Sagbruk lokket østfoldinger til Finland i 1870-åra

I 1870-åra lokket Finlands grønne gull – skogen – skogspekulanter og trelastbaroner til Kotka. Det er arbeidskrafta som skaper profitten. Sagbruksarbeidere fra Fredrikstad, Sarpsborg og Halden ble vervet til de svære saganleggene som reiste seg i byen ved Finskebukta. Martin Martinsen med sin ett år gamle sønn var en av dem som dro avgårde. Martin Martinsens sønnesønn Rolf Edvard bor i dag i Sarpsborg. Han har mye å berette om barndomstiden i Kotka.

Rolf Edvard Martinsen, mangeårig trerenseriarbeider på Borregaard, nå pensjonist, lar ofte tankene gå tilbake til barndomstiden i Finland. På veggen i hjemmet i Ringgata 69 henger et fins miniatyrflagg. Når vi snakker sammen, bruker Rolf rett som det er finske ord og uttrykk, selv om det er snart 65 år siden han reiste fra Kotka sammen med familien. Dengang var han 11 år gammel, nå er han 75.

– Vi barn hadde det fritt og fint der borte i Finland, skoger og sjøer og elver hvor vi kunne leke og herje som vi ville. Om sommeren dro vi på fisketur eller plukket bær i skogene rundt Jumalniemi. Om vinteren spente vi barna, finner og nordmenn om hverandre, hjemmelagde ski på bena og dro i lange rekker ut i vinterdagen.

Fra Østfold til Finland i 1870-åra

Rolf Martinsen er etterkommer i tredje generasjon av en av de tistedøler som i begynnelsen av 1870-åra søkte seg arbeid på den andre siden av Bottenviken. Andre igjen kom fra Sarpsborg og Fredrikstad-distriktet. I 1872 dro Martin, Rolf Edvards bestefar, avgårde, og Rolfs far var med på ferden, ett år gammel. Kan hende var de blant dem som gikk i land fra barken «Amazone» da hun selveste 17. mai ankret opp ved Kotka havn.

Vi har vel alle hørt om utvandringen til Amerika i slutten av forrige århundre. Mindre kjent er historien om trelastarbeiderne, ca 200 i tallet, som dro til de nye sagbrukene i Kotka ved Kymmene elvs munning. Professor Edvard Bull har studert og skrevet om denne utvandringen. Alf Fredriksen har gjort en verdifull innsats med å samle inn stoff her i distriktet.

Kotka: Finlands ville vesten

Pioneren, grunnleggeren av sagbruksdriften i Kotka var Hans Gutzeit fra Fredrikstad. «I det landet finnes det store skoger og få sager», skal han ha sagt. I Finland fikk Hans Gutzeit tilnavnet «sagvikingen». Andre nordmenn fulgte etter, både sagbruksbaroner – lokket av profittbegjær – og vanlige arbeidsfolk på jakt etter en bedre jobb. Ennå finner vi navnet «Norjan saha» – norskesaga – på Kotkakartet, selv om saga forlengst har forsvunnet og Gutzeitselskapet i dag er på finske hender. Andre foretak som ble grunnlagt av nordmenn var Halla-kompaniet, der Rolf Edvards far og bestefar tjente sitt levebrød – Kotka Lådfabrik. Hovedaksjonær i denne kassefabrikken var Anders Kiær fra Fredrikstad.

Bull har skildret denne pionertiden i Kotka, en by preget av en hektisk høykonjunktur i arbeidslivet. En av Helsingfors Dagblads korrespondenter besøkte Kotka i 1874 og utbryter: «Jag såg och såg, och vart jag såg, blott såg vid såg jag såg!»
Byen var «Finlands vilda västern där spritet flödade, pengarna rullade och kniven svängdes», heter det i byhistoren.

Nordmenn fikk de beste jobbene

Videre får vi vite at vinteren 1878 sto byens fem politikonstabler for retten tiltalt for fyll. Et visst motsetningsforhold oppsto også mellom de norske og finske arbeiderne. Nordmenn fikk de beste jobbene og dermed bedre lønninger enn finnene, het det. En del av de norske arbeiderne reagerte også på stordrikkeriet. De startet en brennevinsstreik, hver og en forpliktet seg til ikke å fortære alkohol. Den som brøt overenskomsten måtte betale en bot på 50 mark.

I slutten av 1870-åra setter nedgangstiden, «sågdöden», inn. Mange av nordmennene drar hjem, men noen blir igjen. Som Rolf, Rolf Edvards far, som hadde giftet seg med Aleksandra fra Tavastehus. Etterhvert blir det ni barn, to jenter og syv gutter. Faren arbeidet som sagfiler på sagbruket i Jumalniemi utenfor Kotka.
Bruket eides av det norske Halla-bolaget. Her vokste Rolf opp.

Et norsk-finsk sagbruksarbeidermiljø

– Det var trivelige forhold der. Vi bodde i en stor arbeiderbolig eller arbeiderbrakke. Det var seks leiligheter oppe og seks nede, og et par små kvistleiligheter helt oppe på loftet. Brakka var rødmalt, det samme var uthusene, badstua og bakerhuset og bryggerhuset. Litt lenger borte bodde de overordnede på saga, kontorfolk og formenn og slikt. Disse husene var hvite, det samme var lærerboligen og skolehuset.

Vi hadde to rom, kjøkken og kammers og med ni barn i familien kunne det bli ganske trangt om plassen. Men om sommeren sov de tre eldste brødrene mine ute i skjulet. Det var et fint skjul med skikkelig tregulv og alt.

Bestemor bodde også hjemme hos oss. Jeg var veldig glad i henne. Var vi syke eller ved det noe som manglet, så hadde hun råd for alt. Det fulgte trygghet med bestemor, hun var liksom vår egen huslege.

Vi hadde det trivelig hjemme, det bodde iallfall en norsk familie til i denne boligen, og noen motsetningsforhold mellom nordmenn og finner kan ikke jeg huske. Men vi het jo «norjalaiset», nordmenn da.

At vi ble godtatt uten videre henger nok sammen med at vi følte oss som halvt finske. Mor lærte seg aldri norsk, selv om hun nok forsto en del, og far var så liten da han kom til Finland. Hjemme snakket vi finsk, vi spiste finsk mat og gikk i badstue som finnene. Og vi ble strengt oppdratt.

Når maten sto på bordet, skulle først de voksne spise, så ble det barnas tur. Maten var enkel, mye grøt og fisk. Fisken tok vi i sjøen utenfor neset. Far og brødrene mine og jeg la ofte ut bakker og ruser, og som oftest var det et tykt lag abbor i bunnen. Poteter fikk vi fra egen potetåker utenfor arbeiderbrakka.

Mor bakte brødet selv, runde rugbrød med hull i midten. De ble tredd på en stang og hang under taket i kjøkkenet. De ble nokså harde etter hvert, så da måtte vi bruke «puukoen», finnekniven. Men før krigen kom led vi aldri noen nød.

Filerverkstedet sto der ennå

– Jeg gikk i skole med finske barn, først i «kiertokoulu», omgangsskole. Den varte i to vintre, så begynte jeg i vanlig folkeskole. Lærerinna var streng, hvis noen var ulydige slo hun dem over fingrene med pekestokken.

Far arbeidet på filerverkstedet på saga. Før jeg gikk på skolen og i sommerferien var det min jobb å bære kaffeflaska og matpakka til ham. Det var ofte kaldt i Kotka. Om vinteren hadde jeg en strømpe rundt flaska. Arbeidsdagen var lang, fra seks om morgenen til seks om kvelden. Men når dagen var over og sagarbeiderne hadde fått seg middag, lå de og hvilte på gressbakken utenfor huset og da gikk praten, om forholdene på sagbruket og om verden utenfor Jumalniemi, og jeg lyttet og undret meg.

Ikke rare lønna

Lønna var vel heller ikke så mye å skryte av, om sommeren måtte mor også gå i arbeid på saga. Saga ble også arbeidsplassen til de eldste brødrene mine.
For noen år siden var jeg på besøk i Kotka, for første gang på alle disse åra. Vi dro ut til Jumalniemi, saga var vekk. Hvor alle plankestablene hadde ligget, vokste en stor løvskog. Men teglverksbygningen hvor far hadde filt sagbladene for bolaget sto ennå. Da vi gikk inn døra, sa jeg til ham jeg var sammen med: Jeg har gått inn gjennom den døra som guttunge mange ganger, kan du tro!»

Verdenskrig og borgerkrig

– Jeg husker de russiske soldatene. Finland var jo en del av Russland på den tiden. De drev og bygde skanser og befestningsverker av sandsekker nede ved sjøen. De var vel redde for at tyskerne skulle forsøke å gå i land. Vi unge var ikke redde for soldatene, vi kunne ikke snakke med dem, men jeg husker at vi fikk te og sukker av dem. De bruker jo mye te derborte i Russland. I 1918 brøt borgerkrigen ut.

Jeg husker at folk sa at nå var de røde, kommunistene, kommet til makta i Russland og nå ville de få de finske arbeiderne til å gjøre det samme. Selve krigen merket vi ikke så mye til i Jumaliniemi, men to ting husker jeg: noen rødegardister kom en dag for å lete etter våpen hos kontorfolka og lederne ved fabrikken. Et par av dem gikk inn i de hvite husene og lette, mens noen ble stående på vakt utenfor. Om det fant noe, vet jeg ikke.

Skyting og kanondrønn

Det gikk en masse rykter om krigen i Kotka, og i mars rykket fronten nærmere byen. Vi kunne høre skyting og kanondrønn. En annen ting som jeg tydelig husker, er at etter at tyskerne hadde rykket inn, stilte de opp på veiene alle dem som de hadde mistenkt for å ha vært med på den røde siden.
Så plukket de ut dem som de ville sende i fangeleir. De ville også ta med seg Rafael broren min. Da måtte far forklare at vi var norske statsborgere, og ikke hadde vært med i krigen. Da lot de ham gå. Ellers husker jeg en kar fra Jumalniemi som kom hjem etter flere måneder i fangeleirer. Da var han så tynn og avkreftet at han bare kunne spise suppe. Annen mat tålte han ikke.

Forkaker med sagmøle

Det var forresten ikke mye annen mat å få heller, for vanlige folk. Vi måtte spise forkaker som mest inneholdt sagmøle. Jeg husker en gang vi hadde grøt hjemme. Etter at de tre brødrene mine hadde spist – de sto jo i arbeid og trengte maten mest – var det tomt i fatet. Jeg gråt da jeg så det. Det kom en slik fristelse over meg at jeg tenkte at nå går jeg ned til elva og kaster meg ut, gjør ende på livet mitt. Jeg var så sulten. Men isteden gikk jeg opp i skogen og fant noen bær som jeg spiste da. Etterpå så jeg etter i skapet hjemme om det var noe å spise der. Jeg fant noen potetskrell. Mor hadde kokt poteter og tatt vare på skrellene, og dem spiste jeg.

Fra Kotka til Sarpsborg i året 1918

– Det var ikke noe rart i at vi begynte å tenke på å dra til Norge. Noen vi kjente som allerede hadde dratt, sendte et fotografi. Der sto de med et svært brød mellom seg. Slik var det altså i det landet! Vi måtte dra i tre avdelinger, stor familie som vi var. Først var det de tre eldste brødrene mine som dro i vei, i oktober-november 1918. Så dro far og Irma og Birger lille julaften 1918, og til slutt mor og resten av barna våren 1919. Jeg husker at en bonde fra Jumalniemi kjørte oss til stasjonen. Jeg satt på sleden, det var ennå kaldt og jeg frøs. På båten til Sverige gikk jeg opp på dekk. Jeg husker det gjorde slikt inntrykk at vi nå var ute på det åpne havet og ikke kunne se land til noen kant.

I Sarpsborg ble vi kalt for finner

– Da vi kom til Sarpsborg, husker jeg at vi ble kalt for finner. Jeg hadde vanskeligheter med språket, men Birger, broren min, hadde begynt på skolen tre måneder før. Han satt på pulten ved siden av meg og hjalp meg. Og du vet, i den alderen lærer en fort. En annen som hjalp meg og som ble en av mine første kamerater i Sarpsborg, var bror til Sigrid som jeg nå er gift med.

Far og brødrene mine fikk jobb på Borregaard, og der arbeidet jeg selv også, til jeg gikk av med pensjon for noen år siden. Som nevnt så var jeg i Kotka for fem-seks år siden, og merket at jeg fremdeles husker så mye finsk at jeg kan klare meg.

Ikke alle reiste hjem fra Finland

Ikke alle nordmenn reiste hjem fra Finland, og noen av dem som reiste til Norge, vendte senere tilbake til Kotka. Samholdet må ha vært sterkt blant de tidligere Kotka-beboere som slo seg ned i Sarpsborg.
Edvard Bull kan fortelle at det ennå bor etterkommere av de norske sagbruksarbeiderne i Kotka, som føler seg som nordmenn, selv om de ikke kan norsk. En av dem sier det slik: «Trots att den tredje generationen norrmän de flesta redan äro finska undersåtar og många av dem talar enbart finska, anser de sig ännu vara norrmän, vilket framgår också därav att icke en enda har, såvidt jag vet, förfinskat sitt namn, utan önskar bära det i arv etfter hårt beprövade förfäder».

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1982