«Spanske bønder står på barrikaden, Våre brødre er bonde og prolet. Fremad internasjonale brigade, hev vår fane i solidaritet!»

Slik lød sangen i Spania for 48 år siden. Ved Granada, ved Brunete, ved Teruel der de internasjonale brigader stoppet fascistene – for en tid.
Nordmenn dro avsted. Fra Drammen kom Aksel og Harry Hansen. Aksel stupte i Spania – Harry Hansen minnes godt månedene i Spania vinteren, våren og sommeren 1937.

– Det som betydde mest var kameratskapet, solidariteten. Du kunne ligge ute ved fronten, bak en stein eller i en grop. Så skottet du til siden, der lå kameratene. Dere var ute i samme ærend: å slå fascistene.

Det er Harry Hansen, Spaniaveteran, som slår fast dette. Vi sitter hjemme hos Harry i rekkehuset i Drammen. Kroppen har slått seg vrang, ryggen er kroket, men likevel kommer vi i hu en linje av Rudolf Nilsen: Gi meg de rene og ranke.

På veggen henger et bilde av La Pasionaria, stemmen fra Madrid. På baksiden skriver Arne Gauslå i 1937: En hilsen og takk for innsatsen. På begge sider henger ungdomsfotografier av Harry og broren Aksel – tatt like før de dro avgårde en vinterdag i 1937. Aksel kom aldri hjem igjen – han hviler i en ukjent grav i Spanias jord.

Fem gutter fra Vestfold dro av gårde…

– Det var en gjeng på fem av oss som dro sammen, forteller Harry. Asbjørn Sunde, Beckmann-guttene fra Horten, og så var det broren min og jeg. Forbudet mot å dra til Spania hadde ennå ikke kommet, men politiet drev og fulgte med. Så offisielt var vi på vei til Sør-Frankrike for å ta hyre på en båt. Ruta gikk via Esbjerg til Danmark og derfra over Dunkirk til hovedsentralen i Paris. Adressen til sentralen hadde jeg skrevet på innsiden av et sigarettpapir, rulla en røyk med papiret og røkt halvparten. Du hadde lært deg litt om illegaliteten alt den gangen.

Fra Paris gikk det med tog til grensen, til Perpignon. Det krydde av ungdommer på toget, unge antifascister fra mange land som ble kjent med hverandre i togkorridorene. De var ute i samme ærendet: å forsvare den spanske republikken mot Francofascistene.

Vi valgte selv befalet

– Første stopp for de frivillige var treningsleiren i Albacete. Her ble de internasjonale brigadene organisert. Aksel og Harry sørget for å havne i Tsjapajev-bataljonen. Der var kornmandospråket tysk: – Vi mente det var lettere for oss med tysken. Så ble det formet kompanier, tropper og lag. Guttene valgte selv offiserene og de politiske kommisærene. Offiserene ledet avdelingen militært – kommisærene skulle ta seg av den politiske ledelsen. Uniformer ble delt ut: noen tjukke, ulne plagg – fine i kulda oppe i fjellene men du verden så de klødde i varmen nede ved Middelhavet! Ingen distinksjoner i den første tida – befal og menige var likt kledd.

Ni dagers trening og så mot Malaga

Så fulgte dager med trening, med marsjering, med spredt orden, med skyting – akkurat som på moen hjemme. De flinkeste til å skyte ble maskingeværbetjening. Aksel og Harry ble geværmenn. Utdannelsen varte ikke lenge. Etter 9 dager kom marsjordren: Dere må avgårde. Dere skal redde Malaga.

På veien sydover opplevde Harry for første gang krigen: flyktninger, barn, gamle, kvinner, på vei bort fra fronten, fra fascistene. Bombede, brennende landsbyer, hauger med lik i veikanten eller på landsbytorget. Men han opplevde også begeistring over at noen ville hjelpe.

Folk kasta seg rundt halsen på oss

Du, det var fenomenalt altså. Når vi kom marsjerende kom folk, gamle koner og alt og kastet seg rundt halsen på oss. De ville takke «los internacionales» for at vi ville hjelpe dem å slå fascistene.

Utenfor Malaga fikk Aksel og Harry Hansen ilddåpen. – Vi greide å stoppe fascistene der, vi ble liggende i et fjellpass i 14 dager til vi fikk avløsning av en spansk brigade. Hvordan det var å gå i kamp første gang? Ja, du vet, vi likte det ikke, men vi hadde sett så mye elendighet på veien nedover at når vi fyrte løs var det ikke mennesker vi tok på kornet, men fascister. Etter Malaga ble kompaniet flyttet over til Granada-fronten. Her ble det krig i høyfjellet, i opptil 2000 meters høyde, over tregrensa, i februar måned, i streng kulde og snøstormer. Denne tiden glemmer Harry aldri:

Vi satt på huk og sov

– Vi grov oss ned der oppe på skrentene. Grov seg ned er vel ikke rette ordet, vi hakka løs noen steiner fra den frosne jorda, bygde brystvern, lagde liksom noen fordypninger i bakken. Der forsøkte vi å sove to og to for å holde varmen. Du skjønner, vi hadde ikke telt, ikke soveposer, knapt et ullteppe å dekke oss med. Det eneste som til slutt nytta var å krøke seg opp mot brystvernet og prøve å få sove der – mens du satt på huk altså. Og fascistene drev på og angrep – de hadde ly for kulda, vi så røyken fra hyttene deres. Så ropte jeg til Aksel: Jeg ser en fascist derover, men jeg er helt stiv, jeg greier ikke ta geværet. Gi faen, sa Aksel, la han ligge der å fryse akkurat som vi!

Mange falt – å begrave dem var ikke å tenke på, vi bare la steiner over, så godt vi kunne. Til sist fikk vi avløsning. Nede under tregrensa hadde spanjolene tent opp et svært bål, varmet olje i ei støpejernsgryte. Så kledde vi av oss og de gned oss med den varme oljen. Du skjønner, vi var så stivfrosne på slutten at vi bare kunne krabbe. Så fraktet de oss ned fra fjellene, hadde esler med kurver på ryggen. De plasserte oss i kurvene, to mann på hvert esel, slik fraktet de oss ned fra høyfjellet.

Det ble ikke tid til å hvile

Etter påkjenningene i Granada var det meningen at avdelingen skulle hvile. Men fascistene presset på og isteden for hvilestilling ble det Cordoba-fronten. – Hva jeg husker best derfra? Marokkanerne. De brukte kavalleri, kom mot oss på hesteryggen – jeg kan ennå høre skrikene fra hestene når vi pøste på med maskingeværet.

Om natta satte vi ut vaktposter i ingenmannsland, om morran kunne du finne kameraten din med strupen skåret over. For ikke å sovne på post – da var du ferdig – satte du geværkolben mot jorda og bajonetten mot haka. Da holdt du deg våken. Men du opplevde også ting som gledet. Broren min og jeg – vi holdt sammen hele tida – fikk brev fra Komsomolen i Sovjet. Vi hadde skrevet i bladet til ungdomsforbundet vårt, det var blitt lest av russiske kamerater og nå sendte de oss hilsener og oppmuntring.

Brunete – et blodbad uten like

– Siste stopp for Hansen ble Brunete, sommeren 1937. Republikken trakk sammen menn og materiell fra alle kanter for å lette presset på Madrid og tilføye Franco et avgjørende nederlag. Byen Brunete blir tatt, men så kjører offensiven seg fast. – Brunete var et blodbad uten like, sier Harry Hansen. – Vi hadde opplevd fascistenes artilleri og flyvåpen ved Cordoba, men det var bare blåbær mot Brunete. Hva jeg husker best? Stanken av likene, varmen, tørsten.

En gang kom vi til en brønn. Det var ikke vann i den lenger, bare søle. Aksel fylte denne gjørmen i lommetørkleet sitt og så slikket vi. Noe fuktighet fikk vi i oss på det viset. Vi kunne få ordre om å gå på, gå på i 10 timer i et strekk. Så fikk vi et par timers hvil: vi klødde oss i hodet, hvor skal vi finne en hvileplass, hvor skal vi legge oss ned og sove? Lufta var svart av fly, tyskere, Condorlegionen, de som senere bombet Guernica. Men noen ganger dukket det noen russiske jagerfly opp og laget vei i vellinga. Da jublet vi.

Broren min falt ved Brunete

Det var her ved Brunete at Aksel stupte. Vi gikk frem i skytterlinje. Helvetet var løs og så kom de og sa at Aksel var falt. Et par av oss gikk tilbake for å se etter ham, men vi kunne ikke finne ham, likene var så forbrente, fascistene brukte brannbomber, det lå forkullede døde soldater overalt.

Anton Beckmann falt også her ved Brunete. Kort etter lå jeg ved siden av bror hans, Odvar. Så slår en granat ned mellom oss. Jeg ble liggende, greide ikke å komme meg på bena igjen. Så tok de meg bakover – jeg havnet på et lasarett i Madrid, der var det fullt overalt, inne og ute, blod og jammer.

Etter Brunete gikk turen hjemover for Harry: «Ikke lenger kampdyktig.» Den siste hilsenen fra fascistene fikk han ved grensebyen Port Bou: en sverm fascistfly bombet på spansk side – tok seg en sving inn over Frankrike, fikk for ordens skyld noen granater etter seg – så tilbake mot den spanske grensebyen som snart er en rykende ruinhaug. Hjemturen gikk via Paris. Så over Dunkirk til Esbjerg og en kveld i august går Harry Hansen av Københavntoget på Oslo Ø med ei lita veske i handa. Der hadde han et par svenske brosjyrer, barberhøvel, såpestykke – det var alt.

Jøss, er det deg, sa Ottar Lie

– Jeg ville gjerne se å komme meg helt hjem til Drammen, men var ikke sikker på om pengene strakk til til billetten. Jeg gikk ned til Lilletorget der partikontoret lå den gangen. Døra var låst, men det lyste i vinduene oppe på kontoret. Jeg sto og ventet til noen skulle inn, og gikk opp. Der satt Ottar Lie: Å jøss – er det deg! Du vil vel ha en kopp kaffe og noe å bite i? Jeg ville heller låne et par kroner til billetten men da sa Ottar: -Det er kanskje best at du blir noen dager her hos meg, du skjønner mora di er nettopp død. Men jeg tok toget til Drammen likevel, måtte beinfly for å nå fram til Vestbanen tidsnok.

Vi agiterte men politiet passet på

Etter at han var kommet hjem, reiste Harry land og strand og agiterte og holdt foredrag om den spanske republikkens sak. Han hadde tid nok å ta av, ble gående arbeidsløs i månedsvis, for det var ingen fordel å ha vært Spaniakjemper når du skulle søke jobb her hjemme.

– Et av møtene husker jeg godt. Det var her i byen, i teateret. Salen var fullpakket, stemningen var enorm. Først var Nordahl Grieg i ilden, så var det min tur. Nordahl var nervøs, svettet i hendene og ba om å låne lommetørkleet mitt med seg inn. – Jeg har brukt det en gang. – Det gjør ikke noe, kom bare med det, sa dikteren. Så gikk han på scenen og fortalte om Spanias kamp. Men politiet passa på. Under et møte i Bergen der jeg holdt foredrag, satt politiet hjemme hos dem jeg bodde hos og rett og slett forhørte dem om meg sjøl og hva jeg drev på med. De så vel på oss Spaniafarere som farlige folk. Og det var vel noen av oss også – det fikk tyskerne og nazistene merke etter at verdenskrigen var brutt ut, den krigen vi forsøkte å hindre når vi kjempet ved Granada, Cordoba, Brunete.

På veien fra Harry Hansen ser vi odelsrunen på en vegg. Og ved siden av: «Pakkis ut av Norge». Kampen mot fascismen fortsetter.

* * *

Harry Hansen døde i 1986, 70 år gammel. Etter tyskernes okkupasjon av Norge engasjerte Harry og hans gjenlevende bror Alf Kristiansen seg i den illegale kampen mot nazistene. Alf ble skutt på Trandum. Hele sitt voksne brukte Harry Hansen på kampen mot fascismen.

Trykt i Friheten 1985