Samorg var krumtappen

Samorganisasjonen fyller i disse dager 70 år.
Eilif Graarud var fra midten av 50-tallet organisasjonens formann. I en tid preget av stor faglig og politisk aktivitet, gjerne knyttet til miljøet rundt gamle Folkets Hus.
Kravet om nedsettelsen av arbeidstiden sto sentralt. Samtidig raste striden mellom kommunister og arbeiderpartifolk i klubber og foreninger.

– Jeg trådte mine politiske barnesko i det yrende politiske miljøet i AUL-laget på Nabbetorp. På Losje St. Hans samlet eldre og yngre politiske tungvektere som Leif Bøckmann, Håkon Karlsen, to bla’ Hem og Harald Hansen, radikal ungdom til diskusjon og dåd.

Det var en sterk politisk aktivitet i Nabbetorplaget i slutten av tredveåra. Kampen mot arbeidsledigheten, Spaniakrigen, Münchenforræderiet – alt ga gjenlyd i veggene på losjelokalet. Jeg kan tenke meg at det var en kjerne på 15-20 stykker som ledet an i diskusjonene. Når mannen med trekkspellet kom, veltet en 50-60 til inn døra. Men trekkspelleren tok pauser, og da smalt vi til med en politisk appell: Hjelp Spania! Hele folket i arbeid!

Siste møte i ungdomslaget ble holdt 8. april. Deretter fikk vi annet å tenke på i noen år.

Etter krigen gikk jeg med kommunistene – så å si hele Nabbetorplaget sluttet seg til NKU. En periode satt jeg i bystyret for kommunistpartiet og hadde neppe noe vondt av det. Men ting skjedde: Møllersenrapporten som torpederte samlingsforhandlingene med Arbeiderpartiet og den gryende splittelsen i kommunistpartiet som jo senere toppet seg i eksklusjonen av Furubotnfløyen.

Jeg trur vi melder dere inn hele bunten!

– I slutten av 40-tallet meldte jeg meg ut og gikk partiløs en tid. Det var nok å henge fingrene i det faglige arbeidet i klubben på Nabbetorp Mekaniske Verksted og i lokalavdelingen av Jern og Metall. Inntil folk som Ragnvald Gundersen og Håkon Karlsen en dag slår fast at jeg og likesinnede fra St. Hansmiljøet fikk se å finne veien tilbake til faderhuset. – Jeg trur vi tar og melder dere inn med det samme, jeg, lød det kategorisk.

Ikke lenge etter satt jeg som viseformann i partiet og var med i det som dengang het Faglig Utvalg. På 40-tallet eksisterte ikke lenger Samorg her i byen. Organisasjonen fantes på fylkesplan, het Østfold faglige samorganisasjon og ble ledet av trioen Lauritzen, Bjerkholdt og Nygaard. Personlige og politiske motsetninger gjorde at de slett ikke trakk godt sammen. Så besluttet LO-kongressen av en rekke nye samorganisasjoner skulle opprettes – slike som hadde eksistert i 20- og 30-åra. Først fungerte jeg som revisor i Fredrikstad Samorganisasjon, deretter som viseformann, og da Hartvig Johansen gikk av som formann i 1955, overtok jeg formannsvervet. Med meg som viseformann hadde jeg Ragnar Andersen fra Kommuneforbundet. Kassererjobben hadde Hans Andreassen fra Nærings- og Nytelsesmiddelforbundet.

Styremedlemmene kom og gikk, men i farten husker jeg Reidar Andersen fra Denofa og Randi Nesje som i mange år arbeidet i Folkeregisteret.

Samorg opp av skyggenes dal

Da Samorg startet opp på nytt her i byen, gjaldt det å komme opp av skyggenes dal, slik Odd Moe, mangeårig faglig medarbeider i Demokraten uttrykte det. Jeg tror også vi klarte det, ikke minst fordi det tradisjonsrike Samorgnavnet hadde en bedre klang enn Faglig Utvalg i mange eldre arbeideres bevissthet.

Dessuten hadde vi et svært godt samarbeid med Demokraten som nesten annenhver dag bakte organisasjonsstoff i avisspaltene. Oftere enn godt var figurerte bildet mitt i avisa. Da jeg i disse årene hadde en tendens til å legge på meg og setteriet en gang hadde plassert bildet på skjeve, kom det tørt fra en forlengst avdød faglig tillitsmann: – Nå er du blitt så fet Graarud, at du renner ut over teksten.

Samorgkontoret, krumtappen i virksomheten lå i tredje etasje i gamle Folkets Hus. Særlig flott utstyrt var det ikke, med en svart jernovn i kroken, halvpanelte vegger og gule lampekupler ned fra taket. Midt på gulvet sto skrivebordet mitt, av den svære gammeldagse typen med rikelig skap- og hylleplass. Ved siden sto det digre arkivskapet av jern, der hver fagforening hadde sin mappe. På skrivebordet sto en aldersstigen Remington skrivemaskin. Inn mot ene veggen sto nok et skrivebord, hvor kassereren satt og stelte med sitt. På veggen hang Gerhardsen i glass og ramme. Gammelt og nedslitt var nok rommet, som resten av bygningen. Men Folkets Hus hadde en nydelig fasade og viktigst av alt: et faglig og politisk miljø.

Kontingent: 1 øre

– Vi hadde kontortid på kveldstid mandag, onsdag og fredag. På fredager sto ikke kontordøra stille et øyeblikk. Da summet huset av liv, for da hadde en rekke fagforeninger møter i Folkets Hus, og kassererne stakk innom med det heller beskjedne beløpet som tilfalt oss til drift av Fredrikstad Faglige Samorganisasjon. Hvis jeg ikke husker feil utgjorde det hele 1 øre av hvert solgt merke.

På papiret organiserte vi imponerende mange – 11.000-12.000 stykker – men det virkelige medlemstallet var nok atskillig lavere. For i listene våre var for eksempel ført opp en 12-14 stenhoggerforeninger, men de hadde nesten gått ut alle sammen. Likevel slang en og annen stenhoggerkasserer innom for å slå av en prat, mens han fisket de få ørene vi skulle ha i kontingent, opp av vestlomma.

Men for all del – vi hadde sterke fagforeninger med mange medlemmer i ryggen. Jern og Metall var selve ankerfestet, med Smed og Maskin, Platearbeiderforeningen og Skips-, tre- og modellarbeiderforeningen. Etter at deres eget forbund ble nedlagt gikk også støperiarbeiderne inn i Jern og Metall.

I alt organiserte Jern og Metall her i byen en 4.000-5.000 arbeidsfolk. I dag er det knapt en jernarbeider igjen. Bygning var også en sterk forening, det samme gjaldt Bekledning og Nærings- og Nytelsesmiddel, for dengang fantes ennå en skotøysindustri og en sildolje- og hermetikkindustri i Fredrikstad. Mange av kvinnene var politisk bevisste og faglig aktive – men formennene i disse foreningene var nesten alltid menn.

Sakene vi behandlet gikk da som nå på tariffen – på kroner og øre – arbeidsgiveren vil jo kjøpe arbeidskraften så billig som mulig og arbeidstakeren vil selge den så dyrt som mulig.

Dessuten kunne det være strid om akkordsystemer – særlig var premieakkorden på FMV lite populær og ble jo senere avskaffet.

Helt sentralt sto kampen for nedsettelse av arbeidstida – ennå var 48 timer uka det vanlige og det var nok en torn i øyet på mange.

Ordet arbeidsmiljø i moderne betydning eksisterte ikke. Det vi passa på var direkte farlige maskiner: aksel- og drevoverføringer for eksempel i verkstedindustrien. Var arbeidet ekstra skittent og ubekvemt, var det å forhandle seg til en 50-øring i smusstillegg. Helseskadelige gasser og damper visste vi lite om dengang.

Selv var jeg ofte ute på forhandlinger. Det kunne være forbund som ikke hadde fastlønt sekretær – da måtte Samorg stille opp.

Jeg forhandlet ofte med småbedrifter innen tekstilbransjen. Det kunne være små systuer med 10-15 syersker startet av en skredder med ambisjoner. Arbeidsgiveren jobba selv på systuen sammen med jentene, han hadde alltid dårlig råd og veien kunne bli lang og kroket før en avtale var i havn – og arbeidsgiveren erklærte at nå var han på konkursens rand…

Pussige situasjoner kunne oppstå: På Kiærs brug ville ledelsen at man skulle begynne klokka sju istedenfor seks, og vi i Samorg syntes det var en rimelig beslutning. Men du skulle se på leven: Karene på bruket, som hadde en god og solid forening, gikk nesten til streik for retten til å gå på jobben før en viss mann fikk sko på. Og det fortsatte de også med så lenge bruket eksisterte.

Kommunistene sto sterkt

– I slutten av 40- og begynnelsen av 50-årene sto kommunistene ennå sterkt innen enkelte klubber og foreninger her i byen. I for eksempel Platearbeiderforeninga, med mange medlemmer fra FMV, var valget av formann politisk – det var ofte den rene kampvoteringa. Mange av kommunistene var dyktige fagforeningsfolk – vi kan jo ta Thorbjørn Martinsen på Torp som et eksempel.

Dessuten hadde partiet et effektivt faglig sekretariat som sendte ut direktiv og paroler: Stem tarifforslaget ned! Kommunistene stilte krav under lønnsforhandlingene som gikk mye lenger enn hva vi i Arbeiderpartiet mente var realistisk. Og i visse situasjoner kunne de få solide gjennomslag for sin faglige politikk.

Ofte fremmet de utenrikspolitiske resolusjonsforslag på fagforeningsmøtene: Nei til gjenopprustning av Tyskland! Norge ut av Atlanterhavspakten!

Selv om oppslutningen på fagforeningsmøtene var en helt annen enn i dag og møtet helst burde vært avsluttet litt før ni så folk nådde bussen hjem, var det ikke alltid at medlemmene holdt ut til siste slutt. Årsmøtene hadde dessuten en tendens til å trekke ut til de små timer. Kommunistene var godt organiserte og disiplinerte og trodde på sin sak mens trauste sosialdemokrater rusla hjem til kona og kaffen som ventet. Og dermed ble resolusjonsforslaget vedtatt.

Her i byen var det spesielle ting som kunne distrahere. Jeg husker spesielt en gang, det var et møte i Folkets Hus der det skulle stemmes over årets tarifforslag. Medlemmene strøk forbi Folkets Hus i stride strømmer på vei til Stadion: – Dette ornær dere, guttær!

Arbeiderbevegelsen har organisasjonskultur

– Samorg har i alle år arrangert 1. maifeiringa her i byen. Ofte stod det beinhard kamp om enkelte paroler; kommunistene fremmet egne forslag eller de nektet å godta de som kom fra Landsorganisasjonen sentralt.

Avgjørelsen ble tatt på Samorgs årsmøte i februar. Jeg husker spesielt en gang, jeg satt på kontoret mens det var møte i 1. maikomiteen. Så ble det strid om hva Samorgårsmøtet hadde vedtatt. Daniel Kristiansen stikker hodet inn av døra: – Jeg vet ingen annen råd enn at du får komme opp og lese opp av protokollen, jeg, Eilif! som sagt, så gjort, og saken var klar. Arbeiderbevegelsen har organisasjonskultur – det har alltid hersket en veldig respekt for avstemningsresultater og fattede vedtak. Det har nytta lite å fare med fusk og fanteri overfor folk som kjenner Tillitsmannen av Einar Gerhardsen til punkt og prikke.

Selve 1. maiarrangementet var stort sett det samme som i dag -men oppslutningen var en helt annen. Det var stas å gå foran i toget med hatten i handa og så snu deg og se bakover: rekke på rekke, med 5-6 mann i rekka, i hele Nygaardsgatas lengde og enda lenger. Etter toget var det ofte matiné i biblioteket og om kvelden fest i Folkets Hus.

Ellers pleide Arbeiderpartiet å arrangere lørdags- og søndagsdansefester på Huset for å få inn penger til virksomheten. Offentlige tilskuddsordninger fantes ikke på den tiden. 300 mennesker kunne svinge seg i den høyloftede storsalen til tonene fra danseorkesteret Odeon, mens Jeppesen og Holtemann Knutsen så alvorlig ned fra veggene.

Og utenfor var det lange køer som politiet ordnet og dirigerte. Iblant plukka de ut en eller annen stakkar som hadde vært overlasta tidligere og hadde tre eller fire ukers karantene. Senere overtok Bingo salen og så en dag rev de gamle Folkets Hus. En skandale, mener jeg. I dag har vi noen trange lokaler i Bergen Bankgården. En dårlig erstatning, for er det noe arbeiderbevegelsen trenger så er det god takhøyde og armslag.

Trykt i Demokraten 1989