med morsmelka

Ikke langt fra Eidet i Tune bor Ole E. Lundh. Hans far var med å bygge tømmertunnellen Isnesfjorden-Visterflo og stifte Tunnelarbeidernes fagforening.
Lundh har levende minner om arbeiderbevegelsens pionerer i Tune. Han forteller om Moeskau, Gundersen, Vestberg, men også om læreårene i SA, da diktafon var et ukjent begrep og redaksjonssekretæren med håndkraft ville hindre utkastelse i St. Mariegate.

– I denne stua har jeg som guttunge sittet mange ganger på fanget til far, og der borte i kroken sto Albert Moeskau, strøk barten og la ut om arbeiderbevegelsens framtid i Tune og i verden for øvrig.

Et slags Folkets Hus

Ole E. Lund bor i dag i huset som før, under og etter første verdenskrig var et slags uformelt Folkets Hus ved Eidet. Faren bygde huset i 1912, men det ble stående tomt noen år før familien Rabakken flyttet inn. Disse åra var huset et samlingssted for sosialdemokrater og andre politisk interesserte i nærmiljøet. Veggene på Rabakken kunne nok fortelle om mange politiske diskusjoner om arbeiderklassens organisasjonsarbeid. Men det kan også Ole E. Lundh, et levende leksikon i arbeiderbevegelsens historie i Tune og i byen.

Født sosialist

– Sosialismen fikk jeg så å si inn med morsmelka. Min far, Anton Rabakken, arbeidet på den nye tømmertunnelen og i 1912 stiftet han og noen andre Tunnelarbeidernes forening. Stiftelsesmøtet ble holdt under et tre rett her borte, bilde av treet finner du i siste bind av Tuneboka. Jeg mener organisasjonstanken kom med de innvandrende anleggsfolka, uredde rallare med hatten på snei og en tilbøyelighet til å kikke litt for dypt i glasset. Derfor var det et par avholdsfolk, brødrene Førland fra Sørlandet, som blant annet sammen med far satte tanken ut i livet, og så var foreningen et faktum.

Sosialismen var dyret i åpenbaringen

– Den første tida var ikke lett. Mange, ikke minst blant bedehusfolket, møtte organiseringa med mistenksomhet og motstand. Sosialismen, det var verre enn dyret i åpenbaringen. Enkelte tok bibelordet «den som står på min høyre side skal gå inn i min herlighet» helt bokstavelig.

For guttungen på fars fang var det lett å ta stilling: Jeg lytta til Albert Moeskau, en rolig og god debattant og agitator. Det var ikke lett å få den karen ut av balanse. Den dag i dag kan jeg liksom høre den rolige, behagelige stemmen. Det ble fortalt at da Moeskau delte ut stemmesedler ved Solli kapell – det var kommunevalget som gikk av stabelen – var et noen bråkmakere som forsøkte å bringe ham ut av balanse ved å dra ham i bartene! Men Moeskau brød seg aldri om det. En annen gang var det valgmøte på Greåker, Worm Müller, en av Venstres store kanoner talte. Et var jo en kar som hadde ordet i sin makt og arbeiderpartifolka følte seg underlegne. Her var gode råd dyre! De oppholdt ham med spørsmål, mens det gikk bud etter Moeskau. Han opp på sykkelen, trampet i vei til Greåker, inn på møtet og satte Worm Müller opp mot veggen.

Flere kjemper i A-bevegelsen

Så var det Johan Gundersen, som ofte kom i stua her vi sitter nå. Gundersen ble som du kanskje vet den første Arbeiderpartiordføreren i Tune. En stille, nesten litt saktmodig kar, ingen stor agitator, men en kunnskapsrik person og et fint menneske.

Alfred Vestberg var hva temperamentet angikk, hans rake motsetning. Vestberg var slagferdig som få, det rene fyrverkeri av humør og veltalenhet, men kanskje noe overfladisk. Senere gikk han til kommunistene, og den vesle forretningen hans på Alvim ble et samlingspunkt for den aller rødeste ungdommen. Den mest radikale innenfor veggen i huset her var kan hende, Ny, ja han hette så, skåningen og syndikalisten. Han var ikke nådig mot den svenske arbeiderlederen Hjalmar Branting: «Han har sveket arbeiderklassen, han har storkaksene tatt opp i sine rekker igjen». Ord som ga guttungen noe å fundere på.

Vi følte oss «røde»

Ellers følte vi oss vel alle svært røde i disse åra. Under streiken ved lensa i 1926 ble det brukt streikebrytere her fra bygda. Jeg husker ei kone i nabolaget som var mot streiker, sosialismen, arbeiderbevegelsen og all annen styggedom. Jeg, guttungen, sto inne i skogbrynet og kastet stein på henne! Det var ellers ulikt meg, sa de voksne.

Mer utviklende var det vel å lese kommunestyrereferater fra Tune kommunestyre. Far kom jo tidlig med i kommunestyret, og som 8-9-åring lå jeg på golvet hjemme og leste referatene. Særlig de innleggene som far hadde hatt. Og så pløyet jeg avisene som far fikk av frk. Aronsen i SA! Særlig likte jeg å lese Torgeir Vraa i Fremtiden, han som høyrefolk kalte «(V)råtassen!

Tidlig med far på møter

– Far tok meg tidlig med på møter. Der var det mye å se og lære. Når far var dirigent på fagforeningsmøtene i Folkets Hus i Sarpsborg, satt jeg bak i salen med øyne og ører på stilk. Far var flink til å lede møter Han var jo ganske imponerende med sine 120 kg, over 180 høy. En gang hadde et par av møtedeltakerne tatt et par drammer og brøt inn i diskusjonen uten å bry seg om dirigent og taleliste. Far: «Hvis dere nå ikke tier stille, må dere gå utenfor». Og de lusket bekjemmet ut, fulgt av fars strenge blikk under de buskete øyenbryna. Far hadde autoritet, men noen autoritær person var han ikke. Da han en gang skulle til Oslo på et møte, tok han meg på slep. Vi måtte opp i Stortinget for Scheflo skulle tale. Jeg husker han stavret besværlig opp på talerstolen, giktbrøten som han var. Men så satte han i, ordene sitter spikret fast den dag i dag. «Vi skal balansere på den borgerlige straffelov, men vokte oss vel for å falle utenfor».

Ellers var far slett ingen revolusjonær. Han var vel nærmest en middelveismann som ikke likte eksesser av verken den ene eller andre typen. Evolusjon, ikke revolusjon var løsenet. Men når det gjaldt Russland var det ett unntak: der hadde de vært nødt til å bruke vold for å styrte det pillråtne tsarveldet.

Farmor delte maten og stemte Arbeiderpartiet

– Om jeg opplevde nød og elendighet i 20- og 30-åra? Aldri hjemme, farmor hadde en jordflekk med gris og høns så vi klarte oss bra tross streik og lockouter. Men jeg var med farmor rundt i husene og opplevde ting jeg aldri vil glemme. Farmor var av den typen at hun kunne gi bort alt, stakk noe flesk og noen brød i kurven og dro i vei hvor hun skjønte at noen led nød. Det hendte når vi kom til familier som skulle klare seg med en fattigunderstøttelse på 5 koner uka at barna kom løpende mot oss: «Nå skal vi få mat..»

Så snart det ble stemmerett for kvinner, stemte farmor med Arbeiderpartiet. Med farfar var det annerledes, han var preget av miljøet på Sanne og Solli bruk hvor han var vokst opp. Og der var de aller fleste Høirefolk – turte kanskje ikke noe annet.

Men etter hvert forandret også farfar innstilling. Ble vel påvirket av far og oss andre. Og som du skjønner, for meg ble ikke veien til Greåker Arbeiderungdomslag lang. Senere fant jeg og et annet medlem fra Eidet, Knut Ringsrød ut at det kan hende var mulig å stifte et eget lag her ute. Og snart var Vestre Tune Arbeiderungdomslag et faktum. Det bør nevnes at to eldre partimedlemmer, Simen Aagard og Oskar Tysild gikk inn som meget aktive medlemmer av dette ungdomslaget som drev det så langt at vi hadde egen amatørteatergruppe.

Flyvende reporter uten pressekort

De store arbeidskonfliktene i 20- og 30-åra? Ivar Thorbjørnsen har jo fortalt om veiarbeiderkonflikten i -34, vi kan jo spinne litt videre på den tråden.

Jeg hadde på den tiden så smått og pent begynt å skrive litt for SA, reportasjer og møtereferater og annet slikt. Så ba Rolf Gerhardsen meg dra avgårde en dag til Greåker fort. Der var det liv og røre, arbeiderungdom fra Greåker og Sarpsborg var på pletten og steiner haglet mot bølgeblikktaket på huset der streikebryterne eller «judasene» var innkvartert. Jeg fôr omkring med blokk og blyant, skrev og noterte og så gikk det ikke bedre enn at jeg fikk to svære statspoliti-slamper etter meg. Da nyttet det nok ikke å vifte med pressekort, og noe så fint hadde jeg ikke på meg heller. Men i fluktveien lå det en låve, jeg smatt lynsnart under låvebrua og politibetjentene dundret forbi og forsvant! Reddet for den gangen!

Politibrutalitet

Jeg skrev ned hva jeg hadde hørt og sett, trekøllene hadde vært flittig i bruk oppe ved fortet. Dagen etter redigerte og flikket Rolf Gerhardsen på referatet, så ble det stort oppslag i SA om politibrutalitet, og deretter politianmeldelse av Gerhardsen og SA.

Det tok vi ikke så tungt, var vel heller litt stolte av at borgerstatens rettsapparat ble brukt mot oss. Ja, det var tider, får håpe at vi aldri får oppleve dem på nytt.

Organisasjonsrett

Et annet minne er knyttet til streiken på Aksjemeieriet i Sarpsborg. Det dreide seg om organisasjonsretten, jentene ville danne fagforening og det ble arbeidsstans. Streikebrytere ble satt inn og mange fra arbeiderungdomslagene møtte fram og sa sin mening om «judasene». Ja, vi gikk så langt at vi fulgte etter jentene hjem for å få vite hvor de bodde, så vi kunne fortsette agitasjonen der. Det sto politivakt utenfor Aksjemeieriet. Noen av oss benyttet anledningen da politiet et øyeblikk var fraværende til å komme oss inn på selve meieriet. Vi ville holde flammende appeller i selve meierisalen. Så dukket politiet opp igjen, det var konstabel Hjelmark, en av den sindige, rolige typen. «Nå får dere være snille gutter og gå ut, for jeg har liksom ansvaret her, jeg». Og ut labbet vi, for vi var ikke vant til akkurat den tonen fra lovens håndhever. De fleste så bokstavelig rødt bare de så snurten av en arbeiderungdomslagsgutt!

Med regninger og reportasjer for SA i 30-åra

– Utover på 30-tallet hadde jeg stadig småjobber i SA, jeg likte å skrive og fikk ros av selveste redaktøren! Og så var jeg regningsbud for SA, travet og syklet rundt i distriktet og innkasserte regninger og bladpenger. Lite mynt var det blant folk, det ble å gå både to og tre ganger. En gang gikk jeg fem ganger, det gjaldt en dødsannonse, familieforsørgeren var død og enken satt igjen uten nåla i veggen. Regningen ble lagt vekk som «uerholdelig».

Jeg tar ofte en tur opp i SA nå om dagen. Der er det kontorlandskap, dataskjermer, det kryr av folk, spesialister, liv og travelhet. Da tenker jeg ofte på den gamle redaksjonen i SA, den som lå på et hjørne av Folkets Hus. Du kom inn fra Haakonsgate. Ett stort rom, i enden en skranke, bak den forretningsavdelingen. Der hersket den hyggelige Sverre Knold, og ikke å forglemme Jenny Aronsen som alltid var smilende og blid mot oss grønnskollinger. Foran i rommet holdt avisbudene til når SA skulle sendes ut. Til venstre var det to dører. Bak den ene tronte redaktøren, Hønsvald, i ensom majestet. Bak den andre var redaksjonssekretærkontoret til Rolf Gerhardsen. Og der var det mer folksomt, to-tre, ja fire-fem av de ansatte oppholdt seg der for å skrive ut et referat, redigere en artikkel eller rett og slett for å slå av en prat om sensasjoner i Sarpsborg og verden for øvrig.

Dette var stort sett det hele, ingen smatrende fjernskrivere, ingen blinkende dataskjermer. Men gode, hyggelige, kameratslige forhold, vi var en godt sammensveiset gjeng, fra redaktøren til vaskehjelpen Klara. Teamwork heter det jo nå for tida.

Hønsvald, Gerhardsen, Nygaard, Werner…

– Hønsvald, ja. Mye er sagt om ham, både hyggelige og mindre hyggelige ting. På plassen, i redaksjonen var han grei og liketil. Han oppmuntret og roste, en gang jeg hadde levert et hastig nedrablet manus og skammet meg over skrifta sa redaktøren: «Ta det med ro, Lundh. En gang hadde en flue her tatt seg et bad i blekkhuset mitt og tørket føttene på et stykke papir. Ved en feiltakelse ble arket levert til setting og resultatet: en helt glimrende artikkel!»

Men ute blant folk ble nok Hønsvald oppfattet som avvisende, ja, rent ut sagt arrogant. Jeg har jo sett ham gå ned St. Marie gate uten å se til høyre eller venstre, til tross for at folk tok både til hatten og lua.

Rolf Gerhardsen var den jeg hadde mest med å gjøre. Der var det krutt i massevis. Gerhardsen kunne argumentere håndgripelig når han var ute og skulle referere utkastelsen av en fattig familie fra et hus i St. Marie gate i begynnelsen av 30-åra. Så ble det politianmeldelse og rettsak. Rolf Gerhardsen brukte signaturen «Kranglefanten», mange syntes den passet godt.

Bjarne Nygaard gikk flere år i avisa uten lønn. Han var rammet av polio fra barndommen av men vant over sykdommen med jernvilje og trening. Han drev det faktisk til å bli målmann på et guttelag på Lande. SFK hadde en målmann som het Simen som var meget god. Og på guttelaget fikk Nygaard hedersnavnet «Simen i målet».

Lokalhistorisk stoff og rettsreferater var hans spesialfelt. Han gikk veldig opp i rettsaker han refererte, særlig hvis det var arbeidsfolk som hadde kommet på den gale sida av skranken. Jeg satt i retten da domstolen skulle prøve lovligheten av oppsigelsen av en arbeider ved en bedrift her i byen. I pausen kom han bort til meg, dro meg i jakkeermet, synlig nervøs: «Hvordan tror du dette går da, Lundh?» «Det går nok bra», sa jeg, og det gjorde det for han fikk beholde jobben og erstatning på kjøpet.
Til sist Karsten Werner, «Karwer». Jeg har vært med ham da han dro rundt og fikk eldre arbeidsfolk til å fortelle om leveforholdene før. Han var den fødte intervjuer, fikk intervjuobjektet interessert, småpratet og spurte. Da kom minnene. Noe noterte han ned, andre ting lagret han i hodet, han hadde en fabelaktig hukommelse.

Få bilder – vi måtte skrive godt!

– Som jeg sa, det var gemyttlige samarbeidsforhold i SA I 30-åra. Gerhardsen delte gjerne ut jobbene, kanskje du tar det møtet, og så trenger vi en referent på stadion i kveld. Og så ruslet i eller syklet vi avgårde, bil var det sjelden råd til i de dager. Jeg skrev ofte referatet ferdig hjemme og leverte det til Gerhardsen neste dag. Nattredaksjonen var ikke oppfunnet ennå i Sarpsborg på den tida.

Lønna? Ja, den var 150 kroner måneden, 200 for redaktøren. Det ble å sette tæring etter næring. Men så var det anseelsen, da. Vanlige folk så på oss som pressefolk, som noen allvitende skapninger. Mange ganger kom folk opp i redaksjonen og skulle ha hjelp til et eller annet skriftlig arbeid, også slike ting som slett ikke skulle inn i avisa. Nå har folk skoler og EDB-skjermer i stua.
Bilder var det lite av i 30-åra. Å lage klisjeer var en tung og kostbar affære, de måtte bestilles fra Oslo. Derfor måtte vi skrive så folk liksom så det hele for seg.

Utenriksstoffet? Ja, der var nok saksa en god hjelp. Gikk gjennom storavisene og klippet uhemmet. Noe tok vi selvsagt også over telefon fra Arbeidernes Pressekontor.

Samarbeidet med trykkeriet, der Sigurd Sørensen og Klaveness Eriksen var de første blant likemenn, var stort sett bra – selv om det kunne komme noen utblåsninger av og til – fra begge sider. Det ligger vel i sakens natur.
I dag er jo presseyrket et fag, en profesjon. Blyet gikk ut, mye av den radikale politikken forsvant fra avissidene. Det er jo utviklinga, om den er til det bedre eller verre? Tja, ikke godt å si. Men en ting er jeg overbevist om: at utviklinga ikke er noe automatisk noe. Det er mennesker som du og jeg som er med på å bestemme denne utviklinga.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984