– Kast jakka, snu sixpencen!

I 1924 ble 15 brytere diskvalifisert fra Bryterforbundet. De hadde deltatt «i et politisk stevne med røde flagg, partimerker og Internasjonalen».
Kort tid etter, den 8. juni 1924, ble Arbeidernes Idrettsforbund stiftet. Stiftelsen av AIF var et organisatorisk uttrykk for at man innen arbeiderbevegelsen etterhvert hadde skjønt hvilket mektig våpen idretten var i kampen mot kapitalkreftene. Norges Idrettsforbund gikk ofte kapitalens ærend – under storstreiken rekrutterte man streikebrytere blant idrettsungdom. På alle nivåer i forbundet spilte offiserer med en klar høyre-ekstremistisk innstilling en ledende rolle.
Etter hvert vokste AIF seg sterkt, i 1939 hadde forbundet over 100.000 medlemmer. Østfold hevdet seg godt innen arbeideridretten – og spesielt i Sarpsborg fantes et arbeideridrettsmiljø som det stod respekt av.

Vi sitter hjemme i stua hos Einar Strand, en av arbeideridrettsveteranene fra 20- og 30-åra. På hyllene pokaler og premier, på bordet foran oss utklipp og fotografier som forteller om trening og konkurranser, om samhold, seire – og nederlag. Einar Strand beretter.

– Jeg husker godt da Sarpsborg AIL ble stiftet, den 13. juni 1927. Det var en av de ledende i ungdomsbevegelsen, Hans Hansen, som hadde tatt initiativet til møtet hvor det første styret ble valgt. Formann ble Karl O. Pettersen, nestformann Hans Hansen, kasserer Trygve Hansen, sekretær Aslak Aas. Styremedlem ble Andreas Torp og Ole W. Eliassen. Varamenn Ola Brandstorp og Anker Andersen Aube. Sarpsborg og Omegn Samorganisasjon var også representert i styret, men jeg husker ikke av hvem. På det første møtet tegnet det seg ca. 50 medlemmer, og flesteparten var arbeidsløse. Allerede i starten var kontakten med fagbevegelsen i orden, både Trygve Hansen, Hans Hansen og Ole W. Eliassen var sterkt engasjert i sine respektive fagforeninger.

Lite penger, mye entusiasme

– Det var nok av entusiasme men lite med penger i starten. Men kontakten med fagbevegelsen hjalp oss over en verste kneika. Jeg har notert at Cellulosearbeiderforeningen var raskt ute med en bevilgning på kr 75,-. Sannesund Kai og Lager fulgte opp med kr 25,-. Selv tigde vi uhemmet penger i fagorganisasjonen.

Hos medlemmene selv var det lite å hente. Som Sverre Andersen har fortalt så rekrutterte vi sterkt blant den arbeidsløse ungdommen, opptil 90% av våre medlemmer var uten arbeid. Men vi var utrolig oppfinnsomme når det gjaldt å skaffe penger til veie. Kronerulling i avisa, brikkespill på møtene, basar i det gamle Framlokalet i Jernbanegata. En gang vi skulle avgårde og delta i arbeidermesterskapet i fotball, fikk vi 25 kroner av redaktør Hønsvald mot å spa opp hagen hans! Arbeidets kvalitet vil jeg ikke stå inne for, men laget kom avgårde! Kommunen bevilget en gang om året 300 kr til AILs gutteparti. Selve foreningen var politisk så den kunne ikke regne med kommunalt tilskudd til arbeidet.

Ellers var det å sette næring etter tæring. Skulle vi spille en kamp på Sundløkka, var det ikke å ta ferja over, nei, med fotballstøvlene dinglende i neven gikk vi den lange veien rundt. Og som Sverre Andersen også forteller: Skulle vi lengre avsted, så foregikk transporten med lastebil med krakker på planet.

Folk var utrolig snille og hjelpsomme. Idrettsdraktene ble vasket av mødrene til guttene. Egentlig skulle de ha en slant for bryderiet, men jeg kan aldri huske at den betalingen ble krevd inn.

Fra Grotterødløkka til Stadion

Treningsmuligheter? Ja, det var å ta det som det falt seg: kaste jakka, snu sixpencen og sette i gang! De borgerlige idrettsanleggene var stengt for guttene og jentene med AIF-stjerna på brystet. Fotballtreninga foregikk rundt om på løkker og åpne plasser. Spesielt holdt vi mye til på Grotterødløkka, den jevnet vi ut, satte opp fotballmål og et slags. enkelt «klubbhus» med omkledningsrom. Her ble våre kamper spilt inntil stadion sto ferdig.

Friidrettstreninga foregikk også under åpen himmel. Resultatene lå ikke alltid i toppklassen, løperne snublet i stein og røtter på treningsbanen, så tidene ble deretter. Men stemningen var på topp, og frammøtet kunne vi ikke klage på: hele familien, konene ofte med minstebarna på armen, møtte fram og heiet sine fram mot målstreken. Det var familiestevner i ordets rette betydning!

Ellers foregikk mye av innendørsidretten i Folkets Hus, med boksering og brytematte midt i salen. Når det var konkurranser, satt det tett med folk i sirkel rundt oss. Det var ofte smekkfullt hus, spesielt hvis noen av kanonene fra Oslo var på besøk.
Senere fikk vi bruke skolene, jeg husker mange fine treningskvelder i Kirkegata skole.
Men det store spranget kom med byggingen av Sarpsborg Stadion. Der var arbeideridrettsbevegelsen en pådriver. Det kunne vi være, i 1929 var åtte bystyrerepresentanter medlemmer av AIF, i 1932 13 stk, i 1935 11 stk og i 1939 16 stk. Den første bevilgningen som ble vedtatt til utbygging av Stadion var på 38 000 kroner. Det var en masse penger den gang.

Med 12 mann på laget

Allerede da kommunearbeiderne tok bort mattjorda der Stadion skulle bygges, var vi i gang med å spille på «banen». Sanda føk om ørene, der kunne spilles med både 12 og 13 mann på laget uten at motparten merket noe.

Men da Stadion sto ferdig, ble det sving på sakene. Da banen skulle åpnes, fikk AP-flertallet i bystyret litt av et problem: hvem skulle stå for åpningsseremonien, vi eller den borgerlige idrettsforeningen? Problemet ble løst: man sløyfet hele åpningsseremonien. Men det første idrettstevnet på den nye banen, det arrangerte vi!

Hvordan vi så på den borgerlige idretten? Ja, vi pleide å si at «hvis du kunne spille piano, så kom du med på laget i SFK». Klubben ble sett på som litt av en snobbeklubb, selv om det var en god del arbeidergutter som var med der. Du vet, det kan ha vært bedre treningsmuligheter som fristet. Men det hendte ikke så helt sjelden at folk fra de borgerlige idrettslag kom over til oss. Det var ofte dyktige folk som igjen trente og drev fram våre gutter.

Var du medlem av partiet eller ungdomsforbundet, ble det nok lagt et visst press på deg hvis du var med i en borgerlig idrettsforening. Når du var med hos oss, måtte du være fagorgansiert, hvis du hadde en arbeidsplass å gå til, vel og merke. Det skulle være rene linjer på den tida.

Samholdet blant oss i AIF var enestående godt. Det var lite avindsjuke, lite primadonnanykker. Det hang sikkert sammen med en grunnleggende ide i AIF: vi skulle drive masseidrett – ikke dyrke fram stjerner.

AIF hadde bredden

– Men vi hadde nok av flinke folk og flinke idrettsledere i den tida, samtidig som vi hadde bredden. Sarpsborg AIL var meget sterk i fotball og friidrett. Klubben ble den første kretsmester i fotball i 1928, med seier over Mosseklubben Sprint 2-1. Friidrettsgruppa var også meget sterk, særlig i innendørs.

I en innendørs pokalkamp mellom Ørn Oslo, AIL Ålesund og Sarpsborg AIL vant vi pokalen takket være bredden. Arbeideridrettslagene her i distriktet oppsto på en måte som ved knoppskyting. Var veien til idrettslaget en var med i lang og det var en drivende partikamerat på stedet – så vips, oppsto det et nytt arbeideridrettslag! Jeg husker navnene på de fleste: Fremad, Skjeberg, Borgen, Tvete, Ullerøy, Bede, Torp, Østsiden AIL, Trøsken, Stjernen, Torsnes.

Hva min egen klubb angår så ble ut i 30-åra Stjernen og Sarpsborg AIL slått sammen og dannet Brand. For at det ikke skulle bli krangel om pengene gikk friidrettsfolk i Brand ut og dannet Ørnulf. Knoppskyting altså!

Blant lederne fikk vi navn som Rolf Gerhardsen, Andreas Torp, Anker Andersen Aube, Arne Gyllensten. Og ikke å forglemme Ola Brandstorp som senere kom til å spille en viktig rolle i AIF sentralt. Og Hjalmar Stensland som kom fra Stjemen og ble en dyktig idrettsleder, både i vårt lag og på fylkesplan.

Og idrettsguttene: i fotball navn som Hartvig Hansen, Håkon Olsen, Harry Svendsen. I bryting og boksing var vi spesielt sterke med Håkon og Hans Hansen, Kalnes, Karl Karlsen, Håkon Arntzen, Osvald Bekkevar. Håkon og Hans Hansen, Kalnes nådde forresten helt fram til arbeiderolympiaden, «Spartakiaden».

Hans Hansen ble dessuten arbeidermester i bryting for juniorer. I ski og skøyter Olaf Larsen og Knut Olsen. Lista kunne være mye, mye lenger.

Og så må du ikke glemme de store arbeideridrettsstevner som gikk av stabelen her i distriktet: AIF-mesterskapet i bryting i 1931 og AIF-mesterskapet i skøyter B-klasse, også 30-åra.

Russiske idrettsfolk på besøk

– Jeg husker spesielt godt da det russiske fotballaget spilte mot Østfold Kretslag i begynnelsen av 30-åra. Vi hadde ofte besøk av russiske idrettsfolk i disse åra. Om kvelden var det fest for lagene i Folkets Hus. Russerne var kjekke og greie idrettsgutter – men så var det de forbaska språkproblemene da! De hadde med seg tolk og jeg skulle holde hilsningstalen. Jeg må ha vært ganske nervøs, for jeg la i vei – fortere enn jeg pleide. Da nappet Rolf Gerhardsen meg i armen og ba meg ta det litt med ro, tolken greide ikke å holde tritt med min taleflom.

Ellers var jeg vant til å ta ordet på møter, for vi hadde møter i AIL som på mange måter var lagt opp som i ungdomsbevegelsen, med kaffespleis, lagsavis, underholdning og foredrag om idrett og politikk – eller helst om begge deler. For at idrett hadde noe med politikk å gjøre prøvde vi aldri å skjule – i motsetning til Norges Idrettsforbund. Der klarte de altså det kunststykke å være upolitiske to av døgnets 24 timer – mens kampen eller konkurransen sto på!

Barn, kvinner, pensjonister: Finn din plass i AIF!

– Allsidigheten var nettopp et kjennetegn ved AIF. I 30-åra hadde vi både eget miniatyrskytterlag og sjakk-klubb i AIF-regi.

Ja, til og med en overklassesport, tennis, hadde vi på programmet. I 1933 ble Nils Gyllensten nr. 2 i arbeidermesterskapet – En av motspillerne var ingen ringere enn Trygve Lie!

Også når det gjaldt bedriftsidretten gikk AIF i spissen. Hans Hansen var også her en foregangsmann og det ble dannet bedriftsidrettslag på Borregaard, Hafslund, Karbid og andre større bedrifter i distriktet. Den første formannen for bedriftsidretten i Sarpsborg var Ole Olsen svingen. En annen primus motor var «Thøgersen på ommane» på Hafslunds karbid.

Tautrekking var kanskje den mest populære bedriftidrettsgrenen. Du skulle se når 10-mannslagene spente armer og bein for å trekke motparten over skillelinja som var avmerket med et lommetørkle! Da gjaldt det å ha en solid ankermann! Vi var også tidlig ute når det gjaldt å organisere arbeiderkvinnene i idrettssammenheng. I første omgang var det vel koner, forloveder og kjærester som ble rekruttert – hvis det da ikke var omvendt.

Kvinnene drev mest med mosjonsidrett og litt friidrett – noe som kunne trenges etter lange og tunge arbeidsdager over gryter og vaskestamp.

Barna hadde sine egne grupper – med lettere gymnastikk. Og pensjonistene organiserte vi i eldregruppa. Alle skulle finne sin plass den gangen! Politisk splittelse fra det NKP-dominerte Kampforbundet for rød sportsenhet merket vi lite til her nede. Det var vel først og fremst i Oslo og i Trøndelag de sto sterkt. Vi møtte jo kommunistene på banen, i trening og konkurranse, og her kan jeg ikke huske det ble trukket noen skillelinjer.

Ellers ble jo Sparta sett på som den knallrøde klubben, de hadde jo med noen harde kommunister. Men Sparta hørte jo til Tune, og forholdene der kjenner jeg ikke så godt. Det får andre fortelle deg om.

AIF i konfrontasjon med fascisme og nazisme

Utover i 30-åra mørknet det til ute i Europa, nazismen og fascismen marsjerte fram. I 1936 skulle det være Arbeiderolympiade, Spartakiade, i Barcelona. Trygve Martinsen fra Sundløkka dro avgårde. Han skulle være med på fotballaget. En morgen ble de vekket av geværild. Borgerkrigen hadde brutt ut, og det var bare å pakke fotballstøvlene og dra hjem igjen.

Men da det smalt neste gang – 9. april 1940 – var det ingen steder å dra, en måtte sjøl ta støyten. Mange idrettsgutter fra Sarpsborg dro ut i krigen, og mange ble senere med i motstandsarbeidet, hjemme eller ute.

Tyskerne og nazistene gikk tidlig løs på idrettsorganisasjonene. Brand var det første laget som fikk besøk av sikkerhetspolitiet. De tok protokoller, arkiver og drakter, kassa var det som vanlig ikke mye i, pokalene hadde vi berget unna. Senere fikk vi besøk av «idrettsleder» Reichborn Kjennerud, som forklarte at det hele var en misforståelse, vi kunne starte opp på ny, med det var det ingen som ville. Vi ville ikke danse etter nazistenes pipe.

AIF skulle aldri vært oppløst!

– Etter krigen ble det jo idrettsforlik og sammenslutning av AIF og Norges Idrettsforbund og alt ble helt annerledes. Hva jeg mener om det? Som så mange andre her i distriktet: AIF var en sterk organisasjon, en styrke for hele arbeiderbevegelsen. Den bidro ikke minst til partiets sterke stilling i disse åra. AIF skulle aldri vært oppløst. Kanskje vi nettopp kunne ha trengt AIF nå, når høyrevinden øker i styrke, sier arbeideridrettsveteranen Einar Strand.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1983