Maren er borte, men minnene etter henne lever

Maren Pettersen er gått bort. Marens liv er nært knyttet til arbeiderbevegelsens historie i Sarpsborg. Som fagforeningsveteran Karl O. Pettersens trofaste livsledsager gjennom mange år, som ledende tillitskvinne i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse.
Rett før jul hadde vi flere samtaler med Maren Pettersen. Med lune og hjertevarme fortalte hun fra «et liv i strid». Sarpsborg Arbeiderblad vil hedre hennes minne ved å trykke Marens fortelling.

– Jeg syntes det vær fælt, jeg, å flytte fra Fredrikstad og hit til byen. Men så hadde jeg jo Karl da, og det hjalp jo en hel del. Og etter hvert oppdaget jeg at det gikk an å leve og bo her i Sarpsborg også – krise og nødsår til tross.

Maren Pettersen, 79 år, sitter i egnehjemshuset på Opsund og forteller fra åra som har gått. Karl O. Er også til stede, og bryter av og til inn, forklarer og føyer til, for det er Maren i dag som skal ha ordet. Karl O. Har nemlig aldri vært den som har tiet i forsamlingen. Men Maren har også hatt sin plass i bevegelsen, først i Nybrott i Fredrikstad i 20-åra, så etter krigen i Arbeiderpartiets kvinnelag i Sarpsborg. I perioder har hun svinget formannsklubba i laget, i kamp for likestilling, for kvinners soleklare rettigheter.

Men det hele begynte altså ved utløpet av Glomma for år siden.

Far ble tidlig borte

– Den første tida jeg kan huske, bodde vi i Glemmengata 43-44. Kanskje huset står der ennå, jeg kommer så lite ut for tida. Vi hadde to rom, mor og seks barn. Vi var to jenter og fire gutter. En av brødrene mine dro til Amerika. Nå er alle guttene døde, men søsteren min lever, hun bor på Kråkerøy. For en stund siden kjørte hun meg en rundtur i Fredrikstad. Jeg hadde vanskelig for å kjenne meg igjen. Mye av det gamle var borte, var forsvunnet.

Far var sjømann. Han druknet da jeg var liten. Jeg kan ikke huske ham, men jeg husker tydelig at jeg sto på trappa og ropte på pappaen min, men han kom ikke.

Det var ikke noe lett liv akkurat, mor var blitt alene og skulle ta seg av hele ungeflokken. Det var ikke så greit å bo i Glemmengata, så vi flyttet til et lite hus på en annen kant av byen, Badehusveien 3. Det er borte nå. Men det var ikke noe bra sted å bo. Når det regnet, kom vannet inn i rommet. Taket og veggene var langtfra tette.

Hva vi levde av? Mor var flink med hendene: heklet, sydde og strikket. Hun leverte arbeidene til en butikk i Nygaardsgata. Og innimellom var det å vaske for folk.

Det kunne være vondt om maten hjemme. Det ble mye brød og havrevelling. I dag orker jeg ikke smaken av havrevelling, jeg har vel fått for mye av den i min tid.

Noen ganger var mor rent ille ute. Jeg var ikke store jenta da jeg ble sendt avgårde til fattigforstanderen. Han hadde kontor oppe i Traraveien, rett overfor Røde Mølle. Jeg husker forstanderen, morsk og stiv bak et skrivebord i den ene enden av det store rommet. Ja, han var kanskje ikke strengere enn folk flest, men slik oppfattet den lille jenta det som måtte gå tvers over det åpne gulvet. Så fikk jeg tre kroner som jeg kunne ta med meg hjem til mor.

Skolegang under første verdenskrig

– Skoletiden? Anker Aube har jo fortalt så levende om hvordan det var å gå på skole i tida under første verdenskrig. Mange ting kjenner jeg igjen, selv om jeg gikk i jenteklasse på St. Croix skole i Fredrikstad. Vi holdt mye til i den store trebygningen som nå står for fall, hører jeg.

Vi hadde en flink og snill frøken, hun het Halvorsen. I noen fag hadde vi skoleinspektøren. Han likte vi også godt. Men du merket veldig godt klasseforskjellen på St. Croix skole. Lærerne behandlet barna til dem som liksom var høyere oppe i det, på en annen måte enn oss arbeiderunger fra Apenesfjellet og Lahelle.

Hver jul fikk fattigungene klær på skolen. Jeg husker støvlene med trebånner, de var fine når du tok fart og sklei nedover bakken mot skolen. Det var også matutdeling til «verdige trengende», slik Anker Aube forteller: smørbrød og grøt.

Jeg var på en måte heldig, mor var flink til å sy og satte sin ære i at jeg skulle være pent og ordentlig kledd. Men kåpa var ofte vendt og kjolen kunne du ha arvet. Ellers var det vanlig med kjole: verkenskjole om vinteren og bomullskjole om sommeren. På bena tjukke, hjemmestrikka strømper og filtladder. På hodet en liten kyselue. Og under lua stakk flettene fram, hardflettet med flettebånd av silke.

Av skolefagene likte jeg best geografi. Det var morsomt å lese om de store byene i fremmede land. Du kunne kanskje drømme om at dit kom du en gang.

Det var forresten hard kustus på skolen. Hadde vi vært ulydige, måtte vi sitte rett opp og ned med armene i kors. Armstilling kalte frøken det.

Hva vi gjorde i fritida? Det som unger flest drev og kanskje driver på med ennå: vi hoppet paradis og lekte sista, og av og til dro vi avgårde til Damyrfjellet og Lahelle. Alltid guttene for seg og jentene for seg, slik var det nå engang.

Etter folkeskolen var det ut i arbeid

– Etter folkeskolen var det rett i arbeid. Jeg var heldig og fikk jobb på skofabrikken Fresko. En jente skulle slutte og sa at jeg skulle søke jobben etter henne. Jeg fikk jobben selv om jeg nok var i yngste laget.
Det var en typisk kvinnearbeidsplass, det kan ha vært over 100 jenter i den treetasjer høye bygningen. De som sydde på overlæret satt i øverste etasje. Jeg satt i første og pusset skoene og gjorde dem klare for salg.

Verksmesteren og en del av de andre mannfolka som arbeidet der var tyskere. De pratet i vei på gebrokkent norsk.
Forholdet mellom gutter og jenter var stort sett greit, men det er klart at noen prøvde å flørte: «Får jeg prøve silkeputene dine, da Maren?» sa en av guttene og ville sette seg på fanget mitt. Jeg bare feide han unna, og så var vi like gode venner. Sjefen, direktøren, var grei nok, men han hadde vindu i døra til kontoret og fulgte med.

Arbeidstida var fra sju til fem, lønna kunne vel ligge på en 40 kroner måneden. Og så hadde vi 12 dagers ferie. Lokalene var lyse og hyggelige, vi hadde skikkelig garderobe og spiseforhold. Noe jeg ikke likte, var spyttebakken som sto på gulvet der mange av mannfolka jobbet. Det hendte ofte at spyttstrålen ikke traff midt i bakken. Tenk på den som skulle gjøre rent!

Organisert, i fagforening og i ungdomslag

– Så ble jeg organisert, i Skotøyarbeidernes forening, det hørte med. Og dessuten i Nybrott, hvor jeg var med fra 1921. Nybrott var ungdomsforeningen til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. En kar i gården hjemme drev på og ville ha noen av oss jenter med i Arbeiderpartiets ungdomsforening, men jeg valgte Nybrott – jeg syntes navnet var så pent!
Det var spennende å gå opp den smale trappa til annen etasje i Folkets Hus for første gang.

I Nybrott var det liv og moro, dans og politikk. Navn passerer revy: Arthur Olson (Lohne), Edvard Søland, Aslak Aas… Aslak spilte munnspill mens han svingte jentene i dansen. En dag hadde han med seg en kamerat fra Sarpsborg, en kar i blådress med skjorta kjekt åpen i halsen. Dermed var det gjort: det var Karl O. Pettersen fra Sarpsborg som kom inn i mitt liv.

Jeg angrer ikke et øyeblikk!

Vi giftet oss i 1928 – til tross for at det het på jobben: Gjør ikke noe du angrer, jenta mi.
Vi satte bo på Sannesund, leide to små rom i annen etasje. Utslagsvask var ute i trappegangen. Møbler: vi hadde ikke så store krav, noe hadde vi med oss hjemmefra, men det kunne ikke være så mye, fattige hjem som vi kom fra begge to.
Jeg husker det første møblementet vi kjøpte, spisestuebord og stoler, det står der borte nå, 500 kroner på avbetaling hos en møbelhandler i St. Mariegate. Det tok nok lang tid før vi kunne kalle det vårt eget.

Det ble etter hvert vanskelig å bo på Sannesund. Minstegutten kom til verden, og han skrek jo om natta som småfolk flest Så da Borregaard satte i gang å bygge egnehjemboliger på Opsund, slo vi til. 7000 kroner kostet huset, Borregaard forskutterte beløpet mot trekk i lønna til Karl. Det var å komme til himmelrike da huset her sto ferdig og vi kunne flytte inn. Stor hage, eget kjøkken og ikke minst: å kunne gå i kjelleren uten å være redd for rotter! Det krydde jo av rotter i kjelleren i Sannesund.

Hagen kom godt med i åra som fulgte, selv om vi var blant de heldige, Karl hadde jo fast arbeid hele tida, så kunne det være smått stell mange ganger, ikke minst under storkonflikten i -31.

Da var det ikke lett å få slantene til å strekke til. Karl var borte sent og tidlig, kasserer i velferdskomiteen som han var. Og jeg ble gående hjemme med ungene. Det hendte med oss, som med så mange, mange andre at vi ikke hadde mat på den tida. Verst syntes jeg det var å sende ungene sultne til sengs. Men jeg prøvde å steke lomper på komfyren og jeg husker som det var i går hvordan smårollingene sto rundt meg for å få en lompe. Det var iallfall vomfyll.

Kvinnene ble ikke alltid respektert

– Det hendte nok at det fantes folk i arbeiderbevegelsen den gang, som det kanskje er ennå, som ikke respekterte oss kvinnene. En gang under konflikten dro jeg til byen for å snakke med Karl. Da jeg kom inn i gangen på Folkets Hus kom en mot meg, navnet kan det være det samme med. Han sier bryskt: «Hva har du her å gjøra»? Jeg ble så anterert at jeg bare snudde og tusla hjem. En annen gang skulle jeg stille opp noen unger i første mai-toget i Kulåsparken. Da kom en fra første mai-komiteen bort til meg og sa at det skulle han ta seg av. Han kunne det vel så mye bedre han da, som var mannfolk! Jeg synes nok mange av oss arbeiderhustruer ble gående for mye for oss selv under konflikten på 30-tallet.

Men det hendte da at en opplevde samhold. Tvers over veien her bodde kona til en arbeidskamerat av Karl. Hun bad ungene våre inn og gav dem middag mer enn en gang. Men sjøl om en ikke deltok direkte i politikk i disse åra, så fulgte en jo med. Her i Grimsgaardsvei var det møter støtt – og politiske diskusjoner gikk høyt – til langt på natt. Men så lenge ungene var små syntes jeg det var vanskelig å delta på møter og arrangementer nede i byen.

Etter 1945 så forandret jo det seg. Karl var nok en av dem som ivret for at jeg skulle gå mere aktivt med i kvinnebevegelsen. Arbeidet der har jeg fortalt om tidligere til avisa, så det trenger vi ikke gå så mye inn på Bare et par ting. Jeg reagerte bestandig på at det bestandig var jenter som skulle stå på kjøkkenet og koke kaffe og lage smørbrød. At det bestandig var mannfolka som satt i salen og venta på servering. Dette var kanskje en småting, men jeg arbeidet for at det skulle bli slutt på slikt.

Og så en kanskje viktigere ting: arbeidet som vi i Kvinnebevegelsen la ned for å skaffe byen et mødrehygienekontor. Her skulle kvinnen komme alene og sammen med barna, få råd og rettledning om ting som angikk mor og barn.

Og barna, det er jo famtida det. Det er arbeiderbevegelsens fortjeneste at vi i dag kan by nye generasjoner helt andre kår enn dem Karl og jeg vokste opp under, slutter Maren Pettersen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984