Over til Fredrikstad kringkaster!

Lokalstasjonen helt til venstre på mellombølgeskalaen.
Med lokalprogram med bølgeskvulp og måkeskrik fikset i studio på Øra.
Med Andaktskvartetten, Søren Gangfløt ved harmoniumet og Madsens orkester.
Nå er det historie. Einar Kalland holdt stasjonen på lufta.

– Hvalerferja feiret åpningen. Fredrikstad kringkaster var på plass med reporter Otto Reff ved mikrofonen koplet til en nyanskaffet Mayhak-opptaker, schweizisk presisjonsutstyr, drevet av et urverk som måtte trekkes hvert 5. minutt. Ferja seilte stolt fra Tangen, langs holmer og skjær, været var det beste, Otto pratet i vei fra brua og intervjuet både skipperen og ferjeselskapets formann. Programmet skulle gå på lufta i «Aktuelt» samme kveld.

Vel tilbake i studio spolte jeg tilbake og trykket på startknappen: Milde himmel, opptaket var overstyrt, forvandlet til uforståelig babbel, det var umulig å skjelne et eneste ord. Gode råd var dyre! Otto ble budsendt og stilte i studio i hui og hast. Her måtte jukses og det til gagns. Intet er umulig for drevne radiofolk. Vi startet opp Ford Consulen min utenfor studioveggen – eksosputringa fikk illudere Hvalerferjedur. Reff prata i vei, ut i løse lufta, mer lyrisk enn på formiddagen. Vi fikk tak i ferjeselskapsformannen og ba ham ordrett gjenta hva han hadde sagt tidligere på dagen. Og til fastsatt tid gikk programmet på lufta og ikke en sjel merka noe.

Einar Kalland, tidligere kringkastingsbestyrer, opprinnelig sarping, naturalisert Fredrikstadboer, har laget mange slags bølger i eteren fra han for første gang gikk inn døra på Fredrikstad Kringkaster 5. mai 1941.

– Kalland skal være ferieavløser på Fredrikstad Kringkaster

– Interessen for teknikk går tilbake til guttedagene. Som så mange andre guttunger vikla jeg rotorer og pirka med krystallmottager. Far var formann på maskinverkstedet på Borregaard, der jeg ofte jobba i feriene. Drømmen var maskinlinjen på NTH, men jeg mangla to lusne artiumpoeng på å slippe gjennom nåløyet. En trivelig leieboer hjemme, ansatt på Televerket i Sarpsborg, ble skjebne. – Kanskje den veien er noe for deg, slo far min fast. Jeg søkte og kom inn på Telegrafverkets toårige kurs og fullførte med ganske hederlig resultat. Håpet var å få ansettelse i den tekniske staben på det nyåpnede Kringkastingshuset i Oslo, men personalsjef Mjøset bladde i kartoteket sitt og slo fast: – Kalland skal være ferieavløser på Fredrikstad Kringkaster.

Da jeg første gang satte bena mine på stasjonen, fikk jeg klar beskjed: – Du kommer rett fra skolen, du kan bare glemme det du har lært, her i huset er det praksis som teller.

Det var jo litt av en trøkk å få, men det ordna seg jo etter hvert, som dere sier her i Fredrikstad.

I en trebygning ute på Øra

– Fredrikstad Kringkaster, grunnlagt i 1926, mellombølge 235 m, langt til venstre på skalaen, holdt fremdeles til i det gamle hvitmalte trebygningen ute på Øra, under de to 60 m høye Marconimastene som bar senderantennen. Huset står ennå, men på Røros, en av gutta kjøpte hele stasen og bruker det som feriested.

Annen etasje var bestyrerbolig, der bodde kringkastingsbestyrer Helland, en knakende kjekk og grei sjef, spør du meg. Forøvrig besto staben av Erling Kjørsvåg og Gunnar Kvaleng.

I første etasje, inn hoveddøra, kom du til en ganske romslig hall. Til høyre lå toalettet og bestyrerkontoret. Under krigen var kontoret beslaglagt av en Einsatzkommando, en tysk vaktstyrke under kommando av Schlegel, med to vinkler på ermet. Tyskerne skulle passe på at ingen fikla med senderutstyret eller rent ut sagt sendte hele greia til himmels.

Inn døra rett fram og du kom til senderrommet. Der sto senderen, en svær historie på 1,2 Kw fra Standard Electric med tørrlikeretter og en drøss releer, – for spøks skyld kalt senderen med de tusen releer. Når Hafslund satte ned spenningen i helgene for å spare strøm, satte vi trepinner i releene. Enkelt og praktisk, men kanskje ikke så ufarlig hvis det skulle bli kortslutning.

Senderen sto i skap ute på golvet så du lett kom til: såvel krystalloscillatoren og fortrinnet, forforsterkeren med modulator og sluttrinnet. Den hadde avløst 700 watts senderen fra 1927 og ble i neste omgang erstattet med en Dohertysender på 10 Kw, som i neste omgang ble skiftet ut med en norskbygget sender fra Elektrisk Bureau, men da hadde vi flyttet over i den første fløyen i det nye radiohuset.

Jeg var med å installere de nye senderne, du lærte ikke så rent lite radioteknikk av den jobben. Går du fra hallen og inn til venstre, kommer du til studio. Fredrikstad Kringkaster releesendte riksprogrammet fra Oslo, men da som få gikk vi på lufta med lokale innslag. På bordet i studio sto skjelvne radiodebutanters skrekk: den elektrodynamiske Marconi-mikrofonen. Kullmikrofonen, den legendariske sukkerbiten, var forlengst ute av dansen. Til utstyret hørte et flygel og i et hjørne sto et trampeorgel, et harmonium som gjorde tjeneste under andaktstunden. Søren Gangfløt sørget for musikken, Andaktskvartetten sang og en eller annen av distriktets prester sto for gudsordet som gikk direkte på lufta.

Innenfor studioet lå kontrollrommet, med to magnetiske platespillere, en Collins mikrofonforsterker, kontrollbord og fjernstyringen til en HRO kommunikasjonsmottager som var plassert i et lite hus for seg og et stykke borte. Mottageren sto i reserve om det skulle oppstå feil på linjen inn til Kringkastingshuset. Den skulle være fast innstilt på Oslo, men titt og ofte ble viseren skrudd over på både Motala og Daventry. Heinz og Fritz skulle nok passe at slik ikke skjedde, men det kunne gå svært så gemyttlig for seg: – Nå er det Londontid, nå skal dere vel snart ta dere en tur bort til radioen?

Sarpsborg-Fredrikstad på 55 blank

Vaktene ordna vi stort sett sjøl, Helland var flink til å sette opp lista så alle var tilfredse.

Vi begynte vanligvis med ettermiddagsvakt og sto sendinga ut til 10-1/2 11, så hadde vi fri og tok oss en lur på divanen i kontrollrummet, så gikk vi på klokka 7 og hadde vakt til formiddagssendinga var slutt ved 1-tida. Så kom avløsninga og vi kunne dra hjem. Sjøl var jeg pendler fra Sarpsborg, med toget på vinterstid, sommer, vår og høst trampet jeg i vei på sykkel, helst over vestsiden for der var det minst motbakker. En av kameratene på stasjonen og jeg konkurrerte om den korteste tida på strekninga – rekorden var 55 minutter, innkludert ferja.

Skjer det noe galt, får du ringe etter hjelp!

– Første tida gikk greitt unna, jeg gikk på vakt sammen med en av de eldre gutta som satte meg inn i alt som trengtes. Så en lørdag kom Helland, han skulle på hytta og prøve fiskelykken: – Denna vakta får du ta alene, Kalland. Kommer noe på, får du ringe etter hjelp.

Det kilte litt i magen, nå var det ikke snakk om å holde noen i handa, nå måtte du passe rutinene sjøl. Start og stopp, program inn og program ut, det var du som hadde ansvaret for å holde Fredrikstad Kringkaster på lufta. 2-3 ganger på vakta gikk du runden og leste av instrumentene: anodestrøm, gitterstrøm, antennestrøm, alle meterverdiene skulle være riktige. Du fikk det fort inn i hodet, du la fort merke til om nåla ikke sto der den skulle. To ganger på vakta tok du frem protokollen og noterte: var det forskjell i verdiene over tid, var det tegn på at senderrørene var i ferd med å bli dårlige.

Det kunne være en egen hygge sånn på stasjonen på kvelden, senderrørene gløda bak glassveggen, vifta som kjølte rørene surra og gikk og Stavangerensemblet spilte «Sommerfugl tatt sine duggsokker på» fra høyttaleren på veggen. Halv elleve tonte Ja vi elsker ut i rommet, så slo du av senderen, så kom det en måletone over linjen fra Oslo, så en tjenestemelding som skulle føres inn i protokollen og så kunne du strekke deg på sofaen i kontrollrommet – stasjonen lå taus og stille.

En dag hendte det noe

– En dag utpå sommeren da jeg var på vakt alene stoppa senderen av seg sjøl, uten påviselig ytre årsak. Alt var fullstendig svart, ikke antydning til gløding i et eneste av senderrøra og alle instrumentene sto på null. Vi hadde jo telefon, men hva hjalp det, hvem pokker skulle du ringe til, folkene lå sikkert utpå og dørja makrellen. Jeg holdt på å få panikk: tenk på alle i Fredrikstad som gleda seg til kveldskonserten! Men samtidig var det liksom noe i deg som sa: dette får du prøve å greie opp i sjøl, nå kan du iallfall få litt bruk for noe av det du har lært på skolen. Så var det å tenke seg ekstra godt om, finne fram måleinstrumenter og sette igang logisk feilsøking. Jeg målte og jeg målte og omsider fant jeg feilen: en formotstand til et av rørene var kaputt. Fram med loddebolten og inn med en ny motstand og der gløda rørene opp igjen og snart tonte kveldskonserten ut på eterbølgene og kveldshyggen bredte seg i de tusen Fredrikstadhjem. Da retta du deg litt opp, jobben var gjort og du hadde vist: Jeg kan da noe, jeg også!

Billig laks og dyr makrell

– Inne i Oslo var og er det nærmest et vanntett skott mellom programfolka og teknikere. På en liten stasjon som Fredrikstad Kringkaster ble det annerledes, der gikk jobben over i hverandre, du gikk jo mye der og rusla og kunne brukes til flere ting enn å lese ampere og voltmeter.

Vi hadde en fast lokalsending om torvprisene i Fredrikstad. Vi slo på tråden til gartner Ski og fikk lest hele lista over telefon – fra kålrot og epler til torsk og makrell. Så en lørdag sier bestyrer Kalland: – I dag får du lese lista. Javel, jeg setter meg ved mikrofonen og annonserer: – Vi får torgmeldingene fra Fredrikstad torg. Litt mikrofonskrekk hadde jeg i starten, men verre blir det, for plutselig merker jeg at jeg leser: laks kr. 1,20 pr. kg, makrell kr. 7,10. Jeg begynner å svette, dette må jo være riv, rav ruskende galt, men å gå tilbake og rette, det våget jeg ikke, det var bare å la det stå til og gå videre i sendinga. Men jeg var temmelig skjelven da vi var ferdig med de torvprisene. Senere har det gått tålelig bra – og det kan jo skje både det ene og det andre i studio.

Juks opp og juks i mente

– Vi starta med å dra en historie om radiojuks og fanteri, vi kan jo runde av med en til: Stemningsbilder fra Skjebergkilen, eller en kveld på sjøen live, det var iallfall hva lytterne trodde.

Men når sant skal sies så hadde Steinar Opstad vært utpå med snekka si og magnetofonen og tatt opp kontentum: snekkemotortøff-tøff og baugbølgeplask. Så innstallerte gutta seg i studio, Walstrøm var tilkalt med beljespillet og dro i vei med «Kom ombord i motorbåten min». Så forteller Knut Roen flott i mikrofonen akkompagnert av dunk-dunk fra studiohøyttaler at nå ligger vi ute ved Bjerkenes og drar makrell, kveldssolen gyller holmer og skjær, jeg har fora han med stedsnavn som han fletter fint inn: – Foran oss har vi Dusa, nå passerer vi Slengeskjæra … Roen ble helt lyrisk så jeg ble helt henført der jeg satt i kontrollrummet.

– Og nå skal vi gå i land, sier Roen, og smake på all den gode makrellen vi har fått, og så pumper han opp primusen, tar frem stekepanna og steker makrell for åpen mikrofon så det lukta stekt fisk over hele Fredrikstad Kringkaster.

Dagen etter kommer Arne Simensen, pasjonert sportsfisker og innehaver av tobakksforretningen rett overfor Folkets Hus i Sarpsborg bort til Roen: – Lidd’li fint program dere hadde fra Skjebergkilen igår. Det var akkurat som å sitte sammen med dere i snekka der ute!

Trykt i Demokraten 1989