Med barbente stenhoggerunger på skolevei

– Far min var stenhogger alle sine dager. Han kom fra Blekinge til Torsnes i 1909. Bestefar på morssiden var også svensk, han slo seg ned her i bygda en gang i 1880-åra.
Hjemme var vi fire barn som vokste opp, to gutter og to jenter. To andre søsken døde som ganske små. Sjøl er jeg født i 1918 og var nest eldst.

Vi flytta mye rundt, leide oss inn forskjellige steder her i Torsnes. Det bodde vanligvis en stenhoggerfamilie i første og en i annen, på ett rom og kjøkken.

Vi bodde lenge i brakka på Holm, den som senere ble kalt gamlehjemmet.

I perioder gikk far uten arbeid. Til tider måtte vi gå til han som skrev ut lapper. Jeg tenkte vel aldri over det da, men far og mor har nok hatt sine tunge stunder.

Men direkte sulten var jeg aldri som barn, det var alltid kake i boksen. Silda berja mange ganger middagen for stenhoggerfamiliene – det hendte det lukta stekt sild over hele Holm.

Jeg syntes symaskinen alltid dura og gikk hjemme. Det var alltid ei trøye eller ei bukse som skulle lappes. Var du heldig som jeg, hadde du en eldre bror du kunne arve klea etter.

Jektene ble tetta med maurtuer

– Ungene måtte hjelpe til: jentene med allslags husarbeid, vi guttene dro ut og samla skrapved og kongler i skogen. Det fantes knapt ei tørr gran eller furukvist i Torsnesskogen i den tida.

Eller vi gikk med mat til far i brøttet eller bar stenhoggerredskapen hans til Kristian Smed eller til smia til de to Olufsene.

Når stenhoggerne hadde arbeid, ankra båtene opp ved brygga på Holm eller i Øgårdskilen. Det kunne ligge tusener på tusener av sten klar til skibbing. Guttungene syntes det var spennende saker. Jeg husker spesielt en rusten, gammel holk ute i Øgårdskilen, en greker med mørkhuda mannskap og høns og griser som vandra rundt på dekket. Den skulle føre gatesten til Cuba men forsvant på veien med mann og høns.

Jakten frakta sten til byen innover langs fjorden. Det hendte vi guttunger fikk jobben å pumpe, for farkostene lakk ofte som en sil. Eller skipperen sendte oss til skogs for å hente mørtuer. Så ble tua helt ut rundt jakta og mør og barnåler tetta sprekker og høl så skipper Børresen på nytt kunne sette kursen for Langesund eller Oslo.

Skogen var ellers lekeplassen vår. På butikken tagg vi eketønner som vi slo i stykker. Så spente jenter og gutter ekestavene på bena og sto ned bakkene på Holm. Skøytegåing var helst guttelek. På runde snabelskøyter som vi spente fast med remmer og band. Føttene dovna fort etter noen runder på Smidammen eller Fosserdammen.

På sommeren gikk det på de vanlige lekene: vi lekte høk og due eller sisten eller slo kokk. Jentene hinka paradis og guttene kasta på stikka, hvis vi hadde noen øre å kaste med, da.

En dag la du ut på skoleveg

– Skolen brakte nye plikter inn i tilværelsen. Første dagen ville mamma følge, men jeg sa plent nei. Jeg ville ikke komme til skolen leiende. Den gamle skolebygningen fra 1865 står på Holm ennå. Dengang bodde læreren og en familie til i skolehuset, som hadde klasserommet i den ene enden.

Vi var vel en 30 stykker i klassen som vandra på skolevei to ganger i uka. I klasserommet satt vi to og to sammen på benken bak trepultene. Jeg satt i mange år i følge med Ivan Raft, han gikk bort i ung alder.

Hvert år, når skolen starta, gjaldt det å være tidlig ute og sikre seg plass bakerst i klasserommet. Da var du litt unna blikket til læreren og hadde ellers god oversikt. På den ene sida av skolestua satt jentene, i blåtøyskjoler med flettene nedover ryggen. På den andre sida satt guttene, i genser, knebukser, grå hjemmestrikka strømper og med monitorer på bena. Hadde du blitt bløt på bena på skolevei, lånte læreren ut strømpeskift.

Når det gikk mot sommer, klarte du deg med en blåtøysskjorte og ei kortbukse. Og du gikk oftest barbent for å spare inn på skobudsjettet.

Aldri klaps, men mye skrøft

– Utstyret i skolestua var enkelt. Kart som viste Norge og Jødeland, noen plansjer og ei tavle på stativ, som kunne vippes rundt. En av plansjene gjorde inntrykk: en blek og hulkinna gutt med innfallent bryst: Tobakkens forbannelse!

Første året i småskolen hadde jeg frøken Rånes, deretter Bertil Lunde som var lærer all si tid her. Da vi etter tredje klasse flytta over til storskolen på Veel og kom sammen med unger fra Nes og Humlekjær og Roppestad, fulgte lærer Lunde med.

Han var vel som lærere flest på den tida. Jeg kan aldri huske han la hand på noen, sjøl om korporlig avstraffelse var tillatt. Men ei alvorlig skjennepreken kunne forekomme. En gang hadde gutteflokken tatt en tur i skogen oppafor skolen, dit det var strengt forbudt å gå. Vi hørte ikke pipelen til læreren, men plukka med oss blomster og sopp til lærer Lunde som var ivrig amatørbotaniker. Da ble det mindre skrøft å få.

Undervisninga foregikk på gamlemåten. Du måtte lære utenat og gjengi ordrett det som sto i boka.

I norsktimen var det mye høytlesning av vers og dikt. Du skulle ikke dure i vei, men lese vakkert frem med trykk på de riktige stedene: «Det bodde en underlig gråsprengt en…»

Jeg klarte meg bra, men geografi var dødsens kjedelig, med et endeløst pugg av byer og elver.

– Du skriver som en gris, sa læreren. Men en gang tok jeg meg sammen når jeg håndterte treskaftet med stålpennesplitt på. – Du kan når du vil, sa lærer Lunde.

Og så sang vi, salmer og salmer, og læreren tok fram fela si og akkompagnerte til både «Vår Gud han er så fast en borg» og «Reven lå under birkerot».

Dere begynner tidsnok å fly etter jentene

– Hadde vi tegnetime, hendte det også at lærer Lunde klimpra på fiolinen – som musikk til arbeidet.

I de timene var det liksom litt finere – vi fikk gå rundt i klassen og titte på tegningene til hverandre. Guttene fant ofte veien over til jentesiden. Da banka læreren i bordet: – Slutt med det der – dere begynner tidsnok å fly etter jentene!

Ellers var det forskjell på stenhoggerunger og bondeunger. Noen hadde brunost på skolematen og noen hadde kjøtt. Og læreren gjorde nok forskjell han, og!

Hvert år var det eksamen. Det kribla i magen når en del av foreldrene satte seg på stoler foran i klassen. Mamma satt aldri der.

Etter eksamen var det skoletur – ut i verden, helt til Sarpsborg. I 1931 feira byen jubileum med den store utstillingen.

Digre lodd hang under papirark: så sterke produkter lager Borregaard! Så var det en snåling som satt høyt oppe på en planke. Traff du blinken med en ball, datt han ned fra planka, det var liksom gevinsten. Den vant ikke jeg, for med de få ørene jeg hadde sto valget mellom brus eller kjøre karusell.

Konfirmasjonen var vendepunktet: du var voksen, du skulle klare deg sjøl. I kirken var det kamp om å komme bakerst i rekka, så nådde kanskje ikke pastor Nes dit med utspørringa si. Det jeg husker best, er konfirmasjonsdressen. Mor og jeg gikk på bena fra Holm til Lund og Tallaksen og kjøpte dressen for 50 kroner. Den var til penbruk, ble børsta og pussa og tatt vare på. Men en vakker dag oppdaga du at buksebana rakk midtveis på leggen.

Jobb i brøttet var ikke å få, i stedet ble det å gå til bonden. Første tjenesten var hos Syversen på Gudevold.

Fri tredjehver søndag og 25 kroner i måneden

– Jeg bodde i annen etasje i bryggerhuset. Inventaret var seng, pinnestol, emaljert vaskevannsfat og mugge og spiker i veggen til å henge klea på.

Jeg passa dyra, melka, måkte, stelte i fjøset, gikk på jordene og pløyde, harva og lukte – alt slags forefallende bondearbeid. Gården var liten, hver kveld bar jeg det ene melkespannet til meieriet i Gamlebyen. Arbeidsdagen var lang – fra 6 om morran til 7-8 om kvelden. Du hadde fri annenhver søndag og tjente 25 kroner måneden. Det vil si at du arbeida i 14 dager for å tjene til et par sko.

I 1934 forsøkte de å stifte Skog og land i Borge. Møtet ble holdt i kommunelokalet. Det var massevis av tjenestejenter og -gutter som hadde møtt fram. En kar fra forbundet talte, men om det kom noe varig ut av initiativet skal jeg ikke si.

I kortere perioder arbeida jeg i fjellet og da var saken klar: – Du får melde deg inn i Stenhoggerforeninga, sa far. Og organisert har jeg vært siden.

I lange tider gikk jeg ledig. Til tider kunne det være en hundre familieforsørgere som måtte gå med hendene i lomma her i bygda.

Jeg solgte fisk og plukka bær

– Da Hungermarsjen gikk fra Trondheim og Sarpsborg i 1932 så var det mange stenhoggere her ute som ymta frampå om at nå får vi starte vi og, vi får med oss stenhoggere fra Rolvsøy og Råde og marsjerer til Stortinget, slår neven i bordet og krever arbeid. Men det ble aldri noe av den planen. I stedet fikk hver enkelt klare seg som best han kunne.

Jeg kjøpte ei halv kasse fisk hos fiskehandleren på torget, lånte sparken til svoger og dro rundt i bygda og solgte. Du måtte opp klokka 2, mange steder måtte du bære sparken og kassa gjennom løssnøen, men var du heldig så kunne fortjenesten ligge på hundre prosent.

På sommeren dro jeg til skogs og pelte blåbær som jeg bød fram på torget i Gamlebyen.

Eller vi kunne slå oss sammen, en hel gjeng, leie en lastebil og dra til Aremark og pelle tyttebær ei hel uke. På fredagen dro vi til Youngstorget i Oslo, solgte bæra til Oslofruer og madammer og tjente såpass at det ble råd til ei flaske øl på lastebilflaket på hjemturen.

«Dansen den går…» og Internasjonalen

– Arbeidsledig og pengelens ungdom måtte ordne moroa sjøl. Vi hadde danskebakker på Holm, der samla jenter og gutter seg på lørdagskvelden. Gothard Andersen, Arnt Arntsen eller Jon Svendsen tok seg en tur med trekkspillet. Så dansa ungdommer så støvføyka sto og tjenestevillige ungdommer sprøyta bakken så parra i allfall skulle se hverandre.

Første mai var det også fest – men på en høytidelig måte. Om morran marsjerte Stenhoggermusikken rundt i bygda: «Opp alle jordens bundne trelle».

Senere på dagen gikk toget fra Holm til Folkets Hus. Første gang jeg kan huske at jeg gikk i toget var i 1928, det hadde snødd dagen før. Men jeg har nok vært med tidligere, sittet på armen til far. mens vi toga gjennom bygda med røde faner og fana til Stenhoggerforeninga i spissen, til tonene fra Internasjonalen, mens bøndene drev på ute på jordene og flaggstengene sto nakne på bondegårdene…

På 17. mai kom jo flagga opp – men den høytiden har jeg liksom aldri fått riktig taket på.

Trykt i Demokraten 1989