Kongelig spill blant arbeidsløse

Kongenes spill er sjakken blitt kalt.
De følte seg vel ikke som kongen, Hans og Guttorm og Nils når de møttes over brettene i Hvidsten Sjakklubb.
Men spillet ga innhold og spenning i en arbeidsløs hverdag. 7. november for 60 år siden ble klubben formelt stiftet, på samme dato som den russiske novemberrevolusjon. Senere gikk også klubben inn i AIF.
Oliver Sigvartsen, radikaler og sjakkveteran fra Hvidtsten, minnes miljøet ved elva.

– De fleste som samla seg rundt sjakkbrettene på Hvidtsten i 20-og 30-åra var arbeidsledige, selv om det iblant kunne vanke en strøjobb i fjellet eller på verket.

Så å si alt som var av gutter på Hvidtsten og Høleberget sokna til sjakklubben. På Hvidtsten kunne det ligge en sånn 50 hus. Nesten hvert eneste hus stilte med en sjakkspiller.

Sjøl begynte jeg å flytte brikker rett etter skolen, det må ha vært i -29. Første generasjon i klubben var 10-15 år eldre. Det var folk som Emil og Harald Haraldsen, Guttorm Ulriksen, Hans Hansen, Asbjørn Kristiansen, Nils Nilsen, Morten Kristoffersen, Alf Kristiansen og flere med dem.

Hvordan klubben ble starta tør jeg ikke ha noen formening om, men allerede på 20-tallet ble sjakk spilt i organiserte former på Hvidtsten. Formelt ble klubben stifta 7. november 1930. Gamlekara lærte opp ungdommen som strømma til og den opplæringa må ha gått veldig fort, for allerede i begynnelsen av 30-åra stilte klubben tre åttemannslag på turneringene.

God tid til sjakkspill og lesning

– Noen har det i hue, andre i bena, heter det. Det fantes et fotballag her på Hvidtsten som triksa i all beskjedenhet på ei løkke ved elva. Men det var sjakklubben som hadde det store tilsiget. I all rettferdighets navn får en nevne at det var folk som var med begge steder.

Hvorfor det nettopp var sjakk som fenga, er ikke lett å finne forklaring på.

Når du spiller sjakk må du ha god tid – og tid var det nok av når du gikk uten arbeid. Sjakk er et tankenes spill, der du har bruk for kombinasjonsevne, framsynthet og fantasi. Kanskje det hadde noe å si at folk på Hvidtsten var så glade i å lese – det og sjakk var stort sett det eneste de hadde å ta seg til i de lange vinterkveldene her oppe ved elva.

Og det gikk ikke på røverromaner à la Nick Carter. Nei, det var skikkelig litteratur som folk bar hjem i store stabler fra biblioteket på skolen.

De aller første trekkene på sjakkbrettet gjorde du vel ved kjøkkenbordet hjemme – med en velvillig bror eller kamerat som instruktør. Men det varte ikke lenge før du stilte opp i klubben som vanligvis hadde treningskvelder to ganger i uka. Hvidtsten var stort sett ei husklynge, et par butikker og et bedehus. I bedehuset fikk vi ikke slippe til – de hellige så saktens på sjakkspillet som Satans verk. Det ble til at klubben leide seg inn for en 10 kroner måneden i stua hos folk som hadde plass å avse og behov for en ekstra skilling. Den første tiden samla vi oss hos Torinsen, bestefar til Fredh, så flytta vi over til Karl Hansen for å ende i stua på en delt og fraflytta bondegård.

Flyttinga kom av at vertskapet ble vel lett trøtte av trafikken etter ei tid, selv om det gikk stille og rolig for seg når spillerne nærmeste smøg seg ut og inn av stuedøra.

Intens konsentrasjon i skyer av røyk

– En vanlig sjakkveld starta ved sjutida og kunne vare til både 10 og 11, de aller fleste hadde ikke noen arbeidsplass som venta dagen etter.

I stua hadde vi rigga til langbord, og ved langbordene satt spillerne, to og to ovenfor hverandre, og studerte brikkene i den dypeste stillhet og med den mest intense konsentrasjon, mens røken fra Longa, Cromwell eller Karva Blad steg i tette skyer mot taket.

Noen ganger kunne en ivrig hvisking bryte stillheten: En uventa åpning eller et nytt og dristig trekk og folk til høyre og til venstre lente seg over og kommenterte: – Jøss, du speller jo som reneste Lasker.

For vi var opptatt av sjakkteori og anskaffa sjakklitteratur etter fattig evne. Rune Fredh fortalte her forleden at da klubben starta opp igjen i 1958, kom de over en gammel sjakkbok fra 30-tallet som så ut som den hadde gått gjennom hundrevis av hender.

Heistads sjakkbøker ble lest og kubaneren Capablanca, russeren Alekhin og tyskeren Lasker var ikke ukjente størrelser på Hvidtsten i Borge. Og vi ikke bare leste, vi studerte sjakklitteraturen. Vi slo opp i bøkene, lærte partiene og spilte dem om igjen og om igjen til vi kunne dem med bind for øynene. Vi vurderte hvordan stormestrene hadde lagt opp strategien og beregna trekkene og funderte: kunne nederlaget vært unngått -kunne motstanderen ha seira i den ene eller andre eller tredje kampen.

Loddsalg og dansefester berga økonomien

Hvidsten Sjakklubb var en fattig klubb – økonomien var det store problemet. Men det lille som trengtes av utstyr klarte vi da å skaffe: brett, brikker, klokker. Sjøl fikk jeg først råd til eget sjakkbrett etter krigen. Men takket være en snill materialforvalter fikk du låne med deg brett og brikker hjem etter treningskvelden. Medlemskontingenten var beskjeden – 25 øre måneden – og måtte være det når de fleste gikk uten arbeid store deler av året.

Det ble å fundere ut andre måter å skaffe penger på: Halvlodd i Pengelotteriet ble innkjøpt og lodda ut; pris 10 øre stykket. Ungdommen i klubben ble sendt ut med loddbøkene – det ble vedtatt at vi hadde størst framferd. En dag vant ei dame på loddet hun hadde kjøpt av meg. Lett til sinns og beins la jeg ut på en ny runde og regna med at jeg skulle få skikkelig avsetning der i huset. – Ja, ja, sa dama, – er du nå der igjen, jeg får vel kanskje ta et lodd av deg, og lang i maska – det var jeg.

Andre ganger kunne dansefester være løsningen: Vi leide Bøndenes Hus i Borge, spilte høyt og satsa stort, inviterte og averterte: «Gratis buss både ovenfra og nedenfra til Hvidsten Sjakklubbs Jazz-aften».

Orkesteret fant fort takt og tone, men blandinga på dansegolvet ble for sterk; med folk fra alle kanter samla under samme tak. Det var i de tider da en torping knapt kunne passere Selbak uten å få juling. Vi hadde leid uniformert politi til å holde orden, men de ble raskt lempa på dør så slaget kunne begynne og det varte til blod og tårer fløt. Det var siste gang Hvidsten Sjakklubb fikk holde dansefest i Bøndenes Hus.

Til fots til Sarpsborg, med buss til Askim og Moss

– Kretskamper mot andre klubber ga inspirasjon: mot klubbene på Lahelle, på Torp eller Selbak, eller i Fredrikstad. Turene kunne gå lengre, til Sarpsborg, Mysen, Halden, Moss, ja engang tok vi plass ved bordene i Folkets Hus i Oslo.

Var kampen ikke for langt unna, slet vi skosålene i veigruset. Sykler var det de færreste som eide. Skulle vi lengre av gårde, ble det å leie buss hos Johansen på Årum.

Men med langturer fulgte ansvar.

Vi skulle spille i Askim, vi hadde unggutter med og jeg hadde dyrt og hellig lovt foreldrene at vi skulle dra tilbake rett etter kampen så det ikke ble noe tull! Men da spillene var spilt protesterte ungdommen mot den tidlige avgangen, de hadde vel nettopp litt tull i tankene. Her måtte velges mellom ungdommens raseri og foreldrevrede på Høleberget og Hvidtsten. Bussen rulla avgårde til avtalt tid.

Stjernespill, bredde og dameåpning sikra seieren

– Sjøl er jeg part i saken, men våger likevel å hevde at klubben vår klarte seg bra, både i høyden og bredden. Emil Haraldsen var eneren, han var stjernespilleren, en virkelig sjakkbegavelse som jo endte på landslaget.

Men vi hadde også bredde – en hel rad med jevnt gode sjakkspillere. En gang skulle vi delta i Sarpsborg Sjakklubbs jubileumsturnering, det var svære saker, 6 lag skulle kjempe om vandrepokalen. Emil Haraldsen var forhindra, han kjørte ferga og hadde ikke klart å skaffe avløsning. Da laget steg om bord for å bli frakta over fra Hvidtsten til Hannestad, er Emil sterkt tvilende: – Ja, klarer dere pokalen i dag, gutter, så river jeg i ei helflaske!

Sarpingene var drevne sjakkspillere, en av dem var stum, men kunne sannelig synge ut med brikkene. Men pokalen den klarte vi, en diger sølv vandrepokal, og Emil måtte vandre på polet. Vi kunne også hale seieren i land på teori. Hvidsten Sjakklubb hadde nemlig en egen åpning dengang som gutta hadde spekulert ut sjøl. Det var en dronningåpning: D2 til D4, D7 til D5 og C2 til C4. Når vi brukte den, så var det noe nytt den gang, og motspilleren var ikke sikker på hvordan han skulle svare.

En annen farlig motstander hadde vi i Fredrikstad Schakselskap som vi møtte til dyst på Valhalla eller Underordnede. De hadde flinke spillere, Madsen-gutta var suverene og dessuten kjekke folk å omgås. Men ellers var Fredrikstadfolkene ganske arrogante, det var vi her oppe og dere der nede. Det kom vel av at mange av dem hadde en helt annen sosial bakgrunn en den litt loslitte flokken oppe fra Hvidtsten.

Til å begynne med hadde Hvidsten Sjakklubb vært med i sjakkforbundet, men sånn midtveis på 30-tallet brøt vi ut og gikk med i Arbeidernes Idrettsforbund, og der var vi med til sammenslåinga i 1940. Så enormt politisk bevisste kan en kanskje ikke si vi var, aktive i Arbeiderpartiet var vel bare Ulriksen og Kristiansen. Men vi fant vår plass i AIF på et helt elementært klassemessig grunnlag.

Arbeiterschach ist ganz verboten!

– I 1940 kom krigen og med den Borgelensmannen som beslagla protokollen og kassa. Den kassa kan ikke tyskerne og nazistene ha blitt noe særlig fete av.

Som daværende formann i klubben ble jeg innkalt til Gestapo-forhør i det lave trehuset i Skolegata.

Gestapistene, det var to av dem, spurte og grov på gebrokkent norsk: Visste jeg ikke at politisk virksomhet var streng verboten? En tredje tysker drev om på golvet og pussa på en bajonett og kom ved et tilfelle til å stikke den opp i nakken på meg.
Jeg sa som sant var at vi drev med sjakk, ikke politikk, selv om vi var en del av arbeiderbevegelsen i Norge. Men det måtte vi altså slutte med – Hvidsten Sjakklubb var tydeligvis en trusel mot det tredje riket.

Senere på året var jeg med et par spillekvelder i sjakklubben på Nabbetorp. Jeg lot det bli med det, det ville spredd seg for raskt at det var en utafra som flytta brikker på losje St. Hans. Senere viste det seg jo at det var mer en sjakk som gikk for seg i det losjelokalet.

Etter krigen starta vi opp igjen og holdt på til 1953. så var det et opphold noen år til Rolf Tangen og Kjell Nilsen starta opp igjen i 1957. Senere kom også Rune Fredh med. Så drev de noen år til det hele visna bort. Fra det gamle arbeidersjakkmiljøet er det vel bare et par igjen på Hvidtsten i dag.

Det er synd at sjakkbrettene får støve ned – for kunsten å kombinere, se fremover og beregne trekkene til motstanderen er viktig for arbeidsfolk – både på sjakkbrettet og i politikken.

Trykt i Demokraten 1989