Muntre minner fra Mellomgata

Maskinsetter Reidar Kristiansen beretter
Da setterne stabla overskrifter.
Da P. Moe Johansen skrev lederen med gul Faber.
Da journalisten sykla på reportasjeoppdrag.
Da Sosialen var først på gata med sensasjonene.
Da det sto en knert i benkeskapet på setteriet.

– Jeg er født på Kråkerøy, vokste opp på Trosvikstranda, sparka fotball nemed elva, gikk på Seiersten skole og sto til konfirmasjon i Vestsiden kirke.

Lysta til sjøen var stor, men det ble med lysta, i stedet kom jeg i typograflære hos Josef Emil Hauge i Fredrikstad Centraltrykkeri. Første tida slet jeg forresten fortauene som visergutt, gikk med regninger en gang i uka og brakte småpakker med allehånde trykksaker: merkelapper, fakturaer og visittkort rundt til kundene.

Trykkeriet hadde Smaalenenes annonsekontor som tilliggende herlighet, det hørte derfor til jobben å ta en tur til byens aviser med annonser som folk hadde ringt inn: «Pent brukt brudekjole selges pga. inntrufne omstendigheter hos fru Andersen, i Bakgata 9.»

Smaalenenes Social-Demokrat, adresse Mellomgata 8

– Det var min første kontakt med avisverdenen, og det ble heller ikke den siste. For etter utstått 4 års læretid søkte jeg og fikk jobb som såkalt halvmann i setteriet til Smaalenenes Social-Demokrat. Det var i oktober 1935.

Avisa holdt dengang til i Mellomgata 8, i et lavt, halvannet etasjes trehus med brekt tak. Opp trappa, en sju-åtte trinn i solid granitt, deretter inn den grønne døra: til venstre ekspedisjonen med frøken Engebretsen og frøken Johnsen, til høyre redaksjonen med et par journalister og opp trappa til annen, til kvisten, der redaktøren, P. Moe Johansen ruva på en pinnestol bak et bord og styrte det hele med forholdsvis fast og myndig hånd. I kroken sto en sjeselong der redaktøren kunne finne hvile hvis dagen hadde vært for anstrengende. Så går vi ned i bakgården og inn i den to etasjes murbygningen der du finner trykkeriet i første og maskin- og håndsetteriet i annen etasje.

Da jeg starta i setteriet, var det tre settere og to settemaskiner i Sosialen, som avisa gjerne ble kalt dengang. To gamle treskeverk, den ene en Linotype, den andre en diger rusk som lød navnet Typograf.

Fine dager i Sosialen

– Men så gikk det raskt unna, vi hev ut det gamle ruklet og inn kom en flott mixer, en 4-dekker som vi sier på fagspråket, og to nye Linotype todekkere.

Jeg var altså halvmann, da skulle jeg være halve dagen på maskinsetteriet, halve dagen på håndsetteriet vegg i vegg. Opplæringa foregikk på stedet og de eldre gutta lærte meg opp. Jeg gikk fra maskin til maskin, avløste de faste setterne og lærte etter hvert å betjene, vedlikeholde og ta fra hverandre den ganske innvikla apparaturen. Jeg tok fagbrevet mitt i setteriet i Sosialen. Det var enkle saker, du skulle klare 2.000-3.000 bokstaver i timen. Det var rene barnematen, vanligvis satte vi en 8.000-9.000, i et knipetak hendte det at jeg var oppe i en 12.000, men da kjente du det i fingrene etterpå.

Dagen min begynte behagelig, klokka ni, to timer senere enn de andre setterne, men så måtte jeg til gjengjeld stå to timer lengre på ettermiddagen.

Jeg syntes jeg hadde fine dager, jeg trivdes og da jeg fikk den første ukelønna på 69 kroner, skjønte jeg ikke hva jeg skulle bruke pengene til. I trykkerilæra hadde jeg tjent 34 kroner uka.

Vi satte overskrifter for hånd

– En vakker dag kom det ennå en maskin, en 4-dekker, den var automatisk, det var det rene underverket. Du kunne bare trykke på en knapp, så gikk bakkene sammen og så støpte den. Den maskinen ble arbeidsplassen min i åra framover. Det fine med den nye maskinen var at den kunne sette ganske store overskrifter. Men skulle overskriften være ekstra stor, med kapiteler som det heter på fagspråket, eller var det lite å gjøre i setteriet, ga arbeidende faktor Oskar Johansen oss beskjed om å gå over i håndsetteriet og sette igang med å stable. Der sto du med vinkelhaka i handa og tok satsen fra kassa som var delt opp i 140 små fag. Allerede i læretida hadde du pugga utenat hvor de forskjellige bokstavene lå hen, de største øverst så du måtte strekke deg ordentlig på tå hev, de mindre, minusklene, lå lenger nedover.

Ellers må jeg si at det grafiske utstyret var heller beskjedent, rammer var alltid en mangelvare. Særlig ved juletider var det problemer, når vi skulle sette alle annonsene. Men var avisa tynnere enn i dag, vanligvis var den på seks sider, på fredag og lørdag trykte vi åtte.

Nå trøkker vi!

– Når så avisa var satt, gikk satsen pr. håndsveiva heis ned til pressa i første etasje. I 30-åra, før vi flytta over i Nygaardsgata, var det en flattrykkspresse av merket Eureka og over den herska trykkeren som het Skogstrøm og var fra Oslokanten. Klokka kvart over ett skulle avisa gå i trykken. Det hendte ikke sjelden at setterne satt i ett sett og ropte på korrekturen: – Nå må vi ha det, nå skal’n trøkke hvert øyeblikk!

Redaktøren skaffet oss mange grå hår i hodet. P. Moe Johansen var en skrivende mann, han var glad i å skrive og god til å skrive med en gul FABER HB-blyant men vi måtte oftest rive arka til lederen ut av hendene på’n.
Han var sunnmøring, opprinnelig typograf, avismann på sin hals, født bak veggen, kan du si. Jeg husker reiseskildringene til P. Moe, skrevet med en nesten uleselig håndskrift som jeg etter hvert ble flink til å tyde: du ble ivrig mens du leste, du var me’n på turen enten den gikk til Rakkestad eller Ålesund.

Verdens snilleste kæll, hyggelig som bare det, men veldig bråsinna, men så snudde’n seg og da var det som sinnet rant av’n.

Vi tok innersvingen på Fredriksstad Blad

– Eureka’n var langt fra up to date. Iblant måtte vi reparere’n med ståltråd, men vi hadde en stor fordel: fikk vi inn en sensasjon i aller siste øyeblikk, det kunne være mord på Ørmen eller ildebrann på Guldbergsiden, så klarte vi biffen i en, to, tre.

Faktor kom med manusarket, klipte det opp i tre-fire remser, så satte maskinsetterne hver sin bit, fingrene gikk, det var gjort i en fei, så røska vi ut et stykke på forsida som ikke var så viktig: Sjøormen sett ved Visterflo, smatt satsen ned i hølet, Skogstrøm ga signalet: – Nå trøkker vi! og pressa durte og gikk. Først på gata med nyheten! Da var vi jævli stolte. Slik kunne vi ta innersvingen på konkurrenten borti gata, på Fredriksstad Blad. Der hadde de rotasjon, de trykket forresten veldig pent, men hva hjalp det når sidene ble støpt og satt på en sylinder slik at de måtte støpe hele siden på nytt hvis årets store nyhet var kommet til redaksjonen i siste momanget. Det var nemlig beinhard konkurranse mellom avisene utover på 30-tallet.

Så tar vi med ei avisskrøne!

– Vi var kommet i siget, Fredriksstad Blad hadde et opplag på 13.000, vi halte innpå med nærmere 9.000 og hadde kanskje gått forbi hvis ikke den forbanna krigen hadde kommet og ødelagt for oss.

En avisskrøne kan du vel få plass til – hvis desken vil. To journalister, en fra vårs og en fra Fredriksstad Blad rusler av gårde til herredstyremøte på Trara. Rent i forbifarten og tilfeldig forteller journalisten fra konkurrenten om en sensasjonell nyhet han har på lager. Vår mann er rask til å fatte poenget, stanser, nei, han må inn på Røde Mølle i et nødvendig ærend. – Jeg kommer om et øyeblikk. Så låner han telefonen hos kinosjef Bergmann, ringer nyheten inn til Sosialen som dagen etter slår den opp på forsida over 4 spalter med kapiteler. Og konkurrenten fikk lang nese.

Bilder var sjeldne saker

– I dag er billedstoffet vel så viktig som teksta i en avis. Slik har det ikke alltid vært. Blar du gjennom gamle årganger av Fredriksstad Blad eller Sosialen, ja, helt fram til 50-tallet, vil du se at det er langt mellom bildene.

Å bringe billedstoff dengang, ja, det var en ganske innfløkt historie. Vi bestilte matrisene fra NTB og henta dem dagen etter på posten. Så vurderte faktor: skal bildet fra kronprinsbryllupet eller åpninga av Vi kan-utstillinga gå over to eller tre spalter. Så gir han beskjed til støperiet, der Arthur Andreassen, Streken også kalt, setter seg i sving og støper klisjeen på høyde, akkurat som satsen, og så får den plass på sida. Bildene var ikke akkurat så superaktuelle som de er i dag, men så pynta de desto mer opp. Senere fikk vi egen klisjeanstalt her i byen. Da ble det enklere.

Ellers hendte det jo, forresten ikke så ofte, at en eller annen journalist hadde skaffa seg en 6×9 Brownie eller Kodak på privat basis og knipsa et bilde eller to. Jeg mener å minnes at Otto Reff, som starta som redaksjonsmedhjelper samme år som jeg begynte i avisa, og ble en flink sportsmedarbeider og allroundjournalist, knipsa Nygaardsvoldbesøket i 1936. Men det var på samme måten, med omveien om Oslo, for Arthur kunne støpe klisjeer.

Når en hedersmann innen parti eller fagbevegelse runda år, hendte det nok vi spanderte et fotografi, med anerkjennende ord i tillegg.

Men det skrevne ord var stadig det viktigste. Og Sosialen hadde folk som kunne skrive. P. Moe Johansen er nevnt, Otto Reff likeså, i forbifarten får vi bare ta med Lars Bråten, Arthur Lohne og Jørgen Hustad, folk som kunne håndtere blokk og blyant når de var ute på reportasje – til fots eller på sykkel eller i høyden på rutebil. Bil var en luksus som ikke var til å tenke på engang.

Arthur Lohne hadde en dikterisk åre, jeg husker han skrev på en føljetong av den spennende sorten, så ble han lei og slutta. Da ble leserne gærne – de ville på død og liv vite hvordan det gikk.

Og ikke å forglemme Johan Simensen, han frilanset allerede før krigen, han var dikter, han skrev bok. For Sosialen skrev han f.eks. juledikt med religiøst innhold på bestilling.

En glad gjeng

– Alle vi som jobba på Sosialen var en trivelig gjeng, et team heter det visst på utenlandsk.

Vi møtte gjerne om morran utafor avisa, en to-tre-fire støkker, et kvarter før arbeidstid, prata sammen, veksla noen ord om vær og vind og sorger og gleder med andre som kom forbi på vei til jobb. Så kom P. Moe tilsyne nede i gata, med hendene i frakkelommene og den svarte hatten på skrå. Vi rusla inn og satte igang å lage avis.

Og så hadde vi den skikken – men det må du absolutt ikke skrive i avisa, at den som skulle på ferie tok spanderbuksa på og kjøpte en stk. akevitt og to øl som vi plasserte i benkeskapet på setteriet. Så tok vi oss en knert eller tre på lørdagen når dagens dont var gjort og avisa pent hadde gått i trykken.  Avisdisponent og totalist Oskar Tobiassen, rynka litt på nesen. Men jeg ser ikke noe galt i det, for på mandagen gikk ett nytt nummer av  Sosialen i trykken.

Trykt i Demokraten 1988