Med terpentinklut og trebånner
Første verdenskrig. Smuglertid, jobbetid, kapitalens gylne tid.
Men for arbeidsfolk flest var tiden først og fremst preget av arbeidskonflikter, prisstigning,
vareknapphet, ja, direkte nød.
Mange unge fant at sosialismen kunne vise veien ut av elendigheten. Anker Aube var en av dem.
– Forteller du ungdommen i dag hvordan vi hadde det, vi som vokste opp under og etter første verdenskrig, er det mange som knapt vil tro oss – mye av det vi kan fortelle er som hentet fra en helt annen verden.
Men nå truer igjen krise og arbeidsløshet de unge. Erfaringene om vi gjorde kan bli aktuelle igjen, og mange av de unge vil som vi skjønne at det bare finnes en vei ut av uføret, og den veien heter sosialismen.
Det er en mann som har viet store deler av sitt liv til arbeiderbevegelsen, som sier dette. Anker Aube, nå pensjonist, allerede organisert i det sosialistiske barnelaget i Sarpsborg i de fjerne år under første verdenskrig. Senere har det gått slag i slag: Ungdomslag og AIF, tillitsmannsarbeid i fagorganisasjon og kooperasjon og i Det norske Arbeiderparti.
En drivkraft i ledelsen av Sparta, og i begynnelsen av 70-åra ivrig motstander av at Norge skulle med i EEC. Anker Aube har mye å huske tilbake på, og husker godt.
– Slekta er fra Sarpsborg, men fødestedet er Torsnes og året var 1907. Hvorfor flyttet vi til Torsnes, kan du spørre? Nød og elendighet er svaret. Far var Borregaards-arbeider, men så brøt det ut streik og vi dro til bestemor på Holm i Torsnes der far ville prøve å slå seg gjennom med allehånde arbeid. Der kom jeg til verden. Men så gikk ferden tilbake til Sarpsborg. Vi bodde flere steder i byen, lengst i den berømte Ullagården i St. Mariegate 33, fra 1914 til 1931.
En arbeidergutts barndom
– Mine barne- og ungdomsår skilte seg ikke i vesentlig grad fra andre arbeiderbarns – noen hadde det kanskje litt bedre – andre litt verre.
Men årene fra 1914-18 under verdenskrigen kunne være harde nok. Direkte nød led vi vel aldri, mor og fem barn. Far arbeidet på anlegg i Tyssedal i disse årene og sendte regelmessig penger hjem. Men når fredagen kom og pengene og rasjoneringsmerkene var slutt, kunne det være smalhans. Da var det potetene som reddet oss og mange andre. Mor var oppfinnsom – og potetene dukket opp kokte, stekte, revne og jeg vet ikke hva.
På skolen var det to i klassen som fikk gratis bespisning av kommunen – jeg var første reserve. En dag var en av de faste syke, og jeg kunne sette meg foran en stor, dampende tallerken ertesuppe.. Jeg husker jeg bad til Gud om at klassekameraten skulle være syk neste dag også. Om jeg ble bønnhørt husker jeg ikke.
Boforholdene? Du vet, folk flyttet ofte i den tiden. Ble det streik eller økonomiske vanskeligheter, måtte man flytte til en billigere leilighet, fikk man det litt romsligere, kunne man koste på seg litt bedre husvære. Vi havnet altså til sist i Ullagården. Der bodde det 11 familier i alt – i forgården og bakgården – dessuten var det et par forretninger der.
Pinnestoler, sengebenker og kommoden utgjorde det viktigste møblementet i en slik arbeiderleilighet, skjønt vi var heldige, for far vant engang et helt plysjmøblement på en utlodning.
I sengene hadde vi halm, 2-3 unger lå anføttes i hver, og når vi engang klaget over at det lakk inn i leiligheten fra taket fikk vi høre: Hvis du vil ha taket bedre, får du gå opp og reparere det sjøl.
Men jeg vil understreke at det var mange som hadde det verre enn oss: Borti Pellygata husker jeg en familie hvor de brukte filleryene fra gulvet som overbredsel når de krøp til køys til natta.
Arbeidsfolk holdt sammen
Men det var en annen side av livet til arbeidsfolk dengang som du må nevne: samholdet, solidariteten, klassefølelsen. Var en av familiene i vansker, trådte de andre støttende til.
Jeg husker for eksempel St. Hansfestene i St. Mariegate 33. Da pyntet vi gårdsrommet med løvbusker som de voksne hadde hentet i skogen en av leieboerne laget iskrem og vi ungene fikk spise så mye vi ønsket.
Det var hyggelige fester. Men jeg opplevde også uhygge i forbindelse med fest og moro. Jeg kunne sitte oppe i vinduet og se hvordan fulle arbeidsfolk sjanglet oppover gata. Når de etter en lang arbeidsdag skulle hjem til en trist leilighet hvor de ble møtt av en svær ungeflokk og en grinete kone, så var det fristende å legge veien om nærmeste sjappe nede i Sarp.
Og så ble de tatt av politiet.
Jeg husker jeg så en kar bli lagt i handjern utenfor gården der vi bodde. Konstabelen vred hendene på stakkaren så han skrek som et dyr. Og så bar det til stasjonen med en hale av unger etter. Mange tenkte kanskje: Det der kunne kanskje vært faren min!
Vi måtte ut i arbeid tidlig
Selv begynte jeg å selge aviser allerede mens jeg gikk på skolen: Dagbladet, Aftenposten og alle vittighetsbladene da. Avisguttene fikk komme gratis inn på kino – for vi skulle selge aviser før forestillingen og i pausen. Jeg husker hvor godt og varmt det var inne på kinoen om vinteren. En av filmskuespillerne fra den tiden husker jeg ennå: franskmannen Max Linder. Han må ha gjort inntrykk.
Og så var jeg avisbud og gikk med Glommen, helt ut til Navestad og Klavestad – det kunne være hardt nok på vinterstid for en 11-12 åring. Betalingen var 9,60 i måneden. I tre år gikk jeg også med Sarpen. De betalte bedre – hele 12 kroner måneden.
To forskjellige verdener
Lærerne på Kirkegata skole kunne ikke alltid skjønne at det kunne være stritt å følge med i undervisningen når du hadde en arbeidsuke på 30 timer ved siden av skolegangen. Men jeg likte skolen, ikke minst fordi vi hadde en god lærer, Øfstedal. Han kunne legge fram stoffet slik at vi forsto og fulgte med.
Om jeg opplevde klasseskillet på skolen? I grunnen ikke, på Kirkegata skole gikk det nok mest barn av Borregaardsarbeidere.
Men i klassen gikk en sønn av en ingeniør på Borregaard, navnet kan det være det samme med. Han sa det rett ut: Jeg kan leke sammen med dere til 5. klasse, så begynner jeg på middelskole og da får jeg ikke lov til å være sammen med arbeiderbarna mer. Der gikk altså grensen.
Hvordan så vi ut? Genser og knebukser, om sommeren kortbukser og alltid barbente – med legger så brune som mahogni. Klærne kunne være lappete, men mødrene satte sin ære i at vi skulle være rene og ordentlige. Om vinteren brukte vi !adder på bena – sydd av allslags gamle ullfiller med såler av filt. De kunne være gode og varme en kald vinterdag. Trebånnstøvler var også vanlig fotbekledning.
Om vinteren luktet det alltid terpentin i klassen på Kirkegata skole. Svært mange av guttene hadde en terpentinklut på brystet – mødrene trodde at det kunne hjelpe mot forkjølelse, tuberkulose og annen styggedom.
Jeg var glad i å lese – gikk på biblioteket på Lilletorget og lånte alt fra Norske gutter til et svært filosofisk verk som het Atlantis og som jeg nok forsto svært lite av. Jeg skulle gjerne ha fortsatt å gå skoler, men det var jo ikke å tenke på. Etter skolen ble jeg konfirmert, og allerede dagen etter, den 5. desember 1921, begynte jeg i min første ordentlige jobb – som visergutt hos en slakter her i byen.
Der var jeg til krakket i Wall Street begynte å få virkninger her hjemme også. I 1931 måtte han si meg opp.
«Bud bedes gaa kjøkkeninngangen»
Som arbeidsgiver var han grei nok. Men arbeidsdagen kunne bli både 10 og 12 timer, slik det var vanlig på den tiden. En episode har brent seg inn: Husbestyrerinnen, hun var forresten tysk, til en av «de fine» bestilte varer i slakterbutikken. Det ble en liten pakke, og da het det: Visergutten følger Dem så gjerne. Jeg holdt meg en to-tre skritt bak den myndige dame til vi kom fram til huset. Hun går inn hoveddøra, jeg blir stående utenfor og vente. Så går kjøkkeninngangen opp, og hun tar i mot pakkene med et : «So tack, nu greier jeg meg selv».
Følelsen av klasseforskjellen som noe dypt og urettferdig kom tidlig. Jeg husker engang, det var 1. maidagen, jeg kan ikke ha vært gamle karen. Borregaardsarbeiderne kom marsjerende opp bakken med Jacobsen-musikken i spissen. Så satte musikken i, jeg hikstet av bevegelse, hvorfor må du ikke spørre meg om. Men det var noe der, jeg visst hvorfor de gikk der, de ville ha bedre kår.
Et alternativ til søndagsskolen
Og allerede under krigen, i 17-18 kom jeg med i det sosialistiske barnelaget. Jeg husker ikke så veldig mye fra Barnelaget, men vi holdt først til i et lokale rett ovenfor Centralteateret. Senere var møtene i Folkets Hus. Og noen navn: Johansen og frue fra Opsund var lederne. Og redaktør Gjerseth fra Moss var også med. Møtene var på søndager, kanskje for å konkurrere med søndagsskolen.
Et trist minne: Klærne mine var så dårlige at jeg ikke kunne gå på et møte. Den dagen brøt det ut brann. Jeg løp av gårde for å se på. Noen av vennene mine kom forbi og spurte «Hvorfor er ikke du på Barnelaget?» Jeg sa at jeg syntes det var artigere se på brannen, men grunnen var altså en helt annen.
Fra -24 ble det Ungdomslaget, ungdomslaget til Norges Sosialdemokratiske Arbeiderprati, vel å merke.
Det var Magnus Bjerkholdt som ivret og ville ha meg med. Han gikk i middelskolen, men vi var kamerater og helt fra første klasse sendte vi julekort til hverandre.
Så etter samlingen i 1927 ble det AUF og ikke å forglemme AIL Sarpsborg. Ungdomslagsmiljøet har jo Jenny Vall skildret varmt og levende, så jeg har lite å legge til, bortsett fra at orkesteret i min tid het «Da Capo» og lagsavisa «Kampluren». Men ellers kan jeg skrive under på hva Jenny Vall sier om den rollen AUF-miljøet spilte for oss som var unge dengang, ikke minst da jeg som så mange andre fikk arbeidsledig i begynnelsen av 30-åra.
De arbeidsløse sto på torget
– Hvordan en klarte seg i disse åra? En fikk slå seg gjennom som best en kunne. Jeg fikk ikke en times arbeid av kommunen. I stedet fikk jeg skatt. Jeg gikk i skogen og pelte tyttebær og solgte på Torget. Så sådde jeg frø og sto på Torget og solgte plantene. Så slaktet jeg griser og sto på den vante plassen min blant torghandlerne og tilbød svinekjøtt.
Men det var ikke lett, folk hadde lite penger å kjøpe for. Skulle du på kino hadde du ikke 25 øre – jenta måtte betale. I 1935 fikk jeg jobb på Borregaard. Og det betydde et nytt avsnitt i livet mitt.
Det har gått mange år siden jeg hørte Jacobsen-musikken i spissen for 1. maitoget. Men det jeg lærte og skjønte den gangen, om klasseforskjell og at arbeiderklassen må kjempe, det holder jeg fast ved, selv om jeg mener at det beste våpenet i kampen er stemmeseddelen. På den måten er jeg en gammel sosialdemokrat, sier Anker Aube.
Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1983