Nabbetorp Mek – verkstedet som var

Farende geseller med sosialisthatten på snei.
Sterkmotorer, daviter og tørrgassanlegg.
Vårherre på ferja og smed Hansen på kista.
Eilif Graarud og Robert Hansen minnes.

Nabbetorp mekaniske verksted: ennå står de fleste av bygningene, plateverkstedet, dreierverkstedet, spiselokalet. Men andre virksomheter har tatt over: der folka satt i pausen med kaffeflaska og matpakka holder en bruktbilforretning til. For 7. august 1978 rusla arbeidsstokken ut av porten for siste gang.

Da hadde verkstedet vært i drift siden 1896. Det startet med produksjon og reparasjon av utstyr til teglverkene. Og båtmotorer: ennå dunker og går det nok en Sterk-motor i en og annen snekke oppover elva. Senere ble det produksjon av dampdrevne lysmaskiner, styremaskiner og patentdaviter. Dessuten hadde støpegods fra Nabbetorp mekaniske verksted i allfall Østfoldry.

Etter siste krig begynner en ny æra, plateverkstedet blir kjernen i bedriften, presisjonen i produktene øker. Der du før brukte passer, bruker du nå mikrometer. Verkstedet er først og fremst underleverandør: til FMV, til Glomma og Sarpsborg Mekaniske Verksted, til Eureka og Kværner. Og utenfor landets grenser kjøper Uddevallavarven produkter fra Nabbetorp.

Det produseres dekkskonstruksjoner til båter, dobbeltbunner til samme, nøytralgassanlegg og utstyr til supplyskip blir kjørt ut porten i Nabbetorpveien.

Bedriften overtar en konkursrammet gravemaskinfabrikk på Hedmark og setter i gang å fabrikere delkonstruksjoner. Men å ta opp konkurransen med Volvo nytter lite. Den generelle krisa i verkstedindustrien slår inn på 70-tallet. Konkursen står for døra, og det tradisjonsrike verkstedet med en arbeidsstokk på 60-70 mann går over i historien.

Mange av dem minnes ennå tiden på verkstedet med vemod – og med glede.

I blåjakke og sixpence i 1936

Eilif: – Jeg starta i verkstedet i 1936. Den 17 år gamle smedgutten stilte i blåbukse, blåjakke og nyinnkjøpt sixpence som ble sleten etter hvert. Smia hadde sandgulv, to esser, et par ambolter, skruestikker på et bord, og ei rad tenger i alle størrelser og fasonger på veggen. Og ikke å forglemme ei kiste der smed Hansen satt og tørka svetten mens jerna ble varme. Hansen var fagmann på sin hals og sto i jobben til han var 76 og ble aldri lei av å fortelle smedgutten hvor lett alt var blitt nå, når smia hadde fått luftvifte, så jeg slapp å dra belgen. Likevel syntes jeg det var nokså slitsomt der jeg sto med slegga og var oppslager til en lønn av 33 øre timen. Arbeidsuka var på 48 timer, og det ble en god del overtid, særlig om sommeren.

I smia durte og gikk motoren som drev alle maskinene med removerføring fra en aksel i taket. Det hørte til jobben min å starte motoren om morran, og hvis gutta kjørte for hardt på dreiebenkene, så remmene begynte å slure, sto jeg klar og smurte inn med remvoks. ]pne transmisjoner var farlige greier, noen alvorlige ulykker kan jeg ikke huske, for gutta passa på å henge gifteringen på spikeren hjemme.

Vi sveisa og røntga, røntga og sveisa

Robert: – Jeg begynte på verkstedet atskillig år senere – i 1968. Da var smia som Eilif snakka om ikke lenger i drift – huset sto der ennå, som et symbol på det som hadde vært, kan du si. Sjøl var jeg 30, og hadde hatt arbeidsplassen min på Glomma verksted som kjelesveiser. Så ble det behov for spesialfolk på Nabbetorp, og så ble det ordna så jeg kunne begynne der – og lønna gikk opp fra 11 til 16-17 kr timen.

Plateverkstedet ble arbeidsplassen min i åra framover. Bedriften satsa for fullt på jernkonstruksjoner, jeg ble lært opp på en diger sveisemaskin, nyinnkjøpt fra Norgas. Vi leverte veldig mange bygg til Kværner den første tida – jeg sto dagen lang og sveisa knuteplater som skulle røntges og sveisa bjelker som skulle røntges.

Vi laga løse dekk og dobbeltbunner til båter – det var svære saker som skulle håndteres. Vi hadde kran i verkstedet som løfta 12 tonn, men så kom det biler fra Kranservice som tok 24 tonn, og så fikk vi en kjempekran på leasing men den tippa ut i elva og forliste.

Vi dreide med pulsvanter på fingrene

Eilif: – I 1936 var ikke ordet arbeidsmiljø oppfunnet. Vi fylte zinkbøtter med kaldt vann i springen og gne’ av skitten. I førsten hadde vi ikke noe spiselokale, du tok matpakka der det falt seg – mange med meg gikk hjem i middagspausen. For omlag halvparten bodde på Nabbetorp – resten kom stort sett fra Lahelle og Guldbergsida. I gamle dager hadde verkstedet ei eke som frakta folk over elva.

Verste tida på verkstedet var nok på vinteren, da var det kaldt og surt nedmed elva – mange sto ved dreiebenken med pulsvanter på fingrene. Ei tid hørte det til jobben min å fyre opp en høytrykkskjel i kjelleren sånn ved 3-4 tida om morran. Først utpå formiddan ble det lunk i radiatorene som ofte var så gamle og rustne at det gikk høl, og så måtte vi telje pinner og slå inn i høla.

Sveiserøk og frostrøk i plateverkstedet

Robert: – Det satt da noen pinner i radiatoren i mi tid også. Men ellers hadde mye forandra seg fra den tida Eilif rusla til jobben i blåjakke og tretofler. Nå så du ikke lenger forskjell på arbeider og funksjonær – utafor fabrikkporten, vel å merke. Nå hadde vi to pene spiselokaler, to bad og vannklosett rundt i fabrikken.

Men det var da problemer: når du sveisa, så ble det så mye røk i verkstedet at vi knapt kunne se hverandre. Oppå veggen dura og gikk det en vifte – ikke tok den unna røken, og den bråka slik at du måtte rope over til arbeidskameraten. Så måtte vi åpne porten og frostrøyken sto inn i verkstedlokalet. Det sto et par blåsere rundt om, men det hjalp lite når det var 10-15 kuldegrader nedmed elva. Så tok vi det opp i foreninga og fikk punktavsug og ble flinke til å bruke dem, og da ble alt mye bedre.

Jeg labba avgårde for å hente trestrekken

Eilif: – Da jeg begynte på verkstedet drev gamlekara ap med oss unggutter. Du ble sendt avgårde for å hente «trestrekken» og slike ting som ikke fantes. Jeg labba da sjøl avgårde i slike ærend. Noe vondskap var det aldri i det, gamlekara fant aldri på noe som kunne skade oss. Ennå i 30-åra var det mange særpregede typer på verkstedet. Vi hørte ennå om vandrende geseller som svingte inn porten og ba direktør Neegaard om arbeid. Ofte fikk de, gikk inn i verkstedet, hengte sosialisthatten og blåjakka på spikeren og satte igang.

Ellers vil jeg si at aristokratiet i bedrifta var støperne og formerne. De var yrkesbevisste, de var håndverkere, de var – skal vi si det slik – litt høyere i snippen enn oss andre. Når de skulle ha tak i en løssjauer i støperiet, het det: – En arbeidsmann hitover!

Sjefen, direktør Neegaard sto det veldig respekt av. Han var av den gamle skolen. Når folk så han gå på ferga, het det: – Vårherre kommer, eller: – Nå går gubben i ferga, og så satte de igang og arbeide hardere.

Robert: – De brynte ikke unggutta lenger i mi tid på Nabbetorp. De hadde jo vanligvis yrkesskolen, da ble det liksom på en annen måte. Men ungguttene hadde mye leven og spillopper seg imellom, det var akseptert, det.

Eilif nevnte de vandrende gesellene – vi hadde da originaler på verkstedet i mi tid også. Folk som røkte eller tygde snus etter minuttviseren på klokka – eller kranføreren som fanga appelsinbåter med kjeften når vi kasta dem opp i krana … Hvis du først skulle begynne å fortelle historier om folk på Nabbetorpværste, så ble vi sittende her til imorra.

Direktøren i mi tid, Alstad – var vel også av den gammeldagse sorten som hadde vondt for å hilse før han snakka til deg. Men han gjorde aldri forskjell på folk. Død og pine, så han kunne høvle til – men det gikk like mye utover overordna funksjonærer som arbeidsfolk.

Uorganiserte fikk sjokkbehandling

Eilif: – Da jeg begynte i -36, så fikk du heve et par lønninger – så bar det rett inn i klubben. Organisasjonsprosenten var 100 – det fantes vel en eller annen tviler, men de betalte i allfall kontingent. Før mi tid var det en uorganisert, de satte strøm i dreiebenken hans – 230 volt – og da organiserte han seg, han også.

Fagforeningsmøtene ble i den første tida mi på verkstedet leda av Eugen Kristiansen, ellers gikk formannsvervet liksom på omgang blant en klikk av gamlekara.

Jeg husker godt han Albert Johansen som hadde stifta klubben i 1917. Rødglødende sosialist, ja, kommunist var han, han rusla ofte nede på fabrikken og tok seg gjerne en tur i kjelleren der han i sin tid hadde stifta klubben.

Noen storkonflikter opplevde vi ikke, men det var stadig ting å ta opp, noe fikk vi gjennom, andre ikke. Neegaard var en hard nøtt å forhandle med. Da jeg var blitt klubbformann sa gutta at skal du møte Neegaard ved forhandlingsbordet, så må du dra på kurs først. Høyremann på sin hals var han, engang fikk folka Farmands julenummer i gratiale – de havna i en svær haug i gangen foran direktørkontoret.

Vi som jobba på verkstedet, vi husker

Robert: – Jeg minnes også stor aktivitet i klubben. En gang ville bedriften selge B-aksjer til de ansatte – det var et fremstøt for å berge verkstedet. Da vedtok vi at ingen arbeider skulle få kjøpe mer enn tre aksjer. Noen hadde kanskje lagt til side noen kroner så de kunne kjøpe en del aksjer, og da kunne du risikere å få høre fra arbeidskameraten en dag: – Nå får du se å sette i gang da! Det var aksjeutbyttet som frista.

B-aksjer eller ikke – verkstedet måtte slå igjen likevel. Flere har fulgt etter, nå er det FMV’s tur. Det er synd, det er et tap for distriktet på mange måter. Hele verkstedmiljøet, fagkunnskapen, kameratskapet mellom folka, originalene på arbeidsplassen, det er vekk altsammen…

Men vi som jobba der, vi husker.

Trykt i Demokraten 1988