Søster Hjørdis – et liv i livets tjeneste

En regntung høstdag på Brønnerødlia – et av Hjørdis Ulebergs mange arbeidssteder.
Ennå ligger det meste som den gang: Den treetasjes røde teglbygningen, liggehallen av tre, verkstedet, huset der de ble lagt som ikke nådde lenger.
Mange her i byen minnes søster Hjørdis med glede. Fra Brønnerødlia, fra det gamle fylkessykehuset, fra Sentralsykehuset der hun var sjefssykepleier og administrasjonssykepleier.
Det startet for nærmere 60 år siden.

– I begynnelsen av 20-tallet dro dr. Øverland, formann i Den norske nasjonalforening mot tuberkulose, land og strand rundt og talte om hygienens betydning i kampen mot tuberkulosen, den hvite pest. Jeg mener at det var etter å ha hørt dr. Øverland at jeg bestemte meg for sykepleien.

Dessuten het det alltid hjemme: – Bli selvstendig, så trenger du ikke å be andre om hjelp.

I 1929 begynte jeg som søsterelev ved Nasjonalforeningsens sykepleierskole. Først hadde vi et tre måneders førkurs, nærmest som en husmorskole å regne, ved et tuberkulosehjem på Nordstrand. Deretter fulgte den toårige utdannelsen ved sykehjemmet i Drammen, der opplæringen foregikk ved de forskjellige avdelingene og på laboratoriet.

Vi redde senger og ga klyster

– Utdannelsen var langt mer praktisk lagt opp den gang, vi hadde ikke teoriblokker som i dag. Den teoretiske undervisning sto sykehuslegene for, i middagspausen eller i det vi i dag regner som fritid. Hadde du hatt nattevakt, hendte det ikke sjelden at du ble vekket på formiddagen for å slite skolebenken en tre timers tid.

Man la veldig stor vekt på stellet av pasientene i sengen. I dag skal pasienten så raskt på bena som mulig. Den gang beordret legen sengeleie i 4 uker ved mavesår, etter en brokkoperasjon ble pasienten liggende i hele 6. Da var det snakk om pleie i ordets egentlige forstand: å vaske, stelle, kanskje mate pasienten, gi bekken og klyster, banke opp puter og skifte stikklaken.

I dag er sykepleien blitt rene vitenskapen. Det som er igjen av det manuelle arbeidet, har hjelpepleierne overtatt. Noe er gått tapt: Den nære og gode kontakten mellom sykepleier og pasient når vi oppholdt oss på stuene støtt og stadig.

Du ble lært opp til å adlyde

– Vi ble drillet i nøyaktighet – noen vil vel kalle det pirkeri -ned til den minste detalj enten det gjaldt tellekanten i lintøyskapet eller støvtørringen på stuene. Hang bildene et par millimeter skjevt på veggen, kunne avdelingssøster erklære at hun ble sjøsyk av mindre. Og du ble opplært til aldri å ta igjen, selv om du følte deg urettferdig behandlet. Og ydmykhet: Når overordnede kom inn, var du lynrask på bena og hånden for automatisk over forkle og skaut – satt drakten slik den skulle?

Læretiden var altså slett ingen dans på roser – skal vel heller ikke være det. Men tolvtimers nattevakt med ansvar for 40 pasienter kunne bli stritt – selv for den mest pliktoppfyllende søsterelev. Etter vekking halv seks skulle du vaske stort sett hver eneste pasient i vaskevannsfat. Deretter skulle du gre håret deres og få ut fatene og gjøre dem rene før du rapporterte og avleverte avdelingen til dagvakten. Likevel var du ivrig etter å tjene en fem kroners penge på en ekstravakt. Skolen og oppholdet var gratis, men uniform og lommepenger måtte du holde selv, og da kom femmeren godt med. Den første lønnen min som ferdigutdannet sykepleier husker jeg godt, den var på hele 125 kr. måneden.

Nå kommer visitten!

– Særlig nervepirrende ble aktivitetene på avdelingen når legevisitten nærmet seg. Det ble strukket og strammet på bolster og laken, det var rene konkurransen i å ha de glatteste sengene. Så hørte du skrittene i gangen, da lød ordren: – Ned med knærne, Andersen, og dermed lå Andersen og resten av stuen i stram givakt når følget i hele sin velde, med overlegen i spissen, skred inn døren. Etter overlegen assistentlegen, så de vanlige kandidatene, fulgt av turnuskandidatene og studentene. Videre oversøster og avdelingssøster og de ferdig utdannede søstrene, og til sist, helt borte ved døra, sykepleieelevene.

Det var en veldig avstand. Under visitten snakket sjelden overlegen direkte med pasienten, avdelingssøster ble brukt som mellomledd. Og det ble brukt tredjeperson: – Hvordan har så Pedersen hatt det i natt? Og Pedersen lå der stiv som en pinne og lyttet til hvordan han hadde hatt det, og prøvde å finne ut av den lærde diskusjonen: – Går det den riktige veien?

I dag kan du stort sett gå på besøk når du ønsker. Da jeg startet i sykepleien og i lang tid fremover, var det visittid, og den skulle overholdes. På et sykehus der jeg arbeidet, lå en liten gutt syk, han hadde ligget der i ukevis, og så kom moren langveisfra for å besøke gutten sin. På grunn av rutetidene til tog og ferje hadde hun kommet en time eller to for tidlig, men måtte pent sitte og vente til klokka slo ett før hun slapp inn på stua.

Og når timen var gått, gikk vaktmesteren rundt, gløttet fra dørene og forkynte: – Visittiden slutt, visittiden slutt!

Vi dryppet eter og øste blod

– Når det gjaldt den rent medisinske behandling av pasientene, har jeg, fra jeg startet som elev, opplevd en stille revolusjon.

Jeg glemmer aldri eternarkosen. Vi la narkosemasken, en svær affære, nesten som en hjelm over ansiktet på pasienten og dryppet eteren og pasientene telte: – En, to, tre, fire. Ikke sjelden fikk den syke kvelningsfornemmelser og strittet imot av alle krefter, og vi tviholdt på masken mens overlege og assistentlege sto sterile og ventet.

I dag sørger kompliserte apparater for riktig narkose, uten noen form for ubehag for pasienten.

Da jeg begynte i sykepleien, var det ikke mulig å oppbevare blod over tid. Skulle en foreta en blodoverføring, var det å tilkalle blodgivere i hui og hast, gjerne pårørende av pasienten.

Ikke sjeldent oppsto det dramatiske situasjoner. Jeg husker en fødsel utenfor livmoren. Vi hadde åpnet kvinnen, bukhulen var fylt av blod, så øste vi ut blodet, filtrerte det på operasjonsstuen og ga det tilbake til pasienten.

I dag foregår blodoverføringen i et helt sterilt, lukket system, og blodet lagres til det er bruk for det.

Da jeg startet som sykepleieelev, var lungebetennelse en livsfarlig sykdom. Feberen steg og steg, og en regnet seg frem til krisen den 9. dagen, da gikk det mot liv eller død. Så kom antibiotika og revolusjonerte behandlingen av infeksjonssykdommer: Prontosil, sulfa, penicillin. I dag helbreder vi lett lungebetennelse med penicillin. For ikke å snakke om hva streptomycin har betydd i tuberkulosebehandlingen.

I liggestoler på rekke og rad

Vi stanser foran liggehallen på Brønnerødlia. Trinnene i trappen er råtne, malingen flasser av veggene, skillet mellom avdelingene er fjernet. Men selve hallen står der, som før i tida, da pasientene lå der, unge og eldre, kvinner og menn, time etter time, og pustet inn den friske skogsluften og håpet på å nå tilbake til livet.

– Jeg har arbeidet ved mange sykehus og helseinstitusjoner, men minnes med størst glede og vemod de 10 årene på Brønnerødlia tuberkulosehjem.

På mange måter var det en verden for seg, isolert ikke minst på grunn av skrekken som sto av sykdommen. Brønnerødlia telte 33 pasienter, halvparten menn, halvparten kvinner, de fleste i langtidspleie.

Medisin mot sykdommen fantes ennå ikke. Behandlingen besto stort sett i sengeleie, sunn og rikelig kost og kuring tre ganger pr. dag: En time etter frokost, halvannen time etter middag og en halv time etter aftens i den åpne, men overbygde hallen. Den friske luften skulle ha en helbredende virkning på tæringssykt lungevev.

Der lå de syke, i liggestoler, på rekke og rad. På høsten og vinteren i vattposer, dessuten pakket vi dem inn i ulltepper så godt vi formådde, og i tillegg fikk de en stor aluminiumsflaske med varmt vann ned i bunnen av posen. Så kuret de den tilmålte tiden, lot tankene vandre og småpratet med sidemannen.

Kurtiden skulle nøye overholdes. Det var i det hele tatt et strengt regime: Tidlig opp og tidlig til sengs, og klokka 22 skulle det være ro på avdelingen. Det var på en måte å umyndiggjøre pasientene, men vi visste ikke bedre, vi mente det så vel at det var til pasientenes beste.

Sunn kost og sunne atspredelser

– Kosten skulle være god og rikelig. La du på deg, hadde du straks bedre sjanser til å overvinne sykdommen. Nysilt melk, godt smør, rikelig med kjøtt og grønnsaker skulle det være. Mange spiste bedre hos oss enn hjemme, ikke minst takket være våre dyktige kokker Jenny Olsen og Sofie Brønn.

Vi gjorde vårt beste for å atsprede pasientene så tanken på sykdommen ikke skulle ta overhåd. Vi arrangerte leker i dagligstua: Tampen brenner eller Siste par ut. Selv kunne jeg sette meg ved orgelet eller pianoet som vi hadde fått i gave fra Fredrikstad Kinematografer. Men da jeg ville starte sangkor, sa dr. Kornfeldt stopp: Det kunne bli en for hard påkjenning for de syke lungene.

Glemmen tuberkuløses hjelpeforening kom på besøk og stelte i stand hyggeaftner hvor fru Alnæs Larsen spilte, fru Nilsen fra Lahellemoen sang og Sissi Apenes leste fortellinger og dikt. Litt avveksling var det vel også i arbeidet på verkstedet. Noen laget enkle skinnsaker, noen skar i tre, noen strikket. Lampettene jeg har på veggen i stuen min minner meg om årene på Brønnerødlia. Noen dro med bussen på bytur, med spytteflaska av metall på innerlommen.

Stort sett var stemningen god, men humoren var ofte galgenhumor. «Tubister» het pasientene på folkemunne, og det kalte de seg selv også.

Mange var så unge og så nydelige, og så forelsket de seg – og så døde de. Ikke sjelden sto en plass tom ved bordet. Men de levde i håpet. En gang i måneden var det røntgen, blodprøve og spyttundersøkelse. Jeg undersøkte spyttet i mikroskopet. Da het det: – Ser du noen baciller, søster? I enkelte tilfeller blåste vi pasienten, som vi sa, satte inn en kanyle og blåste luft inn i pleurahulen så den syke lungen ble satt ut av funksjon.

En tid brukte vi tran, rett og slett Møllers tran, som jeg steriliserte på kokeplaten, så sto den under lokk til den var kjølnet, og så sprøytet vi den inn. Om den hadde noen virkning, vet jeg ikke.

En bukett blomster på nattbordet

– Det var mye lidelse, mye sorg på tuberkulosehjemmet. Men det er de gode, de lyse minnene du husker best. En liten pike, 12 år gammel, var kommet til oss, feilsendt, hun skulle egentlig vært på hjemmet for tuberkulosetruede barn på Åsebråten. Så ble hun liggende på enerom, hun gråt, var trist og lei seg. En dag jeg kommer inn, lyser hun mot meg. Martin, en blid, hyggelig gutt, en kronisk pasient som hadde vært hos oss i nærmere 20 år, hadde plukket en stor bukett markblomster og gitt henne.

Vi stanser foran hoveddøra. Den er låst – bygningen står tom og ubebodd. Inne på kontoret der dr. Kornfeldt blåste syke lunger, er lyset tent for å holde uvedkommende borte. På den høstvåte plenen foran det store tuntreet ligger en gjenglemt sykkel.

– Hvordan kan en la en slik bygning stå og forfalle, undrer søster Hjørdis. – Tuberkulosen har praktisk talt gått over i historien. Men stadig finnes mennesker som trenger pass og pleie. Hvorfor ikke finne en plass til dem på Brønnerødlia?

Trykt i Demokraten 1988