Konflikten ved Nes lense

Året er 1926. l Smaalenenes Socialdemokrat leser vi at Rudolf Valentino sjeike-romantikkens yppersteprest på det hvite lerret er død – og halve Amerika gråter.
Tidligere statsminister Abraham Berge stilles for riksrett – statsministeren har bevilget penger over statsbudsjettet for å stive opp den vaklende Handelsbanken – uten å rådføre seg med Stortinget, Handelsbanken går likevel overende, Berge trekkes til ansvar, men den aldrende politiker frifinnes. I Aremark går jakten løs på lensmannsmorderne. Den 27. august blir de fanget – det vil si Svensson setter i siste øyeblikk revolverpipen mot pannen og trykker av – heller slik enn år etter år bak fengselsmurene.

For arbeidsfolk var andre begivenheter av større betydning. Året 1926 utmerker seg ved seks lockouter og en rekke skog- og landarbeiderkonflikter. Storlockouten i trelast- og papirindustrien berører Fredrikstad/Sarpsborg-distriktet. Den 26. august kan man lese i avisa: «Wiese og Kiærs oprørende konkurrance i kynisk brutalitet mot en hel arbeiderbefolkning…»

I tømmerfløtingen har det pågått en konflikt helt siden april – blant annet skildret av Åsmund Øisang i en interessant artikkel i Sarpsborg Arbeiderblad i 1981. Konflikten var omfattende, både i Namdalen, i Nedre Lågen, i Skiensvassdraget og i Glomma la fløterne, 2000 mann i alt, ned arbeidet.

Årsakene

Det var flere årsaker til konflikten. I 1926 hadde Ivar Lykke dannet høyreregjering. Nå hadde tømmerbaronene fått blod på tann. Opptil 25% reduksjon av lønningene og omfattende innskrenkninger av arbeidsstyrken i fløtingen. Kampen dreiet seg også om selv organisasjonsretten. Ved flere av vassdragene nektet tømmereierne å godkjenne og å forhandle med fløternes organisasjon. Den 13. august skriver Anders Bratvold i Østfold Arbeiderblad under overskriften: Til arbeiderklassen i Norge!:

«Det er ganske åpenbart at arbeidsgiverne vil forsøke på å rette et drepende slag mot skogs- og fløtningsarbeidernes organisasjoner. De kan ikke forsone seg med at de ikke lenger skal ha hånd og halsrett over de arbeidergrupper det her gjelder og som de fra gamme! tid har vært vant med å kunne by de usleste slavevilkår og fullstendig behandle efter eget godstykke. Det er av viktighet at disse arbeidsgivernes hensikter blir slått eftertrykkelig til jorden. I dette arbeidet må hele landets arbeiderklasse føle sig forpliktet til å yde all den moralske støtte som de råder over». ·

Svaret fra trelastbaronene var organisert streikebryteri under politibeskyttelse. Fredrikstad Tømmerdirektion averterer etter arbeidsvillige til Solbergfoss og Nes. Moss, Fredrikstad og Sarpsborg politikammere avgir mannskaper som skal beskytte «judasene» som streikebryterne konsekvent omtales i Østfold Arbeiderblad og Smaalenenes Socialdemokrat.

Kamptradisjon

Ved Nes lense fantes en kamptradisjon. Så tidlig som i 1852 gikk fløteme her til streik – noe som sikkert henger sammen med Marcus Thranes agitasjon og organisering rundt om i distriktet.

Neste konflikt fant sted i 1908 – også dengang tok Tømmerdirektionen streikebrytere i bruk. Slik skileirer agitatoren Waldemar Carlsen arbeidemes reaksjon dengang: «…Intet ukvemsord lød, ingen sten suste, ingen stokk løftedes til slag. Kameratene bare lo, en uendelig bitende hånlatter over disse som var så usle at de falt sine kamerater i ryggen».

Også i 1926 drar arbeidsfolk fra Fredrikstad, Greåker og Sarpsborg oppover for å forklare streikebryteme hvilken skitten geskjeft de drev. Forbundets folk tok også sin tørn – Edvard Stenklev fra Papir var ved Nes og Solbergfoss flere ganger – noe som blant annet førte til at flere av streikebryterne la ned arbeidet og meldte seg i stedet inn i Norsk Papirindustriarbeiderforbund!

William Mikalsen forteller

Vi har snakket med en av dem som dro oppover til Nes denne høsten 1926, William Mikalsen fra Alvimhaugen.

– Du vet, vi hadde organisasjonsmessig forbindelse med folkene på lensa gjennom Samorganisasjonen, og det gikk ut beskjed at så mange som mulig som hadde anledning til det, skulle dra oppover for det ble sagt at de hadde mobilisert en ca. 100 streikebrytere. Det var ordnet med lastebiltransport – men kameraten min, han Olaves Kalnes fra Greåker og jeg – hadde ikke tid til å vente så vi dro oppover på hver vår gamle sykkel. Da vi kom opp, skaffet sekretæren eller var det kassereren i Lensearbeiderforeningen oss to båter – lensebåter. De andre båtene hadde de streikende fløterne satt ut av funksjon.

Vi måtte ha båter for å komme i nærheten av streikebryterne. Lensa lå jo ute og etter hvert kom det flere oppover. De vi slo følge med, var alle sammen fra Greåker. Vi tok hver vår båt – det var 9-10 mann i hver båt – du vet, de var fullastet – og så rodde vi rundt og sa det vi mente vi burde si til disse folka som jobbet.

Statspoliti

Vi kom ikke helt fram til lensa, det hadde vi ikke lov til, for der kjørte statspolitiet rundt med hurtiggående motorbåt. Det krydde av politi der oppe, – Oslopoliti og statspoliti og senere politi og senere på dagen da jeg satt arrestert hørte jeg en av statspolitifolkene fra Sarpsborg si: «Jeg håper inderlig vi slipper å ringe etter de militære fra festningen på Mysen».

Men så gikk det slik at den ene båten, med Greåkergutter i, hadde greid å ro helt bort til lensa, og så satte en av dem benet på lensa. Da kom en Oslomann, en politi, og slo kloa i ham som var kommet lengst fram i båten. Jeg sa til folkene i båten vår at vi skulle ro inn til den andre båten, så skulle vi få dem løs. På det tidspunktet var det bare en politimann på lensa, men etter hvert kom det flere til. Men isteden så hoppet folkene over i vår båt som sank under bena våre. Folk hoppet ut i vannet på alle kanter, men jeg var ikke akkurat noen mesterskapssvømmer – og det var hard strøm og greier. Så jeg kom meg opp i den første båten, men der fôr Oslo-politimannen løs på meg og dengte og slo meg i hodet med kølla. Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å beskytte hodet da vet du. Hva annet kunne jeg gjøre, jeg ute i en båt og den andre sto på fast lense.

Jeg så blant annet Skiptvetlensmannen slå etter dem som lå og svømte, med en tung åre. Hadde de fått den i hodet, hadde det vært takk og farvel! Så ble jeg halt i land, nokså fortumlet etter slagene, men jeg kom til meg selv etter hvert. Jeg ble plassert i stuen til selve sjefen for lensa, Onstad, tror jeg han het. Han satt og så ut av vinduet med kikkert og humret og lo: «Nei, det blir nok inte no, det blir nok inte no», sa han. Først etterpå skjønte jeg hva han hadde ment, for da det ble kjent at jeg satt arrestert, ble det sendt en deputasjon av dem som hadde møtt opp. De sa at hvis jeg ikke kom ut igjen, så ville de storme lensa. Far var også oppe ved lensa og fikk høre at jeg nesten var ihjelslått, – du kan tenke deg, jeg var eneste gutten og alt.

«Forbryteren»

Så skulle de transportere den «farlige forbryteren» til Sarpsborg. Og det i en gammel skranglebil. Han som kjørte, var en statspoliti fra Sarpsborg – navnet kan det nå være det samme med. Han kjørte som en gærning.

Jeg kan jo være litt spydig og spurte: «Er dommen falt? «Hva mener du med det, gutt?» sa han, han satt og holdt i rattet vet du. «Ja, for hvis jeg er dømt til døden» sier jeg «og skal kjøres ihjel med en gammel bil», sier jeg, «så får du fortsette å kjøre sånn». Han var så sinna på meg, at han torde ikke slippe rattet eller noe, vet du. Han hadde nok hatt lyst til å stoppe og gi meg èn.

I Sarpsborg ble jeg satt i arresten. Straks etter ble jeg kalt opp til politimesteren. Han viste meg et papir og så sa han at «hvis du skriver under dette dokumentet, eller papiret, Mikalsen, så slipper du ut». «Så enkelt det var å komme ut igjen, da» sa jeg, og så leste jeg det og der sto det at «undertegnede forplikter seg herved til ikke å vise seg på steder rundt omkring i Østfold hvor det pågår streik». Jeg slengte papiret bort til ham og sa at «da kan jeg likeså godt sitte her – for når jeg ikke får gå noe sted, så… Når jeg kommer ut herfra, så forlanger jeg akkurat de samme rettighetene som andre mennesker».

Han lo og sa «De får gå da, lell». Men etterpå fikk jeg høre at representanter for Samorg hadde gjort det klart for politimesteren at hvis de ikke slapp meg ut, så skulle Samorganisasjonen arrangere demonstrasjon på torget rett utenfor politistasjonen i Sannesundsveien 1. Det ville de ikke ha noe av, så spent som situasjonen var, med storlockout i papir og treforedlingsindustrien og stor arbeidsløshet. Og dagen etter arbeidet det ingen streikebrytere på lensa lenger. Grunnen til det kan være at på den andre siden av lensa var det også samlet en masse folk fra distriktet, som var ute i samme ærend som vi og som fikk direkte kontakt med streikebryterne da disse var ferdig med dagens arbeid. Langs elvekanten hadde koner og kjærester og mødre møtt fram og ba så pent for sine. «Dere må ikke gjøre’n noe for han kommer ikke til å gå på arbeid i morra» – og det gjorde han heller ikke.

50 kroner i bot

Historien på lensa fikk et etterspill. Jeg måtte møte i herredsretten i Skiptvet noen måneder senere. Tiltalen lød bl.a. På «vold mot politiet». Selv om om det jo var jeg som hadde fått slagene. Guttene fra Greåker vitnet i retten om politiets framferd men hva hjalp vel det, det ble en bot på 50 kroner. Og den var det Samorg som betalte, slutter William Mikalsen sin fortelling.

Hva ble så resultatet av fløterkonflikten? Trelastbaronene måtte gi seg på en rekke punkter. Lønnsnedslag ble det, men 15, ikke 25%. Alle som hadde arbeidet i fløtinga i 1925 skulle tas inn i arbeidet, altså ingen reduksjon. Og forhandlingene ble ført mellom forbundsfolk og Tømmerdireksjonen. Forbundet oppsummerer konflikten slik i sin årsberetning fra 1926: « …De erfaringer vi har høstet under disse langvarige kampe maa vi nu ta lærdom av. Denne lærdom maa bestaa i, at man for fremtiden ikke lar fløtningsarbeideme kjæmpe kampen alene, men at træforædlingens industriarbeidere stiller sig solidarisk med sine kamerater i fløtningen. Vi vil da undgaa mange av de vanskeligheter og delvis nederlag som er blit fø1gen av disse konflikter».

***

Men streikebryterne, eller «judasene», skulle snart få sin rettslige beskyttelse i form av de beryktede tukthuslovene, vedtatt av Stortinget i 1927. I paragraf 222 heter det:
«Med fengsel inntil 3 år straffes den som bevirker eller søker å bevirke at noen taper eller oppgir arbeide, eller ikke søke eller får arbeide: a) Ved å forulempe ham eller hans husstand ved trusler eller voldsom, fornærmende eller påtrengende adferd. b) Ved å forfølge ham fra sted til sted».

Så sent som i 1954, under Torpekonflkten, ble lovens bestemmelser tatt i bruk.

Hvordan arbeiderklassen her i distriktet gikk til kamp mot disse lovene – det er en annen historie.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1982

 

Fotografiet gitt til Sarpsborg kommunes fotosamling av Karl Onsanger. Bildet viser fløtere ved Nes lense 1926:
1. rekke fra v.: Thorvald Johansen, Karl Onsanger, Karl Johansen, Sigvald Pedersen og Hans H. Bjerkholt. 2. rekke fra v.: Birger Andersen, Karl Strand, * Nilsen, Hjalmar Olsen og Ivar Dahlstrøm.