Med «Gamle Olaves» i det røde Tammerfors

Den 5. april 1918 melder Smaalenenes Socialdemokrat fra Finland: «Største delen av Tammerfors er nu i de hvites hender. Næsten 2000 røde er tatt til fange og næsten like mange er faldt».
Den 9. april kan Sarpsborg-folk lese i sin avis: «På enkelte steder i Tammerfors gjøres der endnu motstand. Skudd falder fra kjælderglugger og lignende steder. Mest har arbeiderkvarter lidt. Jernbanestationen er ødelagt, likeledes en del fabriker».
En 11 år gammel norsk gutt opplevde beleiringen og inntagelsen av Tammerfors under den finske borgerkrig.

 

 

I Smedgaten på Enerhaugen, i en 4 etasjes gård fra århundreskiftet bor Olav Paulsen og hustruen Gerd. Olav Paulsen er også kjent som «Gamle Olaves» på MOM-siden i Arbeiderbladet. En mann med meninger og sine meningers mot. Ivrig friluftsmenneske, fagforeningsveteran med 10 år på Spigerverket bak seg – og med Tor Aspengren som arbeidskamerat.

Før det år til sjøs, så i Statene hvor han opplevde den økonomiske krisa i 30-årene bokstavelig på kroppen.

Og lenge før det igjen – som 10-åring sammen med far og mor, søster og bror i det røde Tammerfors under borgerkrig og beleiring i 1918.

For noen av leserne er nok dette fjern, ja, kanskje ukjent historie: Dette året reiste den finske arbeder- og husmannsklassen seg til væpnet kamp for bedre kår. Mot seg hadde de kapitalister, godseiere, storbønder. I knappe tre måneder hadde folkemassene makten i store deler av Finland. Så kom nederlaget. Ikke minst fordi svenske offiserer og tyske frikorps kom den finske overklassen til hjelp. Og etter nederlaget – den hvite terror – da tusener på tusener av finske arbeidere stupte foran eksekusjonspelotongene eller bukket under i de hvites konsentrasjonsleirer. Ennå den dag i dag kan du merke sporene i Finland etter borgerkrigen – eller klassekrigen som hendelsen i 1918 helst blir kalt av radikale finske arbeidere. Et av de avgjørende slagene under denne krigen ble utkjempet om industribyen Tammerfors.

Hvorledes kom familien Paulsen til å havne i Tammerfors i denne urolige tiden?

«Du skjønner far var ekspert på remproduksjon. Han arbeidet på en fabrikk i Sverige og fikk antagelig et tilbud fra Mark – fabrikkeieren – om å dra til Tammerfors for å hjelpe til med å etablere en ny fabrikk der. Jeg husker at mor kviet seg for å dra avgårde. Dro vi til Finland, kom vi mye nærmere verdenskrigen mente hun. Og det hadde hun jo rett i. Men den gode betalingen fristet nok, og i 1915 dro hele familien Paulsen med båt over Bottniska viken».

Hvorledes var det å være gutt i Tammerfors i disse årene?

«Overgangen føltes i grunnen ikke så stor. Jeg kom i en svensk-finsk skole, fikk både svenske og finske kamerater, og vi drev med de samme tingene som gutter flest i den alderen. Om sommeren dro vi på flåter eller flatbunnede eker på fisketur på de store sjøene som ligger rundt byen. Om vinteren akte vi eller sto på ski i Pyynikkiåsen. Og fant ellers på skøyerstreker som barn flest. Vi bodde like ved remfabrikken i en typisk arbeiderbydel. Og på skolen gikk det for det meste arbeiderbarn, sønner og døtre av mange av dem som senere skulle kjempe i røde gardet. Bestevennene mine het Eero og Folke. Jeg undres av og til på om de fremdeles lever», sier Olav Paulsen.

Men så kom 1918 og da forandret situasjonen seg?

«Du vet, en guttunge som jeg skjønte ikke stort av de viktige politiske begivenhetene. Men det lå i lufta at noe var i gjære. Det var jo en god del russiske soldater i Tammerfors, Finland var jo en del av tsarveldet den gang. Etter revolusjonen i Russland i 1917 gikk de med store, røde rosetter på brystet. Jeg kan se dem for meg den dag i dag i sine lange ullkapper, med filtstøvler på beina som de gned inn med tjære for å holde vannet ute. Og duften av løk, de gikk ofte og knasket på rå løk», minnes Paulsen.

Så kom borgerkrigen til Tammerfors. Hvorfor dro dere ikke hjem?

«Vi kunne ikke. Far var kontraktbundet for en bestemt tid og våget ikke sende kone og barn alene den lange veien. Dessuten ble veien ut snart stengt».

Hvordan?

«Byen var helt omringet av de hvite. I lange tider lå strøket der vi bodde under ild fra de hvites artilleri. Først hørte vi hvinet fra granatene og så smalt det. Vi bodde i et 1 1/2 etasjes trehus på Västra gatan. Huset lå like ved murbygningen som huset remfabrikken. Etter at beskytningen økte, måtte vi tilbringe store deler av dagen i kjelleren på fabrikken. Der var det tryggere å være. Men maten var det verre med, en haug poteter i en binge var alt. En gang fikk forresten taket på remfabrikken et par fulltreffere mens vi satt på kjøkkenet og spiste. Da kom vi ned i kjelleren i en fart, kan du tro!

Men av og til tok nysgjerrigheten overhånd. Da klatret far og jeg opp på fabrikkloftet. Derfra hadde vi fin utsikt over mot den andre siden av elva. Det var fra den retningen de hvite angrepene kom. Jeg husker at vi klart og tydelig så at en granat rev hodet av en kavalerihest. Blodspruten sto til værs mens rytteren ble sittende da det stakkars dyret segnet om».

Etter borgerkrigen og senere ble det snakke mye om det røde terrorveldet i Finland. Merket dere noe til det?

«Ikke det grann. Det krydde jo av rødegardister i strøket der jeg bodde, men de oppførte seg som folk flest. De var jo blant sine egne. Ellers så ikke røde fardet så forferdelig farlige ut. De fleste gikk i sine egne klær. Men om armen hadde de det røde armbindet, og om livet bandolær med patrontasker og håndgranater. Jeg husker at et par rødegardister som kom til oss for å gjøre husundersøkelse. De sa at det var blitt sett lyssignaler fra fabrikken. De fikk slippe inn, men på betingelse av at de satte fra seg gevær og bajonett utenfor. Det gikk de saktmodig med på. Nei, røde garden var ingen terroravdeling. De var arbeiderklassens soldater som kjempet for det de mente var rett», sier Paulsen.

Hvordan opplevde du selve inntagelsen av byen?

«Siste dagen eide vi ikke matbiten. Bror min og jeg dro ut fordi vi hadde hørt det var mat å få i en butikk oppe på Tavastgatan. På veien hjem med brødet fikk vi mitraljøseild over oss fra begge sider av Västra gatan. Vi hadde havnet i selve frontlinjen. Broren min hadde topplue. En mitraljøsekule tok toppen på lua. Vi krøp langs husveggene. Utenfor fabrikksporten sto far – hvit i ansiktet – og ropte ut at vi måtte komme oss hjem.

Ellers kunne vi merke at slutten nærmet seg ved at vanlige sivile, barn og kvinner forsvant fra gatene. Bare røde gardet lå fortsatt i stilling bak mitraljøsene. Det ble kjempet om hvert hus, om hver gante. Jeg kan ennå høre ropene og skrikene når soldatene stormet fram. Jeg ser ennå for meg nærkamper med gevær og bajonett. Mange rødegardister stupte med våpen i hånd. De hadde kanskje en forutanelse av hva som var i vente».

Og så kom de hvite?

«Og så kom de hvite, ja. Far hadde sydd armbind med norske flagg som vi hadde på armen. Og utenfor fabrikken hadde han hengt et stort, norsk flagg. Selv om fars sympatier nok var på de finske arbeidernes side, regnet han oss som nøytrale. Den første hvite offiser vi møtte var en svensk løytnant. En aristokratisk overklassetype. Av utseende kunne han faktisk minne litt om Fehmer, Gestaposjefen, du vet.

Han var korrekt, høflig til fingerspissene mot oss. Han sørget til og med for at vi fikk hente mat fra de hvites forråder. Men et par dager senere så vi ham fra en annen side. Jeg hadde vært og hentet vassgraut da løytnanten kom i spissen for en eksekusjonspelotong. De hadde med seg 9-10 rødegardister. En av dem var bare en 15-16 år, de andre eldre. De ble bundet til stolpene, tre av gangen. De viste ingen tegn til frykt eller anger, de så faktisk stolte ut. Så smalt skuddene. Siste gangen det smalt, var det ennå liv i en av rødegardistene. Da beordret «overklassemennesket»: «Send denne jævelen til helvete med et skott til».

Ellers så det fælt ut i den bydelen vi bodde i, og det lå lik over alt. Jeg husker høyvognen som samlet inn de døde. Man brukte rødegardister som kusker, med en hvit offiser som vakt. Bein og armer stakk ut. Og når vognen humpet av gårde over Tammerfors’ gater liksom vinket hendene til oss».

Hvordan kom dere hjem?

«Mor og vi barna dro først. Vi reiste med tog over Torneå – Haparanda. Toget var fylt av døde og sårede soldater. Fra vinduene så jeg for første og eneste gang i mitt liv en ulveflokk. De kan ha været lukte av blod og lik.

Fra Haparanda har jeg et minnesbilde: Soldater på bårer som med amputerte armer gjorde honnør til svenske offiserer som var kommet dit for å ønske «heltene» velkommen hjem.

Så reiste vi fra Hapranda med båt til Stockholm. Båten ble eskortert av krigsfartøyer. Mor skrellet poteter som betaling for overfarten. Vi kom hjem til Kristiania den 17. mai. Da fikk mor spanskesyken. Vi ble mobbet på skolen fordi vi snakket svensk og fordi vi hadde fattigsligere klær enn de andre barna.

Etter skolen ble det viserguttjobb- Jeg var med på å organisere den første viserguttstreiken sammen med Einar Gerhardsen. Men det er en annen historie, smiler «Gamle Olaves.»

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1982