– Jeg tror vi beholder deg her, Jens!

Jens Olaf Hansen, Sandesund, er født 1905. Faren drev småbruk i Skjeberg og på Tofteby, spedde på med å jobbe på Bilet teglverk, Zinken Og Hafslund Karbid.
Der fant Jens Olaf også en arbeidsplass etter at han var ferdig med skolen. I slutten av 20-tallet ble verket kjørt ned. Jens Olav ble – som så mange andre – gående arbeidsløs utover i 30-åra.
I 1938 fikk Jens Olaf Hansen arbeid på Østlandske Kraftfor. Han var med fra starten til fabrikken flyttet til Moss i 1968 – 30 år i alt som altmuligmann for formann.
Jens Olaf Hansen husker godt tiden på Karbiden i 20-åra.

– Først kan vi ta med litt av skoletida. Jeg gikk første tiden på Foss skole i Skjeberg to ganger i uka med to klasser i samme stua. Det var stor forskjell på de «store» og de «små», på fattigunger og barn av storbønder. På skolen satt bondebarna på de første pultradene. Læreren hadde en lignelse: barna på de første pultene – det var «kaffebønner», vi bakover i klassen «kaffegruten». Når han hørte leksa, begynte han først blant «kaffebønnene». Det var sjelden jeg rakk å komme med. Vi lærte lite – det var kanskje ikke meningen at vi skulle lære noe heller. Senere byttet jeg skole, på Navestad var forholdene helt annerledes, der lærte jeg noe.

Herreselskaper og dameselskaper

– Etter skolen var det viserguttjobb i Dagbladet Sarpen – redaktør E. Funnemark, lønn 15 kroner uka. En del av jobben var å hente varer til redaktøren med flatvogn nede på brygga. Da skulle redaktøren ha herreselskap. Når han skulle ha dameselskap kjøpte jeg nyplukkede jordbær og en fløteliter på torget.
Ellers var det å springe og hente kaffe og wienerbrød til personalet, til journalistene, til redaksjonssekretær Thiis fra Halden. Så skulle jeg gå med regninger. Jeg la merke til at det var vanskeligere å få inn betalingen hos «dom fine», i strøket rundt Kulås enn hos vanlige arbeidsfolk.

Fra skofabrikk til karbidfabrikk

– Norgrens skofabrikk lokket med høyere lønn. Jeg ble pussegutt, innimellom tredde jeg inn skolisser – så lenge det varte. For firmaet var for nedadgående – en gang ba sjefen oss utsette ferien – han hadde fått akkord av kreditorene og nå gjaldt det å holde produksjonen i gang. Feriepengene fikk vi først ved Juletider. Men det nyttet ikke, konkurransen var for hard. En dag slo skofabrikken igjen døra for godt. Jeg måtte se meg om etter noe annet. Karl Andersen var formann på anlegget på Hafslunds Karbid. Han var en allsidig herremann. Han drev privat vognmannsforretning samtidig som han kjøpte inn store partier ved fra bøndene og solgte i smått. Akkurat da drev han og kjørte kantsten fra Bedefjellet ned til Sannesund. Der fikk jeg jobb. En dag ble jeg «lånt ut» til fabrikken, de skulle støpe fundament til ei sag inne på «tretrommerten». Etter noen dager het det fra formann: «Jeg tror vi beholder han Jens her inne!» Andersen ble sur: «Hadde jeg visst det, hadde jeg aldri sluppet deg fra meg». Men slik begynte det altså i 1921. Så arbeidet jeg i trommerten og snekkerverkstedet på Hafslunds Karbid fram til 1926, da de begynte å kjøre ned verket.

Da jeg begynte på karbiden, var det ca 320 mann i arbeid, da jeg ble sagt opp i 1926 var det 60 mann igjen.

Ovnsarbeiderne misunte oss

– Verket var etter min oppfatning en trivelig arbeidsplass, lite gnisninger og krangel. Men i trommerten og snekkerverkstedet var det rent og pent etter datidens målestokk. Det kunne hende at de eldre inne på ovnene misunte oss på en måte: «Dere har gode dager, dere gutter», kunne det hete.

Arbeidet i trommerten? Det var to trommerter, tre- og blikktrommerten. Jeg var på begge – men mest på tretrommerten. Vi lagde tretønner til å pakke Fesi’n i og oppbevaringsbokser til karbid. Fesi? Vi kalte aldri ferrosilisiumet noe annet: Til å begynne med hadde jeg jobben å male gjordene til tønnene. Senere kom jeg over i selve tønneproduksjonen. Mye foregikk maskinelt: en maskin skar ut tønnestavene. så ble tønna «formet», så skar vi ut spont til lokket, så satte en maskin på de ferdige gjordene. Tønnene måtte være solide – en tønne fullpakket med Fesi veide nærmere 200 kilo.

På bikktrommerten ble karbidboksene falset og loddet. Fire, fem mann drev på med loddingen. Noen loddbolter var i sving mens andre lå og ble varmet opp i en kullovn som var til det bruket. Så ble blikkbeholderne satt på ei plate som ristet og beveget seg. Karbiden kom i renner fra siloene. Den så ut som små sukkerbiter. Et, to, tre var boksen fylt, og så var det på med lokket. På trommerten arbeidet det mange unggutter. Det samme gjorde det i jernlageret. Her fylte de tønnene med Fesi. Men først måtte den knuses og gjøres ren. Når vaggen kom fra ovnen, ble forma tippet ut gulvet og spylt med vann. Så gikk guttene i gang med slegge, hammer og stålbørste. Alt slagget skulle vekk, de satt på krakker og kasser og hakket og banket – temmelig langtråking arbeid var det.

Hafslundbolaget hadde eget helvete

– Inne på ovnene arbeidet mest folk i 40-50- åra. Noen unggutter var det nok innimellom. Det kunne bli varmt på ovnene. Du har hørt om svensken som stanset i døra på ovnshuset og sa: «Ja, nog visste jag att Hafslund var ett stort och rikt bolag, men at dom hade eget helvete, det visste jag inte!» Så gikk han.

Men det var mange som ble. Det var en god del svensker blant ovnsarbeiderne på Hafslund. Mange av svenskene bodde på Bede og deromkring, men jeg husker en, Carl Johan Forsberg het han, han hadde leilighet helt inne på ovnshuset, han. Forholdet mellom nordmenn og svensker? Det kunne skjære seg iblant, da het det «din forbanna svenskerædd!» Svenskene gikk for liksom å være sleipere, mer om seg. Men med tiden så forsvant mye av dette, det var kanskje mer av det ute i anlegget enn inne på ovnene. Der hadde du kanskje nok med å passe jobben. Drifta gikk helkontinuerlig. Kull og koks ble fylt på ovnene med håndkraft. Det ble mange skuffetak på skiftet. Råmaterialene i Fesi-produksjonen var skrapjern. Jernet kom både fra innlandet og utlandet. Det var mange skraphandlere i distriktet som forsynte Hafslund med jern. Så kom hele båtlaster med utrangert jernskrap, fra Tyskland og deromkring. Ubrukelige fastnøkler, skrutrekkere, hele symaskiner havnet i ovnene på Hafslund. Litt av det havnet nok rundt omkring i hjemmene på Hafslundsbrakka og på Bede.

Varmt og farlig på ovnene

– I bunnen av ovnen drev tappelaget – i svære hatter med bretten ned og en maske av netting – nesten som fluenetting – foran ansiktet. Den skulle beskytte for gnister og sprut. Men hull i klærne ble det. Mor satt mange kvelder og lappet svihull i buksene til far. Far arbeidet nemlig i tappen på ovnshuset.

Når du tappa og raden av vagger var full – så hadde du ferdig forma et lite kremmerhus av ildfast lere. Det satte du på en stør og dytta i tappehullet. Når neste vaggerad skulle fylles så smuldra du opp «korken» med en stør eller et spett. Så spruta massen fram. Varmt og farlig var det. Mange fikk brannsår. Noe Røde Kors-utstyr kan jeg ikke huske vi hadde på avdelinga. Ble du skadd, måtte du gå på laboratoriet og få på ei fille.

En lørdag husker jeg en kar fikk spruten rett på seg. Han brant rett og slett opp – det var ingenting å gjøre.

Luftigere i karbidproduksjonen

– Karbidproduksjonen var liksom lettere. Det var luftigere ved karbidovnen. Råmateriealet? Mye kalksten fra Degernes gruver. Først ble den brent i kalkstenovnen. Det var rift om å jobbe på kalkstenovnen, det var renere, ryddigere arbeid der enn andre steder i ovnshuset. Så gikk den brente kalkstenen til selve karbidovnen. I bunnen av ovnen falt aska ned, varm og fin, grå aske. Den aller første jobben min på Hafslund var forresten å skuffe aske opp på trillebårer fra askekummene. Greit arbeid, når du hadde rensket opp så og så mange kummer, kunne du gå for dagen. Men da var du helt grå fra topp til tå også. Asken ble brukt av bøndene rundt omkring, de kjørte den ut på jordene, den skulle være bra for årsveksten.

Tur-retur Sannesund med egen jernbane

– Litt eldre folk vil sikkert huske hvordan råvaren – og de ferdige produktene ble transportert til og fra Karbiden. Fra Sannesund og opp til smelteverket gikk en hel liten elektrisk jernbane – med sidespor til Hafslund Sulfitt. Linja kunne du se inntil få år siden. Der linja krysset Borgeveien, gikk den i tunnel. To, tre kraftige elektriske lokomotiver var trekkraft for en 8-10 vogner. To mann fra Hafslund elektrisitetsverk var lokførere – med seg hadde de en koblegutt. Det rusla og gikk – skrapjern og kalksten til smelteverket – fesi og karbid til lageret på Sannesund og derfra ut i den vide verden.

Du kunne forresten følge svingningene på verdensmarkedet i lagerskuret på Sannesund. Var det høykonjunktur, var lageret tomt, var det nedgangstider, høyet karbidbokser og fesitønner seg opp.

Folk som bodde i Sannesund, brukte ofte jernbanen til og fra jobben, ved å gå på skinnegangen eller slenge seg på vogna når «toget» gikk. Enkelt og lettvint.

Ellers bodde som sagt mange nær verket. En del bodde i Hafslundsbrakkene. En og toetasjers murbygninger som fabrikken hadde satt opp. Det var enkle forhold der – kjøkken, stue og kanskje et lite kammers. Du fikk maling av bedriften til å pusse opp, arbeidet gjorde du sjøl. Ja, enker fikk vel en håndsrekning, vil jeg tro. Utedo og bak brakka en liten jordflekk hvor du kunne ha et potetsett.

Særpregede personligheter: Jens Eliassen og Thorvald Thøgersen

– Arbeidsmiljøet ellers på Karbiden? Da vil jeg nevne at organisasjonen var sterk, nesten 100%. Noen uorganiserte fantes vel kanskje, helst ute i anlegget hvor det var stor gjennomtrekk av arbeidskraft. Ellers var en av pionerene i Karbidarbeiderforeningen, Jens Eliassen, formann på trommerten da jeg var der. Han var en busig, kraftig kar, skarp type, godt likt av arbeiderne. Han hadde et talesett: «Det har jeg sagt i alle år, at det er ingen dårlig kar, han som heter Jens». Og så så han bort på meg og blunka.

En annen personlighet jeg husker var Thorvald Thøgersen. Fotballentusiast som hver gang Hafslund hadde vunnet en kamp slo på tråden til avisa: «Er’e Ærbesbla’? Det er Thøgersen på ommæne. Jeg ville bare si at… »
Thøgersen var en type som likte å ordne opp. Han la ned et stort arbeid i forbindelse med feriehjemmet.

Vi hadde gruppemøtene i fagforeninga i spisebrakka i anlegget. Jeg var underkasserer i avdelinga i tre år. Organisert har jeg vært i alle år, fra jeg 17 år gammel ble medlem av Skotøyarbeiderforbundet til i dag. På søndagene kunne det være Samorgmøter i Folkets Hus. Dit syntes jeg det var interessant å gå. Folk kunne bli så ivrige at de gikk opp og ned i midtgangen med lappen i handa mens de holdt innlegget sitt.

Jeg husker Einar Andresen fra Bede – han var en ypperlig taler – rent sagt rørende når han la i vei om arbeiderklassens kår. Første mai skulle du ut og demonstrere. I Karbiden fikk vi dagarbeidere fri på den måten at vi sto til middag. Så var det på en måte fritt valg om du ville dra til byen og gå i toget bak foreningsfana. Men det ble regna som skoft og du fikk trekk i lønna. Formann hadde ingenting å si på at vi ble borte. De som arbeidet på ovnene kunne ikke være med på første mai – der gikk drifta helkontinuerlig.

De eldre bestemte farta

– Lønninga var slett ikke dårlig. På dagtid kunne du i trommerten tjene en 120-130 kroner uka på fellesakkord, og det var en god del penger den gang. Arbeidstida var den vanlige fra sju om morran til fem om eftan, med en halv times frokost og en times middag. Men ellers var det ganske fritt på trommerten. De eldre bestemte tempoet, kunne si at nå tar vi oss et kvarter på benken i sola. Ellers kunne vi gjøre oss pent og rolig ferdig klokka halv fire, så kunne du slappe av fram til fløyta blåste klokka fem. Vi lot noen tønner og noen bokser stå framme, i tilfelle noen overordnede skulle stikke nesa si inn.

Sjefene? De var store, det var liten kontakt. Hilse? Det måtte du gjøre sjøl! Et par navn husker jeg, Breyholz og Andvik, den siste omkom ved en brannulykke ved slutten av 30-tallet.

Kristiania, ikke Mallorca!

– Vi hadde 14 dagers ferie. Da kunne vi dra ut i Skjebergkilen. Fiske fra eke uten påhengsmotor, ligge i telt på Kjerringholmen. Ellers kunne du dra på langtur, ikke til Mallorca men til Kristiania, eller til Oslo som det het fra 1924. Vi leide oss inn på et billig hotell, brukte et par dager til å se oss om i hovedstaden. En Oslotur, det var langt det, den gangen.

Frilørdager og søndager? Da var vi ofte i Kulås. Der var det konserter før i tida fra serveringspaviljongen, som de rev ned her om dagen. Det var dansebane ved paviljongen, ikke tregulv, men grus. I pausen kunne du sitte på altanen rundt paviljongen med en forfriskning. Ellers gikk vi turer rundt i parken, jentene fire og fire, guttene to og to. Så ble det blunking og flørting, og så gutt og jente i følge.

Snart var det mandag og en ny arbeidsdag.

Forsorgen var det tyngste stedet jeg gikk på

Det ble sagt at Hafslunds karbid ikke var til å stole på, ikke så sikker som Borregaard. Det gikk gjerne opp og ned, Fesi-produksjonen var mer stabil enn karbidproduksjonen. Det merket jeg altså i 1926. Da var det altså slutt for mitt vedkommende. Fem av arbeidskameratene mine dro til Canada. Selv ble jeg gående arbeidsløs i mange år. Jeg giftet meg mens jeg gikk uten arbeid. Hvordan det gikk? Det var å hente 13 kroner uka på forsorgen, hver fjortende dag sto du på kontoret hos frk Skoglund hos fattigforstanderen og kvitterte ut dine 26 kroner. Hvis du ikke hadde hatt noen små jobber i mellomtida, da var det ingenting å få. Hvordan det var å gå dit? Det var det tyngste stedet jeg gikk på. Da jeg gikk inn gjennom døra der, var det som å gå i en skygge, gitt… Det var tungt som bare det, de greiene der…

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984