Med hønn og høver på organisasjonsvei

Navn er skjebne, sies det. Folke Fredh ble fagorganisasjonsmann og sosialist. Første oppdraget var å organisere tjenestefolk i Skog og Land. Lange arbeidsdager, ussel lønn, kummerlige boforhold var virkeligheten for mange gårdsgutter og tjenestejenter. Så tok Folke sykkelen fatt…

– Jeg er vel nærmest for värmlänning å regne, selv om jeg så vidt nådde å bli født i Norge i 1911. Far kom fra Säffle, var opprinnelig befalingsmann, krysset grensa og var med da Borregaards teglverk satte i gang. Så dro han tilbake til Sverige, gifta seg med mor som var fra Värmlands Näs, så dro de til Norge, og straks etter kom jeg til verden.

Jeg vokste opp på Årum. Etter folkeskolen hadde jeg lyst til å lese videre, men det var ikke å tenke på for arbeidsfolks unger dengang. Mange av kameratene brente skolebøkene, jeg gjemte dem oppe på loftet. Så var det bare to muligheter igjen: Enten å forsøke å få seg jobb på gård eller i skogen, eller å bli gående hjemme og leve på foreldrene.

Jeg har alltid trives under åpen himmel

– Jeg var blant de heldige som havna på landsbygda. Den første faste arbeidsplassen min var på Hauge i Skjeberg.

Jeg var dobbelt heldig, fikk anstendig lønn, 35 kroner måneden, bodde bra og fikk skikkelig mat. Og utearbeidet, det har jeg alltid trives med. Om sommeren var det vanlig gårdsarbeid, stell av dyr, mjølking, harving, pløying. En gang pløyde jeg syv mål på en dag. Den kvelden var jeg passelig sår i skrittet.

Om vinteren gikk jeg i skogen. Jeg var med på å kippe fram tømmeret til den nye Sarpebrua. Stokker, fem-seks tommer i diameter og minst 18 fot lange, for de skulle nå helt ned til bånn i elva. Du kjente det i rygg, ben og armer når arbeidsdagen var over.

Senere kjørte jeg sten for stenhoggera i Skjeberg ned til utskibningen i Sannesund eller ved Høisand. Stenhoggera var en gruppe for seg, de tjente godt, de var nesten som en overklasse blant arbeidsfolk å regne.

Hesten var viktigste drivkrafta på gården eller i skogen. Er det noen skapning blant dyra jeg er glad i, må det være hesten. Kanskje var det fordi Blakken og Brona var slitere, liksom en sjøl.

Sykekassa får’n betale sjøl!

– Sjøl hadde jeg det bra og trivdes. Men en hendelse bet seg fast, gjorde meg organisasjonsbevisst, om en kan si det slik. 14. april og 14. oktober var flyttedagene. Da møtte alle som ville ha seg en ny plass, opp ved arbeidskontoret i Fredrikstad. En 17-åring møtte opp for å få seg arbeid, og det fikk han hos en bonde, til 12 kroner måneden. Betalinga var jo til å gråte over, og når så bestyrer Andersen spør om sykekassa, svarer bonden: – Den får’n betale sjøl! Da tente det liksom i meg. Sjøl om det var nød i landet, gikk det ikke an å behandle folk på det viset. Noe måtte gjøres. I 1935 tok jeg kontakt med Lauritzen i Skog og Land og Hans Bjerkholt i Samorganisasjonen, og sammen starta vi å organisere tjenestefolka, først i Skjeberg, senere i Borge, i Skog- og Landarbeiderforbundet.

Vi holdt møte i drengestua

– Arbeidsdagen var lang på gårdene. Det kunne variere, men vanligvis ble du purra klokka seks om morran, arbeida opp magen til åtte, da du åt frokost. Så hang du i fram til elleve, til middagen. Deretter skulle hesten og til og med tjenestefolka hvile et par timer. Så gikk det fram til eftasverd klokka fem. Etter eftasverden sto du i arbeid fram til halv åtte-åtte.

Først da kunne du vaske og stelle deg, skifte, ta fram sykkelen og legge ut på organisasjonsferd i Skjeberg eller Borgebygda.

Bjerkholt sykla i spissen, han var liksom hovedmannen, og det hendte at Lauritzen fra forbundet slo følge. Sjøl var jeg nærmest som en slags veiviser å regne.

Det største problemet var vel at de som vi skulle organisere, bodde så spredt: en gårdsgutt på en plass, ei tjenestejente og en sveiser på den neste, og så videre.

På en arbeidsplass i industrien kunne du samle hundre mann til møte – så var det hele unnagjort. Her ble det å tråkke i vei, bakke opp og bakke ned til langt på natt.

Dessuten: På en industriarbeidsplass har den tillitsvalgte vanligvis en arbeidsgiver å forhandle med, her hadde du mange. Det kunne være problemer med å få holdt foreningsmøter, men vi greide da å samle folka i en av de større drengestuene. Om sommeren hendte det at vi holdt møter under åpen himmel.

Det var bare hønn og høver som mangla

– Hvordan vi ble mottatt av bøndene når vi svingte inn på tunet med det røde flagget vaiende? Stort sett gikk det vel bra der vi rulla fram gjennom Skjeberg og Borge. Men du gjorde dine observasjoner. Det var gjerne på de større gårdene, der du skulle tro at bonden hadde råd til å ofre noen skillinger på tjenestefolka, at motviljen mot organisasjonen var størst.

At vi direkte ble nekta å slippe til noe sted, kan jeg ikke erindre. Men en gang, da vi etter utført verv skulle gå, sa bonden: – Hadde dere hatt høver på bena og hønn i panna, så hadde dere vært ennå mer fullkomne. Vi takka for avskjedsorda og sa at kanskje vi ville få det hvis vi holdt på lenge nok.

At noen satte seg på bakbena og plent nekta folk å organisere seg, det opplevde jeg bare en eneste gang. Det var på en storgård i Skjeberg. Men bonden hadde ikke regna med at han var avhengig av meieriet i bygda. Da folka på meieriet hørte at bonden nekta organisasjonen, så vågde de ikke å ta imot melka fra gården, og så ordna den saken seg stille og pent.

Men du kunne møte en helt motsatt innstilling: Et sted hadde vi organisert folka, og bonden hadde fått brev fra forbundet. Bonden sa det slik: – Dette kom ikke en dag for tidlig. Dere organiserer folka og så organiserer vi oss, og så kommer vi med i samfunnslivet, vi blir som hjul i det store maskineriet. Og du kunne også høre bønder si at arbeidet gikk lettere på gården etter at tjenestefolka var organisert og arbeidstida regulert.

Kortere arbeidstid, bedre lønn, skikkelig boforhold

– Å få arbeidstida nedregulert var kanskje det viktigste organisasjonskravet. På en gård var arbeidsdagen rimelig lang. På en annen gård drev de folka så lenge de orka puste. Kravet vi stilte var en tariffesta arbeidstid på 54 timer i uka.

Lønna kunne også variere, fra en 50 kroner måneden og ned til 12. Det hendte at bonden utnytta ungdom som kom fra de lutfattigste arbeiderhjemmene, og som var villige til å gå for det husbonden ville gi. Det hørte også med til organisasjonsarbeidet å sørge for at tjenestefolka ikke sov sammen med grisene. Stort sett var vel boforholda rimelig bra både i Skjeberg og Borge. Du får huske på at for de som kom fra et overbefolka arbeidshjem med 10-12 personer i kjøkken og kammers, fortonte et tomannsrom i ei drengestue seg som rene himmelriket.

Gutter og jenter gikk i drøtten sammen

– Det hendte at tjenestefolka var engstelige, de kvia seg for å bli med i Skog og Land: – Hva mon husbond ville si? Og det hendte at gårdsgutten kunne få slengt i nesa: – Nå er du organisert, nå får du henge i og arbeide som en voksen kar!

Det var ikke noen forskjell på mannfolk og kvinnfolk når det gjaldt å slutte seg til organisasjonen. Det henger vel sammen med at på landsbygda var det mer likestilling enn på de fleste andre arbeidsplasser. Tjenestegutt og tjenestejente slet sammen, gikk i drøtten sammen. Ja, jentene kunne såmenn være de ivrigste. På en gård knytta ei solid, brysk jente neven til et par unnfalne tjenestegutter: – Nå får vi se å organisere oss guttær, så husbonn ikke kan herse med oss som han vil!

Det hører også med til bildet at mange av bøndene hadde det ikke lett på 30-tallet. Å drive gård var ofte som å ro uten årer. Hypotekbanken var det store spøkelset. Døde slaktegrisen, så var det rene katastrofen. Jeg har sjøl vært med å laste opp bilen til bonden med egg og grønnsaker. Så dro han til torvs og kom hjem om kvelden med like fullt lasteplan. Det forekom at vi gikk med på å ta ut lønna i naturalia…

Lett på foten på lørdagskvelden

– Men livet var ikke bare hverdagsslit og fagforeningsarbeid. På lørdagskvelden skifta du ut de tunge støvlene du hadde trampa i uka gjennom, med vanlige sko. Du svevde bortover veien! Tjenestefolka på gårdene møttes, en ti, tyve, tredve stykker, i Stenerødkrysset. Så marsjerte vi, med trekkspillet i spissen, til danseplassen, det kunne være Gropa eller på Brandstorp. Og så svingte du deg i valsen til tre-fire-tida om morran, så du så vidt nådde å få slengt deg nedpå et par timer før du skulle opp og fóre Dagros og Blakken.

Sjøl traff jeg Else, ho som ble kona mi, på det viset. Ho slet på landet som budeie. Vi hadde en drøm om å få oss et ställe, et småbruk, søkte Nygaardsvoldsregjeringas Ny Jord-rørsle om støtte. Det var mange om benet. Det ble med drømmen.

Men åra på landet var ei fin tid, jeg liker å tenke tilbake på den, det var kanskje den triveligste tida du hadde.

Trykt i Demokraten 1988